Daily Archives: November 14, 2013

mye karbohydrater bak kvalme og oppkast

Hele 33 prosent av norske gravide kvinner opplever både kvalme og oppkast, mens 39 prosent erfarer at de var kvalme. De resterende merker ikke noe til symptomene.

Det viser resultatene fra en studie som er gjennomført av klinisk ernæringsfysiolog og stipendiat Athanasios Chortatos ved Institutt for medisinske basalfag ved universitetet i Oslo.

Han har undersøkt hva 51 675 norske gravide kvinner spiste og drakk fra de ble gravide frem til cirka uke 20 av svangerskapet, og hvorvidt de var rammet av kvalme og oppkast i samme periode.

Brus er synderen

- Kostholdet til kvinnene som både var kvalme og kastet opp kan karakteriseres av et høyere inntak av karbohydrater og ekstra sukker enn de to andre gruppene, forklarer Chortatos.

- Sistnevnte stammer hovedsakelig fra sukkerholdig brus.

Han påpeker imidlertid at karbohydratinntaket er innenfor statens anbefalinger, og at mengden av tilsatt sukker kun overskrider statens anbefalinger med én prosent.

Høyt inntak, lav oppgang

Chortatos fant også ut at kvinnene som opplevde oppkast og kvalme hadde det høyeste samlede næringsinntaket sammenlignet med de to andre gruppene av gravide. Et noe overraskende funn siden disse kvinnene var de som gikk minst opp i vekt i løpet av svangerskapet.

Chortatos forklarer imidlertid dette med at den samme gruppen gravide også er de som kaster opp.

- Selv om kvinnene spiste mye så må vi huske på at de også kastet opp mye. Jeg kan ikke uttale meg om hvor mye av maten som faktisk ble fordøyd, men jeg er allikevel ganske sikker på at mye oppkast er en av hovedgrunnene til at kvinnene endte opp med å være de som gikk minst opp i vekt.

- Viktig å holde på næringen

Det er vanskelig å konkludere med hvor vidt det høyere inntaket av karbohydrater i form av brus og mye tilsatt sukker er en årsak til, eller et resultat av kvalme og oppkast. Men andre ord, er det et forsøk på å lindre symptomer eller er en utløsende faktor?

- Psykologisk og fysiologisk sett kan det for eksempel kanskje hjelpe med karbohydrater der og da. Samtidig kan det kanskje forverre tilstanden i et langtidsperspektiv. Uansett er det litt mer komplisert enn bare å trekke slutningen om at et høyt inntak av karbohydrater medfører kvalme og oppkast, sier Chortatos.

Han tror at det høye karbohydratinntaket mest sannsynlig kommer av at kvinnene prøver å døyve de ubehagelige symptomene.

- Uavhengig av hva forklaringen er, er det viktig at disse kvinnene finner næring som de klarer å holde på, avslutter han.

Referanse:

Chortatos m.fl: Nausea and vomiting in pregnancy: associations with maternal gestational diet and lifestyle factors in the Norwegian Mother and Child Cohort Study, BJOG: an International Journal of Obstetrics and Gynaecology, 2013 Aug 7, doi: 10.1111/1471-0528.12406.

14 Nov 2013

- salt verre enn tobakk

Salt er livsnødvendig, men for mye salt er livsfarlig. Det konstaterer Ulla Toft.

Seniorforskeren ved Forskningscenter for Forebyggelse og Sundhed i København var nylig på Meeteat-konferansen i Oslo for å fortelle norsk kjøttbransje om salt i et helseperspektiv.

– Forfedrene våre spiste under ett gram salt per dag, sier Toft.

Hun forteller at halvannet gram salt om dagen er nok – i dag spiser vi rundt 10 gram. I Norge anbefaler Nasjonalt råd for ernæring å redusere til 6 gram for kvinner og 7 gram for menn innen 2018, og til 5 gram på lenger sikt.

Høyt blodtrykk

Høyt blodtrykk og dermed fare for hjerte- og karsykdommer er den farligste konsekvensen av å spise for mye salt. Høyt blodtrykk har skylden for 50 prosent av alle tilfellene av hjertekrampe og hjerteinfarkt, og 60 prosent av alle hjerneslag.

– Det er en overbevisende årsakssammenheng mellom høyt saltinntak og hjerte- og karsykdommer, sier Toft.

Hun peker på kreft i magesekken, benskjørhet og nyresten – og kanskje også overvekt og diabetes – som andre mulige konsekvenser av å spise for mye salt.

Redder 900 liv

Toft har regnet på hva det danske samfunnet kan spare om det daglige saltinntaket reduseres med 3 gram – altså det samme som det norske kostholdsrådet.

– Hvert år kan vi få 400 000 færre med forhøyet blodtrykk, 1100-1800 færre tilfeller av hjerte- og karsykdommer, 600 til 1000 færre blodpropper i hjernen og minimum 1000 færre dødsfall, sier hun.

Danmark har drøye 10 prosent flere innbyggere enn Norge, og omtrent samme saltforbruk. Hvis vi overfører tallene direkte til Norge, betyr det at det vil bli minimum 900 færre dødsfall i året. I rene penger vil det reduserte saltforbruket spare samfunnet for milliardbeløp hvert år.

Faktisk kan mindre salt være en bedre og billigere livsforsikring enn mindre røyking. Ulla Toft peker på tall som viser at 15 prosent reduksjon i saltspisingen hindrer nesten tre ganger så mange dødsfall som følge av hjerte- og karsykdommer som det 20 prosent mindre røyking vil gjøre.

De tallene kommer fra en undersøkelse i 23 land med middels og lave inntekter per innbygger, og andre nivåer både på tobakks- og saltforbruket. Dermed kan de ikke uten videre kan overføres til Norge. Men tendensen er tydelig.

Forbrukerne vil redusere

Norske forbrukere vil redusere saltspisingen, forteller seniorrådgiver Lars Johansson i Helsedirektoratet. Internasjonalt arbeider både WHO, EU og Nordisk ministerråd for å redusere saltet

Litt over halvparten av saltet i det norske kostholdet kommer fra kjøtt- og kornprodukter. Men det er mulig å redusere. Saltprosenten i brødet, for eksempel, er halvert fra 1984 og frem til i dag.

Og i Storbritannia, der mediekjøret og forbrukerbevisstheten om salt begynte flere år tidligere enn i Norge, viser det seg at forbrukerne ikke har registrert noen endringer i smaken etterhvert som saltinnholdet er gradvis redusert. Saltfattig mat selger like godt som andre produkter.

Kan byttes ut

Det finnes muligheter for å bytte ut saltet i maten med andre stoffer, men da må produsenten kjenne produktet sitt, konstaterer doktorgraddstipendiat Kirsti Greiff ved Sintef.

– Det er mange muligheter, men det spørs litt på hvilken rolle saltet har i produktet. Hvis det bare er smak, så går det an å tilsette for eksempel gjærekstrakter. Men hvis det er funksjonelle egenskaper som for eksempel å binde vannet, så må det tilsettes en annen type salt, som for eksempel kaliumklorid.

– Er det mikrobiologi – at saltet hindrer bakteriene å vokse – så må en tilsette laktater eller andre ingredienser. Tar vi vekk ett hinder for bakteriene, så må vi sørge for et annet, forklarer hun.

Men først og fremst anbefaler hun næringsmiddelindustrien å begynne med å redusere saltinnholdet uten å tilsette noe annet.

– Det er noen produkter som ligger relativt høyt, og da kan produsenten gjøre noen forsøk på å redusere og se hvordan det går. Men skal vi ned i de målene som myndighetene har satt, så må vi gå lenger enn bare å redusere saltet – da må det tilsettes andre stoffer istedet.

Saltet som står på spisebordet, er en relativt liten synder. Bordsaltet står for en liten andel av den totale saltspisingen, og det gir raskere smaksendring fordi det ikke er blandet i produktet.

– Det er den industriproduserte maten som må ned på natrium, sier Greiff.

14 Nov 2013

den neste store dreperen

Jeg har brukt masse såpe, gnidd hendene grundig, langt oppover underarmen – og i varmt, veldig varmt vann. Jeg er sikkert tilbake ved normalen om ikke lenge. Men David Quammens Spillover har satt sine spor.

Vis meg en ny sykdom, og jeg skal vise deg en zoonose, skriver Quammen tidlig i boka.

Zoonoser er sykdommer som smitter fra dyr til mennesker. De fleste sykdommer er egentlig zoonoser. Vi ervervet mange av dem etter landbruksrevolusjonene for mer enn 10 000 år siden.

Noen av dem smitter fremdeles fra husdyr til menneske, som fugle- og svineinfluensa. Andre, som kopper og polio, stammer også fra dyr, men har funnet seg så godt til rette blant oss at de ikke trenger gå en omvei innom dyr. Atter andre kan ha plaget oss mennesker fra lenge før husdyrholdet.

Vi kan kanskje kalle dem «våre egne sykdommer», men om de entret kroppene våre direkte fra miljøet – som legionella gjorde for noen tiår siden – eller om de kom via et byttedyr, et skadedyr eller et tilfeldig kjæledyr – det får vi aldri vite. Det er derfor antagelig litt drøyt å si at alle sykdommer egentlig er zoonoser. Men de fleste er det.

I dag er 60 prosent av alle smittsomme sykdommer zoonoser – etter den strenge definisjonen – at de fremdeles og stadig krysser artsgrensene mellom dyr og mennesker. Det finnes rundt 1500 ulike parasitter som gjerne kan tenke seg å bo i kroppen din. 900 av dem kan altså du pådra deg gjennom nærkontakt med dyr.

Et regn av sykdom?

Med et slikt regn av sykdommer gjennom historien – kan vi da si at det har tiltatt i styrke de siste årene? Quammen synes å mene det, og gir oss mange eksempler fra de siste tiårene.

En annen tolkning kan være å si at det alltid har hoppet virus og bakterier over artsgrensene – men at vi ikke oppdaget det, fordi folk før i tiden hadde så mange ting å dø av, samtidig som vi ikke fulgte så godt med.

La oss si at HIV fantes i Afrika lenge før 1980-tallet, hvordan skulle vi oppdaget det? Du kan gå med HIV i kroppen i mange år uten å merke det – og med levekår som i Kongo og Kamerun på 1930-tallet, er det god sjanse for at du døde av noe annet, i god tid før HIV rakk å gjøre sitt. Men hvis det er en økning nå – hva skjer?

Som vi sparker i trærne …

Når du sparker i trærne, da detter det ting ned, sier Quammen. Vi eter oss stadig lenger inn i regnskogene – og hvem vet hva som lurer der inne? Ukjente virus, som sagt, og en mengde dyr vi vanligvis ikke pleier omgang med. Dyr som etter titusener av års sameksistens kanskje ikke er plaget av samme virus, men som kan spre det videre til oss. Skremmende ofte er det snakk om flaggermus.

Forstyrre naturen har vi også gjort lenge. Så, hvis antallet zoonoser øker, må vi kanskje lete etter flere faktorer?

For det første er vi flere mennesker på jorda i dag enn noensinne. Vi er perfekte verter for en skapning som klarer å nå oss, og overleve i oss. I tillegg reiser vi mer, bor tettere og graver oss stadig lenger inn i det ukjente.

Så kommer en ny sykdom. Ebola skremte vannet av oss på 1990-tallet.

Skrekkfortellinger om styrtblødende pasienter satte fantasien i gang – men hvor ble det av sykdommen? Som med mange andre kjente zoonoser, dukket den opp, for så å forsvinne – og dukke opp et annet sted, kanskje fem år senere. I mellomtiden har sykdommen kanskje drept gorillaer, eller levd fredelig i sin ukjente vertsorganisme, muligens en flaggermus.

Ebola er dødelig så det holder, men har aldri utviklet seg til å bli noen stor epidemi blant mennesker. Sars hadde derimot alt som krevdes.

Sykdommen ligger fremdeles på lur i flaggermushuler i det sørlige Kina. Sars er ikke riktig så dødelig som Ebola, rundt ti prosent av de smittede dør. Men viruset sprer seg ekstremt mye lettere.

Hadde det ikke vært for at sars rammet velutviklede land og steder, som Hongkong – hvorfra det spredte seg med flyets hastighet til blant annet Canada, Taiwan, USA – hvordan hadde det da gått?

HIV

HIV gjør sin entré først på side 385. En mer sensasjonshungrig forfatter ville spredd denne megadreperen utover åpningssidene. Quammen starter imidlertid i roligere former, med den nokså moderate og ukjente hendra, som drepte noen få mennesker og en drøss hester langs Australias østkyst på 1990-tallet.

Spredt fra flyvende hunder til hester og videre til oss – med en dramatisk høy dødsrate for de som klarte å bli smittet.

Det er en pedagogisk riktig åpning. Han forklarer hvorfor hendra ikke kan smitte direkte fra flaggermus til oss, men hvis en hest smittes, og mangedobler virusmengden, så kan det smitte over.

Hva er det som har skjedd, siden hendra slår til nå, og ikke for eksempel for 50 000 år siden da mennesket kom til Australia og for første gang møtte disse flaggermusene? Jo, hesten skjedde.

Den kom først for 200 år siden. Og vi ble flere mennesker. Og skogene forsvant, erstattet av boligfelt, med ett og annet gjenstående regnskogtre til pynt.

HIV entret vår bevissthet tidlig på 1980-tallet. Men det hele startet langt tidligere.

Quammen bruker alle sine skjønnlitterære evner når han, i en dristig cross over-stil, forteller hva som kan ha skjedd, en gang tidlig på 1900-tallet, da den første afrikaner ble smittet av det virus som i dag har drept millioner.

Sykdommen har sikkert vært i oss flere ganger tidligere også, skriver Quammen, men har brent ut.

Kanskje ikke alle ingrediensene lå klare. Noen få smittede, midt i regnskogen, gir ingen epidemi. I dag er forholdene annerledes.

14 Nov 2013