Monthly Archives: October 2013

flere unge får slag

I aldersgruppen 20-64 år har antall slagtilfeller økt kraftig på verdensbasis de siste 20 årene.

Økningen er på oppsiktsvekkende 25 prosent siden begynnelsen av 1990-tallet, viser ny Lancet-analyse.

Et stort internasjonalt forskningsteam står bak analysen, som omfatter 119 studier.

De spår at den samlede belastingen på verdenssamfunnet som følge av funksjonshemminger, sykdomsplager og for tidlig død etter slag vil doble seg i 2030.

Tendensen kan forstere seg

I Norge dør rundt 5500 personer av hjerneslag hvert år. I velstående vest-europeiske land har dødeligheten gått nedover de siste tiårene.

Men spørsmålet er om den positive utviklingen kan få seg en knekk, blant annet som følge av usunn livsstil i yngre aldersgrupper over tid.

Tendensen der stadig flere yngre mennesker får slag kan forsterke seg globalt, hvis det ikke settes inn flere forebyggende tiltak, mener forskerne.

Nylig tegnet også en studie i tidsskriftet Neurology et urovekkende bilde.

Stadig flere unge amerikanere har risikofaktorer for slag. Blant slike faktorer er  fedme, unormale kolesterolnivåer, røyking og høyt blodtrykk.

I faresonen

Slag er allerededen nest vanligste grunnen til at folk dør, verden sett under ett. Slagtilfeller har fjerne vært forbundet med temmelig høy alder, og før ble de over 75 år rammet hardest.

Nå er dette i ferd med å endre seg. 62 prosent av nye tilfeller inntreffer blant 74-åringer eller langt yngre folk, viser Lancet-analysen.

Innbyggere i land med middels eller lave inntekter, som i Øst-Europa og i Afrika sør for Sahara, framheves som særlig i faresonen for å få slag, ifølge forskerne

Heller ikke de yngste slipper helt unna. Blant personer som er 20 år eller enda yngre får rundt 83 000 hvert år.

Blodtrykk, usunn livsstil

- Den globale slagbyrden vokser raskt, og det haster med å få på plass forebyggende tiltak som både er kostnadsmessig og kulturelt akseptable, sier professor Valery Feigin ved  AUT University in New Zealand.

Flere tiltak må prioriteres for å redusere sykdomsbyrden av slag både lokalt og globalt, mener professor Graeme J Hankey ved University of Western Australia.

I en kommentarartikkel i The Lancet Global Health understreker han viktigheten av å få antall tilfeller av den dødeligste formen for slag hos folk under 75 år.

Hankey trekker blant annet fram endringer i livsstil: Det trengs strategier på folkehelsenivå for å få redusert saltinntak, kalorimengde, alkoholkonsum og røyking, mener han.

Referanse:

Valery L Feigin, m.fl. Global and regional burden of stroke during 1990–2010: findings from the Global Burden of Disease Study 2010. The Lancet, Publisert i nettutgaven, 24. oktober 2013.

28 Oct 2013

mening bak bisarr cellemekanisme

Det finnes noen spesielle steder på kromosomene som heter fragile sites, eller sårbare steder på norsk. Mennesket har mer enn 120 av disse i arvemassen. Stedene har fått navnet fordi kromosomene ofte går i stykker nettopp her. Denne mekanismen har forskere kjent til i mer enn 20 år.

Når kromosomene går i stykker, kan de samle seg igjen på nye måter. Det kan gjøre at cellen utvikler kreft. Hittil har forskere trodd at slike brudd bare forekommer en sjelden gang.

Ikke så dumt

Ny dansk forskning viser imidlertid det er en grunn til at kromosomene kan gå i to. Det er cellene selv som står bak, til tross for økt kreftrisiko.

– Vi kan se at cellene gjør dette, og årsaken er nok at kreft noen ganger er det minste av to onder, forteller professor Ian Hickson fra Institut for Cellulær og Molekylær Medisin, Nordea Center for Sund Aldring, ved Københavns Universitet.

Studien er nylig offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Cell Biology.

Cellens valg: død eller kreft

Når celler skal dele seg, kopierer de først kromosomene sine, slik at de to nye dattercellene kan få hvert sitt eksemplar.

I den komplekse kopieringsprosessen kan det oppstå en knute på kromosomene, noe som gjør at kopieringen stopper opp.

Situasjonen er potensielt dødelig for cellen, siden feilslått kopiering vil sette i gang molekylærbiologiske selvmordsmekanismer.

Ian Hicksons forskning viser at cellen bruker en molekylær «saks» for å redde livet.

– Man kan sammenligne det med et fiskesnøre og en floke. For å få kromosomene løs, klipper cellen i kromosomene og redder livet. Men når kromosomene blir klippet i stykker, kan de samle seg igjen på nye måter, og noen kromosomdeler kan flyttes rundt, noe som er et tegn på kreft, forklarer Hickson.

Derfor foretrekker celler kreft

Det er imidlertid en årsak til at kroppens celler foretrekker kreft framfor å gå til grunne.

Ifølge Ian Hickson er cellens altoverskyggende mål å overleve på kort sikt. Om det oppstår kreft om 20 år, er sekundært i et evolusjonært perspektiv.

– Kroppen har ikke hatt noen grunn til å skille av seg med mekanismen, siden kreft i en sen alder ikke er noe evolusjonært problem, fordi vi allerede er forbi den reproduktive alderen. Siden denne mekanismen er godt bevart i alle organismer, ser det ut til at det er evolusjonære fordeler på kort sikt, sier Hickson.

Bedre forståelse av sykdom og celledeling

De nye resultatene gir forskerne bedre innsikt i mekanismene omkring celledeling, hvor feil kan føre til alvorlige sykdommer.

Foruten utviklingen av kreft er den nevrologiske sykdommen Huntingtons også forbundet med omfordelingen av kromosomene omkring fragile sites.

Ian Hickson tror imidlertid ikke den nye kunnskapen kommer til å føre til medisiner mot for eksempel kreft eller andre sykdommer.

– Når problemet oppstår, er det allerede for sent å gjøre noe med det. Det handler mer om å forstå sykdommene mer enn å kurere dem. Forskningen vår viser at cellesyklus og celledeling er et utrolig komplekst system som kan skape feil som backup-systemer tar seg av senere. Tidligere har vi hatt en forestilling om at et relativt feilfritt system. Sannheten er nok at systemene gjør mange feil, men at cellene har andre systemer som utbedrer feilene, forteller Hickson.

Referanse:

MUS81 promotes common fragile site expression», Nature Cell Biology (2013), DOI: 10.1038

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

28 Oct 2013

gi de tyngste barna bedre behandling

Først og fremst: La oss sette et stort spørsmålstegn om det er en  barnefedmeepedemi på gang i Norge.

Norske barn blir stadig tykkere - det er forskere, helsemyndigheter og ”alle” enige om. Men antagelig er ikke fedme en risiko for alle norske barn.

Vi har et bedre kosthold nå enn før, og gjennomsnittbarnet i Norge ser ut til å spise sunnere.

Ja, men det er jo godteri overalt, butikkene bugner av fristelser, hører vi. Men var det så mye bedre før? Da var det kaker til kaffen hver dag, vi spiste brødskiver med smør og syltetøy og drakk saft med sukker ofte nok.

Vi spiser i dag vesentlig mindre sukker og fett og mer frukt og grønt enn for 30 år siden. Og andelen barn med overvekt øker ikke, ifølge Barnevekststudien 2012/Folkehelseinstituttet.

Internasjonalt handler kampen mot barnefedme mye om fattigdom. Usunn mat er billigst. Men i Norge er det annerledes. Her har gjennomsnittsnordmannen råd til grønnsaker, frukt og sunn mat.

Er kanskje barn i dag aktive nok?

Det er så lett å henge seg på dommedagsprofetiene om stadig tjukkere norske barn, for vi liker best å tro at utviklingen går den gale veien.

Det samme gjelder med stillesitting. Ungene sitter så altfor mye stille foran tvskjermen og foran dataen, sier folk. Helsearbeiderne, lærere og journalister følger opp klagesangene. Før skal alt ha vært mye bedre, da leika vi nonstop ute i gata.

Samtidig klager folk på at ungene er for mye med i organiserte aktiviteter. De løper fra turn til fotball til speideren, mener vi og synes at uorganisert uteleik er bedre. Men all denne aktiviteten barna driver med nå, er jo nettopp det: aktivitet.

Nesten alle 6-åringer når myndighetenes anbefaling om minst en times moderat aktivitet om dagen. Da står det litt verre til med ungdommen, de holder seg mer i ro. Men det gjorde de vel før i tida også?

Forskerne vet faktisk ikke om unger beveget seg mer før enn nå. Slikt er vanskelig å måle.

Mer gym i skolen er et forslag som kommer fra flere hold. Men det er ikke sikkert at dette er nødvendig for alle norske barn. De mest aktive er aktive nok. Og for de minst aktive kan slike tiltak faktisk gi mindre glede over fysisk aktivitet, viser en norsk studie.

Kanskje er det ikke slik at stillesittende barn blir overvektige, men at overvektige barn blir stillesittende.

Nei, la oss heller sette inn innsatsen der den trengs. Det er ikke på alle norske barn, men på de tyngste barna. De trenger mer støtte og bedre tiltak.

Men ikke nødvendigvis de tiltakene som foreslås for alle barn.

Noen barn er for tunge

Selv om vektøkningen har stoppet opp for barn generelt, har noen barn blitt tyngre. Barnevekststudien fra 2012 viser at andelen tredjeklassinger med overvekt er på 16 prosent. Tallet rommer både lite og mye overvekt.

Andelen barn med fedme, som er langt mer helsefarlig, har holdt seg uforandret de siste årene og er på 3,5 prosent. Og de tunge barna har blitt tyngre enn før.

Fedme kan føre til sykdommer og generelt dårligere helse. Men ikke minst fører det til et dårlig selvbilde og manglende evne til å delta fritt i lek og aktiviteter.

For mye mat gir fedme

Hvorfor får noen barn overvekt og fedme?

Om det sier forskningen og behandlerne det samme: Du blir ikke tjukk om du ikke spiser mer enn du forbruker. De tyngste barna har et inntak av kalorier som over tid er for høyt i forhold til hvor aktive de er.

Men hvorfor er kaloriinntaket deres så stort?

Forskerne er enige om at gener spiller en rolle. Noen sier at gener kan forklare femti prosent av overvekta. Men dårlig genetisk utgangspunkt gir ikke overvekt alene, for mye mat må også til.

Lite kunnskap om mat er en annen forklaring. Fedme kobles sammen med lav utdanning i de fleste studiene. Det kan handle om ressurssvake foreldre som ikke kjenner til hva barn bør spise til hverdags og ikke. Menyen består av for mye sukker og for mye fett.

Psykiske problemer kan også gi fedme hos barn, det samme kan traumatiske opplevelser og stress. Spising blir en måte barna takler problemene på.

Innvandrerfamilier kan slite med overgangen til nye matforhold i sitt nye hjemland. Et kosthold som fungerte i Pakistan kan bli for kaloririkt med norske matvarer og nye aktivitetsmønstre.

Når barna har blitt tjukke

Men så har altså barna blitt tjukke. Hva skjer da når de plukkes opp av fastleger og helsestasjoner og sendes til behandling på sentre ved sykehusene?

Behandlerne råder til livsstilsomlegging, ikke bare for det overvektige barnet, men for hele familien. Foreldre og søsken må også spise sunnere og bevege seg mer.

Dette er en ganske massiv tilnærming, og gjelder knapt andre sykdommer barn kan få.

Familiene til barn med kreft, astma og anoreksi må også tilpasse seg og justere hverdagen, men de blir ikke bedt om å spise annerledes eller gå mer for at barnet skal bli friskere.

For den familiebaserte tilnærmingen signaliserer at hele familien er ”syk” og at det overvektige barnets helsetilstand er avhengig av en kollektiv adferdsendring – uansett om andre familiemedlemmer er overvektige eller ikke.

Det er et stort ansvar å legge på foreldrenes skuldre, og vi har da heller ikke gode data på om den familiebaserte tilnærmingen faktisk virker i Norge.

En kunnskapsoppsummering som kommer fra Kunnskapssenteret for helsetjenesten på nyåret vil kanskje gi svar på det.

Forskjell på å bli tjukk og å forbli tjukk

Det største problemet med dagens behandling av barn med overvekt og fedme er – etter min mening  – at behandlerne antar at barn forblir tjukke av de samme grunnene som de ble tjukke.

Det handler om foreldrenes manglende kunnskap om mat eller manglende evne til å endre livsstil.

Men kanskje er ikke dette sant. Kanskje er det andre grunner til at barnet forblir overvektig enn at det ble overvektig.

For hvis vi ser på et annet spiseproblem hos barn og ungdom – nemlig spisevegring, som vi har mye mer forskningsbasert kunnskap om, kommer et helt annet mønster til syne.

Spisevegring: Et barn utvikler anoreksi. Behandlingen går ut på å jobbe med selvbildet, slik det står i en brosjyr fra Oslo universitetssykehus: ”Det er viktig at man jobber både med tanker og følelser rundt kropp og mat, samtidig som man jobber hardt for å redusere undervekten”.

Fedme: Et barn utvikler fedme. Behandlingen går ut på å redusere overvekten.

I langt mindre grad ser man selvfølelsen og psyken som noe som bør behandles hos overvektige barn.

Men kanskje er det nettopp et negativt selvbilde som gjør at barnet og ungdommen forblir overvektig.

Et hvert barn og ungdom som er overvektig får klar beskjed av samfunnet at en stor kropp er lite attraktivt. Vitsene som handler om tjukke folk er mange. I TV-komediene er et stevnemøte med en tjukk person artig i seg selv. Det er vanskelig å finne klær som passer, og idealet om slank og sprek kropp finnes overalt på kino, tv og aviser.

Du skjønner at du ikke er god nok. Selvforakten sitter løst. Da er det lett å ty til mat, å trøste seg med det som skaper problemet.

To spiseproblemer – ulike tilnærminger

Jeg har sammenlignet to brosjyrer fra Oslo universitetssykehus. En for barn og unge med overvekt/fedme og en om behandling av anoreksi.

Begge brosjyrene forteller om hvilke helseplager og sykdommer det overvektige og undervektige barnet kan få, og betydningen av behandling.

Men så har de to brosjyrene helt ulike budskap.

Den om anoreksi handler om følelser knyttet til vekt. Den handler om mestring i en vanskelig livssituasjon. Den handler om kroppsfølelse, misnøye og onde sirkler.  Den handler ikke om familien annet enn som støtte til den syke.

Men den om fedme går rett på familiens felles oppgave. Om motivasjon til innsats, om endring av levevaner, om å gjøre ting sammen, om at familien skal få forståelse for nye kostvaner, mer bevegelse og om hva fedme kan gjøre med helsa. Det er familiene som behandles av lege og ernæringsfysiolog.

Ordet familie og foreldre nevnes 29 antall ganger på to A4-sider i fedmebrosjyra, men bare tre ganger i den fyldigere anoreksibrosjyra.

Psykolog innkalles når det dreier seg om overvektige barn med psykiske vansker. Det står ingenting i fedmebrosjyre om at man generelt skal jobbe med selvfølelse, misnøye, kroppsfølelse eller onde sirkler.

Mens onde sirkler og dårlig selvfølelse nettopp kan være årsaken til at barnet forblir overvektig.

Behandling må inkludere psyken

Psykologene Silje Steinsbekk og Yngvild Sørebø Danielsen fra henholdsvis NTNU og Universitetet i Bergen skriver i Tidsskrift for Norsk Psykologforening at “fedme hos barn er assosiert med psykiske helseplager, redusert livskvalitet, selvfølelse og kroppsbilde, i tillegg til spisevansker”.

Steinsbekk og Danielsen mener at psykologer har en sentral plass både i utredning og behandling av fedme.

Men skal en dømme ut fra brosjyra om fedme er arbeid med den psykiske delen av å være overvektig ikke en viktig del av deres behandlingstilbud.

Jeg har også personlig erfaring på feltet. Som mor til et overvektig barn var jeg i flere år med på timer og kontroller på Stor&Sterk på Oslo universitetssykehus. Ikke en gang på disse årene opplevde jeg at barnets følelser rundt det å være overvektig ble problematisert. Hennes tanker og følelser rundt sin egen kropp var et ikke-tema. Det handlet alltid om å spise sunnere og bli flinkere. 

Skam, skyldfølelse, selvbebreidelse og selvforakt er fedmens bestevenner. Derfor er foreldre, barn og ungdommer mer enn villige til å ta på seg skyld og ansvar for at livsstilsendringene ikke er raske og effektive nok.

Behandlingen hjalp ikke oss. Det er usikkert om den hjelper andre barn. Den hjelper kanskje barn som trenger mindre justeringer i kostholdet, som fra juice til vann, for å gå ned i vekt. Den hjelper kanskje barn med robust psyke.

Men barn og ungdom som opplever fedmen som en så stor bør på psyken at de ikke klarer å bryte ut kun med lettprodukter og foreldrehjelp, de får kanskje ikke den hjelp de trenger.

På behandlingssenteret for overvektige barn i Vestfold tar de den dårlige selvfølelsen mer på alvor. Samira Lekhal, som er seksjonslege på senteret, sier til forskning.no: For mange, spesielt ungdommene, er det betydelig skamfølelse rundt spising og egen kropp. At barna er hos oss for å forandre kroppen, men likevel ikke skal mislike den, er en kjempeutfordring.

Å bryte de onde sirklene

Som foreldre til et overvektig barn skjønner jeg godt hva hun snakker om. Det er nesten umulig oppgave å gi et barn stolthet over egen kropp – som vi foreldre skal gjøre – samtidig som du formidler til barnet at den samme kroppen har et vektproblem. 

Barn skjønner tidlig at fedme ikke er en liten ting i vårt samfunn.

Denne utfordringen møter kjernen av et fortsatt fedmeproblem hos barn og unge. Hvis vi ikke tar med følelsene rundt overvekt, vil vi antagelig ikke komme noen vei med kostholdsråd og litt mer gym i uka.

Barnet må ut av de onde sirklene der mat skaper problemet og mat brukes til trøst på grunn av problemet.

Det handler ikke om å ta seg sammen. Det handler om en spiseforstyrrelse.

Derfor bør fagfolk med kunnskap om sinnets makt over kroppen får hovedrollen i behandlingen av barna, og legene og ernæringsfysiologene må spille på samme lag.

Mer forskning på de tyngste barna

I dag behandles mange tykke og fete barn i norsk helsevesen. De veies og måles og sjekkes og rådgis og formanes.

Dagens tiltak har ingen supereffekt, så mye vet vi. Da hadde de gode resultatene blir proklamert høyt og tydelig.

Men i dataene og journalene som samles inn ligger kanskje svaret både på hvorfor dagens tiltak ikke virker – eller virker.  De store datamengdene fra flere års helseundersøkelser av de overvektige barna er ikke systematisert og oppsummert.

Det pågår forskning på feltet. Men i langt mindre skala enn hvor alvorlig politikere, helsefolk og mediene oppfatter problemet. Status er at vi per i dag vet for lite om hva som fungerer mot barnefedme.

Derfor må vår nye helseminister nå bla opp. De tyngste barna trenger hjelp – hjelp fra gode behandlingstilbud, hjelp fra familier og omgivelser og hjelp til å hjelpe seg selv. Da må vi kunne bidra med kunnskap om hvordan.

La oss glemme de normalvektige barna i kampen mot barnefedme. La oss heller gi de tyngste barna den oppmerksomheten de fortjener.

28 Oct 2013

hormonforstyrrende stoffer farligere enn antatt

De siste ti årene har det blitt mer tydelig at økningen i forekomsten av en rekke sykdommer går så raskt at det ikke kan ha genetiske årsaker.

– Altså må det skyldes miljøet, og vi ser at hormonforstyrrende stoffer kan spille en viktig rolle, sier Georg Becher.

Han er rådgiver ved Folkehelseinstituttet og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han har gjennom mange år forsket på menneskers eksponering for organiske miljøgifter, blant annet med støtte fra Forskningsrådet. 

Han er en av ekspertene som har deltatt i arbeidsgruppen bak rapporten som nylig ble publisert.

Rapporten er initiert av FNs miljøprogram (UNEP) og Verdens helseorganisasjon (WHO) og er en oppfølger av den første rapporten om hormonforstyrrende stoffer fra 2002.

Undervurdert sykdomsrisiko

– Siden 2002 har forskning utvidet forståelsen vår av sammenhengen mellom hormonforstyrrende stoffer og menneske- og dyrehelse. Rapporten konkluderer med at sykdom som følge av hormonforstyrrende stoffer kan være betydelig undervurdert, sier Becher.

De siste ti årene har forskerne rettet søkelyset spesielt mot eksponering for kjemikalier i den tidlige livsfasen, det vil si i fosterstadiet og som spedbarn.

– Dette er følsomme tidsvinduer hvor ulike organer, deriblant hjernen, er under utvikling og hvor hormonforstyrrende stoffer kan føre til skadevirkninger senere i livet, forklarer Becher.

Minst 800 stoffer

Siden 2002 er også langt flere stoffer identifisert som hormonforstyrrende. Ifølge den nye rapporten har man likevel bare sett toppen av isfjellet. Ingen har full oversikt over hvor mange hormonforstyrrende stoffer som finnes eller hvor de brukes.

– Hittil er omtrent 800 stoffer kjent for eller mistenkt for å ha hormonforstyrrende effekter. Samtidig finnes det tusenvis av andre kjemikalier som potensielt kan ha lignende effekter og som ikke har blitt undersøkt, sier Becher.

Rapporten peker også på at man må tenke nytt rundt hvilke nivåer av hormonforstyrrende stoffer som kan regnes som trygge.

Hver for seg kan de være ufarlige inntil et visst nivå, men når vi utsettes for mange forskjellige stoffer samtidig, er kanskje ikke de trygge nivåene trygge lengre.

– Det har også vist seg at hormonforstyrrende stoffer ikke nødvendigvis gir høyere risiko for sykdom jo mer vi får i oss av dem. Lave konsentrasjoner betyr altså ikke alltid lav risiko, forklarer Becher.

Trenger bedre testsystemer

Dagens testmetoder tar ikke hensyn til disse faktorene, ifølge rapporten. Testene er heller ikke godt nok utviklet til å fange opp og måle alle de hormonforstyrrende effektene man vet at stoffene kan ha.

Dermed øker sannsynligheten for at man overser skadelige virkninger i både dyr og mennesker.

– Alle disse faktorene understreker behovet for bedre testsystemer, både for å identifisere stoffer som har hormonforstyrrende effekt og for å fastslå hvilken effekt de har.

– Forskningsmiljøer må utvikle tester, og disse må aksepteres og tas i bruk internasjonalt, fastslår Becher.
 
Foreslår forbud

Hvordan kan samfunnet beskytte oss og framtidige generasjoner mot effektene av hormonforstyrrende stoffer? Å redusere eksponeringen er et viktig tiltak, blant annet gjennom å forby de verste stoffene.

Folkehelseinstituttet samarbeider med helse- og miljømyndighetene om ulike tiltak gjennom internasjonale fora. Miljøverndepartementet har nylig foreslått å forby stoffet dekabromdiphenyleter internasjonalt gjennom Stockholmkonvensjonen.

Stoffet er allerede forbudt i Norge. Becher skal presentere forslaget på et komitemøte i Roma i oktober.

– Norge er på mange måter et foregangsland når det gjelder å redusere eksponeringen for ulike miljøgifter, mener Becher.

Referanse:

Bergman m.fl.(red.): State of the Science of Encocrine Disrupting Chemicals 2012 (pdf), World Health Organization, 2013.

28 Oct 2013

innebygd klokke måler alder til menneskeleg vev

Mens nokre av oss får rynker og grått hår tidleg, ser andre uforskamma unge ut ved same alder. Dei ytre bevisa på alder er ikkje særleg presise, og endå verre er det å slå fast innvendig alder.

No har ein amerikansk forskar ved University of California, Los Angeles (UCLA), utvikla noko som kan bli eit objektivt mål for alderen til menneskeleg vev og celler.

Professor Steven Horvath ved David Geffen School of Medicine, UCLA, har funne ei biologisk klokke innebygd i arvematerialet vårt som viser at nokre vevstypar eldast raskare enn andre.

– Mitt mål med å finne opp denne klokka er å hjelpe forskarar til større forståing for kva som gjer at kroppens aldringsprosessar enten set opp farten eller bremsar opp, seier Horvath i ei pressemelding.

DNA-metylering

I studien som er publisert i tidsskriftet Genome Biology, viser professor Horvath at såkalla DNA-metylering kan nyttast som eit mål for aldring. DNA-metylering er ein naturleg prosess som fører til at DNA-et vårt blir endra kjemisk ved å få ekstra metyl-grupper festa til seg.

For å lage klokka brukte Horvath informasjon om DNA-metylering frå 8000 prøvar frå tidlegare studiar som hadde studert metylering i friskt og kreft-råka vev.

Han han fann 353 markørar som endrar seg med alder, og som ein finn igjen gjennom heile kroppen.

Kvinnebrystet aldrast raskare

Når Horvath testa klokka mot vevets biologiske alder, viste det seg at klokka var svært nøyaktig, med nokre unntak:

Mens biologisk alder av dei fleste vevsprøvar matcha alderen frå metyleringsklokka, viste det seg at vevet i eit kvinnebryst eldast raskare enn resten av kroppen til kvinna.

– Friskt vev i eit kvinnebryst er omtrent to til tre år eldre enn resten av ei kvinnes kropp, seier Horvath.

Det viste seg også at hos kvinner med brystkreft var vevet nær kreftsvulsten i gjennomsnitt 12 år eldre enn resten av kroppen.

Dette resultatet kan kanskje medverke til å forklare kvifor brystkreft er den mest vanlege kreftforma hos kvinner, ifølgje pressemeldinga frå UCLA.

– Praktisk tyding uklart

– Den praktiske tydinga av dette er enno litt uklart, seier professor Pål Sætrom ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU, til NRK.no. Sætrom er også tilknytta Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU.

Sætrom synest det er fleire interessant aspekt ved metoden, som ein bør gå vidare på å sjå meir på, men førebels ser det ikkje ut til at klokka kan nyttast til å seie noko om alvorlegheitsgrad av kreft eller å finne ut om ei celle er på veg til å bli kreft.

Når det gjeld Horvaths funn av alder på brystvev, kommenterer Sætrom at høgare metyleringsalder kan skuldast at brystvev går gjennom ein god del hormonstyrte forandringar som kan påverke metyleringsmønster.

– Det er uklart i kva grad forfattaren har tatt omsyn til barnefødslar i sin analyse, seier Sætrom.

– Det vil vere interessant å sjå om desse resultata gjeld for fleire kvinner, og i kva grad tal på barnefødslar, ammestatus og andre faktorar som påverkar brystkreftrisiko speler ein rolle i desse metyleringsmønstra, seier Sætrom.

Evig ungdom?

Klokka gir oss også eit ørlite håp om evig ungdom, ifølgje UCLA-professoren.

– Det store spørsmålet er om den underliggande biologiske klokka kontrollerer ein prosess som fører til aldring, seier Steven Horvath.

– Viss det er slik, kan klokka bli ein viktig biomarkør for å studere terapeutiske tilnærmingar for å halde oss unge.

28 Oct 2013

alternativ behandling utfordrar helsevesenet

Rundt 50 prosent av norske kreft- og MS-pasientar brukar alternativ behandling – dei fleste i tillegg til den behandlinga dei får i det offentlege helsevesenet.

- Eit kjenneteikn ved brukarar av alternativ behandling er at dei er svært bevisste og opptekne av å kunne vera med i behandlingsprosessen, fortel Anita Salamonsen.

Ho er forskar ved Nasjonalt forskingssenter innan komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), og har nyleg disputert på doktoravhandlinga si om bruken av komplementær og alternativ medisin i Skandinavia.

- Dei fleste finn vegen til alternativ behandling etter at dei har vore via det tilbodet som det offentlege helsevesenet har å by dei – dei har ikkje ei alternativ tilnærming til si eiga behandling i utgangspunktet.

- Men dei tenkjer at det kan i alle fall ikkje skade å prøve dette også, fortel Salamonsen.

Ønskjer å bli sett som eit heilt menneske

Salamonsen har intervjua 31 pasientar og 12 legar. Pasientane er henta frå NAFKAM sitt Register for eksepsjonelle sykdomsforløp. Der er det samla både positive og negative erfaringar – men denne studien handlar om dei positive.

- Eg ville finne ut kvifor folk søkte til alternativ behandling, kvifor pasientane opplevde at det fungerte og kva slags risiko dei meinte var forbunde med behandlinga. Men eg skjønte fort at dette kunne ikkje studerast uavhengig av det forholdet pasientane opplevde at dei hadde til helsevesenet, fortel ho.

- Når ein blir alvorleg sjuk er det eit stort behov for mange å bli sett som heile menneske, uavhengig av diagnose og kor ein er i sjukdomsforløpet. I møtet med det offentlege behandlingsapparatet er dette ofte opplevd som eit problem – ein blir sendt til utgreiing og prøver, frå avdeling til avdeling, utan at nokon ser heile deg, seier Salamonsen.

- Og sjølv om kreftpasientar og MS-pasientar ofte har heilt ulike erfaringar – dei første kjem alle inn i eit omfattande behandlingsopplegg og dei andre kan gå i årevis før diagnosen i det heile teke blir stilt, er desse type opplevingane mykje dei same.

Men kvifor – når helsevesenet er godt og gratis?

Mange spør seg likevel kvifor så mange søkjer seg til alternativ behandling i eit land som Noreg, med eit så godt offentleg – og gratis – helsevesen.

- Det er både eit paradoks og eit dilemma, men det tydeleggjer kor viktig rolle kommunikasjon spelar.

- Pasientane er del av ein helsemarknad i voldsom vekst. Det er mykje å velja i og mykje tilgjengeleg informasjon for alle å hente på internett. Dei som prøver alternativ behandling har gjerne leita lenge for å finne fram til legar som er opne for at ein prøver andre ting.

- Legane treng ikkje vera einige i behandlingsopplegget eller tru at det nyttar, men at dei er opne og villige til å lytte og forstå at pasienten sjølv ønskjer å ta tak i sin eigen situasjon, ser ut til å vera viktig, seier Salamonsen.

Inneber også risiko

Men det er eit stort spenn i tilnærminga desse sjølvstendige pasientane har – frå dei som tek aktivt del i den forstand at dei sjølve kjem med innspel og og tankar om eiga behandling, til dei som vil vente og sjå korleis kroppen responderer på berre alternativ – eventuelt inga – behandling.

- Og her kjem det eit betydeleg element av risiko inn som set legane og helsevesenet i ein vanskeleg situasjon. For i ein del alvorlege krefttilfelle er det ikkje tid til å vente – sjukdomen utviklar seg fort.

- Og av og til kan det skade, å kombinere til dømes johannesurt med ein del type cellegift, kan svekke verknaden av cellegifta. Og slik type risiko er det i tillegg forska svært lite på, seier Salamonsen.

Utfordrar helsevesenet

Ønkset om å bli sett og høyrt og teke med på råd i sin eigen behandlingsprosess er altså det mange pasientar etterlyser i møte med helsevesenet og oppgjev som grunn for at dei prøvar ut alternativ behandling.

Dette stiller den enkelte lege overfor daglege utfordringar – men det utfordrar også heile det offentlege helsevesenet sitt kunnskapssyn og pasientbehandling.

- Alternativ behandling er så vidt utbreidd at det har stor tyding for samhandlinga i heile helsevesenet. Og det tvingar pasienten inn i sentrum, avsluttar ho.

Referanse:

Salamonsen: Boundary walkers. The use of complementary and alternative medicine in a Scandinavian health care context, doktorgradsavhandling, UiT – Noregs arktiske universitet, 2013.

28 Oct 2013

who advarer mot motstandsdyktig malaria

Malariaparasitter som er resistente mot malariamedisinen artemisinin er oppdaget i Myanmar og Vietnam. For fem år siden ble det oppdaget at medisinen hadde mistet effekt i grenseområdene mellom Kambodsja og Thailand.

– Framkomsten av resistens mot artemisinin kan føre til store tilbakeslag i framskrittene vi har gjort i kampen mot malaria, og den kan også utgjøre en alvorlig global helsetrussel, sier WHOs regionaldirektør Shin Young-soo.

Han sier at mange land allerede bidrar økonomisk til kampen mot malaria, men at det fortsatt mangler minst 450 millioner dollar for å få satt i verk nok tiltak til å slå tilbake sykdommen.

Ifølge WHO dør om lag 600.000 mennesker av malaria hvert år. Sykdommen forårsakes av parasitter som bæres av malariamyggen og som kommer inn blodet når myggen stikker for å suge blod.

28 Oct 2013

les hele saken

Malariaparasitter som er resistente mot malariamedisinen artemisinin er oppdaget i Myanmar og Vietnam. For fem år siden ble det oppdaget at medisinen hadde mistet effekt i grenseområdene mellom Kambodsja og Thailand.

– Framkomsten av resistens mot artemisinin kan føre til store tilbakeslag i framskrittene vi har gjort i kampen mot malaria, og den kan også utgjøre en alvorlig global helsetrussel, sier WHOs regionaldirektør Shin Young-soo.

Han sier at mange land allerede bidrar økonomisk til kampen mot malaria, men at det fortsatt mangler minst 450 millioner dollar for å få satt i verk nok tiltak til å slå tilbake sykdommen.

Ifølge WHO dør om lag 600.000 mennesker av malaria hvert år. Sykdommen forårsakes av parasitter som bæres av malariamyggen og som kommer inn blodet når myggen stikker for å suge blod.

28 Oct 2013

britiske barn får mangelsykdom av lite sol

Sykdommen rakitt, også kjent som engelsk syke, skyldes mangel på D-vitamin og forårsaker svakheter i skjelettet og deformerte knokler. Antallet tilfeller i Storbritannia har økt kraftig de siste 15 årene, skriver avisa Daily Telegraph.

Sollys og fet fisk er viktige kilder til D-vitamin. Mye tid innendørs foran datamaskiner og TV-skjermer gjør at barn får mindre sol enn tidligere, mener engelske leger.

– Unger tilbringer rett og slett ikke like mye tid ute som de gjorde før, sier Sarah Jarvis, allmennlege med praksis i London.

Hun mener også at frykten for hudkreft har fått foreldre til å smøre barna sine inn med for mye solkrem. I tillegg er dårlig kosthold med lite fisk en årsak til D-vitaminmangelen.

28 Oct 2013

les hele saken

Sykdommen rakitt, også kjent som engelsk syke, skyldes mangel på D-vitamin og forårsaker svakheter i skjelettet og deformerte knokler. Antallet tilfeller i Storbritannia har økt kraftig de siste 15 årene, skriver avisa Daily Telegraph.

Sollys og fet fisk er viktige kilder til D-vitamin. Mye tid innendørs foran datamaskiner og TV-skjermer gjør at barn får mindre sol enn tidligere, mener engelske leger.

– Unger tilbringer rett og slett ikke like mye tid ute som de gjorde før, sier Sarah Jarvis, allmennlege med praksis i London.

Hun mener også at frykten for hudkreft har fått foreldre til å smøre barna sine inn med for mye solkrem. I tillegg er dårlig kosthold med lite fisk en årsak til D-vitaminmangelen.

28 Oct 2013