Daily Archives: December 4, 2013

en generasjon av hørselsskadde?

Lørdag 26. oktober: Nesten 4000 mennesker har inntatt det gigantiske konsertteltet under UKA i Trondheim. Mens The Tallest Man on Earth er i gang med oppvarminga, strømmer stadig flere publikummere til for å se studentfestivalens kanskje største headliner: Det amerikanske bandet The National.

Når kveldens hovedattraksjon entrer scenen vil jubelen fra publikum, som kjemper om en plass så langt fram som mulig, nå et lydnivå på minst 95 dBA; som er fire ganger mer enn hva arbeidsmiljøloven anbefaler.

Deretter vil låtene nå fansen med enda mer kraft – takket være det som blant annet er anslått til å være verdens nest kraftigste sub-woofer, ifølge UKAs pressekontakt Synne Sollie.

Alle hjerter gleder seg. Om ørene våre gjør det samme, er det kanskje ikke så mange som tenker på.

Science uten silence

IKT-forsker og akustiker Tron Vedul Tronstad i Sintef er blant de få som er over gjennomsnittet opptatt av hva som skjer med øret når det utsettes for støy og høye lyder. Målet med forskningen hans er å avdekke hva som faktisk gir hørselsskade.

I en grå Moelven-brakke like bak konsertteltet, har han nå satt opp et forsøk som skal avdekke hvor mye lyd vi faktisk eksponeres for i løpet av denne konserten. Snart skal PC-en hans motta måledata fra åtte konsertdeltakere.

Utstyrt med fire små, men supersensitive mikrofoner festet på skuldrene og hver sin opptaksenhet, skal de snart ut på oppdrag: Jobben de har fått er å overvære konserten inne i teltet, og å levere utstyret til avlesning i brakka etterpå.

Målingene de tar skal sammenliknes med målinger tatt fra en mikrofon som henger under taket i teltet og måler støynivået under hele festivalen. Ingen protesterer særlig på oppgaven.

Døende gresshopper

– Men hvorfor er du så interessert i hvordan ørene våre har det på en konsert som ikke varer mer enn et par timer?

– Det vi vet, er at vi faktisk skades av høy lyd, men ikke hvordan dette skjer. I jakten på mer kunnskap om det har vi gjort målinger av hørselen til 13 funksjonærer før og etter alle konsertene her i storteltet under UKA.

– Det vi ser er at hørselen til alle påvirkes i negativ retning, men at det er snakk om midlertidige skader. De fleste fikk det vi kaller dotter i ørene etter konsertene.

Det som bekymrer forskerne mest er imidlertid ikke konserter alene, men ungdommens musikk- og dataspillvaner. Mange går konstant med lyd på ørene. I dag vet vi for lite om hva det gjør med hørselen vår.

– Det blir jo sagt at når vi blir eldre dør gresshoppene – underforstått at vi ikke lenger klarer å høre lyden fra dem. Det vi er redde for er at gresshoppene skal dø før tida, som et resultat av våre moderne musikk- og lydvaner.

– Det vi ser at stadig flere får skader som for eksempel tinnitus – best er kjent som øresus, sier Tronstad.

Tinnitus oppleves som en konstant pipelyd i øregangen.  Men lyden er ikke reell. Det er rett og slett nervene som spiller hjernen et puss:

– De fyrer av signaler som hjernen oppfatter som lyd, forklarer Tronstad.

En generasjon av hørselsskadde?

Hørselsskader er en stor kostnad, både for de som rammes og for samfunnet: Samfunnskostnadene forbundet med støy og hørselsskader er beregnet til 9 milliarder pr år, ifølge Statistisk Sentralbyrå.

– Derfor er det er nødvendig å forske mer på hva vi faktisk tåler av lyd, sier Tronstad.

Er retningslinjene som i dag brukes i arbeidsmiljøsammenheng gode nok? Hvorfor er det store individuelle forskjeller på hva vi tåler eller ikke? Og kan vi gjøre noe for å forebygge eller bidra til raskere restitusjon, etter å ha blitt utsatt for høy lyd?

Øret er til en viss grad som en muskel, forklarer forskeren. Det kan reparere seg selv om det får hvile. Såfremt lydeksponeringen ikke har vært så kraftig at skaden blir permanent. Skjer det, må vi leve med skaden livet ut.

– Vi vet at for eksempel en konsert sannsynligvis vil gi oss en liten, men midlertidig skade. Men med hvile, altså nok stillhet i ettertid, vil det restitueres.

– Hvis man derimot ikke lar hørselen hente seg inn igjen, kan vi få en permanent skade. Det er nettopp dette som bekymrer oss med bruk av hodetelefoner kontra konserter, fordi øret ikke får nok hvile, forklarer Tronstad.

Lyd påvirker øret selv om den ikke er høy. Jevn lyd over lang tid kan være like skadelig som høy lyd i kort tid, forklarer forskeren, og legger til at amerikanske forskere nå jobber med å utvikle kosttilskudd som skal hjelpe til med restitusjon og forebygging.

Marsvin på superdiett

Ved University of Florida er et knippe forskere opptatt med å teste ut om enkelte typer antioksidanter har gunstig på virking på hørsel. Så langt har det gjort forsøk med marsvin som virker lovende, og nå er de i gang med forsøk på mennesker. 

– Uansett vil aldri kosttilskudd kunne hindre skader som oppstår av ekstrem lydpåvirkning.

– Men i framtida kan vi kanskje kjøpe konsertpotetgull tilsatt stoffer som skal virke positivt på de ørsmå hårcellene i sneglehuset innerst i øret for å både forebygge og lette restitusjon, sier Tronstad med et glis.

Flere år med støymålinger

Så er bandet i gang og forsøkskaninene ute av brakka – med beskjed om å nyte kvelden og levere utstyret etter konserten. Målingene som da skal lastes ned, er bare en liten del av et stort puslespill av lydmålinger som skal bidra til å avdekke hva et øre tåler i løpet av et langt liv.

Forskerne ved Sintef skal nemlig samle det de kaller «dosedata» fram til 2016. Det betyr at de samler data fra lydeksponeringer i mange sammenhenger. Fra før er det særlig offshore-personell som har vært i forskernes søkelys.

– Statoil er svært interessert i dette. De har jo gått til innkjøp av avansert hørselvern som har evnen til å filtrere bort skadelig lyd samtidig som det gjør det mulig å kommunisere. Dette gir oss helt unike måledata, sier Tronstad.

Nå jakter forskerne på enda flere data med ulike lydkilder, og derfor er de her under konsertene på UKA. Målet er til slutt å ha nok data til å avsløre de viktigste parameterne for hvilke doser av lyd som gir skade og ikke.

Stress øker faren for skade

Noe forskerne vet kan øke faren for skade, er stress. Når kroppen utsettes for stress øker kroppen produksjonen av såkalte frie radikaler. Dette er molekyler som kan skade cellene i kroppen og som også er knyttet til hørselsskade.

Dette er en faktor som forskerne tror bidrar til at høy lyd kan oppleves forskjellig, og gi ulik skade.

– Om man er på en konsert og er avslappet og nyter musikken, ser det ut til at vi tåler mer enn om vi utsettes for samme lydnivå i form av uønsket høy lyd, forklarer forskeren.

Tilbake til laben

Etter nesten to timer signaliserer vokalisten at det ikke blir ekstranummer gjennom å kaste både mikrofonen og stativ til publikum, og åtte monitorerte konsertdeltakere møtes i brakka bak teltet. 

Forsker Tron Vedul Tronstad laster spent ned data fra de 32 små, men sensitive mikrofonene de har båret på skuldrene. Alt har virket som det skal.

Stemmer målingene som i kveld er tatt under telttaket med lydeksponeringen tilskuernes utstyr dokumenterer, kan det spare ham for mye jobb i jakten på nye erfaringsdata i framtida.

Og mens publikum rusler nynnende ut i trøndernatta på jakt etter flere øl og godt selskap, setter forskeren kursen en helt annen vei: Han skal en tur på laben.

04 Dec 2013

- skadelig fedmebehandling

Dagens behandlingstilbud for tunge unge er langt større enn for noen tiår siden. Flere helseforetak har egne opplegg for barn og unge med fedme. Men fortsatt er nesten alle bygd over samme lesten:

Fagfolk jobber sammen med de overvektige og familiene deres for å få til en endring i kosthold og aktivitet. Målet er at pasienten skal etablere en ny og sunnere livsstil som igjen gir lavere BMI og bedre helse.

Men hvor godt virker denne behandlinga? Blir pasientene normalvektige og friske?

- Nei, alt for få i forhold til de ressursene som settes inn, mener førsteamanuensis Gro Rugseth fra Norges Idrettshøgskole (NIH).

Gro Rugseth

(Foto: Andreas Birger Johansen/NIH)

Hun og NIH-professor Gunn Engelsrud er svært bekymret over hvordan samfunnet og mange behandlere møter barn med fedme og familiene deres.

De to forskerne mener både barn og foreldre i noen tilfeller blir utsatt for forakt og fordommer, og et feilslått behandlingsopplegg med alt for stort fokus på veiing og kaloritelling. I verste fall kan behandlingen skade de unge som skal hjelpes.

For en familie som deltok i Stor og sterk-programmet ved Ullevål sykehus ble forhørspregede møter etter hvert en belastning. Mens møter med PP-tjenesten motiverte til å stå på, økte fedmebehandlinga følelsen av mislykkethet. Den overvektige datteren hadde liten lyst til å komme.

«Det må mer og mer overtalelse til etter hvert som hun blir eldre. Det vi lurer på, er om det kan være andre/flere tilnærmingsmåter til problematikken?», skrev foreldrene i 2010 til sykehuset, i et brev som forskning.no har fått lov til å sitere fra.

Gammelt nytt

- Det er godt dokumentert at livsstilsendringsprogrammene ikke virker etter intensjonen, sier Rugseth.

- Svært mange pasienter dropper ut av behandlingsoppleggene, og blant dem som fullfører er flere etter kort tid tilbake på samme spor, sier Rugseth og viser blant annet til en undersøkelse fedmebehandlinger fra 2008.

- Dette kan kanskje belyse hvorfor det har vært en betydelig økning i fedmekirurgi.

NIH-forskeren mener dessuten at de dårlige resultatene i vektfeltet har vært kjent i flere fedmeforskningsmiljøer siden 1950-tallet. Allerede i 1959 publiserte amerikanske forskere en oppsummering av 30 år med fedmebehandling, med samme nedslående konklusjon:

En stor andel pasienter droppet ut av behandlinga. Og selv blant de som fullførte var resultatene dårlige. Svært få greide å gå noe særlig ned i vekt, og enda færre holdt den nye vekta et år eller to etterpå.

Så hvorfor fortsetter vi å opprette stadig nye tilbud – og tilbud for barn og unge – bygd på variasjoner av de samme prinsippene? spør Rugseth.

- Livsstilsbehandling har noe for seg

Samira Lekhal, seksjonsoverlege fra Senter for sykelig overvekt i helse Sør-Øst seksjon for barn og unge ved Sykehuset i Vestfold, er ikke enig i uttalelsene fra forskerne på Idrettshøgskolen.

- Det er forsket for lite på effektene, og spesielt langtidseffektene, av behandlinga. Vi vet fortsatt lite om hva som er ideelt for alle, men vi ser tydelig at livsstilsbehandling har noe for seg.

- En oppsummering av forskning i 2012 viser at behandlinga gir litt lavere vekt og bedring av metabolsk profil, altså lavere risiko for sykdom, blant annet på grunn av lavere kolesterol, lavere blodtrykk og bedre glukosenivåer, sier Lekhal.

Hun påpeker imidlertid at det er svært viktig å forske mer på behandling av fedme.

- Vi har ingen fasit. Det er mange barn og unge vi ikke klarer å hjelpe.

Dropp telling og måling

Rugseth fra Idrettshøgskolen mener på sin side at det kan være noe feil med selve premisset i bunnen av dagens fedmebehandling: Hovedfokus på et bedre kosthold med færre kalorier og på mer fysisk aktivitet. I verste fall kan det gjøre folk sykere, sier hun.

Igjennom forskningen sin på voksne overvektige har hun ofte møtt mennesker som mener fokuset på måling og telling av vekt, kalorier og aktivitet bare gjør forholdet til mat og kropp enda vanskeligere.

Når denne tilnærminga også ser ut til å ha begrenset effekt, er det kanskje på tide å prøve andre innfallsvinkler, mener forskeren.

- Det å gjøre barn og unge opptatt av vekt og veiing i seg selv, er med på å forsterke problemene de kommer for å få hjelp til, sier Rugseth.

- Jeg tror overvektige må få holde opp å telle og måle. I stedet må de få hjelp til å finne mer ut av hva maten betyr for dem.

- Jeg vet foreløpig ikke om noen behandlingsopplegg som ikke veier, måler og teller kalorier, så det ville i det minste være å prøve noe helt nytt, fortsetter Rugseth.

- Hvis vi går ut ifra at overvektige barn har et problematisk forhold til mat, så er det kanskje mer konstruktivt å arbeide med dette forholdet sammen med barnet enn å være opptatt av kaloriinnholdet.

- Det samme gjelder for fysisk aktivitet. Hvis vi mener de bør bevege seg mer, så må vi bli med dem i utforskingen av hva det innebærer for dem å bevege seg, hva det betyr og hvordan det erfares og gir mening i deres liv.

Forhør om kalorier

Familien som deltok i Stor og sterk-programmet ved Senter for alvorlig overvekt, barn og unge ved Ullevål sykehus, er også betenkt over et ganske ensidig fokus. I brevet til sykehuset, skriver de:

«Vi er takknemlige for at datteren vår får være med på Stor og Sterk, og tror nok at det har hjulpet oss til å fokusere på kosthold og aktivitet. Men blir fokuset for voldsomt og for negativt?»

Etter hvert var familien godt kjent med hva som er riktig livsstil, og prøvde å leve etter reglene.

«Vi opplever at det blir lite hensiktsmessig å fortelle på hver konsultasjon hva hun spiser/ikke spiser, at hun ikke liker brus, hvor mye/lite hun beveger seg osv. (får litt preg av ”forhør”)», skriver foreldrene, som ønsker å være anonyme av hensyn til barnet.

«Fordi det dessverre ikke går riktig vei med vekta, merker vi nå at vi gruer oss til neste konsultasjon og egentlig ikke har så lyst til dette. Vi føler heller ikke at vi har blitt særlig motivert i de periodene det har gått bedre.»

«Hver gang vi har gått fra dere, har det vært med en følelse av mislykkethet og motløshet, at det vi gjør ikke er bra nok.»

Stor og sterk ved Ullevål ønsker ikke å uttale seg til forskning.no om kritikken mot behandlingstilbudet for unge med fedme, men vil i stedet skrive en kronikk som svar.

- Vi jobber med bakgrunnen

Lekhal ved Sykehuset i Vestfold kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene av det store fokuset på telling og måling.

- Ved vårt senter handler det slett ikke bare om det. Tvert imot må vi jobbe med bakgrunnen og skammen som mange bærer på, sier hun.

- Mange har foreldre som selv sliter med overvekt og vaner som trøstespising og kjedespising. Ofte kan maten være erstatning for andre ting i livet. Vi må hjelpe dem å bygge opp forståelse og motivasjon og ønske om å velge annerledes.

Lekhal mener forskningen viser at kost- og aktivitetsveiledning i kombinasjon med adferdsterapi er den tilnærmingen som synes å gi best effekt ved behandling av fedme.

- Stort fokus på hele mennesket

- Jeg reagerer på at forskerne uten klinisk erfaring går så sterkt ut og kritiserer gode kolleger i deres arbeid, uten å ha tilstrekkelig kunnskap om tilbudet som faktisk gis, sier Lekhal.

- Det er alltid synd og veldig trist når pasienter og pårørende ikke føler seg ivaretatt. Da må vi som fagpersoner ta ansvar.

- Likevel er mitt inntrykk at fagpersoner som jobber med fedme hos barn og unge i Norge i dag har stort fokus på hele mennesket, og at utredning og behandling tar utgangspunkt i både psykisk og fysisk helse.

Det er også viktig at behandlinga foregår i trygge og respektfulle rammer, påpeker hun.

- Det bør være en selvfølge at helsepersonellet møter barn med fedme med den samme varmen og forståelsen som de møter andre pasientgrupper. Ingen ville finne på å fordømme en mann på 50 år som kommer inn med sitt første hjerteinfarkt. Det skal heller ikke overvektige oppleve, utyper Lekhal.

Likevel er ikke dette alltid en selvfølge, sier Rugseth ved Idrettshøgskolen.

Hun mener både samfunnet og deler av behandlingssystemet har vært preget av fordommer og moralisme.

Fråtsing og latskap

- Vårt samfunn har store moralske skrupler med fete barn. Vi har forestillinger om norske barn som er knyttet til moral om hvordan vi skal leve og hva foreldre skal gjøre, sier idrettsforskeren.

Fete mennesker forbindes med fråtsing og latskap. Når artikler om overvektige barn skal illustreres, er det ofte med bilder av unger som sitter foran TVen og spiser hamburgere, som et uttrykk for hvordan vi ser dem.

Rugseth mener noen av behandlingsmiljøene reflekterer over dette og er åpne for nye perspektiver, mens andre er lite interessert i diskusjon om opplegget.

- Jeg har selv hørt behandlere snakke foraktfullt om barn og foreldre. Det har ofte vært for lite refleksjon over holdningene vi har og hvordan de virker inn på behandlinga, sier Rugseth.

Dersom opplegget ikke virker er det pasientene det er noe galt med.

Rugseth mener dette står i sterk kontrast til måten vi tilnærmer oss barn med funksjonshemming.

- Her anerkjenner man at problemet har mange aspekter utover det fysiske. Noen av barrierene funksjonshemmede opplever er skapt av samfunnet og behandlere må reflektere over sine egne forestillinger om og holdninger til mennesker med en funksjonshemming.

- Når det gjelder fedme slår ofte moralismen inn i stedet.

Rugseth mener vi må nærme oss barn, unge og voksne med fedme på en mer anstendig måte. Hun mener fokuset på at kroppen må forandres lett fører til at de overvektige barna oppfatter seg selv som feil.

- Mange mennesker med fedme har et dypt problematisk forhold til sin egen kropp. Det er vanskelig å se at det er god helse i å hate seg selv.

- Vi må begynne å se disse for alt det andre de også er. Å bli sett bare fordi du er tykk er lite konstruktivt, avslutter Rugseth.

Referanser:

M. Mauro, V. Taylor, S. Wharton, A. M. Sharma, Barriers to obesity treatment, European Journal of Internal Medicine, vol. 19, nr. 3, s. 173-180, 2008.

A. Stunkard, M. McLaren-Hume, The Results of Treatment for ObesityA Review of the Literature and Report of a Series, Archives of Internal Medicine, 1959.

M. Ho, S.P. Garnett, L. Baur, T. Burrows, L. Stewart, M. Neve, C. Collins, Effectiveness of Lifestyle Interventions in Child Obesity: Systematic Review With Meta-analysis, Pediatrics, 2012, vol 130.
 

04 Dec 2013

aggressiv hiv-variant gir raskere aids

Det er 30 år siden humant immunsviktvirus, hiv, ble oppdaget. I de første årene sto legevitenskapen nærmest maktesløs mot sykdommen.

Smittede den gang led en skjebne preget av store fordommer og en pinefull død av AIDS, noe vi brutalt minnes om i den svenske dramaserien Tørk aldri tårer uten hansker som går på NRK1 i disse dager.

I dag kan fortsatt fordommene være der, men medisiner holder hiv-virus i sjakk. I hvert fall for mennesker i den rike, vestlige verden. 

Hiv er fortsatt en av de store helsetruslene i fattige land. 35 millioner mennesker har sykdommen på verdensbasis, nær 70 prosent lever i land i Afrika sør for Sahara. Her er hver 20. voksen smittet, opplyser WHO. 

Kort tid fra smitte til AIDS

Nå viser svenske forskere ved Lunds Universitet at en blanding av to typer hiv 1-virus gir mye raskere AIDS-utvikling enn de virusvariantene som er mest i omløp i verden i dag.

Forskerne har studert pasientprøver fra det lille landet Guinea-Bissau i Vest-Afrika og sett på krysninger av virusvariantene 02AG og A3.

Dette er de to vanligste variantene der, og det er gjerne slik at områder domineres av bestemte virustyper.

Dersom en person har to varianter av hiv-virus, kan nettopp resultatet bli at det oppstår en krysning av de to, noe som kalles et rekombinant virus.

De svenske forskerne viser at blandingen 02AG og A3 gir den korteste rapporterte tiden fra smitte til utvikling av AIDS av alle hiv-1 typene, ifølge en pressemelding fra det svenske universitetet

Det tar bare rundt fem år, noe som er over 40 prosent raskere enn for virustypen A3 alene.

Virus-varianter vi vet lite om

- Den medisinske gåten HIV er løst, uttalte hiv-ekspert og lege Arild Mæland ved Oslo Universitetssykehus til NRK i oktober.  Forskerne vet så mye mer i dag enn for 30 år siden, men  kanskje er det for tidlig å fastslå at vi har full kontroll?

Virus er utforutsigbare, det finnes flere enn 60 varianter i av hiv-1 i sirkulasjon i verden i dag.  Forskjellige områder domineres ofte av en eller to varianter.

Les om situasjonen i Norge på Folkehelseinstituttet.

- Hiv er et ekstremt dynamisk og foranderlig virus. Det finnes høyst sannsynlig en del kryssede varianter som vi vet lite om.

- Derfor er det grunn til å være på vakt for hvordan hiv-epidemien utvikler seg over tid, sier professor Patrik Medstrand, professor i klinisk virologi vid Lunds universitet.

Riktignok har ikke kombinasjonen A3/02 vært påvist utenfor Vest-Afrika så langt, spredningen har vært begrenset. Men forskerne påpeker nettopp at spredninger av ulike virus-krysninger øker i vår tid. 

Kompleks og mer blandet hiv-flora

Utviklingen går mot en stadig mer kompleks og blandet hiv-flora, til forskjell fra tidligere, påpeker Lund-forskerne.

De er bekymret for en situasjon der stadig flere smittes av flere virustyper som skaper en virusmikstur, det vil si den rekombinante formen for hiv-virus. 

- Rekombinantene ser ut til å være mer livskraftige og aggressive enn variantene de har oppstått fra, sier Angelica Palm, doktorand ved Lunds universitet.

Referanse:

Palm AA, m.fl. Faster Progression to AIDS and AIDS-Related Death Among Seroincident Individuals Infected With Recombinant HIV-1 A3/CRF02_AG Compared With Sub-subtype A3. Journal of Infectious Diseases, 2013.  Sammendrag

04 Dec 2013

overvektige har god effekt av trening – om dei orkar

– Mange pasientar opplevde at trening hadde lite å seie for vektreduksjon. Men målingane viser at dei likevel kan ha store positive helseeffektar av fysisk aktivitet – effektar som motverkar  helserisikoen ved fedme, seier Eivind Aadland ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.

Han har testa og fulgt opp pasientar ved Haugland Rehabiliteringssenter i Fjaler i Sogn og Fjordane gjennom eitt år. I dag disputerer han for doktorgraden ved Norges idrettshøgskole.

Skeptiske kirurgar

Resultata av studiane viser at fysisk aktivitet kan medføre helsegevinstar om ein går ned i vekt eller ikkje. Hittil har livsstilsintervensjon generelt vore sett på som lite effektivt for denne pasientgruppa.

Kirurgi er einaste løysinga for dei aller tyngste blant oss, blir det hevda av fleire som jobbar med problematikken, særleg innan dei kirurgiske miljøa. Mange er såpass store at rådet om å røre meir på seg, blir uoverstigeleg.

Overlege Villy Våge ved Helse Førde, som har jobba med fedmeoperasjonar sidan 2001, er ein av dei som har vore kritisk til at spesialisthelsetenesta skal utføre livsstilsbehandling av denne pasientgruppa.

Han peikar på at dei fleste er såpass plaga av overvekta si at dei ikkje klarer å endre aktivitetsnivå – mellom anna fordi dei oftast slit med slitasjeplagar.

– Gruppa på Haugland er veldig selektert, for dei høyrer til eit mindretal som er motiverte for og har føresetnader for å auke aktivitetsnivået, seier Våge.

– I utgangspunktet viser all forsking på livsstilsintervensjon frå dei siste hundre åra at pasientane kan klare å gå litt ned i vekt – men at dei i nærast alle tilfelle vil gå opp igjen.

– Så finst det sjølvsagt andre gunstige effektar av fysisk aktivitet, men det er svært få som klarer å gjennomføre og oppretthalde endringar, seier Våge.

– Trur det nyttar

Eivind Aadland ser likevel grunn til å slå eit slag for fysisk aktivitet, etter å ha sett resultata av studiane sine.

– Eg trur det er bra å vise at fysisk aktivitet og livsstilsendring faktisk nyttar. Vi treng å vite dette. Eg trur effekten av fysisk aktivitet har vore underestimert hittil.

– Men er det ikkje nedslåande for fedmeforskarar å sjå at så få av desse pasientane klarer å leggje om? 

– Jo, men vi kan ikkje tenkje slik, meiner Aadland.

– Fedmekirurgi er eit stort inngrep, og mange pasientar ønskjer heller livsstilsbehandling. Vi har vist at trening verkar. Det er eit viktig utgangspunkt for å velje kva behandling ein vil gjennomføre – men ein må vere førebudd på at livsstilsbehandling er veldig krevjande.

Presise målingar av aktivitetsnivå

Grunnen til at mange opplever dårleg effekt av trening, er at dei ikkje greier å endre aktivitetsnivå. Difor har ikkje forskarane visst kva som ville skje om dei faktisk gjorde det.

Det ville Aadland finne ut av. For han vart det avgjerande å gjennomføre presise målingar av aktivitetsnivået til deltakarane. I tidlegare studiar har aktivitetsnivå ikkje vore målt i det heile, eller berre gjennom spørjeskjema – pasientane har sjølve måtta gjere greie for kor mykje dei har rørt på seg over tid.

– Slikt er jo ikkje akkurat lett å vurdere sjølv. Difor blei desse studiane svært upresise, seier Aadland.

Han løyste problemet med presisjon ved å måle deltakarane sitt fysiske aktivitetsnivå over lengre tidsperiodar ved hjelp av akselerometer – eit lite måleinstrument festa i eit belte kring magen.

Det fungerer som ein avansert skritteljar, og måler alle rørslene til den som har den på seg. Han er blant dei første som bruker denne metoden i fedmeforsking på dei aller tyngste.

Merkbar framgang

I studiane sine følgde han 49 pasientar frå 2010 til 2011, og testa dei undervegs i behandlinga. Pasientane hadde eit seks veker langt opphald på Hauglandsenteret, følgd av ein heimeperiode. Så var dei tilbake i to tre-vekers periodar, med heimeperiodar innimellom.

Både i periodane på senteret og heime bar dei akselerometer på seg. På senteret fekk dei ei behandling basert på kognitiv terapi, kosthaldsrettleiing og fysisk aktivitet.

For å måle fysisk form, såg Aadland på prestasjon og oksygenopptak medan pasientane gjekk på tredemølle. Belastninga vart gradvis auka, og testen haldt fram til pasienten ikkje orka meir – på same måte som ein testar toppidrettsutøvarar.

– Gruppa som heilskap fekk ikkje stor framgang – fordi dei hadde så vanskeleg for å leggje om livsstilen. Men dei få som klarte å auke aktivitetsnivået sitt, fekk merkbar framgang i fysisk form, sjølv om dei gjekk lite ned i vekt, fortel Aadland.

I den andre studien sin såg Aadland på samanhengen mellom fysisk aktivitet og kolesterolnivå. Også her var målemetodane meir presise enn i vanlege kolesterolmålingar.

Pasientane gav blodprøvar som vart sende til Finland for direkte måling av nivået på lipoproteinar, ein meir presis måling enn kva som vanlegvis blir gjort.

Også her var resultata svært positive hos dei som klarte å gjere livsstilsendringar: Kolesterolnivået gjekk vesentleg ned.

– Problemet med fedme er at folk har ein genetisk kode som disponerer dei for det. Så dei må kjempe mot sine eigne genar for å gå ned i vekt, og det er ein utruleg tung kamp, seier Aadland.

Referanser:

Aadland m.fl: Increased physical activity improves aerobic fitness, but not functional walking capacity, in severely obese subjects participating in a lifestyle intervention, Journal of Rehabilitation Medicine 2013, Volume 45, Issue 10, doi: 10.2340/16501977-1205.

Aadlend & Anderssen: Treadmill Calibration of the Actigraph GT1M in Young-to-Middle-Aged Obese-to-Severely Obese Subjects, Journal of Obesity
2012, doi: 10.1155/2012/318176.

04 Dec 2013

genfeilen som beskytter mot hiv

Et hiv-virus behøver to inngangsporter for å trenge inn i kroppen. Er den ene veien blokkert, kommer ikke viruset gjennom.

Ved genmanipulasjon kan kanskje en metode for å knekke hiv-viruset bli en realitet, fordi den ene inngangen stenges.

– Det har lenge vært et mysterium hvordan hiv smitter, forteller professor Dag Kvale ved Universitetet i Oslo.

Lenge trodde forskerne at forklaringen var at viruset binder seg til en bestemt celletype som har reseptoren CD4. En reseptor er en mottaker, og viruset binder seg til celler som har denne mottakeren.

Men forklaringen er langt fra så enkel. Alle kan nemlig ikke bli smittet av hiv.

Hivviruset binder seg riktignok til reseptoren CD4 på cellene. Disse reseptorene er generalene i immunsystemet vårt og koordinerer alle immunresponser ved et ytre angrep. At disse reseptorene er angrepspunkt for hiv-viruset ble oppdaget allerede i 1984.

Først 12 år senere forstod forskerne at viruset trenger en tilleggsreseptor for å komme inn i en CD4 målcelle og således smitte den. Er ikke denne tilleggsreseptoren funksjonell, blir du ikke smittet av hiv.

Sykt gen hindrer sykdom

En del personer har en genfeil i tilleggsreseptoren for hiv som de lever fullstendig fullverdige liv med. Denne genfeilen er sannsynligvis vanligst blant befolkningen i Nord-Europa.

– Akkurat slik det norske forsvaret klarer seg fint selv om det mister et lite håndvåpen, klarer kroppen seg uten reseptoren CCR5, forteller Kvale.

Det syke genet gjør deg paradoksalt nok ikke syk, men forhindrer deg fra å få hiv.

Siden genet CCR5 er ute av funksjon, kan ikke hiv-viruset binde seg til dette. Og her kan kanskje nøkkelen til å overvinne viruset ligge gjemt. For ved å genmanipulere dette genet hos hiv-pasienter og gjøre det defekt, klarer forskerne kanskje å utradere viruset.

– Vi har to kopier av alle gener, forklarer Kvale.

– Personer med feil i begge tilleggsreseptorene i begge genene, blir ikke smittet med hiv. De som har et friskt og et sykt gen, smittes langsommere og får en hivinfeksjon som utvikler seg langt saktere.

Viruset som forsvant

Siktemålet er en kur mot hiv. Og det er ikke nødvendigvis lenger en utopi, ifølge Kvale.

En mulig vei å gå er å genmanipulere stamceller i benmargen fra en hiv-positiv slik at de får gendefekten som beskytter mot hiv.

Tilfellet The Berlin patient er unikt innen hivforskningen. Det handler om en hiv-pasient som rett og slett ble kvitt infeksjonen.

Pasienten var hiv-positiv, og ble i tillegg rammet av leukemi. Som et ledd i kreftbehandlingen, gjennomgikk pasienten benmargstranplantasjon. Etter at pasienten fikk store doser cellegift og stråling for å drepe kreftcellene, fikk han transplantert benmarg fra en frisk donor.

Donoren tilhørte den knappe prosenten med den omtale tilleggsreseptorfeilen, med det defekte CCR5-genet. Den friske benmargen med defekt gen ble transplantert inn, og legene sluttet å gi pasienten hiv-medisiner.

Og resultatet? Hiv-viruset var forsvunnet.

Tarmens hemmelighet

Professor Dag Kvale.

(Foto: UiO)

Selv om dagens medikamenter holder hiv-infeksjonene i sjakk, er det likevel en overhyppighet av visse betennelsessykdommer blant hiv-pasienter.

– Pasientene har gjennomsnittlig hyppigere hjerte- og karlidelser, metabolsk syndrom, diabetes, høyt blodtrykk og osteoporose enn andre, uten at vi har forstått hvorfor, forteller Kvale.

Sannsynligvis ligger svaret gjemt i tarmen, kroppens største immunorgan. Vårt ti meter langer tarmrør skjuler et skyhøyt antall immunceller. I løpet av de første ukene etter hiv-smitte utraderes enorme mengder av CD4-celler i tarmen.

– Vi har ikke vært klar over dette store og tidlige drapet av CD4 celler i tarmen før de siste årene, sier Kvale.

Lekk tarm tretter ut immunsystemet

Dette tapet får konsekvenser for resten av sykdomsforløpet hos en del pasienter. Det tynne cellelaget mellom tarminnhold og kroppen blir mer lekk. Hos mange pasienter lekker det derfor inn betennelsesfremmede substanser.

Forskerne vet at enkelte deler av bakterier er veldig potente i så måte. Den kroniske lekkasjen forsterker betennelse i blodkarene, som igjen akselererer åreforkalkning. I tillegg blir immunsystemet utslitt. De samme bakteriebitene alarmerer immunapparatet, som om brannalarmen går konstant.

– Immunsystemet er ikke en langdistanseløper – det er bygget for sprint. Påslåtte alarmer på grunn av lekkasje fra tarmen tretter ut immunsystemet. Dette medvirker sterkt til utviklingen av immunsvikt ved hiv-infeksjon, sier Kvale.

Økt kunnskap om disse mekanismene gjør at det etterhvert kanskje kan tilbys nye former for behandling hos pasienter med mye lekkasje fra tarmen – en behandling som kan være gunstig på lang sikt.

Dødsdommen opphevet

Men la oss gå 30 år tilbake i tid. Før medisinene. Før behandlingen. Før håpet. Den gangen hiv-smitte var det det samme som å få avsagt en langtrukken dødsdom.

Den gangen var kunnskapen liten og frykten stor. Det var ikke et lystig bilde forskerne tegnet av situasjonen på den tiden. Enkelte epidemiologer fryktet en smitterate som skjøt til himmels, et epidemiologisk mareritt der over 20 prosent av befolkningen kom til å være hiv-positive.

Knappe ti år hadde en hiv-positiv, før kroppen sa stopp. I dag er situasjonen en helt annen i vår del av verden. Det skyldes nitidig arbeid bak mikroskoper og på laboratorium.

Frem til 1996 var de fleste smittede sjanseløse mot hiv-viruset. Så kom en behandling som virket. Ikke en vidunderkur som dreper viruset, men som hindrer det i å lage nye kopier av seg selv og smitte nye celler. Og vi får kontroll. I tillegg gjør medisinene at hiv-positive ikke smitter så fremt de er under effektiv behandling.

Den viktige testen

Det har vært en enorm utvikling innen hiv-forskningen. Medikamentene kontrollerer viruset og stopper smitteoverføringen. I dag har vi behandlingseffektivitet på omlag 97 prosent.

Dessverre er ikke situasjonen den samme i fattige deler av verden. Der er fortsatt hiv en dødsdom, innsmurt i håpløshet og stigmatiserende fordommer.

– En tidligere dødelig virussykdom er i dag en sykdom vi regulerer med medikamenter i den rike delen av verden. Men å teste seg for hiv er viktigere enn noen gang, nettopp fordi vi i dag kan behandle infeksjonen og hindre ny spredning, avslutter Kvale.

04 Dec 2013

hormon kan hjelpe barn med autisme

Resultater av hjerneskanninger peker mot at dette kan være mulig, på lengre sikt.

Funnene er nettopp publisert i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences.

Studien skal være den første som undersøker hvordan oxytocin påvirker hjerneaktiviteten hos barn med en autismespekter-diagnose. Dette er en samlingsdiagnose for ulike typer autisme, og omfatter symptomer som repeterende atferd og vansker med kommunikasjon og sosialt samspill.

Det er forskere fra Yale University som antyder at det såkalte kjærlighetshormonet oxytocin, gitt med nesespray, setter unge med autisme bedre i stand til skille mellom sosiale- og ikke-sosiale aktiviteter.

Oxytocin er et naturlig hormon som dannes i kjertelceller på undersiden av hjernen. Det er kjent for å styrke følelsesmessige og sosiale bånd mellom mennesker, samt gi økt velvære. 

Vurderte bilder av øyne og biler

- Vi fant at delene av hjernen som kobles til belønning og gjenkjenning av følelser, reagerte sterkere hos barn som fikk oxytocin, sier professor Gordon, Pelphrey i en pressemelding fra det amerikanske universitetet.

Han er tilknyttet Center for Translational Developmental Neuroscience ved Yale.

Forskerne gjennomførte et forsøk med 17 unge i alderen 8-16 år, som alle hadde en autismediagnose.

Barna i en gruppe fikk oxytocin, mens de andre barna fikk narremedisin – placebo.  Hvem som fikk hva var tilfeldig, og fordelingen var ukjent for både forskerne, barna og de foresatte.

Så ble barna satt til å vurdere hvilke følelser som ble uttrykt i forskjellige bilder av øyne. 

I tillegg ble det gitt en ikke-sosial oppgave der barna så på bilder av biler som de skulle plassere i forskjellige kategorier. Forskerne målte barnas hjerneaktivitet underveis.

Høyere aktivitet

Det viste seg at barna i gruppen som fikk hormonet tilført med nesespray, hadde høyere aktivitet i hjerneområder som er koblet til belønning, følelsesmessig tilstedeværelse og sosiale evner.

Hos barna som hadde fått hormonet, skilte hjernen også ut mer oxytocin på egenhånd.

Les også: Fornuftig forelskelse

- Resultatene våre er særlig viktige, med tanke på det store behovet for behandling av sosial dysfunksjon hos personer med en autismespekter-diagnose, sier Gordon Pelphrey.

Økt aktivitet, ikke umiddelbar læringseffekt

Yale-forskerne mener det kan bli aktuelt å bruke oxytocin i behandling av personer med autisme.

Likevel er det noen skjær i sjøen, tross forskernes optimisme i troen på at hormonet kan få en rolle i behandling.

For selv om forskerne målte tydelige forskjeller i hjerneaktivitet, var det ikke nevneverdig forskjell på hvor bra barna som fikk oxytocin og og barna som fikk placebo utførte oppgavene.

Forskerne antar at hjernen kan reagere bedre, og bli mer fininnstilt sosialt, uten at man nødvendigvis ser umiddelbare forbedringer hos barna. Forskerne ser også for seg positive virkninger på lengre sikt.

De påpeker også at det trolig må mer realistiske sosiale omgivelser til enn i forsøket de utførte.

Referanse:

Ilanit Gordon. mfl: Oxytocin enhances brain function in children with autism, PNAS, early online edition. 3. desember 2013.

04 Dec 2013

enkelt grep halverte antall fødselsrifter

– Norge har hatt en høy forekomst av alvorlige fødselsrifter, og med alvorlig så mener jeg revning helt fra vaginalåpning til endetarm, forteller Mona Stedenfeldt.

Hun avla nylig doktorgraden ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT – Norges arktiske universitet.

Stedenfeldt har sett på hvorfor norske kvinner var spesielt utsatt for å få alvorlige fødselsrifter, for slike skader kan føre til luft- og avføringslekkasje samt ødelagt sexliv.

Klipper den fødende feil

– Jeg så på alle fødsler fra fire sykehus i perioden 2004, og cirka fem prosent av de fødende fikk fødselsrifter, sier Stedenfeldt.

Hun legger til at Finland er best i Skandinavia når det kommer til å forhindre unødvendige skader på fødende kvinner. Finske fødselshjelpere identifiserte derfor hva norske jordmødre og fødselshjelpere gjorde på fødestuene.

– Det var to hovedforskjeller hos finske og norske fødselshjelpere. Det ene er håndgrepet finnene bruker når de hjelper med å ta imot babyen. Norge brukte det samme grepet før, men sluttet med det på 1980- og 1990-tallet.

– Den andre forskjellen er måten de klipper kvinnen på for å gjøre vaginalåpningen hennes større.

Ifølge Stedenfeldt blir 10–20 prosent av fødende kvinner klippet, men i Norge har man ikke hatt noen tydelig mal på hvordan man har utført prosedyren.

– Her til lands har man klippet veldig forskjellig. Noen klipper langt, andre smalt, tynt eller bredt. Klipper man feil, så øker man faktisk risikoen for revning, opplyser Stedenfeldt.

Hun har tatt bilder av underlivet til 74 kvinner som har revnet og blitt klippet, og mener at man ikke har hatt god nok klippeopplæring i Norge,

Innførte nye fødselsrutiner

Etter disse observasjonene ble det i 2006 satt i gang en intervensjonsstudie i regi av Norsk råd for fødselsomsorg og Helse og Omsorgsdirektoratet.

Fem norske sykehus fikk finske fødselshjelpere til å undervise i sine metoder, og etter to år med nytt håndgrep og korrekt klipping, ble revningsraten hos de fødende halvert.

– Dette er jo utrolig positivt, og det beste av alt er at det koster ingenting å endre fødselspraksis. Det er kun snakk om å endre håndgrepet og å klippe riktig.

Med tanke på at 30–50 prosent av de kvinnene som revner under fødsel får luft- og avføringslekkasjer, noe som igjen kan føre til arbeidsuførhet, så mener Stedenfeldt at besparelsene er enorme. Ikke minst er dette viktig for kvinnenes ve og vel.

Et stort tabu

For å være voksen og ikke ha kontroll på når man skal på do, er enormt belastende. Problemet kalles anal inkontinens, som rent praktisk betyr at man rett og slett ikke kjenner at man må på do, med det resultat at man gjør på seg.

– Dette kan skje mens man er på butikken og handler, mens man følger barna til skolen eller mens man sitter på jobb, informerer forsker og lege, Mona Rydningen ved gastrokirurgisk avdeling og nasjonalt kompetansesenter for inkontinens og bekkenbunnssykdommer ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

Det sier seg selv at det medfører et enormt ubehag med påfølgende skam. Veldig mange velger det de ser på som den eneste løsningen; å isolere seg.

– Pasienter med denne typen plager skal først gjennom konservativ behandling, som er fysioterapi, livsstilsendringer og bruk av andre hjelpemidler. Hos om lag halvparten hjelper det.

– Blant de som ikke får noen positiv effekt av dette kan det å få implantert en permanent elektrode og pacemaker i korsryggen være redningen, forklarer Rydningen som forsket på dette da hun tok sin doktorgrad ved UiT.

04 Dec 2013

fikk enda mer medisin etter forgiftning

Det å ha store mengder medikamenter i huset er rett og slett kjempefarlig for personer som er suicidale, mener forsker.

(Foto: Colorbox)

Rundt 90 prosent av alle som gjør selvmordsforsøk, forgifter seg med medisiner. Derfor er det viktig å få oversikt over hvor mye medisiner denne pasientgruppen har tilgang på.

Det har psykolog Bergljot Gjelsvik ved Psykologisk institutt, UiO, fått god oversikt over i sin doktorgrad.

Hun har sittet på sengekanten på sykehus og intervjuet nær 200 pasienter som har våknet opp til livet igjen, etter å ha forgiftet seg selv med medikamenter.

Opplysningene pasientene har gitt har senere blitt koblet til Reseptregisteret.

Sjokkert over omfanget

Da Gjelsvik begynte å analysere disse dataene, trodde hun at hun hadde gjort en feil.

– Pasienten hadde fått så enorme medisiner i forhold til folk flest. Jeg trodde derfor ikke det var mulig at mine data var riktige.

Men da hun dobbeltsjekket, fikk hun samme resultat.

Hun forklarer det på denne måten:

– Vi vet fra tidligere forskning at de som driver med suicidal atferd dør unge. Ikke bare av selvmord, men av alle årsaker. Generelt har denne gruppen dårligere helse enn andre. De lider i større grad av hjerte- og karsykdommer, muskel- og skjelettlidelser og psykiske sykdommer.

– Det er derfor ikke lett for meg å si at de har fått for mye medisiner. Men de har fått mye.

Bergljot Gjelsvik har studert nær 200 pasienter som har forgiftet seg selv.

(Foto: UiO)

Leger må se på risiko

Gjelsvik mener likevel at leger må se foreskrivning av medikamenter opp mot risiko for selvmordsforsøk.

– Det er ingen tvil om at medikamenter kan være til hjelp for en pasientgruppe med så stor sykelighet. Men dersom en av helseproblemene dine er at du tidvis blir suicidal, er det å ha store mengder medikamenter i huset rett og slett kjempefarlig.

England tok grep

Kunnskapen om en sammenheng mellom tilgang på medisiner og selvpåførte forgiftninger er robust. Gjelsvik forteller om en studie fra England:

Paracetamolforgiftninger var et stort problem der på 1980- og 1990-tallet.

I 1998 ble det derfor innført en lov som begrenset størrelsen på tablettforpakningene og hvor mange pakker man kunne kjøpe om gangen. Samtidig ble hver tablett emballert slik at de måtte klemme ut hver enkelt tablett.

Resultatet av denne endringen var oppsiktsvekkende: I løpet av ett år sank alvorlige paracetamolforgiftningene med 22 prosent på ett år i England.

En studie publisert i 2013 estimerer at disse tiltakene for å redusere tilgangen til paracetamol reduserte selvmord som følge av paracetamolforgiftninger med hele 43 prosent.

Fikk enda mer

Pasientene Gjelsvik intervjuet ble fulgt opp etter 3 og 12 måneder. Det psykologen fant i oppfølgingsperioden, overrasket henne enda mer.

Det viste seg nemlig at de fleste som hadde forsøkt å forgifte seg på medikamenter, fikk foreskrevet enda mer i året etter episoden enn de hadde fått året før. Denne tendensen gjaldt både medisiner for psykiske og somatiske plager.

Dette kan virke som et paradoks.

En mulighet er at en slik episode fungerer som et varsko til fastlegen om at pasientens helse er dårligere enn tidligere antatt, og derfor utløser større helsehjelp. Men vi vet lite om hvorfor leger foreskriver så mye medisiner til denne gruppen, sier Gjelsvik.

– Det er forsket lite på interaksjonen mellom leger og pasienter på dette området. En ny studie publisert tidligere i år indikerer at fastleger kvier seg for å snakke med pasienten om suicidale tanker og handlinger.

Forsøker ofte på nytt

– Resultatene mine understreker behovet for en mer gjennomtenkt avveining av behovet deprimerte eller andre sårbare grupper har for å få utskrevet legemidler, og faren for at de bruker nettopp disse til å forgifte seg selv, sier Gjelsvik.

– Dette er særlig viktig ettersom det er godt dokumentert fra annen forskning på dette området at det er stor risiko for at en person som har forsøkt å forgifte seg en gang, vil forsøke på nytt.

Selvmordsforsøk – er et misvisende begrep

Dette er interessant sett i forhold til et tredje, uventet funn. Nemlig at det er liten sammenheng mellom pasientenes ønske om å dø når de forgifter seg, og den medisinske alvorlighetsgraden av episoden.

– Tradisjonelt har vi psykologer hatt en tendens til å betrakte suicidal atferd som en lineær prosess. At en person planlegger selvmordet og bevisst går til anskaffelse av medikamenter de skal bruke for å ta livet av seg. Men mine funn tyder på at dette er en langt mer kompleks prosess. Det er utrolig mange ulike årsaker til at de gjør det.

Marit Hermansen i Legeforeningen er bekymret over at leger skriver ut resept på så mye medisin til suicidale pasienter.

(Foto: Legeforeningen)

– Begrepet selvmordsforsøk er derfor ikke dekkende for denne type atferd. Det er misvisende, nettopp fordi det viser seg at det ikke er en sammenheng mellom hvor mye medikamenter en person som forgifter seg tar, og hvor sterkt vedkommende ønsker å dø.

Legeforeningen bekymret

Marit Hermansen, som sitter i sentralstyret i Legeforeningen, mener studien til Gjelsvik er viktig forskning.

– Jeg spør meg jo hvordan det kan være slik at denne pasientgruppen får så mye medisiner, og til og med mer medisiner etter at de har forgiftet seg.

Denne forskningen gir ikke noe godt svar på det, mener hun.

Dette er en pasientgruppe med stor sykdomsbyrde, det kan være noe av forklaringen. Men jeg mener absolutt at leger må være mer oppmerksomme på faren med å skrive ut så mye medisiner til disse pasientene.

Hermansen tror legene kan ta to konkrete grep:

– Skriv ut mindre forpakninger og ta pasienten inn til kontroll oftere. Resepten skal ikke bare fornyes uten samtale med lege.

Hermansen er forøvrig bekymret over en generell trend i samfunnet, nemlig et generelt høyere forbruk av medikamenter.

Foreskrivningen av medikamenter, både for psykiske og fysiske lidelser, har økt enormt de siste 20-30 årene, og er historisk uten sidestykke.

04 Dec 2013

betablokkere kan være livsfarlige under en operasjon

Internasjonale retningslinjer anbefaler at pasienter med hjertesykdom får betablokkere før en ikke-hjerterelatert operasjon, for eksempel ved en kne- eller hofteoperasjon.

Betablokkere avlaster et skrøpelig hjerte ved blant annet å senke blodtrykk og stabilisere hjerterytmen.

Men en ny dansk undersøkelse peker på at pasienter med svekket hjerte, eller iskemisk hjertesykdom, skal behandles ulikt ut fra årsaken til hjertesykdommen.

Hos noen hjertesyke pasienter kan betablokkere senke blodtrykket for mye og føre til høyere risiko for dødsfall.

– Vi har lenge behandlet hjertepasienter likt når det gjelder betablokkere før en ikke-hjerterelatert operasjon, sier Charlotte Andersson, som er postdoktor ved Gentofte Universitetshospital.

– Men forskningen vår peker på at man skal ta utgangspunkt i den individuelle pasientens behov for å unngå å øke risikoen for dødsfall.

Årsaken til svekket hjerte er viktig

Forskergruppen fra Syddansk Universitet, Københavns Universitet, Aalborg universitet og Stanford University så på om 28 263 pasienter med svekket hjerte ble rammet av såkalte Major Adverse Cardiovascular Events (MACE) under og 30 dager etter en ikke-hjerterelatert operasjon.

MACE dekker over blodpropp i hjertet, i hjernen eller dødsfall som følge av hjerte/kar-relaterte årsaker.

Forskerne undersøkte samtidig om pasientene hadde fått betablokkere før operasjonen. Det viste seg at det var knyttet ulike mønstre til den årsaken som lå bak pasientens svekkede hjerte.

Hos de sykeste pasientene, for eksempel de som har hatt en blodpropp i hjertet, var det en nedsatt risiko.

Hos de pasientene som hadde hatt en blodpropp i hjertet som var mer enn to år gammel, var det ikke noen effekt.

Men hos de pasientene som bare hadde åreforkalking, men ikke hjertesvikt eller en ny blodpropp i hjertet, var det faktisk økt risiko.

– I noen tilfeller redder betablokkere liv, mens det i andre tilfeller kan føre til økt dødelighet, sier Andersson.

Trenger skreddersydd behandling

Betablokkere kan være et problem for hjertepasienter fordi blodtrykket kan bli for lavt, for eksempel når folk blør.

Den danske undersøkelsen peker altså på at legene må ta utgangspunkt i den enkelte pasienten når de bruker betablokkere i forbindelse med en operasjon.

– De som har høy risiko for å få en blodpropp eller hjertestans, kan med fordel behandles med betablokkere. Men ellers bør man nok være mer restriktiv, sier Andersson.

Mangler flere gode undersøkelser

Selv om den danske undersøkelsen er store nyheter i den legevitenskapelige verden, så mangler det fortsatt flere undersøkelser på området før man kan konkludere.

– Undersøkelsen er en observasjonsstudie, og man bør alltid passe seg med å konkludere for mye på det grunnlaget. Det kan være noen faktorer som ikke kan kontrolleres for, sier Andersson.

Tidligere forskning på området har særlig undersøkt pasienter som har liten risiko i forbindelse med operasjoner.

– Det vi gjerne vil få fram med denne undersøkelsen, er at det bør gjennomføres en klinisk studie hvor det blir nøye kontrollert for mulige faktorer som kan påvirke resultatet. Og hvor man fokuserer på de mest syke, som vi faktisk ikke vet hvordan vi skal behandle i dag, sier Andersson.

Utenlandske forskere er enige

To forskere fra The Johns Hopkins School of Medicin i USA viser i en kommentarartikkel fra samme utgave av det vitenskapelige tidsskriftet JAMA sin begeistring for den danske undersøkelsen.

– Resultatet fra denne store oppfølgingsundersøkelsen kan bidra til den nåværende legepraksisen, og samtidig understreker den behovet for en større, kontrollert klinisk undersøkelse for å svare mer endelig på dette viktige spørsmålet, skriver Seamus P. Whelton og Sandeep Bansal.

De er enige i at man bør skrive ut betablokkere ut fra den individuelle pasientens behov.

– Vi er ikke overraskede over at noe som er så instinktivt og vanlig for oss leger, det å gi betablokkere til hjertepasienter, bør gjøres på en langt mer evaluerende og individuell måte, skriver de.

Referanse:

Beta-Blockers Before NonCardiac Surgery Appear Associated with Lower Risk of Major Cardiovascular Events, JAMA (2013), DOI: 10.1001/jamainternmed.2013.11349

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

04 Dec 2013

bedre kontroll på fiskeolje

En fiskeolje av høy kvalitet smaker lite og det er vanskelig å skjelne smaken fra en vanlig matolje.

I nærvær av oksygen og lys vil oljen harskne og utvikle uønsket smak og lukt. Fiskeolje er spesielt rik på sunne, såkalt lange flerumettede, omega-3-fettsyrer, noe som gjør den spesielt utsatt for harskning.

Ved harskning av flerumettede fettsyrer dannes det en kompleks blanding av små molekyler som gir lukt og smak. Det er dette som gir uønsket smak og lukt i fiskeolje.

Trenger bedre analysemetoder

– Dagens godkjente standard analysemetoder for harsking, er ikke gode nok for å sikre høy kvalitet på fiskeoljer. Et spekter av analysemetoder må benyttes for å få et mest mulig riktig bilde av oljekvaliteten, sier Stine Grimmer ved Nofima.

Hun er en av forskerne som har utviklet alternative kvalitetsanalyser som måler innholdet av bestemte oksidasjonsprodukter i oljene.

Metodene er testet på en rekke ulike typer fiskeoljer med ulik harskningsgrad, og sammenlignet med standard analysemetoder. De nye kvalitetsanalysene er i større grad i stand til å dokumentere realistisk harskningsgrad enn de opprinnelige analysemetodene.

Oppgulp

En harsk fiskeolje med uønsket smak og lukt kan føre til at du og jeg ikke tar fiskeolje. En kapsel med olje av dårlig kvalitet kan, etter at den er løst opp i magen, føre til oppgulp av harsk smak.

Redusert kvalitet på fiskeoljer kan også medføre at man ikke oppnår de positive helseeffektene til omega-3-fettsyrene. 

– Det er indikasjoner på at harsk olje hemmer cellenes eget antioksidantsystem og reduserer den betennelsesdempende effekten til omega-3, sier Grimmer.

Bakgrunn:

Denne forskningen er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) og Norges Forskningsråd.

04 Dec 2013