Daily Archives: October 28, 2013

farlige eldre-fall feilvurderes

Når bestemor strever med å komme seg opp fra stolen, er det lett å anta at det bare er en naturlig del av det å bli eldre.

Men hva om hun har symptomer på skader etter et fall? Nyere forskning viser hvor alvorlig det kan være å ta for lett på fallskader hos eldre.

I en undersøkelse gjort ved amerikanske Stanford University, viser det seg at alvorlige fallskader hos eldre pasienter ofte blir undervurdert. En større andel av de eldre pasientene i undersøkelsen ble sendt til institusjoner uten spesialisert ekspertise innen skadebehandling.

Dødelighetsrisikoen for disse pasientene var høyere enn for de som ble sendt til akuttmottak.

– Når gamle blir akutt syke, får de ofte nedsatt funksjon, de greier ikke å gjøre hverdagslige ting lenger. Da er det lett å tro at de bare trenger mer pleie, og behovet for å finne årsaken til problemet kan bli forsømt, forteller Torgeir Bruun Wyller, professor ved Geriatrisk avdeling på UiO.    

Må tas på alvor

Wyller tror denne undersøkelsen reflekterer et mer generelt fenomen, nemlig at alvorlighetsgraden av sykdom og skade hos gamle har lett for å bli undervurdert.

En av årsakene til dette kan være at nye symptomer er vanskelig å oppdage hos eldre pasienter som allerede har andre sykdommer. 

– Dersom pasienten har en hodeskade, men har demens fra før av, så er det klart at det kan bli vanskelig å se at det har oppstått noe nytt i tillegg til de symptomene som skyldes demenssykdommen, sier Wyller.

Astrid Bergland, professor ved HiOA, er en del av forskningsgruppa Aldring, helse og velferd. Hun har selv forsket på fallskader hos eldre.

– Denne undersøkelsen viser at fall er et område som må tas alvorlig i helsepolitikken. Fallskader får både personlige og samfunnsøkonomiske konsekvenser, og kan i verste fall lede til for tidlig forårsaket død, sier hun til forskning.no

Bergland, sammen med andre forskere ved HiOA, publiserte i 2009 en studie som undersøkte dødeligheten blant norske eldre som faller.

Studiet viste at dødeligheten øker med 57 prosent for eldre mennesker som faller to ganger eller mer i løpet av et år, til forskjell fra de som ikke faller.

Manglende kompetanse

I oppsummeringen av undersøkelsen gjort ved Stanford, hevder forskerne at det er klare fordommer i helsesystemet som ligger til grunn for undervurderingen av eldre.

Bergland tror disse fordommene kan komme av manglende kompetanse.

– Kunnskapen finnes, men den brukes ikke. Ofte blir skaden behandlet, men ikke fulgt godt nok opp. Alle helsearbeidere i helsetjenesten for eldre bør spørre eldre om de har falt eller ikke, forteller hun.

Hun mener at det finnes mye forskningsbasert kunnskap rundt fallforebygging, som ikke tas i bruk.

– Vi vet at det finnes tiltak som kan forebygge fall. Styrke- og balansetrening er kanskje aller viktigst. Det er forskernes ansvar å videreformidle denne kunnskapen, og praksisfeltets ansvar å utprøve den, forteller hun.

Torgeir Wyller forteller at for å unngå undervurdering av skadene, må man tolerere at noen blir sendt til avdelinger med spesialkompetanse selv om det i ettertid viser seg å ikke ha vært helt påkrevd.

– Vi må bli flinkere til å identifisere de pasientene hvor det spiller størst rolle at de kommer inn til akutt behandling, sier han.

Utbredt, men ikke normalt

I regi av Helsetilsynet, ble en undersøkelse av fallskader utført i Midt-Norge. Den viste at ca. én av tre mennesker over 65 år faller i løpet av ett år. Ett av ti fall fører til skader som krever behandling. Hoftebrudd er en av de vanligste skadene hos fallpasientene.

Selv om fallskader er utbredt hos eldre mennesker, er Astrid Bergland klar på at det ikke er noe som må tas for gitt:

– Å falle er ikke en del av å bli gammel. Et fall er aldri tilfeldig, det er flere årsaker kan ligge til grunn og de må undersøkes nærmere.

Bergland trekker også fram hvordan eldre selv ser på fallskader.

– Jeg tror eldre undervurderer faren ved fall. Ofte fordi de synes at det ikke er særlig hyggelig å fortelle omsorgspersoner om fallskader, i frykt for å ende opp på institusjon. Vi ser også at eldre ofte har vansker med å identifisere seg med risikogruppa, fordi de forbinder fall med skrøpelighet, sier Bergland.

Uklarheter

I den amerikanske undersøkelsen fulgte forskerne et antall eldre mennesker i løpet av de første seksti dagene etter at de hadde falt og ringt nødnummeret. 

Bergland mener det er viktig å problematisere denne formen for forskning.

– Forskerne har ikke undersøkt menneskene som ringte før fallet skjedde. Da vet vi lite om pasientenes tilstand før de falt. Vi får heller ikke et helhetlig bilde når tilfellene hvor fallet ikke fikk noen alvorlige konsekvenser, ikke blir vurdert, siden de ikke registreres på medisinske nødnummer. Et fall er ofte et symptom på noe annet, understreker hun.

Referanse: 

Kristan L. Staudenmayer, Renee Y. Hsia, N. Clay Mann, David A. Spain,Triage of Elderly Trauma Patients: A Population-Based Perspective, Journal of the American College of Surgeons, No. 4, 2013

28 Oct 2013

trening kan hjelpe mot panikklidelse

Det viser funn i ny norsk doktoravhandling, som sammenligner effektene av fysisk trening og kognitiv atferdsterapi hos personer med panikklidelse.

Nær fem av 100 nordmenn utvikler denne diagnosen i løpet av livet. Kvinner rammes oftere enn menn.

Stress og store belastninger

Tilstanden innebærer at personen rammes av gjentatte panikkanfall. Ved et anfall settes kroppens kriseberedskap i sving.

Vanlige symptomer er hjertebank, skjelvinger, kvelningsfornemmelser, smerter i brystet, svimmelhet, en følelse av å være på siden av seg selv, samt frykt for å dø, besvime eller bli gal.

– Vedvarende stor belasting og mye stress kan utløse panikkanfall, men man trenger slettes ikke få en panikklidelse av å oppleve kun ett eller noen få antall.

- Panikklidelsen karakteriseres av gjentatte anfall og bekymringer for å få nye anfall, sier forsker og psykolog Anders Hovland til forskning.no.

Han er til daglig forskningsleder ved Solli distriktspsykiatriske senter på Nesttun utenfor Bergen.

- Stor positiv effekt

Fra før er det kjent at kognitiv atferdsterapi har god effekt som behandling mot panikklidelse.

- Dette er førstevalget for behandling, men slik behandling er dessverre ikke alltid tilgjengelig for de som trenger den, sier Hovland. 

Nå er han først ute med å undersøke langtidseffekten av fysisk aktivitet på denne lidelsen.

- Konklusjonen er at fysisk aktivitet over tid har en stor positiv effekt, som holder i mer enn ett år etter avslutter behandling. Frykten for de fysiske symptomene endret seg mye, sier Hovland.

Han mener dette er viktig, siden det nettopp er frykten for symptomene som på mange måter er motoren i en panikklidelse.

Vanskelige situasjoner

I Hovlands studie ble 36 forsøkspersoner delt i to grupper. I den ene trente 17 deltakere én time tre ganger per uke med veiledning.

Treningen omfattet en kondisjonsøkt, en styrkeøkt og en med mer variert innhold, som innebefattet spill og øvelser med konkurranseelement. Hensikten var å bevege seg mer variert.

De resterende 19 fikk kognitiv atferdsterapi. Begge behandlinger varte i 12 uker.

- Resultatene våre tyder imidlertid på at evnen til å gå inn i sitasjoner man synes er vanskelige, altså situasjoner der man frykter det kan oppstå nye anfall, ikke har bedret seg i tilfredsstillende grad sammenliknet med atferdsterapien.

- Så pasientene kunne ikke regnes som friske etter den fysiske trening de mottok i studien, sier Hovland til forskning.no.

Stor tro på trening

Hovland har likevel stor tro på trening i behandling mot panikklidelse, og antyder at flere psykologiske og biologiske mekanismer bidrar når fysisk aktivitet demper symptomene.

Hovland har også undersøkt hvordan såkalt kardiologisk regulering,  variasjonen i hjertefrekvens, henger sammen med hvordan hjernen behandler informasjon hos pasienter med panikklidelse.

- Det er velkjent at pasienter med panikklidelse har mindre variasjon i hjerteslagene enn det som er normalt.

- Vanligvis vil pulsen vår variere fra situasjon til situasjon, for eksempel når vi er rolig eller oppspilt. Men hos personer med panikklidelse er hjerteraten både mindre variert og generelt høyere per minutt, forteller Hovland. 

Dette ser ut til å øke risikoen for utvikling av hjertesykdom, og dessuten påvirke en allerede oppstått hjertelidelse negativt..

Hovland opplyser at fysisk aktivitet både øker variasjoner i hjerterate, og har en positiv effekt på kognitive funksjoner i hjernen, eksempelvis hvordan den regulerer oppmerksomhet.

- Vi vil nå forske videre på hvordan trening kan brukes i kombinasjon med andre behandlingsformer, sier Hovland.

Referanser:

Anders  Hovland. Panic disorder – Treatment outcomes and psychophysiological concomitants. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen.  Disputerte 17. oktober 2013

Hovland, m.fl. Comparing Physical Exercise in Groups to Group Cognitive Behaviour Therapy for the Treatment of Panic Disorder in a Randomized Controlled Trial. Behavioural and Cognitive Psychotherapy, 2013, 41, 408–432. Sammendrag

Hovland, m.fl. The relationships among heart rate variability, executive functions, and clinical variables in patients with panic disorder. International Journal of Psychophysiology 86 (2012) 269–275 Sammendrag

28 Oct 2013

kan mennesket leve evig?

Jakten på evig liv har lenge vært et sentralt tema for menneskeheten, med utallige fortellinger om ungdommens kilde.

Men hva sier dagens forskere om det evige livet? Hvor langt har vi kommet, og vil vi noensinne finne en eliksir til udødelighet?

I anledning en stor konferanse om aldring på Syddansk Universitet har vi spurt tre ledende forskere – og de er på ingen måte enige.

De tre forskerne vi snakket med er:

Annette Baudisch, som er leder av en forskningsgruppe om aldring ved det prestisjefylte Max Planck Institut i Rostock, Tyskland.

James Vaupel, som er senterleder ved Max Planck senter i Odense, og professor ved Dansk Senter for Aldringsforskning ved Syddansk Universitet.

Daniel Martínez, som er en av verdens ledende eksperter på Hydra – et ferskvannsdyr som er kjent for å ikke eldes. Han er førsteamanuensis i biologi og molekylærbiologi ved Pomona College i California, USA.

– Hva er de største utfordringene når det gjelder å overvinne menneskelig aldring?

Annette Baudisch:

– Jeg tror det er demens. Når vi generelt blir eldre, blir det et stadig mer synlig problem.

James Vaupel:

– Sykdommer som kreft, alzheimer og demens er store utfordringer. Men i de neste 50 årene har vi muligheter til å løse disse gåtene. Framskritt i forståelsen av genetikk gjør det mulig å lage medisiner som reagerer forskjellig på forskjellige mennesker eller på forskjellige former for kreft.

Daniel Martínez:

– Det er uklart hvilke mekanismer som står bak aldring. Vi vet at det er visse ting som får celler til å endre seg gjennom livet, og til syvende og sist handler det bare om selvnedbryting. Så hvis vi finner en måte å kontrollere nedbrytingen i cellene, vil vi kanskje kunne leve lenger.

– Hvor gamle kan mennesker bli i fremtiden?

Annette Baudisch:

– Umiddelbart er det jo ikke noen bestemt grense – for vi har jo alltid muligheten for å leve igjen dagen etter, og så dagen etter igjen. Uansett blir vi i hvert fall eldre og eldre. Og det skal vi forberede oss på. Jeg mener at dagens yngre generasjoner skal være fullt forberedte på å bli 90 eller 100 år.

James Vaupel:

– Man kan sammenligne menneskekropper med et hus. Hvis man fortsetter å holde det i god stand, kan man fortsette å bo i huset. Det er det samme med mennesker. Hvis man fortsetter med å være sunn og frisk, vil man også leve lenger, og det finnes ikke en alder hvor jeg kan si «her blir man ikke eldre».

Daniel Martínez:

– Det er virkelig vanskelig å svare på. Det er noen som mener at hvis vi kan redusere kroppens selvødeleggelse, så vil vi kanskje kunne leve i 500 år. Jeg er ikke sikker på om det er mulig. Jeg tror ikke det, men man sier jo at alt er mulig.

– Hvis evig liv var mulig, hva ville så være de største fordelene og ulempene?

Annette Baudisch:

– En ulempe ville være at alt omkring oss kommer til å dø. Og hvis alt er dødt, kan ikke mennesket tilføres energi – og så dør vi jo likevel. En annen ulempe ville være at vi kommer til å kjede oss noe fryktelig. Jeg ser egentlig ikke noen fordeler i å leve evig.

James Vaupel:

– Altså, jeg vet ikke helt om jeg kan si noen fordeler og ulemper, for jeg tror ikke at vi kommer til å leve evig – i hvert fall ikke foreløpig. Det jeg vet, er at vi kommer til er å leve et lenger og sunnere liv.

Daniel Martínez:

– Jeg tror ikke at det er noen fordeler. Forestill deg en verden hvor ingen dør. Alle fortsetter å leve, og verden er allerede for liten for alle mennesker. Allerede i dag er det problematisk, så jeg tror det ville være jordens undergang – med mindre vi finner en annen planet å leve på. Så for meg er det ingen fordeler ved det å leve evig.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

28 Oct 2013

fosteret kan skades av paracetamol

For første gang har forskere studert hva som skjer med barnet på lang sikt etter at mor tar paracetamol under graviditeten.

Hos norske barn som hadde blitt eksponert for paracetamol i flere enn 28 dager av svangerskapet – fant forskerne dårligere grovmotorikk, dårligere evne til kommunikasjon og mer atferdsproblemer.

Nesten fire prosent av mødrene til de rundt 50 000 barna i undersøkelsen har brukt paracetamol flere enn 28 dager av svangerskapet, viser studien.

Legemiddelet brukes blant annet mot hodepine, ryggsmerter, bekkensmerter og feber.

Virkestoffet paracetamol finnes i piller som Paracet, Panodil og Paralgin Forte.

Likevel førstevalg

– Resultatet tyder på at det er riktig å ha en restriktiv holdning til bruk av paracetamol i svangerskapet, sier Ragnhild Eek Brandlistuen. Hun er post doc ved Farmasøytisk institutt på Universitetet i Oslo.

– Resultatene understøtter dagens retningslinjer om å være restriktiv med all legemiddelbruk i svangerskapet. Men paracetamol bør fortsatt være førstevalget ved sporadisk behov for smertestillende eller febernedsettende, sier Eek Brandlistuen.

Hun minner også om at dette er den første studien i verden som har vist disse resultatene, og at det er behov for ytterligere forskning for å si dette sikkert.

Epidemiologiske studier som dette sier noe om en sammenheng, men de sier ikke noe helt sikkert om årsakssammenhenger, påpeker forskeren.

Uventet funn

Forskerne ved Universitetet i Oslo hadde ikke ventet å finne disse langtidseffektene av paracetamol på barn.

Når de nå går ut med funnet, er de varsomme med å fortolke det, for å unngå å skape uro og legemiddelangst hos gravide.

Men forskeren oppfordrer likevel til kritisk bruk av paracetamol i svangerskapet.

2919 søskenpar

Dataene om barna i studien er hentet fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa).

Mødrene rapporterte blant annet barnets motorikk, temperament og kommunikasjonsevner ved  tre års alder.

Forskerne sammenlignet nesten 3000 barn som var eksponert for paracetamol, med søsken av samme kjønn som ikke ble det.

Slik kunne de studere effekten av legemiddelet, samtidig som de kunne justere for en del genetiske og miljømessige faktorer. Forskerne har også tatt hensyn til infeksjoner, feber, bruk av andre medisiner, alkoholinntak og røyking.

Svekket motorikk og utagerende adferd

– Hos barn som var blitt utsatt for mye paracetamol i svangerskapet, fant vi negative resultater for flere av barnas utvikling. Dette var overraskende, forteller Eek Brandlistuen.

Klarest var virkningen i forhold til forsinket grovmotorikk, utagerende adferd og høyt aktvitetsnivå hos treåringene.

Hos barn som var blitt utsatt for paracetamol mellom 1 og 28 dager i svangerskapet, fant forskerne en noe forhøyet tendens til svekket grovmotorikk.

Sammenlignet med ibuprofen

For å undersøke om det var andre årsaker enn mors bruk av smertestillende under svangerskapet som skapte effekten hos barna, undersøkte forskerne også ibuprofen, en annen type smertestillende som virker på en annen måte.

Forskerne fant ingen tilsvarende langtidseffekter etter bruk av ibuprofen.

3,8 prosent brukte mye

I et utvalg på nesten 50 000 norske barn, fant de at mødrene til 46 prosent av barna hadde tatt paracetamol i svangerskapet.

I alt 3,8 prosent av barna hadde mødre som hadde tatt paracetamol flere enn 28 dager i svangerskapet.

Den vanligste årsaken til at den gravide brukte paracetamol var hodepine eller migrene, fulgt av ryggsmerter, bekkenløsning, feber og influensa.

Gode norske helsedata

– Forskningen vår er mulig fordi vi har Den norske mor og barn-undersøkelsen og fordi vi har så gode helseregistre i Norge, forteller professor Hedvig Nordeng ved Universitetet i Oslo, som også deltok i undersøkelsen.

Tidligere undersøkelser av gravide som har brukt smertestillende, har hatt mindre tilgang på informasjon om barnas langtidsutvilking.

Disse tidligere studiene har i større grad fokusert på mer umiddelbare virkninger på barnet, som fødselsvekt og strukturelle misdannelser.

Referanse:

Prenatal paracetamol exposure and child neurodevelopment, Ragnhild Eek Brandlistuen, Eivind Ystrom, Irena Nulman, Gideon Koren and Hedvig Nordeng, International Journal of Epidemiology, 2013

28 Oct 2013

flere unge får slag

I aldersgruppen 20-64 år har antall slagtilfeller økt kraftig på verdensbasis de siste 20 årene.

Økningen er på oppsiktsvekkende 25 prosent siden begynnelsen av 1990-tallet, viser ny Lancet-analyse.

Et stort internasjonalt forskningsteam står bak analysen, som omfatter 119 studier.

De spår at den samlede belastingen på verdenssamfunnet som følge av funksjonshemminger, sykdomsplager og for tidlig død etter slag vil doble seg i 2030.

Tendensen kan forstere seg

I Norge dør rundt 5500 personer av hjerneslag hvert år. I velstående vest-europeiske land har dødeligheten gått nedover de siste tiårene.

Men spørsmålet er om den positive utviklingen kan få seg en knekk, blant annet som følge av usunn livsstil i yngre aldersgrupper over tid.

Tendensen der stadig flere yngre mennesker får slag kan forsterke seg globalt, hvis det ikke settes inn flere forebyggende tiltak, mener forskerne.

Nylig tegnet også en studie i tidsskriftet Neurology et urovekkende bilde.

Stadig flere unge amerikanere har risikofaktorer for slag. Blant slike faktorer er  fedme, unormale kolesterolnivåer, røyking og høyt blodtrykk.

I faresonen

Slag er allerededen nest vanligste grunnen til at folk dør, verden sett under ett. Slagtilfeller har fjerne vært forbundet med temmelig høy alder, og før ble de over 75 år rammet hardest.

Nå er dette i ferd med å endre seg. 62 prosent av nye tilfeller inntreffer blant 74-åringer eller langt yngre folk, viser Lancet-analysen.

Innbyggere i land med middels eller lave inntekter, som i Øst-Europa og i Afrika sør for Sahara, framheves som særlig i faresonen for å få slag, ifølge forskerne

Heller ikke de yngste slipper helt unna. Blant personer som er 20 år eller enda yngre får rundt 83 000 hvert år.

Blodtrykk, usunn livsstil

- Den globale slagbyrden vokser raskt, og det haster med å få på plass forebyggende tiltak som både er kostnadsmessig og kulturelt akseptable, sier professor Valery Feigin ved  AUT University in New Zealand.

Flere tiltak må prioriteres for å redusere sykdomsbyrden av slag både lokalt og globalt, mener professor Graeme J Hankey ved University of Western Australia.

I en kommentarartikkel i The Lancet Global Health understreker han viktigheten av å få antall tilfeller av den dødeligste formen for slag hos folk under 75 år.

Hankey trekker blant annet fram endringer i livsstil: Det trengs strategier på folkehelsenivå for å få redusert saltinntak, kalorimengde, alkoholkonsum og røyking, mener han.

Referanse:

Valery L Feigin, m.fl. Global and regional burden of stroke during 1990–2010: findings from the Global Burden of Disease Study 2010. The Lancet, Publisert i nettutgaven, 24. oktober 2013.

28 Oct 2013

mening bak bisarr cellemekanisme

Det finnes noen spesielle steder på kromosomene som heter fragile sites, eller sårbare steder på norsk. Mennesket har mer enn 120 av disse i arvemassen. Stedene har fått navnet fordi kromosomene ofte går i stykker nettopp her. Denne mekanismen har forskere kjent til i mer enn 20 år.

Når kromosomene går i stykker, kan de samle seg igjen på nye måter. Det kan gjøre at cellen utvikler kreft. Hittil har forskere trodd at slike brudd bare forekommer en sjelden gang.

Ikke så dumt

Ny dansk forskning viser imidlertid det er en grunn til at kromosomene kan gå i to. Det er cellene selv som står bak, til tross for økt kreftrisiko.

– Vi kan se at cellene gjør dette, og årsaken er nok at kreft noen ganger er det minste av to onder, forteller professor Ian Hickson fra Institut for Cellulær og Molekylær Medisin, Nordea Center for Sund Aldring, ved Københavns Universitet.

Studien er nylig offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Cell Biology.

Cellens valg: død eller kreft

Når celler skal dele seg, kopierer de først kromosomene sine, slik at de to nye dattercellene kan få hvert sitt eksemplar.

I den komplekse kopieringsprosessen kan det oppstå en knute på kromosomene, noe som gjør at kopieringen stopper opp.

Situasjonen er potensielt dødelig for cellen, siden feilslått kopiering vil sette i gang molekylærbiologiske selvmordsmekanismer.

Ian Hicksons forskning viser at cellen bruker en molekylær «saks» for å redde livet.

– Man kan sammenligne det med et fiskesnøre og en floke. For å få kromosomene løs, klipper cellen i kromosomene og redder livet. Men når kromosomene blir klippet i stykker, kan de samle seg igjen på nye måter, og noen kromosomdeler kan flyttes rundt, noe som er et tegn på kreft, forklarer Hickson.

Derfor foretrekker celler kreft

Det er imidlertid en årsak til at kroppens celler foretrekker kreft framfor å gå til grunne.

Ifølge Ian Hickson er cellens altoverskyggende mål å overleve på kort sikt. Om det oppstår kreft om 20 år, er sekundært i et evolusjonært perspektiv.

– Kroppen har ikke hatt noen grunn til å skille av seg med mekanismen, siden kreft i en sen alder ikke er noe evolusjonært problem, fordi vi allerede er forbi den reproduktive alderen. Siden denne mekanismen er godt bevart i alle organismer, ser det ut til at det er evolusjonære fordeler på kort sikt, sier Hickson.

Bedre forståelse av sykdom og celledeling

De nye resultatene gir forskerne bedre innsikt i mekanismene omkring celledeling, hvor feil kan føre til alvorlige sykdommer.

Foruten utviklingen av kreft er den nevrologiske sykdommen Huntingtons også forbundet med omfordelingen av kromosomene omkring fragile sites.

Ian Hickson tror imidlertid ikke den nye kunnskapen kommer til å føre til medisiner mot for eksempel kreft eller andre sykdommer.

– Når problemet oppstår, er det allerede for sent å gjøre noe med det. Det handler mer om å forstå sykdommene mer enn å kurere dem. Forskningen vår viser at cellesyklus og celledeling er et utrolig komplekst system som kan skape feil som backup-systemer tar seg av senere. Tidligere har vi hatt en forestilling om at et relativt feilfritt system. Sannheten er nok at systemene gjør mange feil, men at cellene har andre systemer som utbedrer feilene, forteller Hickson.

Referanse:

MUS81 promotes common fragile site expression», Nature Cell Biology (2013), DOI: 10.1038

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

28 Oct 2013

gi de tyngste barna bedre behandling

Først og fremst: La oss sette et stort spørsmålstegn om det er en  barnefedmeepedemi på gang i Norge.

Norske barn blir stadig tykkere - det er forskere, helsemyndigheter og ”alle” enige om. Men antagelig er ikke fedme en risiko for alle norske barn.

Vi har et bedre kosthold nå enn før, og gjennomsnittbarnet i Norge ser ut til å spise sunnere.

Ja, men det er jo godteri overalt, butikkene bugner av fristelser, hører vi. Men var det så mye bedre før? Da var det kaker til kaffen hver dag, vi spiste brødskiver med smør og syltetøy og drakk saft med sukker ofte nok.

Vi spiser i dag vesentlig mindre sukker og fett og mer frukt og grønt enn for 30 år siden. Og andelen barn med overvekt øker ikke, ifølge Barnevekststudien 2012/Folkehelseinstituttet.

Internasjonalt handler kampen mot barnefedme mye om fattigdom. Usunn mat er billigst. Men i Norge er det annerledes. Her har gjennomsnittsnordmannen råd til grønnsaker, frukt og sunn mat.

Er kanskje barn i dag aktive nok?

Det er så lett å henge seg på dommedagsprofetiene om stadig tjukkere norske barn, for vi liker best å tro at utviklingen går den gale veien.

Det samme gjelder med stillesitting. Ungene sitter så altfor mye stille foran tvskjermen og foran dataen, sier folk. Helsearbeiderne, lærere og journalister følger opp klagesangene. Før skal alt ha vært mye bedre, da leika vi nonstop ute i gata.

Samtidig klager folk på at ungene er for mye med i organiserte aktiviteter. De løper fra turn til fotball til speideren, mener vi og synes at uorganisert uteleik er bedre. Men all denne aktiviteten barna driver med nå, er jo nettopp det: aktivitet.

Nesten alle 6-åringer når myndighetenes anbefaling om minst en times moderat aktivitet om dagen. Da står det litt verre til med ungdommen, de holder seg mer i ro. Men det gjorde de vel før i tida også?

Forskerne vet faktisk ikke om unger beveget seg mer før enn nå. Slikt er vanskelig å måle.

Mer gym i skolen er et forslag som kommer fra flere hold. Men det er ikke sikkert at dette er nødvendig for alle norske barn. De mest aktive er aktive nok. Og for de minst aktive kan slike tiltak faktisk gi mindre glede over fysisk aktivitet, viser en norsk studie.

Kanskje er det ikke slik at stillesittende barn blir overvektige, men at overvektige barn blir stillesittende.

Nei, la oss heller sette inn innsatsen der den trengs. Det er ikke på alle norske barn, men på de tyngste barna. De trenger mer støtte og bedre tiltak.

Men ikke nødvendigvis de tiltakene som foreslås for alle barn.

Noen barn er for tunge

Selv om vektøkningen har stoppet opp for barn generelt, har noen barn blitt tyngre. Barnevekststudien fra 2012 viser at andelen tredjeklassinger med overvekt er på 16 prosent. Tallet rommer både lite og mye overvekt.

Andelen barn med fedme, som er langt mer helsefarlig, har holdt seg uforandret de siste årene og er på 3,5 prosent. Og de tunge barna har blitt tyngre enn før.

Fedme kan føre til sykdommer og generelt dårligere helse. Men ikke minst fører det til et dårlig selvbilde og manglende evne til å delta fritt i lek og aktiviteter.

For mye mat gir fedme

Hvorfor får noen barn overvekt og fedme?

Om det sier forskningen og behandlerne det samme: Du blir ikke tjukk om du ikke spiser mer enn du forbruker. De tyngste barna har et inntak av kalorier som over tid er for høyt i forhold til hvor aktive de er.

Men hvorfor er kaloriinntaket deres så stort?

Forskerne er enige om at gener spiller en rolle. Noen sier at gener kan forklare femti prosent av overvekta. Men dårlig genetisk utgangspunkt gir ikke overvekt alene, for mye mat må også til.

Lite kunnskap om mat er en annen forklaring. Fedme kobles sammen med lav utdanning i de fleste studiene. Det kan handle om ressurssvake foreldre som ikke kjenner til hva barn bør spise til hverdags og ikke. Menyen består av for mye sukker og for mye fett.

Psykiske problemer kan også gi fedme hos barn, det samme kan traumatiske opplevelser og stress. Spising blir en måte barna takler problemene på.

Innvandrerfamilier kan slite med overgangen til nye matforhold i sitt nye hjemland. Et kosthold som fungerte i Pakistan kan bli for kaloririkt med norske matvarer og nye aktivitetsmønstre.

Når barna har blitt tjukke

Men så har altså barna blitt tjukke. Hva skjer da når de plukkes opp av fastleger og helsestasjoner og sendes til behandling på sentre ved sykehusene?

Behandlerne råder til livsstilsomlegging, ikke bare for det overvektige barnet, men for hele familien. Foreldre og søsken må også spise sunnere og bevege seg mer.

Dette er en ganske massiv tilnærming, og gjelder knapt andre sykdommer barn kan få.

Familiene til barn med kreft, astma og anoreksi må også tilpasse seg og justere hverdagen, men de blir ikke bedt om å spise annerledes eller gå mer for at barnet skal bli friskere.

For den familiebaserte tilnærmingen signaliserer at hele familien er ”syk” og at det overvektige barnets helsetilstand er avhengig av en kollektiv adferdsendring – uansett om andre familiemedlemmer er overvektige eller ikke.

Det er et stort ansvar å legge på foreldrenes skuldre, og vi har da heller ikke gode data på om den familiebaserte tilnærmingen faktisk virker i Norge.

En kunnskapsoppsummering som kommer fra Kunnskapssenteret for helsetjenesten på nyåret vil kanskje gi svar på det.

Forskjell på å bli tjukk og å forbli tjukk

Det største problemet med dagens behandling av barn med overvekt og fedme er – etter min mening  – at behandlerne antar at barn forblir tjukke av de samme grunnene som de ble tjukke.

Det handler om foreldrenes manglende kunnskap om mat eller manglende evne til å endre livsstil.

Men kanskje er ikke dette sant. Kanskje er det andre grunner til at barnet forblir overvektig enn at det ble overvektig.

For hvis vi ser på et annet spiseproblem hos barn og ungdom – nemlig spisevegring, som vi har mye mer forskningsbasert kunnskap om, kommer et helt annet mønster til syne.

Spisevegring: Et barn utvikler anoreksi. Behandlingen går ut på å jobbe med selvbildet, slik det står i en brosjyr fra Oslo universitetssykehus: ”Det er viktig at man jobber både med tanker og følelser rundt kropp og mat, samtidig som man jobber hardt for å redusere undervekten”.

Fedme: Et barn utvikler fedme. Behandlingen går ut på å redusere overvekten.

I langt mindre grad ser man selvfølelsen og psyken som noe som bør behandles hos overvektige barn.

Men kanskje er det nettopp et negativt selvbilde som gjør at barnet og ungdommen forblir overvektig.

Et hvert barn og ungdom som er overvektig får klar beskjed av samfunnet at en stor kropp er lite attraktivt. Vitsene som handler om tjukke folk er mange. I TV-komediene er et stevnemøte med en tjukk person artig i seg selv. Det er vanskelig å finne klær som passer, og idealet om slank og sprek kropp finnes overalt på kino, tv og aviser.

Du skjønner at du ikke er god nok. Selvforakten sitter løst. Da er det lett å ty til mat, å trøste seg med det som skaper problemet.

To spiseproblemer – ulike tilnærminger

Jeg har sammenlignet to brosjyrer fra Oslo universitetssykehus. En for barn og unge med overvekt/fedme og en om behandling av anoreksi.

Begge brosjyrene forteller om hvilke helseplager og sykdommer det overvektige og undervektige barnet kan få, og betydningen av behandling.

Men så har de to brosjyrene helt ulike budskap.

Den om anoreksi handler om følelser knyttet til vekt. Den handler om mestring i en vanskelig livssituasjon. Den handler om kroppsfølelse, misnøye og onde sirkler.  Den handler ikke om familien annet enn som støtte til den syke.

Men den om fedme går rett på familiens felles oppgave. Om motivasjon til innsats, om endring av levevaner, om å gjøre ting sammen, om at familien skal få forståelse for nye kostvaner, mer bevegelse og om hva fedme kan gjøre med helsa. Det er familiene som behandles av lege og ernæringsfysiolog.

Ordet familie og foreldre nevnes 29 antall ganger på to A4-sider i fedmebrosjyra, men bare tre ganger i den fyldigere anoreksibrosjyra.

Psykolog innkalles når det dreier seg om overvektige barn med psykiske vansker. Det står ingenting i fedmebrosjyre om at man generelt skal jobbe med selvfølelse, misnøye, kroppsfølelse eller onde sirkler.

Mens onde sirkler og dårlig selvfølelse nettopp kan være årsaken til at barnet forblir overvektig.

Behandling må inkludere psyken

Psykologene Silje Steinsbekk og Yngvild Sørebø Danielsen fra henholdsvis NTNU og Universitetet i Bergen skriver i Tidsskrift for Norsk Psykologforening at “fedme hos barn er assosiert med psykiske helseplager, redusert livskvalitet, selvfølelse og kroppsbilde, i tillegg til spisevansker”.

Steinsbekk og Danielsen mener at psykologer har en sentral plass både i utredning og behandling av fedme.

Men skal en dømme ut fra brosjyra om fedme er arbeid med den psykiske delen av å være overvektig ikke en viktig del av deres behandlingstilbud.

Jeg har også personlig erfaring på feltet. Som mor til et overvektig barn var jeg i flere år med på timer og kontroller på Stor&Sterk på Oslo universitetssykehus. Ikke en gang på disse årene opplevde jeg at barnets følelser rundt det å være overvektig ble problematisert. Hennes tanker og følelser rundt sin egen kropp var et ikke-tema. Det handlet alltid om å spise sunnere og bli flinkere. 

Skam, skyldfølelse, selvbebreidelse og selvforakt er fedmens bestevenner. Derfor er foreldre, barn og ungdommer mer enn villige til å ta på seg skyld og ansvar for at livsstilsendringene ikke er raske og effektive nok.

Behandlingen hjalp ikke oss. Det er usikkert om den hjelper andre barn. Den hjelper kanskje barn som trenger mindre justeringer i kostholdet, som fra juice til vann, for å gå ned i vekt. Den hjelper kanskje barn med robust psyke.

Men barn og ungdom som opplever fedmen som en så stor bør på psyken at de ikke klarer å bryte ut kun med lettprodukter og foreldrehjelp, de får kanskje ikke den hjelp de trenger.

På behandlingssenteret for overvektige barn i Vestfold tar de den dårlige selvfølelsen mer på alvor. Samira Lekhal, som er seksjonslege på senteret, sier til forskning.no: For mange, spesielt ungdommene, er det betydelig skamfølelse rundt spising og egen kropp. At barna er hos oss for å forandre kroppen, men likevel ikke skal mislike den, er en kjempeutfordring.

Å bryte de onde sirklene

Som foreldre til et overvektig barn skjønner jeg godt hva hun snakker om. Det er nesten umulig oppgave å gi et barn stolthet over egen kropp – som vi foreldre skal gjøre – samtidig som du formidler til barnet at den samme kroppen har et vektproblem. 

Barn skjønner tidlig at fedme ikke er en liten ting i vårt samfunn.

Denne utfordringen møter kjernen av et fortsatt fedmeproblem hos barn og unge. Hvis vi ikke tar med følelsene rundt overvekt, vil vi antagelig ikke komme noen vei med kostholdsråd og litt mer gym i uka.

Barnet må ut av de onde sirklene der mat skaper problemet og mat brukes til trøst på grunn av problemet.

Det handler ikke om å ta seg sammen. Det handler om en spiseforstyrrelse.

Derfor bør fagfolk med kunnskap om sinnets makt over kroppen får hovedrollen i behandlingen av barna, og legene og ernæringsfysiologene må spille på samme lag.

Mer forskning på de tyngste barna

I dag behandles mange tykke og fete barn i norsk helsevesen. De veies og måles og sjekkes og rådgis og formanes.

Dagens tiltak har ingen supereffekt, så mye vet vi. Da hadde de gode resultatene blir proklamert høyt og tydelig.

Men i dataene og journalene som samles inn ligger kanskje svaret både på hvorfor dagens tiltak ikke virker – eller virker.  De store datamengdene fra flere års helseundersøkelser av de overvektige barna er ikke systematisert og oppsummert.

Det pågår forskning på feltet. Men i langt mindre skala enn hvor alvorlig politikere, helsefolk og mediene oppfatter problemet. Status er at vi per i dag vet for lite om hva som fungerer mot barnefedme.

Derfor må vår nye helseminister nå bla opp. De tyngste barna trenger hjelp – hjelp fra gode behandlingstilbud, hjelp fra familier og omgivelser og hjelp til å hjelpe seg selv. Da må vi kunne bidra med kunnskap om hvordan.

La oss glemme de normalvektige barna i kampen mot barnefedme. La oss heller gi de tyngste barna den oppmerksomheten de fortjener.

28 Oct 2013

hormonforstyrrende stoffer farligere enn antatt

De siste ti årene har det blitt mer tydelig at økningen i forekomsten av en rekke sykdommer går så raskt at det ikke kan ha genetiske årsaker.

– Altså må det skyldes miljøet, og vi ser at hormonforstyrrende stoffer kan spille en viktig rolle, sier Georg Becher.

Han er rådgiver ved Folkehelseinstituttet og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han har gjennom mange år forsket på menneskers eksponering for organiske miljøgifter, blant annet med støtte fra Forskningsrådet. 

Han er en av ekspertene som har deltatt i arbeidsgruppen bak rapporten som nylig ble publisert.

Rapporten er initiert av FNs miljøprogram (UNEP) og Verdens helseorganisasjon (WHO) og er en oppfølger av den første rapporten om hormonforstyrrende stoffer fra 2002.

Undervurdert sykdomsrisiko

– Siden 2002 har forskning utvidet forståelsen vår av sammenhengen mellom hormonforstyrrende stoffer og menneske- og dyrehelse. Rapporten konkluderer med at sykdom som følge av hormonforstyrrende stoffer kan være betydelig undervurdert, sier Becher.

De siste ti årene har forskerne rettet søkelyset spesielt mot eksponering for kjemikalier i den tidlige livsfasen, det vil si i fosterstadiet og som spedbarn.

– Dette er følsomme tidsvinduer hvor ulike organer, deriblant hjernen, er under utvikling og hvor hormonforstyrrende stoffer kan føre til skadevirkninger senere i livet, forklarer Becher.

Minst 800 stoffer

Siden 2002 er også langt flere stoffer identifisert som hormonforstyrrende. Ifølge den nye rapporten har man likevel bare sett toppen av isfjellet. Ingen har full oversikt over hvor mange hormonforstyrrende stoffer som finnes eller hvor de brukes.

– Hittil er omtrent 800 stoffer kjent for eller mistenkt for å ha hormonforstyrrende effekter. Samtidig finnes det tusenvis av andre kjemikalier som potensielt kan ha lignende effekter og som ikke har blitt undersøkt, sier Becher.

Rapporten peker også på at man må tenke nytt rundt hvilke nivåer av hormonforstyrrende stoffer som kan regnes som trygge.

Hver for seg kan de være ufarlige inntil et visst nivå, men når vi utsettes for mange forskjellige stoffer samtidig, er kanskje ikke de trygge nivåene trygge lengre.

– Det har også vist seg at hormonforstyrrende stoffer ikke nødvendigvis gir høyere risiko for sykdom jo mer vi får i oss av dem. Lave konsentrasjoner betyr altså ikke alltid lav risiko, forklarer Becher.

Trenger bedre testsystemer

Dagens testmetoder tar ikke hensyn til disse faktorene, ifølge rapporten. Testene er heller ikke godt nok utviklet til å fange opp og måle alle de hormonforstyrrende effektene man vet at stoffene kan ha.

Dermed øker sannsynligheten for at man overser skadelige virkninger i både dyr og mennesker.

– Alle disse faktorene understreker behovet for bedre testsystemer, både for å identifisere stoffer som har hormonforstyrrende effekt og for å fastslå hvilken effekt de har.

– Forskningsmiljøer må utvikle tester, og disse må aksepteres og tas i bruk internasjonalt, fastslår Becher.
 
Foreslår forbud

Hvordan kan samfunnet beskytte oss og framtidige generasjoner mot effektene av hormonforstyrrende stoffer? Å redusere eksponeringen er et viktig tiltak, blant annet gjennom å forby de verste stoffene.

Folkehelseinstituttet samarbeider med helse- og miljømyndighetene om ulike tiltak gjennom internasjonale fora. Miljøverndepartementet har nylig foreslått å forby stoffet dekabromdiphenyleter internasjonalt gjennom Stockholmkonvensjonen.

Stoffet er allerede forbudt i Norge. Becher skal presentere forslaget på et komitemøte i Roma i oktober.

– Norge er på mange måter et foregangsland når det gjelder å redusere eksponeringen for ulike miljøgifter, mener Becher.

Referanse:

Bergman m.fl.(red.): State of the Science of Encocrine Disrupting Chemicals 2012 (pdf), World Health Organization, 2013.

28 Oct 2013

innebygd klokke måler alder til menneskeleg vev

Mens nokre av oss får rynker og grått hår tidleg, ser andre uforskamma unge ut ved same alder. Dei ytre bevisa på alder er ikkje særleg presise, og endå verre er det å slå fast innvendig alder.

No har ein amerikansk forskar ved University of California, Los Angeles (UCLA), utvikla noko som kan bli eit objektivt mål for alderen til menneskeleg vev og celler.

Professor Steven Horvath ved David Geffen School of Medicine, UCLA, har funne ei biologisk klokke innebygd i arvematerialet vårt som viser at nokre vevstypar eldast raskare enn andre.

– Mitt mål med å finne opp denne klokka er å hjelpe forskarar til større forståing for kva som gjer at kroppens aldringsprosessar enten set opp farten eller bremsar opp, seier Horvath i ei pressemelding.

DNA-metylering

I studien som er publisert i tidsskriftet Genome Biology, viser professor Horvath at såkalla DNA-metylering kan nyttast som eit mål for aldring. DNA-metylering er ein naturleg prosess som fører til at DNA-et vårt blir endra kjemisk ved å få ekstra metyl-grupper festa til seg.

For å lage klokka brukte Horvath informasjon om DNA-metylering frå 8000 prøvar frå tidlegare studiar som hadde studert metylering i friskt og kreft-råka vev.

Han han fann 353 markørar som endrar seg med alder, og som ein finn igjen gjennom heile kroppen.

Kvinnebrystet aldrast raskare

Når Horvath testa klokka mot vevets biologiske alder, viste det seg at klokka var svært nøyaktig, med nokre unntak:

Mens biologisk alder av dei fleste vevsprøvar matcha alderen frå metyleringsklokka, viste det seg at vevet i eit kvinnebryst eldast raskare enn resten av kroppen til kvinna.

– Friskt vev i eit kvinnebryst er omtrent to til tre år eldre enn resten av ei kvinnes kropp, seier Horvath.

Det viste seg også at hos kvinner med brystkreft var vevet nær kreftsvulsten i gjennomsnitt 12 år eldre enn resten av kroppen.

Dette resultatet kan kanskje medverke til å forklare kvifor brystkreft er den mest vanlege kreftforma hos kvinner, ifølgje pressemeldinga frå UCLA.

– Praktisk tyding uklart

– Den praktiske tydinga av dette er enno litt uklart, seier professor Pål Sætrom ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU, til NRK.no. Sætrom er også tilknytta Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU.

Sætrom synest det er fleire interessant aspekt ved metoden, som ein bør gå vidare på å sjå meir på, men førebels ser det ikkje ut til at klokka kan nyttast til å seie noko om alvorlegheitsgrad av kreft eller å finne ut om ei celle er på veg til å bli kreft.

Når det gjeld Horvaths funn av alder på brystvev, kommenterer Sætrom at høgare metyleringsalder kan skuldast at brystvev går gjennom ein god del hormonstyrte forandringar som kan påverke metyleringsmønster.

– Det er uklart i kva grad forfattaren har tatt omsyn til barnefødslar i sin analyse, seier Sætrom.

– Det vil vere interessant å sjå om desse resultata gjeld for fleire kvinner, og i kva grad tal på barnefødslar, ammestatus og andre faktorar som påverkar brystkreftrisiko speler ein rolle i desse metyleringsmønstra, seier Sætrom.

Evig ungdom?

Klokka gir oss også eit ørlite håp om evig ungdom, ifølgje UCLA-professoren.

– Det store spørsmålet er om den underliggande biologiske klokka kontrollerer ein prosess som fører til aldring, seier Steven Horvath.

– Viss det er slik, kan klokka bli ein viktig biomarkør for å studere terapeutiske tilnærmingar for å halde oss unge.

28 Oct 2013

alternativ behandling utfordrar helsevesenet

Rundt 50 prosent av norske kreft- og MS-pasientar brukar alternativ behandling – dei fleste i tillegg til den behandlinga dei får i det offentlege helsevesenet.

- Eit kjenneteikn ved brukarar av alternativ behandling er at dei er svært bevisste og opptekne av å kunne vera med i behandlingsprosessen, fortel Anita Salamonsen.

Ho er forskar ved Nasjonalt forskingssenter innan komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), og har nyleg disputert på doktoravhandlinga si om bruken av komplementær og alternativ medisin i Skandinavia.

- Dei fleste finn vegen til alternativ behandling etter at dei har vore via det tilbodet som det offentlege helsevesenet har å by dei – dei har ikkje ei alternativ tilnærming til si eiga behandling i utgangspunktet.

- Men dei tenkjer at det kan i alle fall ikkje skade å prøve dette også, fortel Salamonsen.

Ønskjer å bli sett som eit heilt menneske

Salamonsen har intervjua 31 pasientar og 12 legar. Pasientane er henta frå NAFKAM sitt Register for eksepsjonelle sykdomsforløp. Der er det samla både positive og negative erfaringar – men denne studien handlar om dei positive.

- Eg ville finne ut kvifor folk søkte til alternativ behandling, kvifor pasientane opplevde at det fungerte og kva slags risiko dei meinte var forbunde med behandlinga. Men eg skjønte fort at dette kunne ikkje studerast uavhengig av det forholdet pasientane opplevde at dei hadde til helsevesenet, fortel ho.

- Når ein blir alvorleg sjuk er det eit stort behov for mange å bli sett som heile menneske, uavhengig av diagnose og kor ein er i sjukdomsforløpet. I møtet med det offentlege behandlingsapparatet er dette ofte opplevd som eit problem – ein blir sendt til utgreiing og prøver, frå avdeling til avdeling, utan at nokon ser heile deg, seier Salamonsen.

- Og sjølv om kreftpasientar og MS-pasientar ofte har heilt ulike erfaringar – dei første kjem alle inn i eit omfattande behandlingsopplegg og dei andre kan gå i årevis før diagnosen i det heile teke blir stilt, er desse type opplevingane mykje dei same.

Men kvifor – når helsevesenet er godt og gratis?

Mange spør seg likevel kvifor så mange søkjer seg til alternativ behandling i eit land som Noreg, med eit så godt offentleg – og gratis – helsevesen.

- Det er både eit paradoks og eit dilemma, men det tydeleggjer kor viktig rolle kommunikasjon spelar.

- Pasientane er del av ein helsemarknad i voldsom vekst. Det er mykje å velja i og mykje tilgjengeleg informasjon for alle å hente på internett. Dei som prøver alternativ behandling har gjerne leita lenge for å finne fram til legar som er opne for at ein prøver andre ting.

- Legane treng ikkje vera einige i behandlingsopplegget eller tru at det nyttar, men at dei er opne og villige til å lytte og forstå at pasienten sjølv ønskjer å ta tak i sin eigen situasjon, ser ut til å vera viktig, seier Salamonsen.

Inneber også risiko

Men det er eit stort spenn i tilnærminga desse sjølvstendige pasientane har – frå dei som tek aktivt del i den forstand at dei sjølve kjem med innspel og og tankar om eiga behandling, til dei som vil vente og sjå korleis kroppen responderer på berre alternativ – eventuelt inga – behandling.

- Og her kjem det eit betydeleg element av risiko inn som set legane og helsevesenet i ein vanskeleg situasjon. For i ein del alvorlege krefttilfelle er det ikkje tid til å vente – sjukdomen utviklar seg fort.

- Og av og til kan det skade, å kombinere til dømes johannesurt med ein del type cellegift, kan svekke verknaden av cellegifta. Og slik type risiko er det i tillegg forska svært lite på, seier Salamonsen.

Utfordrar helsevesenet

Ønkset om å bli sett og høyrt og teke med på råd i sin eigen behandlingsprosess er altså det mange pasientar etterlyser i møte med helsevesenet og oppgjev som grunn for at dei prøvar ut alternativ behandling.

Dette stiller den enkelte lege overfor daglege utfordringar – men det utfordrar også heile det offentlege helsevesenet sitt kunnskapssyn og pasientbehandling.

- Alternativ behandling er så vidt utbreidd at det har stor tyding for samhandlinga i heile helsevesenet. Og det tvingar pasienten inn i sentrum, avsluttar ho.

Referanse:

Salamonsen: Boundary walkers. The use of complementary and alternative medicine in a Scandinavian health care context, doktorgradsavhandling, UiT – Noregs arktiske universitet, 2013.

28 Oct 2013