Monthly Archives: October 2013

vil gjøre bakterier til våre beste venner

Forskere ved UMB vil bruke forskning på bakteriesamfunn til å “oppdra” bakteriene til å jobbe for oss.

(Foto: Shutterstock)

Bakterier er overalt og de gjør mye godt: I våre tarmer, i kuenes mage, i jord, og i biogassreaktorer.

Overalt finnes det komplekse bakteriesamfunn hvor mange typer bakterier samarbeider for å utføre en viktig oppgave: Å bryte ned plantemateriale.

I den senere tid har det vært mye oppmerksomhet rundt hvordan bakteriekulturer kan føre til overvekt, og hvordan man kan endre dårlige bakteriekulturer, blant annet gjennom kosthold.

Men dette er bare en av måtene vi kan få bakterier til å jobbe for oss.

- Hvis vi lærer mer om hvordan bakterier bryter ned plantematerialet, kan det skape rom for nyvinninger innen humanhelse, husdyrproduksjon eller produksjon av biogass, sier Phil Pope, postdoktor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Han er en av tre unge norske forskere som har vunnet fram i årets konkurranse om startstipend for yngre forskere fra det europeiske forskningsrådet (ERC).

I prosjektet som Pope nå skal lede, skal man undersøke hvordan bakterier i fordøyelsessystemet konverterer plantemateriale til sukker.

Mikrobenes sosiologi

- Dette vil også gi oss større innsikt i bakterienes økosystem generelt, og det vi kan kalle “mikrobenes sosiologi”, forteller Pope.

Mikrober, eller mikroorganismer er encellede, levende vesener som er så små at de bare kan sees i mikroskop.

- Det er akkurat som om mikrobene har forskjellige jobber i et mikrobesamfunn, som politimenn, brannmenn og så videre. De både jobber sammen og konkurrerer mot hverandre i dette mikrobesamfunnet eller økosystemet, sier Pope.

Det hører til saken at for eksempel ett gram jord kan inneholde flere titalls millioner bakterier! Det er altså snakk om meget kompliserte samfunn.

Vil oppdra bakteriene

- Hvis vi får innsikt i den funksjonen de spiller i en sammenheng kan denne innsikten anvendes på alle områder hvor de spiller en rolle, sier UMB-professor Vincent Eijsink.

- En dag kan vi kanskje dressere disse bakteriesamfunnene, slik at de blir bedre til å utføre akkurat de oppgavene som vi ønsker – det være seg bedre fordøyelse av mat og fôr, eller mer effektiv produksjon av biodrivstoff fra ikke-spiselig plantemateriale.

I produksjon av biogass skal for eksempel bakteriene bryte ned plantemateriale slik at andre mikrober, såkalte arkebakterier, kan bruke dette til å produsere metangass.

- Vi forsker blant annet på om vi klarer å hjelpe bakteriene ved å tilsette  enzymer for å «booste» de tøffeste delene av nedbrytningsprosessen, sier Eijsink.

Han leder forskningsgruppa som Pope er tilknyttet.

Mulighetene for å studere bakterier har økt drastisk som følge av nye teknologier for genomsekvensering kombinert med nye dataprogrammer, noe som er sentralt for forskningsgruppens arbeid.

I dag er genetisk informasjon mye billigere enn før.

La oss anta at du har 200 forskjellige bakteriearter i en jordprøve. For ti år siden måtte du ta dem med deg inn i et laboratorium hvor du kanskje var i stand til å dyrke frem ti. Det ville kostet en formue og ville ikke gitt et komplett bilde.

I dag isolerer man DNA, sekvenserer alt sammen og bruker bio-informatikk til å identifisere alle sekvensene for alle bakteriene.

Åpner nye muligheter

- Nå, som man ikke lenger er avhengig av å dyrke bakterier, er alt mye enklere. Du kan studere hvordan griser nyttiggjør seg maten de får.

- Vi kan studere kosthold og fôr, både for mennesker og dyr, og bioenergi: Det sentrale i alle disse tingene er hvordan plantemateriale brytes ned, forklarer Eijsink.

31 Oct 2013

eldre på lykkepiller får oftere hoftebrudd

Dobbelt så mange eldre på antidepressiva brekker hoften, sammenlignet med eldre som ikke bruker slike medisiner.

Lykkepiller (SSRI) gir høyest bruddrisiko, viser ny observasjonsstudie der samtlige eldre i Norge født før 1945 ble fulgt over seks år.

Hvert år inntreffer cirka 9000 hoftebrudd i Norge, vi ligger i verdenstoppen i forekomst.

- Hoftebrudd blant eldre som bruker SSRI-medikamenter, såkalte lykkepiller, er enda mer utbredt enn vi hadde trodd. Medikamentene kan ha god effekt, men også uheldige bivirkninger.

Det sier lege og forsker Marit Stordal Bakken ved Universitetet i Bergen og Kavli forskningssenter for aldring og demens ved Haraldsplass Diakonale Sykehus, til forskning.no.

- Bruddrisikoen er nær dobbelt så høy, opplyser hun. 

Tidligere funn tegner et liknende bilde. I en studie fra 2012 viste nederlandske forskere at demente eldre har tre ganger høyere fallrisiko ved bruk av de nye typene antidepressiva.

- Se nøyere på hvem som får

Marit Stordal Bakken.

(Foto: Ida Kristine Sangnes)

Sammen med  kolleger har Stordal Bakken sammenlignet data fra Reseptregisteret og Hoftebruddregisteret for 2005 til 2010, hos alle personer på 60 år og eldre.

Nærmere 5 prosent av hoftebruddene i tidsrommet, cirka 1900, kan settes i sammenheng med bruk av legemidler mot depresjon, beregner forskerne.

De har tatt utgangspunkt i alle registerte første brudd: 39 938 for hele perioden. Hvis en person får flere brudd, er kun det første med i studien.

- Viktig funn

Selv om sammenhengen mellom hoftebrudd og medisinbruk er tydelig, kan ikke forskerne fastslå en direkte årsakssammenheng i en observasjonsstudie. 

- Funnet er likevel viktig. Vi dokumenterer at mange eldre på antidepressiva rammes av hoftebrudd, og at de er overrepresentert i bruddstatistikken sammenliknet ikke-brukere.

- Dette bør bidra til at leger ser enda nøyere på hvilke eldre som får utskrevet slike medikamenter, sier Stordal Bakken.

Hun påpeker at Statens Legemiddelverk i 2011 anbefalte leger å utskrive lavere doser SSRI-er til eldre, etter ny kunnskap om at høye doser kunne forårsake hjertearytmier.

Påvirke både ustøhet og benvev

Hos eldre kommer hoftebrudd ofte som en konsekvens av et fall i kombinasjon med benskjørhet.

Stordal Bakken tror antidepressiva både kan gjøre eldre mer utsatt for fall ved å øke ustøheten deres, og gjøre dem mer utsatt for brudd ved å svekke beinvevet. 

- Det finnes studier som viser at eldre kan få en ubalanse i elektrolyttsystemet når SSRI-preparater benyttes. Det kan bidra til forvirring og ustøhet. 

- Dessuten har andre forskere vist at moderne antidepressiva virker direkte på beinvevet, sier Stordal Bakken.

For mye?

Behandling med antidepressiva er utbredt blant eldre, og SSRI-preparater er det som oftest skrives ut mot depresjon til eldre, opplyser forskeren.

- Skrives det ut for mye SSRI-er?

- Hvorvidt de brukes riktig er kanskje heller spørsmålet. Vi skal ikke bagatellisere depresjon hos eldre, men vi som er leger må være nøye med å stille riktig diagnose, slik at man faktisk behandler depresjon, ikke ensomhet eller tapsopplevelse.

- Det er viktig å huske på bivirkningsfrie behandlingsmuligheter ved depresjon, som miljøtiltak, lysterapi og kognitiv terapi, sier Stordal Bakken.

Sammenhengen i studien mellom hoftebrudd og medisinbruk var for øvrig litt sterkere for menn enn for kvinner.

Siden både hoftebrudd og bruk av antidepressiva er sjeldnere blant menn enn kvinner, vil eksponering for medisinene påvirke bruddrisikoen mer relativt sett, påpeker forskerne i studien.

Referanse:

Bakken MS, Engeland A, Engesæter LB, Ranhoff AH, Hunskaar S og Ruths S. Increased risk of hip fracture among older people using antidepressant drugs: data from the Norwegian Prescription Database and the Norwegian Hip Fracture Registry. Age Ageing. 2013 Jul;42(4):514-20. doi: 10.1093/ageing/aft009. Sammendrag

31 Oct 2013

- forklarer hvorfor alternativmedisin ikke virker

På side 395 i sin bok Placebodefekten skriver Gunnar Tjomlid om jordmødre og sykepleiere som tilbyr dokumentert ineffektiv behandling:

”Når sykehus tilbyr akupunktur til fødende … undergraver de pasientens rett til å bestemme selv basert på korrekt informasjon.”

Men det hadde vært umulig å si dette, uten de foregående sidene i boka.

Det fikk meg til å tenke på Darwin, som berømmelig uttalte at han skrev sin Artenes opprinnelse som ett langt argument – et argument så gjennomarbeidet at dersom du leste det, og forsto det – kunne du ikke unngå å være enig. Tjomlid har gjort det samme.

Det er ikke småtterier du må forstå, for å forstå at alternativ medisin ikke virker. Du må forstå hvordan vi kan vite at vi vet det vi vet. Du må forstå hvor lett det er å lure deg selv. Du må forstå ikke bare nytten av – men livsnødvendigheten av – systematisk og godt dokumentert informasjon. Du må forstå nødvendigheten av kritisk tenking – og også hvordan du tenker kritisk. Du må i tillegg forstå og vite en masse om biologi, fysiologi, medisin og vitenskapshistorie.

I tillegg må du kunne se gjennom bløffen og misforståelsene – avsløre at historier du hører, ikke har stor verdi før de er dokumentert og ikke minst systematisert. Og du må være modig nok til å innse at mye av det du tror du vet om verden, ikke stemmer. At du tar feil – og kanskje har brukt et liv og en formue på denne feilen.

Det er ikke lett å famle seg gjennom en slik jungel. Og det er enda vanskeligere å få med seg andre, mer motvillige sjeler. Alle vet jo noe om alternativ medisin. Alle mener noe, alle har prøvd det – eller kjenner noen som har. Og alle har ei tante som ble helbredet – der legevitenskapen ikke kunne hjelpe.

Det er her Placebodefekten imponerer. Gjennom Tjomlids oppbygning av teksten. Han skriver lett og lekende, bruker få fremmedord, tar seg tid til å forklare når ting blir vanskelig, sørger for at leseren holder følge .

Og det med en sympatisk, vennlig og langt fra arrogant tone – han levner ingen tvil om at han er på leserens side. Han hoverer ikke. Antyder aldri at du er dum, dersom du ikke kjøper hans argument.

Men det er først og fremst presisjonen og den logiske oppbygningen som imponerer. En oppbygning som gjør at han, på side 395 kan slå fast – uten nærmere begrunnelse akkurat der og da – at akupunktur ikke virker. Har du giddet å lese de foregående 394 sidene – med et åpent sinn – forstår du.

Gruppetilhørighet

For å kunne håndtere den enorme og uryddige materien, finner forfatteren det nødvendig å skille mellom folks lidelser: Noe av det vi lider av, er plager. Annet er sykdommer. Videre finnes det ikke noe kategorisk skille mellom vitenskapsbasert medisin og alternativ medisin.

Tjomlid definerer alternativ medisin som ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.”

Men det er flere mekanismer i sving, enn streng vitenskapelig kontroll, når vi enten liker eller ikke liker alternativ medisin.

En av dem er gruppetilhørighet. Som tilhenger av alternativ medisin, markerer du deg som fritenkende, en litt opprørsk, selvstendig sjel.

Tjomlid serverer flere mulige fellestrekk: Mange brukere av alternativ medisin er ”redde for det moderne liv, mobilstråling, moderne dyrket og prosessert mat, farlige ”kjemikalier”, vaksiner …” Videre finner du ofte et ”verdensbilde basert på subjektive følelser, konspirasjonstenking og vitenskapelig kunnskapsløshet …”

Han går videre med å fundere over hvordan det kan ha seg at mange mennesker har et slikt sammenfall av preferanser og tankesett, og ender opp med naturlige, individuelle variasjoner i hjernens belønningssystem. Et system som kan få deg til å se mønstre, der andre ser tilfeldige sammenfall. Det er så lett å lure seg selv!

Ikke original, men god

Gunnar Tjomlid kaller boka si Placebodefekten. Et godt valg. Tjomlid er ikke original når han skriver at det er forskjell på å føle seg frisk, og være frisk. Akkurat som det motsatte: Ikke alle som føler seg syke, er det.

Han er ikke original når han påpeker at behandlingseffekt må brytes ned i tre, som summen av terapeutisk effekt, pluss sykdommens naturlige utvikling, pluss placebo.

Alle sykdommer følger et naturlig forløp, og de fleste av dem går over av seg selv. Sammen med fristende psykologiske misforståelser, forklarer dette en god del av alternativmedisinens appell. De fleste som går til alternativbehandler har allerede vært hos ekte lege. Men blir de ikke bedre, vil enkelte være villige til å prøve noe annet. 

Etter at en smerte (for eksempel) har vært på sitt verste, vil den naturlig nok bli mindre. Sammenfaller dette med et besøk hos healer (merk at du har ventet til at smerten ble, ja nettopp på sitt verste) – da får healeren æren for ”helbredelsen”.

I tillegg vil enhver behandling, både medisinsk og alternativmedisinsk, medføre en placeboeffekt. Tjomlids drøfting av nettopp denne effekten er kanskje bokas høydepunkt.

Tjomlid er kanskje heller ikke original når han serverer sitt poeng om at både medisin og ”alternativ” ”medisin” drar nytte av naturlige svingninger og placebo – så kan den ekte medisinen i tillegg gi deg terapeutisk effekt, som gjør at du blir frisk – ikke bare føler deg slik?

Men han er utrolig god når han forteller oss det! Jeg kan knapt forstå at det går an å lese denne boka – og fremdeles hengi seg til alternativ medisin.

30 Oct 2013

tung pust gir økt dødelighet

Folk med nedsatt lungefunksjon har økt dødelighet av blant annet hjerte-karsykdom, viser en undersøkelse gjort ved Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU.

Det er dessuten en moderat sammenheng mellom tung pust ved gange og økt dødelighet, uavhengig av lungefunksjon.

Forskerne tok for seg flere ulike lidelser og sykdomstegn, som kronisk bronkitt, tung pust når du sitter og andre pusteproblemer. Det kunne først se ut som om de alle ga en sammenheng med økt risiko for å dø tidligere.

Men da de justerte for lungefunksjon, sto forskerne igjen med ett symptom som tegn på at faren for tidlig død er moderat større: tung pust ved gange.

Resultatene er en del av doktorgradsarbeidet til Linda Leivseth, som både har sett på et bredt utvalg av befolkningen og spesielt på personer med kronisk obstruktiv lungesykdom (kols).

Kols er en samlebetegnelse på en gruppe kroniske lungesykdommer som fører til hindret luftstrøm gjennom luftveiene og nedsatt lungefunksjon.

Har kols uten å vite det

Folk med kols har en klart kortere forventet levetid enn friske folk. Og livskvaliteten vil ofte være svært nedsatt.

– Over 100 000 nordmenn har kols uten å vite det selv, sier Leivseth.

Befolkningsstudier har vist at godt under halvparten av dem som faktisk har kols har fått diagnosen.

– Hvis du er over 40 år og har røyka i mange år, bør du be fastlegen om få målt lungefunksjonen ved en rask og smertefri pusteprøve, mener Leivseth.

Angst og tung pust

Forskningen hennes viser dessuten at både angstsymptomer og nedsatt lungefunksjon har sammenheng med rapportering av tung pust.

Innen samme nivå av lungefunksjon var tung pust mer vanlig blant personer med angst enn blant personer uten angst.

Funnene kan forklares av at tung pust kan føre til angst, at angst kan føre til tung pust eller at personer med angst kan oppleve tung pust som en større plage enn det personer uten angst gjør.

Årsaken ikke bare røyk

Røyking er hovedårsaken til kols, men annen luftforurensning kan også føre til kols. Som de fleste andre sykdommer har kols en genetisk komponent.

Det betyr at enkeltindivider vil være mer eller mindre sårbare overfor røyk og annen luftforurensning. Det viktigste du selv kan gjøre for å unngå å få kols, eller for å unngå bli sykere hvis du allerede har kols, er å stumpe røyken.

– Det finnes god dokumentasjon på at fysisk trening kan gi personer med kols en lettere hverdag, påpeker Leivseth.

Selv om lungefunksjonen ikke kan trenes opp, vil fysisk trening føre til at resten av kroppen kommer i bedre form ved at du blir sterkere, får bedre utholdenhet og ikke så lett får tung pust. Dermed vil det bli lettere å utføre dagligdagse aktiviteter.

Bakgrunn:

Doktorgradsavhandlingen er basert på Lungeprosjektet i den andre store Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT2) hvor data ble samlet inn fra 1995 til 1997. Studien omfatter 10 693 deltakere som ble fulgt i opptil 16 år. Blant disse er en gruppe på 1540 personer med kols studert i detalj.

30 Oct 2013

krigen mot organiserte bakterier

 

Etter en lang dag på jobben og en kinoforestilling med tilhørende smågodt, er det vel ikke annet å vente: Fortenna har fått et loddent lag av plysj.

Følelsen er kjent for de fleste. Men vet du hva tannpelsen egentlig er lagd av?

Bakterier. Veldig, veldig mange bakterier. 

I utgangspunktet er det snakk om helt vanlige typer som til en hver tid finnes i munnen. Men luringene på fortenna dine har gjort noe spesielt. I stedet for å vime rundt for seg selv i munnhulen, har de organisert seg.

Plysjen på tenna er i virkeligheten et samfunn av millioner av bakterier. De deler oppgaver, hjelper hverandre og blir mye sterkere enn summen av alle bakteriene til sammen. Det du egentlig kjenner med tungespissen, er en biofilm.

Biofilm finnes over alt

En biofilm er en samling bakterier eller andre mikroorganismer som har festet seg til hverandre og ofte til et underlag. Ofte kan du merke biofilmen som en glatt film på en overflate.

Fenomenet har ikke vært kjent i mer enn 20-30 år. Anne Aamdal Scheie ved Odontologisk institutt ved Universitetet i Oslo har fulgt forskningsfeltet siden starten. Nå leder hun sin egen biofilmgruppe ved universitetet.

- Det var tannleger som først jobbet med biofilmer, i forbindelse med tannbelegg eller plakk på tennene. Men man skjønte lite av samspillet mellom bakteriene, forteller hun.

 

Så oppstod begrepet biofilm, og en ny anerkjennelse av hvor viktig fenomenet er. Biofilm finnes nærmest over alt: I munnen, i tarmen, i maskiner og rør, og som belegg i dusjen og på steiner i skogen. Kort sagt: Alle steder der det finnes bakterier, fuktighet og litt næring.

- I dag vet vi at biofilm er bakterienes naturlige levemåte, sier doktorgradsstipendiat Ingun Lund Witsø, og viser fram et eksempel fra laboratoriet – et lite glassrør med næringsløsning som har fått en slags blank snerk festet til innerveggen.

Det nettopp i denne formen vi helst bør studere bakterier, mener forskerne.

Inntil nylig har mye av forskningen på bakterier foregått på frittlevende eksemplarer. Det betyr at vårt bilde av bakterienes egenskaper ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. En biofilm er nemlig mye mer enn summen av alle bakteriene i den.

Superbakterier

Når bakteriene slår seg sammen i en biofilm, forandrer de seg. De sender beskjeder til hverandre og endre seg i takt. Hver av bakteriene begynner å uttrykke andre gener, og dermed får de andre egenskaper.

Bakteriene i en biofilm blir flinkere til å feste seg til overflater. De organiserer seg i flere lag, gjerne med kanaler innimellom. De vokser saktere og blir dermed mindre sårbare.

Alt dette gjør at bakteriene i filmen er mye mer motstandsdyktige, både mot antibiotika, desinfeksjonsmidler og vårt immunsystem, sammenlignet med frittlevende artsfeller. 

Selv om midlene kan knekke de ytterste delene av biofilmen, overlever alltid noen av bakteriene i lagene under, forteller Ali-Oddin Naemi fra Biofilmgruppa.

Det kan bety at bakteriene vokser – for eksempel i en maskin for matproduksjon – selv etter at den er desinfisert. Ofte er eneste løsning å skrape bakteriene bort, eller å skifte deler i maskineriet.

Infeksjoner

Det er viktig å huske at mange bakterier er nyttige for oss. Både fordøyelsen vår og immunforsvaret er avhengig av bakteriene som lever i og på kroppene våre. Men når det gror fram biofilm av feil bakterier eller på feil sted, kan det bli farlig.

- Biofilm er involvert i nesten 80 prosent av infeksjonene hos mennesker, forteller Ingun Lund Witsø i Biofimgruppa.

Dette gjelder for eksempel hull i tennene, tannkjøttsykdommen periodontitt, lungebetennelse, mellomørebetennelse og urinveisinfeksjoner, for å nevne noen få. Dessuten er biofilm koblet til problemer med proteser og implantater som leddproteser, katetre, stenter og pacemakere.

Dette trenger ikke dreie seg om bakterier som i utgangspunktet er farlige.

 

Masterstudent Gro Herredsvela Rørvik jobber med bakterien Staphylococcus epidermidis. Den lever normalt på huden vår og er en del av en sunn bakterieflora.

- Men de kan skape problemer når de danner biofilm på implantater, sier hun.

Og det er slett ikke bare i kroppen at biofilm lager trøbbel.

Oljetrøbbel

- Det er et betydelig problem i industrien. Bakterier danner belegg i maskiner, oljerør og vannrør, på båter, skip og merder for oppdrettsfisk, sier Lund Witsø.

Dette blir dyrt for bedriftene. Skip sakkes slik at det trengs mer brensel, og utallige arbeidstimer går med på å skrape vekk belegg fra skrog og merder.

I verste fall får biofimen alt til å gå i stå. Det var dette som skjedde på oljefeltet Valhall i Nordsjøen, våren 2009

I løpet av kort tid ble det lekkasje på tre rør, og hele feltet måtte stenges i flere uker mens ekspertene fikk oversikt over hva som hadde skjedd.

Det viste seg å være bakterier i biofilm som stod bak.

Bakteriene hadde etablert seg på innsida av oljeledningene, hvor de til slutt hadde klarte å ete seg igjennom stålet. Rørene så ut som om de var perforert av pistolkuler, forteller Aamdal Scheie.

- Slik såkalt biokorrosjon kan være et enormt problem for industrien, sier hun.

Stoffer som hindrer biofilm

Det er kanskje ikke så rart at det er en viss interesse for å forske på biofilmer. Og Biofilmgruppa i Oslo har nok å henge fingrene i: Hva får bakteriene til å slå seg sammen? Hvordan kommuniserer de? Hva skjer med dem når de danner en biofilm? Og ikke minst – hvordan kan vi hindre bakteriene i å organisere seg?

Det finnes stoffer som påvirker mikroorganismenes evne til å danne samfunn, forteller Lund Witsø. Og nå har forskerne ved UiO lagd sitt eget.

- Det var først noen forskere fra Australia som oppdaget at en spesiell type rødalge ikke fikk noe bakteriebelegg på seg.  Det viste seg at algen produserer ei gruppe stoffer som kalles furanoner, som hindrer at det danner seg biofilm, forteller Aamdal Scheie.

Hun tok for noen år siden kontakt med forskerne på kjemisk institutt, for å høre om de kunne greie å lage furanoner på laboratoriet. Det kunne de.

Biofilmgruppa startet et et aktivt samarbeid med professor Tore Benneche, som satte i gang med syntese av furanoner. Og ikke nok med det.

Etter litt eksperimentering – et svovelatom ut der og et oksygenatom inn her – har de norske forskerne lagd en ny gruppe stoffer – tiofenoner.

- Noen av dem er faktisk mer effektive og mindre giftige enn furanonene, sier Aamdal Scheie.

Nå håper hun og gruppa at stoffene kan bli et nytt virkemiddel i kampen mot bakterier på feil sted.

I maskiner og medisiner

- Benneche jobber med å binde stoffene til materialer som plast, glass og maling, og vi undersøker i hvilken grad bakteriene hindres i å lage biofilm på disse overflatene, forteller Naemi.

Planen er å skape ulike overflater som kan hindre slike bakteriesamfunn, for eksempel i rør, maskiner eller implantater.

 

- Vi ser at det blir mindre vekst av biofilm. Men foreløpig vet vi ikke hvor langsiktig effekten er. Det ser ut til at tiofenonene forblir kjemisk bundet i metall, mens de etter hvert lekke ut av plast og maling. Da brytes stoffet ned.

Det er for så vidt bra, forteller forskerne. Da unngår man eventuelle problemer ved at tiofenoner kan akkumuleres i miljøet, slik en del miljøgifter har gjort.

Biofilmgruppa jobber også med tiofenoner som kanskje kan brukes i medisiner. En dag kan slike stoffer bli et viktig tillegg til dagens antibiotika. Men det er slett ikke noe nytt bakteriedrepende middel forskerne har i tankene.

Sammen med antibiotika

- Tiofenoner dreper ikke bakterier. De hindrer bare at bakteriene snakker sammen og danner biofilm, sier Lund Witsø.

Dette betyr også at disse stoffene ikke er med på å utvikle resistente bakterier, slik antibiotika ofte gjør. De skaper ikke noe evolusjonært press som fører til at bare de mest motstandsdyktige overlever, og danner nye kolonier av spesielt hardføre bakterier.

Tvert imot kan tiofenoner kanskje brukes sammen med antibiotika, for å gjøre behandlinga mer effektiv og å hindre slik utvikling av resistente bakterier.

- Når man benytter antibakterielle midler tenker man jo gjerne at alle bakteriene dør, men ofte er det ikke slik. Antibiotikumet klarer ikke å fjerne alle bakteriene i en biofilm. Noen overlever inni biofilmen, sier Aamdal Scheie.

I mange tilfeller klarer immunforsvaret selv å knekke resten. Men ikke alltid. Da blusser betennelsen opp igjen.

- Ofte er biofilm forklaringa på slike tilbakevendende infeksjoner, sier Aamdal Scheie.

Forskerne tenker seg at man kanskje kan få bedre resultater hvis pasienten ta antibiotikumet sammen med et middel som hindrer biofilm.

- Da vil du kanskje få færre overlevende bakterier, slik at antibiotikumet blir mer effektivt.

Men veien fram til ferdige medikamenter er lang. Den eneste som foreløpig får behandling i biofilmgruppas laboratorium, er rundormen C. elegans.

Kryp med betennelser

Naemi viser fram en gjeng millimeterlange, gjennomsiktige fibrer i en fuktig flekk på bunnen av en glasskål. I mikroskopet kommer fibrene til liv: De er små, buktende ormer med spisse ender. En av dem har fått et lite ormebarn som åler seg ved siden av.

 

Krypene får tilført bakterier som lager infeksjoner i de små ormemagene. Og siden hele ormen er transparent, kan forskerne faktisk se hvordan tilstanden utvikler seg.

Gruppa undersøker både positive og negative effekter av tiofenoner på de små ormene. Dersom det viser seg at stoffene helbreder infeksjonene uten å skade krypene, kan forskerne gå videre og med tida prøve midlene på pattedyr som ku eller gris. Og enda senere kan forsøk med mennesker begynne.

Biofilmgruppa er imidlertid forsiktige med å love revolusjonerende resultater.

- Problemet er at bakteriene er så smarte. De utvikler seg så raskt. Så vi er realistiske, sier Aamdal Scheie.

Tiofenoner er ikke noe vidundermiddel. Men med litt flaks og god forskning kan de kanskje bli nyttige redskaper mot biofilmer i alt fra oljerør til urinblærer.

29 Oct 2013

kortvarig dopingbruk kan ha permanent effekt

– Om mekanismene hos mennesker er like de vi finner hos mus kan det være  snakk om flere tiår med virkning, sier professor Kristian Gundersen ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Han er en av forskerne bak en studie som viser at effekten av anabole steroider kan være mye lenger enn det man hittil har trodd.

Resultatene av denne forskningen vil trolig utgjøre et vesentlig bidrag til debatten om dopingmisbruk og straff i idrettssammenheng.

– Våre data kan føre til at man endrer reglene for utestengning av dopingtatte utøvere, sier lederen bak studien professor Kristian Gundersen.

Mus på steroider

 

I studien ble mus eksponert for anabole steroider i to uker, noe som resulterte i økt muskelmasse og antall cellekjerner i muskelfibrene. 

De ble deretter utsatt for et tre måneders avbrekk fra steroider, en tidsperiode som tilsvarer omtrent 15 prosent av levetiden til mus. Da musene etter avbrekket ble eksponert for belastningstrening, vokste musklene deres med 30 prosent i løpet av seks dager.

Ikke-behandlede mus viste ingen signifikant vekst i samme periode. Altså viser den tidligere steroidebruken fremdeles effekt etter et langt avbrekk.

Muskel-hukommelse

Det hele dreier seg om en form for cellulær hukommelse i muskler, og hemmeligheten ligger i det økte antallet av kjerner i muskelcellene som steroid-bruk medfører.

Hver cellekjerne kan produsere proteiner for et visst volum av cellen. Hver kjerne og det omkringliggende synteseapparatet kan sees på som en liten proteinfabrikk som bygger muskelen. Jo flere kjerner, jo større muskler kan man i prinsippet få. 

 

– Det skjer en akkumulering av cellekjerner når man bygger muskelmasse, og disse kjernene ser ut til å fremme muskelvekst ved fremtidig trening, sier Gundersen.

– Det er vanskeligere å akkumulere kjerner jo eldre man blir. Man kan tenke seg at det kan være nyttig å trene styrke når man er ung slik at man kan ha glede av disse kjernene for å motvirke den muskelsvekkelse som uvegerlig kommer med alderen.

Om mus og menn

Selv om forsøkene i studien er utført på mus, er det trolig at liknende mekanismer også finnes i menneskeceller. De grunnleggende biologiske mekanismene er her nemlig de samme hos alle pattedyr.

– Tidsaspektet er naturligvis vanskelig å overføre fra mus som lever i to år til mennesker som lever i 80 år, men vi vet at cellekjernene i muskler hos mennesket er svært stabile, forklarer fysiologen.

 

– Dersom samme mekanisme for muskel-hukommelse opptrer hos mennesket, kan man snakke om en effekt som kan vare i opptil flere tiår.

Spørsmål knyttet til varighet hos mennesket er noe Gundersen og kollegene ønsker å undersøke fremover. 

Endring av maksstraff?

Det er spesielt de eksplosive idrettsgrenene, for eksempel diskos, vektløfting og sprint,  hvor man vil dra fordel av denne typen steroidedoping og god muskelhusk.

Og resultatene av forskningen kan altså føre til en ny debatt omkring dagens dopingregler fastsatt av Verdens antidopingbyrå (WADA).

WADA opererer i dag med en utestengelse på maks to år for idrettsutøvere som blir tatt for doping, men vil øke maksimumsstraffen til fire år i løpet av 2015.  Spørsmålet er om dette er nok.

– Er fordelene ved doping permanente bør vel utestengelsen også være permanent? spør Gundersen.

Referanse:

Egner, Bruusgaard, Eftestøl & Gundersen: A cellular memory mechanism aids overload hypertrophy in muscle long after an episodic exposure to anabolic steroids, Journal of Physiology, 27 OCT 2013, doi: 10.1113/jphysiol.2013.264457.

29 Oct 2013

farlige eldre-fall feilvurderes

Når bestemor strever med å komme seg opp fra stolen, er det lett å anta at det bare er en naturlig del av det å bli eldre.

Men hva om hun har symptomer på skader etter et fall? Nyere forskning viser hvor alvorlig det kan være å ta for lett på fallskader hos eldre.

I en undersøkelse gjort ved amerikanske Stanford University, viser det seg at alvorlige fallskader hos eldre pasienter ofte blir undervurdert. En større andel av de eldre pasientene i undersøkelsen ble sendt til institusjoner uten spesialisert ekspertise innen skadebehandling.

Dødelighetsrisikoen for disse pasientene var høyere enn for de som ble sendt til akuttmottak.

– Når gamle blir akutt syke, får de ofte nedsatt funksjon, de greier ikke å gjøre hverdagslige ting lenger. Da er det lett å tro at de bare trenger mer pleie, og behovet for å finne årsaken til problemet kan bli forsømt, forteller Torgeir Bruun Wyller, professor ved Geriatrisk avdeling på UiO.    

Må tas på alvor

Wyller tror denne undersøkelsen reflekterer et mer generelt fenomen, nemlig at alvorlighetsgraden av sykdom og skade hos gamle har lett for å bli undervurdert.

En av årsakene til dette kan være at nye symptomer er vanskelig å oppdage hos eldre pasienter som allerede har andre sykdommer. 

– Dersom pasienten har en hodeskade, men har demens fra før av, så er det klart at det kan bli vanskelig å se at det har oppstått noe nytt i tillegg til de symptomene som skyldes demenssykdommen, sier Wyller.

Astrid Bergland, professor ved HiOA, er en del av forskningsgruppa Aldring, helse og velferd. Hun har selv forsket på fallskader hos eldre.

– Denne undersøkelsen viser at fall er et område som må tas alvorlig i helsepolitikken. Fallskader får både personlige og samfunnsøkonomiske konsekvenser, og kan i verste fall lede til for tidlig forårsaket død, sier hun til forskning.no

Bergland, sammen med andre forskere ved HiOA, publiserte i 2009 en studie som undersøkte dødeligheten blant norske eldre som faller.

Studiet viste at dødeligheten øker med 57 prosent for eldre mennesker som faller to ganger eller mer i løpet av et år, til forskjell fra de som ikke faller.

Manglende kompetanse

I oppsummeringen av undersøkelsen gjort ved Stanford, hevder forskerne at det er klare fordommer i helsesystemet som ligger til grunn for undervurderingen av eldre.

Bergland tror disse fordommene kan komme av manglende kompetanse.

– Kunnskapen finnes, men den brukes ikke. Ofte blir skaden behandlet, men ikke fulgt godt nok opp. Alle helsearbeidere i helsetjenesten for eldre bør spørre eldre om de har falt eller ikke, forteller hun.

Hun mener at det finnes mye forskningsbasert kunnskap rundt fallforebygging, som ikke tas i bruk.

– Vi vet at det finnes tiltak som kan forebygge fall. Styrke- og balansetrening er kanskje aller viktigst. Det er forskernes ansvar å videreformidle denne kunnskapen, og praksisfeltets ansvar å utprøve den, forteller hun.

Torgeir Wyller forteller at for å unngå undervurdering av skadene, må man tolerere at noen blir sendt til avdelinger med spesialkompetanse selv om det i ettertid viser seg å ikke ha vært helt påkrevd.

– Vi må bli flinkere til å identifisere de pasientene hvor det spiller størst rolle at de kommer inn til akutt behandling, sier han.

Utbredt, men ikke normalt

I regi av Helsetilsynet, ble en undersøkelse av fallskader utført i Midt-Norge. Den viste at ca. én av tre mennesker over 65 år faller i løpet av ett år. Ett av ti fall fører til skader som krever behandling. Hoftebrudd er en av de vanligste skadene hos fallpasientene.

Selv om fallskader er utbredt hos eldre mennesker, er Astrid Bergland klar på at det ikke er noe som må tas for gitt:

– Å falle er ikke en del av å bli gammel. Et fall er aldri tilfeldig, det er flere årsaker kan ligge til grunn og de må undersøkes nærmere.

Bergland trekker også fram hvordan eldre selv ser på fallskader.

– Jeg tror eldre undervurderer faren ved fall. Ofte fordi de synes at det ikke er særlig hyggelig å fortelle omsorgspersoner om fallskader, i frykt for å ende opp på institusjon. Vi ser også at eldre ofte har vansker med å identifisere seg med risikogruppa, fordi de forbinder fall med skrøpelighet, sier Bergland.

Uklarheter

I den amerikanske undersøkelsen fulgte forskerne et antall eldre mennesker i løpet av de første seksti dagene etter at de hadde falt og ringt nødnummeret. 

Bergland mener det er viktig å problematisere denne formen for forskning.

– Forskerne har ikke undersøkt menneskene som ringte før fallet skjedde. Da vet vi lite om pasientenes tilstand før de falt. Vi får heller ikke et helhetlig bilde når tilfellene hvor fallet ikke fikk noen alvorlige konsekvenser, ikke blir vurdert, siden de ikke registreres på medisinske nødnummer. Et fall er ofte et symptom på noe annet, understreker hun.

Referanse: 

Kristan L. Staudenmayer, Renee Y. Hsia, N. Clay Mann, David A. Spain,Triage of Elderly Trauma Patients: A Population-Based Perspective, Journal of the American College of Surgeons, No. 4, 2013

28 Oct 2013

trening kan hjelpe mot panikklidelse

Det viser funn i ny norsk doktoravhandling, som sammenligner effektene av fysisk trening og kognitiv atferdsterapi hos personer med panikklidelse.

Nær fem av 100 nordmenn utvikler denne diagnosen i løpet av livet. Kvinner rammes oftere enn menn.

Stress og store belastninger

Tilstanden innebærer at personen rammes av gjentatte panikkanfall. Ved et anfall settes kroppens kriseberedskap i sving.

Vanlige symptomer er hjertebank, skjelvinger, kvelningsfornemmelser, smerter i brystet, svimmelhet, en følelse av å være på siden av seg selv, samt frykt for å dø, besvime eller bli gal.

– Vedvarende stor belasting og mye stress kan utløse panikkanfall, men man trenger slettes ikke få en panikklidelse av å oppleve kun ett eller noen få antall.

- Panikklidelsen karakteriseres av gjentatte anfall og bekymringer for å få nye anfall, sier forsker og psykolog Anders Hovland til forskning.no.

Han er til daglig forskningsleder ved Solli distriktspsykiatriske senter på Nesttun utenfor Bergen.

- Stor positiv effekt

Fra før er det kjent at kognitiv atferdsterapi har god effekt som behandling mot panikklidelse.

- Dette er førstevalget for behandling, men slik behandling er dessverre ikke alltid tilgjengelig for de som trenger den, sier Hovland. 

Nå er han først ute med å undersøke langtidseffekten av fysisk aktivitet på denne lidelsen.

- Konklusjonen er at fysisk aktivitet over tid har en stor positiv effekt, som holder i mer enn ett år etter avslutter behandling. Frykten for de fysiske symptomene endret seg mye, sier Hovland.

Han mener dette er viktig, siden det nettopp er frykten for symptomene som på mange måter er motoren i en panikklidelse.

Vanskelige situasjoner

I Hovlands studie ble 36 forsøkspersoner delt i to grupper. I den ene trente 17 deltakere én time tre ganger per uke med veiledning.

Treningen omfattet en kondisjonsøkt, en styrkeøkt og en med mer variert innhold, som innebefattet spill og øvelser med konkurranseelement. Hensikten var å bevege seg mer variert.

De resterende 19 fikk kognitiv atferdsterapi. Begge behandlinger varte i 12 uker.

- Resultatene våre tyder imidlertid på at evnen til å gå inn i sitasjoner man synes er vanskelige, altså situasjoner der man frykter det kan oppstå nye anfall, ikke har bedret seg i tilfredsstillende grad sammenliknet med atferdsterapien.

- Så pasientene kunne ikke regnes som friske etter den fysiske trening de mottok i studien, sier Hovland til forskning.no.

Stor tro på trening

Hovland har likevel stor tro på trening i behandling mot panikklidelse, og antyder at flere psykologiske og biologiske mekanismer bidrar når fysisk aktivitet demper symptomene.

Hovland har også undersøkt hvordan såkalt kardiologisk regulering,  variasjonen i hjertefrekvens, henger sammen med hvordan hjernen behandler informasjon hos pasienter med panikklidelse.

- Det er velkjent at pasienter med panikklidelse har mindre variasjon i hjerteslagene enn det som er normalt.

- Vanligvis vil pulsen vår variere fra situasjon til situasjon, for eksempel når vi er rolig eller oppspilt. Men hos personer med panikklidelse er hjerteraten både mindre variert og generelt høyere per minutt, forteller Hovland. 

Dette ser ut til å øke risikoen for utvikling av hjertesykdom, og dessuten påvirke en allerede oppstått hjertelidelse negativt..

Hovland opplyser at fysisk aktivitet både øker variasjoner i hjerterate, og har en positiv effekt på kognitive funksjoner i hjernen, eksempelvis hvordan den regulerer oppmerksomhet.

- Vi vil nå forske videre på hvordan trening kan brukes i kombinasjon med andre behandlingsformer, sier Hovland.

Referanser:

Anders  Hovland. Panic disorder – Treatment outcomes and psychophysiological concomitants. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen.  Disputerte 17. oktober 2013

Hovland, m.fl. Comparing Physical Exercise in Groups to Group Cognitive Behaviour Therapy for the Treatment of Panic Disorder in a Randomized Controlled Trial. Behavioural and Cognitive Psychotherapy, 2013, 41, 408–432. Sammendrag

Hovland, m.fl. The relationships among heart rate variability, executive functions, and clinical variables in patients with panic disorder. International Journal of Psychophysiology 86 (2012) 269–275 Sammendrag

28 Oct 2013

kan mennesket leve evig?

Jakten på evig liv har lenge vært et sentralt tema for menneskeheten, med utallige fortellinger om ungdommens kilde.

Men hva sier dagens forskere om det evige livet? Hvor langt har vi kommet, og vil vi noensinne finne en eliksir til udødelighet?

I anledning en stor konferanse om aldring på Syddansk Universitet har vi spurt tre ledende forskere – og de er på ingen måte enige.

De tre forskerne vi snakket med er:

Annette Baudisch, som er leder av en forskningsgruppe om aldring ved det prestisjefylte Max Planck Institut i Rostock, Tyskland.

James Vaupel, som er senterleder ved Max Planck senter i Odense, og professor ved Dansk Senter for Aldringsforskning ved Syddansk Universitet.

Daniel Martínez, som er en av verdens ledende eksperter på Hydra – et ferskvannsdyr som er kjent for å ikke eldes. Han er førsteamanuensis i biologi og molekylærbiologi ved Pomona College i California, USA.

– Hva er de største utfordringene når det gjelder å overvinne menneskelig aldring?

Annette Baudisch:

– Jeg tror det er demens. Når vi generelt blir eldre, blir det et stadig mer synlig problem.

James Vaupel:

– Sykdommer som kreft, alzheimer og demens er store utfordringer. Men i de neste 50 årene har vi muligheter til å løse disse gåtene. Framskritt i forståelsen av genetikk gjør det mulig å lage medisiner som reagerer forskjellig på forskjellige mennesker eller på forskjellige former for kreft.

Daniel Martínez:

– Det er uklart hvilke mekanismer som står bak aldring. Vi vet at det er visse ting som får celler til å endre seg gjennom livet, og til syvende og sist handler det bare om selvnedbryting. Så hvis vi finner en måte å kontrollere nedbrytingen i cellene, vil vi kanskje kunne leve lenger.

– Hvor gamle kan mennesker bli i fremtiden?

Annette Baudisch:

– Umiddelbart er det jo ikke noen bestemt grense – for vi har jo alltid muligheten for å leve igjen dagen etter, og så dagen etter igjen. Uansett blir vi i hvert fall eldre og eldre. Og det skal vi forberede oss på. Jeg mener at dagens yngre generasjoner skal være fullt forberedte på å bli 90 eller 100 år.

James Vaupel:

– Man kan sammenligne menneskekropper med et hus. Hvis man fortsetter å holde det i god stand, kan man fortsette å bo i huset. Det er det samme med mennesker. Hvis man fortsetter med å være sunn og frisk, vil man også leve lenger, og det finnes ikke en alder hvor jeg kan si «her blir man ikke eldre».

Daniel Martínez:

– Det er virkelig vanskelig å svare på. Det er noen som mener at hvis vi kan redusere kroppens selvødeleggelse, så vil vi kanskje kunne leve i 500 år. Jeg er ikke sikker på om det er mulig. Jeg tror ikke det, men man sier jo at alt er mulig.

– Hvis evig liv var mulig, hva ville så være de største fordelene og ulempene?

Annette Baudisch:

– En ulempe ville være at alt omkring oss kommer til å dø. Og hvis alt er dødt, kan ikke mennesket tilføres energi – og så dør vi jo likevel. En annen ulempe ville være at vi kommer til å kjede oss noe fryktelig. Jeg ser egentlig ikke noen fordeler i å leve evig.

James Vaupel:

– Altså, jeg vet ikke helt om jeg kan si noen fordeler og ulemper, for jeg tror ikke at vi kommer til å leve evig – i hvert fall ikke foreløpig. Det jeg vet, er at vi kommer til er å leve et lenger og sunnere liv.

Daniel Martínez:

– Jeg tror ikke at det er noen fordeler. Forestill deg en verden hvor ingen dør. Alle fortsetter å leve, og verden er allerede for liten for alle mennesker. Allerede i dag er det problematisk, så jeg tror det ville være jordens undergang – med mindre vi finner en annen planet å leve på. Så for meg er det ingen fordeler ved det å leve evig.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

28 Oct 2013

fosteret kan skades av paracetamol

For første gang har forskere studert hva som skjer med barnet på lang sikt etter at mor tar paracetamol under graviditeten.

Hos norske barn som hadde blitt eksponert for paracetamol i flere enn 28 dager av svangerskapet – fant forskerne dårligere grovmotorikk, dårligere evne til kommunikasjon og mer atferdsproblemer.

Nesten fire prosent av mødrene til de rundt 50 000 barna i undersøkelsen har brukt paracetamol flere enn 28 dager av svangerskapet, viser studien.

Legemiddelet brukes blant annet mot hodepine, ryggsmerter, bekkensmerter og feber.

Virkestoffet paracetamol finnes i piller som Paracet, Panodil og Paralgin Forte.

Likevel førstevalg

– Resultatet tyder på at det er riktig å ha en restriktiv holdning til bruk av paracetamol i svangerskapet, sier Ragnhild Eek Brandlistuen. Hun er post doc ved Farmasøytisk institutt på Universitetet i Oslo.

– Resultatene understøtter dagens retningslinjer om å være restriktiv med all legemiddelbruk i svangerskapet. Men paracetamol bør fortsatt være førstevalget ved sporadisk behov for smertestillende eller febernedsettende, sier Eek Brandlistuen.

Hun minner også om at dette er den første studien i verden som har vist disse resultatene, og at det er behov for ytterligere forskning for å si dette sikkert.

Epidemiologiske studier som dette sier noe om en sammenheng, men de sier ikke noe helt sikkert om årsakssammenhenger, påpeker forskeren.

Uventet funn

Forskerne ved Universitetet i Oslo hadde ikke ventet å finne disse langtidseffektene av paracetamol på barn.

Når de nå går ut med funnet, er de varsomme med å fortolke det, for å unngå å skape uro og legemiddelangst hos gravide.

Men forskeren oppfordrer likevel til kritisk bruk av paracetamol i svangerskapet.

2919 søskenpar

Dataene om barna i studien er hentet fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa).

Mødrene rapporterte blant annet barnets motorikk, temperament og kommunikasjonsevner ved  tre års alder.

Forskerne sammenlignet nesten 3000 barn som var eksponert for paracetamol, med søsken av samme kjønn som ikke ble det.

Slik kunne de studere effekten av legemiddelet, samtidig som de kunne justere for en del genetiske og miljømessige faktorer. Forskerne har også tatt hensyn til infeksjoner, feber, bruk av andre medisiner, alkoholinntak og røyking.

Svekket motorikk og utagerende adferd

– Hos barn som var blitt utsatt for mye paracetamol i svangerskapet, fant vi negative resultater for flere av barnas utvikling. Dette var overraskende, forteller Eek Brandlistuen.

Klarest var virkningen i forhold til forsinket grovmotorikk, utagerende adferd og høyt aktvitetsnivå hos treåringene.

Hos barn som var blitt utsatt for paracetamol mellom 1 og 28 dager i svangerskapet, fant forskerne en noe forhøyet tendens til svekket grovmotorikk.

Sammenlignet med ibuprofen

For å undersøke om det var andre årsaker enn mors bruk av smertestillende under svangerskapet som skapte effekten hos barna, undersøkte forskerne også ibuprofen, en annen type smertestillende som virker på en annen måte.

Forskerne fant ingen tilsvarende langtidseffekter etter bruk av ibuprofen.

3,8 prosent brukte mye

I et utvalg på nesten 50 000 norske barn, fant de at mødrene til 46 prosent av barna hadde tatt paracetamol i svangerskapet.

I alt 3,8 prosent av barna hadde mødre som hadde tatt paracetamol flere enn 28 dager i svangerskapet.

Den vanligste årsaken til at den gravide brukte paracetamol var hodepine eller migrene, fulgt av ryggsmerter, bekkenløsning, feber og influensa.

Gode norske helsedata

– Forskningen vår er mulig fordi vi har Den norske mor og barn-undersøkelsen og fordi vi har så gode helseregistre i Norge, forteller professor Hedvig Nordeng ved Universitetet i Oslo, som også deltok i undersøkelsen.

Tidligere undersøkelser av gravide som har brukt smertestillende, har hatt mindre tilgang på informasjon om barnas langtidsutvilking.

Disse tidligere studiene har i større grad fokusert på mer umiddelbare virkninger på barnet, som fødselsvekt og strukturelle misdannelser.

Referanse:

Prenatal paracetamol exposure and child neurodevelopment, Ragnhild Eek Brandlistuen, Eivind Ystrom, Irena Nulman, Gideon Koren and Hedvig Nordeng, International Journal of Epidemiology, 2013

28 Oct 2013