Daily Archives: December 11, 2013

for lite blir gjort for eldre med underernæring

Underernæring hos eldre har vært et problem lenge, men likevel ser det ikke ut til at det skjer noe bedring på den fronten. Tallene for underernærte i Norge er uforandret. Blant syke eldre som bor hjemme antar man at en av ti er underernært.

Asta Bye fra Høgskolen i Oslo og Akershus skal sette i gang et forskningsprosjekt der hun, sammen med flere kollegaer, vil finne ut mer om problemet.

Vanskelige retningslinjer

Helsedirektoratet ga i 2009 ut retningslinjer for hvordan man skal oppdage og behandle eldre som står i fare for å bli underernært.

Det handler om fire tiltak: finne ut om den gamle er i risikosonen for underernæring, behandle den gamle, dokumentere ernæringsstatus og tiltak i pasientjournalen og videreformidle informasjonen til neste omsorgsnivå.

Asta Bye mener at selv om retningslinjene er gode, er de ikke like godt tatt i bruk i hjemmesykepleien.

  – Mitt inntrykk er at det er mange som forsøker å følge retningslinjene, men ikke alle. Og jeg tror flere er usikker på hva de skal gjøre og hvilke tiltak de skal sette i gang.

Bye tror at dersom retningslinjene ikke brukes riktig, er det vanskelig å forhindre underernæring, særlig hos hjemmeboende eldre.

  – Jeg har jo snakket med flere sykepleiere som sier at de vet lite om hvordan de skal vurdere ernæringsstatus hos eldre, sier Bye.

- De er ikke flinke nok til å fange det opp i hjemmesykepleien. Det går for langt uten at noen gjør noe, og når det først har skjedd, er det vanskelig å snu tilstanden.

Henriette Øien i Helsedirektoratet sier seg enig med Bye. 

- Retningslinjene er ikke bestandig like enkle å utføre i praksis. Kunnskap og tid er de to viktigste barrierene. Vi vet at ikke alle følger opp med regelmessige veiinger og en skriftlig oversikt over eldres matinntak, forteller hun.

- Vi har gjort flere undersøkelser blant helsearbeidere, hvor flere av dem mener at både de selv og andre trenger mer kunnskap om problemet, fortsetter Øien.

Flere årsaker

Både Bye og Øien mener at underernæring har flere årsaker, og at mer forskning må til dersom man skal løse problemet.

  – Det er selvfølgelig flere årsaker til at eldre ikke får i seg nok næring, det kan ha med alt fra sykdom til medisinering å gjøre, sier Bye.

Forskningsprosjektet hennes skal finne svar på hvorfor noen eldre går drastisk ned i vekt. Forskerne vil snakke med de eldre for å finne ut hva de selv tenker om vektnedgang og hva de tror kan gjøres for å forhindre dette.

  – En grunnleggende mangel i forskningen er jo at vi faktisk ikke vet så mye om hva eldre over 79 vanligvis spiser, forteller Bye.

  – Det er jo påfallende at ifølge undersøkelser om matvaner hos mennesker mellom 16 og 79 år, så spiser de eldre ofte sunnere enn de unge. Men likevel er jo underernæring et problem. Utfordringen ligger i at eldre ikke får i seg nok mat, mener Bye.

Underernæring koster

Når eldre først blir underernært, er det vanskelig å snu tilstanden.

Underernæringen skaper en ond sirkel hvor den underernærte blir mer utsatt for sykdom, noe som igjen kan føre til videre lav appetitt og enda mer vektreduksjon.

I tillegg til de helsemessige skadene, koster underernæring samfunnet mye.

En britisk rapport konkluderte med at nasjonale retningslinjer for forebygging og behandling ga i størrelsesorden 13 millioner pund i netto kostnadsbesparelser.

En analyse gjort ved Universitetet i Oslo viser at man kan spare 800 millioner kroner ved å forebygge og behandle underernæring i sykehus.

- Det er definitivt forebygging som er nøkkelen til å håndtere et slikt problem. Men da må det fanges opp tidlig nok, mener Asta Bye.

Etiske grenser

Det finnes flere veier å gå for å finne en løsning på underernæring hos eldre.

- Det viktigste er jo å finne ut hva som ligger til grunn for underernæringen. Noen ganger kan problemet ha en enkel løsning. Er det noen som ikke greier å lage maten sin selv lenger, må løsningen være at noen andre lager maten for dem, forteller hun.

- I andre tilfeller kan tilpasninger av kostholdet og eventuelt bruk av sondeernæring være løsningen, fortsetter hun.

Men det er ikke alle som kan hjelpes av helsetjenestene. Men da er Øien klar på at det skal dokumenteres nøye hvorfor de ikke kan hjelpes.

- Å unnlate å veie eller kartlegge ernæring blir uforsvarlig praksis dersom det ikke er nøye dokumentert hvorfor man ikke gjør det, understreker hun.

Men hun mener også at det finnes vanskelige situasjoner hvor grundige, faglige og etiske vurderinger må gjøres.

- I sluttfasen av livet er det ikke alle som vil at det skal settes i gang tiltak. Noen mener rett og slett at de er mett av dage, og ønsker kun å spise det lille de orker uten videre innblanding, noe det trengs nøye rutiner for å håndtere, sier Øien.

Både Bye og Øien mener at det viktigste er å snakke med eldre om hva de selv vil og hvordan de selv opplever vektreduksjonen, slik at man kan finne fram til det beste tiltaket for hver enkelt.

Referanser:

Guttormsen, Hensrud, Irtun, Mowé, Wergeland Sørbye, Thoresen, Øien, Alhaug og Berge Smedshaug: Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring. Helsedirektoratet (2009)

Juul, H: Forebygging og behandling av underernæring – oppgave i kostnad nytte analyse. Avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo (2010) PDF

Nutrition support in adults: oral nutrition support, enteral tube feeding and parenteral nutrition. National Institute for Health and Clinical Excellence (2006)

11 Dec 2013

full miljøforvirring om rødt kjøtt

Spiser du kjøtt fra sau og storfe, er det bra for miljøet, fordi de spiser gress.

Spiser du kjøtt fra fugl eller svin er det også bra for miljøet, fordi kjøttet har et svakere klimafotavtrykk.

Eller?

Om du er forvirret, er du ikke alene.

Økende kjøttforbruk

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) er derimot ikke i tvil:

Kjøttproduksjon står for 18 prosent av verdens totale klimagassutslipp. Et miljøvennlig kjøttforbruk er å spise mindre kjøtt.

Men det er ikke den veien det går. Kjøttforbruket i Norge har steget fra 46 kg per person i 1989 til 68 kg per person i 2011.

Forbrukerne vet ikke

En fersk studie fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) viser at norske menn og kvinner i svært liten grad ser på lavere forbruk av kjøtt som effektivt for å redusere miljøproblemene i verden.

Mens 51 prosent sier at de har redusert elektrisitetsforbruket som følge av miljøproblemer, er det bare 14 prosent som sier at de spiser mindre kjøtt av samme grunn.

Analysert avisartikler

Marthe Hårvik Austgulen, forsker ved SIFO, har studert intervjuer og innlegg i fem norske aviser – Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen, Dagens Næringsliv og Klassekampen – i perioden 2000-2010.

Studien inngår i et stort forskningsprosjekt ved SIFO som nå er er i avslutningsfasen. 14. januar vil det bli arrangert et avslutningsseminar som oppsummerer forskningen fra prosjektet.

Hver sin fortelling

Først og fremst finner Hårvik Austgulen at temaet miljøvennlig kjøttforbruk får lite oppmerksomhet i avisene.

I den grad det vies oppmerksomhet er gjennom hovedmotstanderne, ikke overraskende, landbruksorganisasjoner og miljøvernorganisasjoner.

Og de har hver sin fortelling om hva som er miljøvennlig kjøttforbruk:

Miljøvernene sier at det er miljøskadelig å produsere og spise kjøtt, særlig rødt kjøtt.

Representantene for landbruket fokuserer på miljøfordelene med å produsere rødt kjøtt.

Full uenighet

Landbruksorganisasjonene mener det er miljøvennlig å øke produksjonen av storfe- og lammekjøtt, blant annet fordi vi utnytter gressressurser som ellers ikke blir benyttet.

Deres løsning på miljøutfordringen er å spise mer kortreist mat og kjøtt som ikke er produsert ved bruk av importert kraftfôr.

Miljøvernorganisasjonene mener på sin side at kjøtt, og spesielt rødt kjøtt, gir en betydelig miljøbelastning.

Først og fremst på grunn av at klimagassen metan, som kommer fra drøvtyggere når de promper. Men også fordi det kreves mye fôr for å produsere et stykke kjøtt.

Kjøttforbruket må derfor reduseres, mener de.

SV og Sp mot hverandre

– Mangelen på konsekvent informasjon gjør oss forvirret og fører til likegyldighet, mener Marthe Hårvik Austgulen.

Hun mener problemet har ikke blitt mindre med SV og Sp sammen i regjering i de siste årene.

– Argumentene som brukes av de to motstanderne i debatten benyttes i stor grad også av to partiene, som styrte hvert sitt departement med ulike interesser i miljø- og landbrukspolitikken.

- Det ser ut som om den rødgrønne regjeringen ikke klarte å bli enige hvordan miljøbelastningen knyttet til forbruk og produksjon av kjøtt kunne reduseres, mener hun.

Ansvaret har derfor blitt overlatt til forbrukerne.

Likegyldige forbrukere

Men forbrukerne bryr seg lite.

Det mener Siri Bellika, tidligere student ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Hun har skrevet en masteroppgave i det samme SIFO-prosjektet.

Bellika har gjort dybdeintervjuer med ni intervjuet urbane og matinteresserte mennesker to steder i Oslo, på Mathallen og på matfestivalen Matstreif på Aker brygge.

Hun har spurt dem om deres holdninger til rødt kjøtt, ut fra fire problematiske områder: Helse, kvalitet, miljø og dyrevelferd.

Ler av ku-promp

Bellika ble overrasket over informantenes svar.

– Flere av dem hadde høyere utdanning på universitetsnivå. Men det viste seg at de fleste hadde lite innsikt i det som bekymrer forskere og eksperter, nemlig at produksjonen av rødt kjøtt er en trussel mot miljøet, vesentlig på grunn av utslipp av klimagassen metan.

Med unntak av tre miljøbevisste informanter, mente de andre at dette problemet var en digresjon i miljødebatten. De syntes det var rart at det skulle være noe problem at kua promper. Det hadde den vel alltid gjort?

”Nå må vi la den prompende kua være i fred. Vi må heller slutte å pumpe opp olje i Nordsjøen”, var en av kommentarene.

Kvalitet det viktigste

For de velutdannede og matinteresserte menneskene var først og fremst opptatt av smaken og kvaliteten på norsk storfekjøtt.

De mente kvaliteten var dårlig og skyldte på ”de andre” forbrukere, de som ikke er villige til å betale for kvalitet.

Flere var også opptatt av helsefaktoren med rødt kjøtt. De hadde bevissthet om at hvitt kjøtt er sunnere enn rødt kjøtt.

Ingen tar ansvar

– Disse informantene, som oppfattet seg selv som kritiske og informerte forbrukere, mente at de ikke hadde noe å si for å snu trenden i retning av et høyere kjøttforbruk i Norge.

De opplevde det heller ikke som sitt ansvar. Dette var noe myndigheten måtte ta tak i, var holdningen.

– Siden forbrukerne ikke ønsker å redusere på kjøttmiddagene og myndighetene først og fremst ser på dette som forbrukernes ansvar, er det vanskelig å se hvordan vi skal få ned kjøttforbruket i Norge, sier Bellika.

11 Dec 2013