Daily Archives: December 12, 2013

morsmelk er trygt

Mange undersøkelser peker mot at morsmelk er sunt for spedbarn. Forskning har for eksempel vist at amming er forbundet med lavere risiko for ei rekke ulike helseproblemer og sykdommer hos barnet.

Samtidig vet vi også at miljøgifter som DDT, PCB og dioksiner skilles ut i morsmelk.

Så er det da bra å amme eller ikke?

I dag presenterte Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) resultatene av en omfattende gjennomgang av forskningen rundt både fordeler og risiko ved amming. Kunnskapsoppsummeringa ble satt i gang på VKMs eget initiativ.

De konkluderer med at de helsebringende aspektene ved morsmelk klart oppveier risikoen for skader på grunn av miljøgifter i melka.

- Komiteen mener at dagens nivåer av miljøgifter i morsmelk utgjør en liten risiko for barn som ammes fram til ettårsalderen, sa Helle Margrete Meltzer, som har ledet arbeidet, da hun presenterte resultatene torsdag morgen.

Konklusjonen gjelder både om babyen fullammes eller delammes fram til seks måneder, og så delammes fram til ett år.

Les også: - Dropp fullamming i seks måneder

Beskyttelsesstoffer

Morsmelk er den perfekte mat for babyer i de første månedene av livet. Med unntak av D-vitamin, inneholder melka alle næringsstoffene som spedbarnet trenger. Men dette gjelder også for morsmelkerstatning.

Det spesielle med morsmelka er en rekke tilleggsstoffer som Meltzer kaller beskyttelsesstoffer.

Dette er ulike stoffer som beskytter babyen mot infeksjoner i magen, tarmen og andre deler av kroppen og er med på å modne immunsystemet i spedbarnet. En slik ekstrapakke med beskyttelsesstoffer finner du ikke i morsmelkerstatning, sier Meltzer.

- Morsmelk er fantastisk, det har jeg virkelig fått øynene opp for i forbindelse med dette arbeidet.

Beskytter mot mye, men ikke mot allergi

Meltzer og seks andre eksperter har sett på både norske og internasjonale oppsummeringer av forskning som er gjort på positive helseeffekter av morsmelk. Ut ifra dette materiale har de kommet fram til noen relativt sikre effekter og noen mulige virkninger.

Det er en overbevisende positiv sammenheng mellom det å få morsmelk og sunn nevrologisk utvikling og høyere intelligens hos barnet, konkluderer gruppa. Det samme gjelder reduksjon av risikoen for å få mage- tarminfeksjoner, mellomørebetennelse og luftveisinfeksjoner.

Det er også overbevisende holdepunkter for at amming reduserer risikoen for overvekt og fedme hos barnet i barndommen, men det mangler data for å si hva dette betyr når barnet blir voksen.

Videre er det sannsynlig at morsmelk beskytter mot diabetes 1 og 2 og høyt blodtrykk.

Forskningsmaterialet ga også visse indikasjoner på at morsmelk kan ha en positiv effekt på Crohns sykdom, ulcerøs kolitt, barnekreft og krybbedød, men her er sammenhengen mer usikker.

Forskningen som er gjort hittil gir ikke grunnlag for å si at morsmelk beskytter mot astma, pustevansker, allergi og atopisk eksem.

Liten risiko

Når det gjelder miljøgifter, har gruppa gjort en omfattende jobb med å søke opp vitenskapelige artikler som kan belyse sammenhengen mellom giftstoffer og helseeffekter.

De fant data nok til å vurdere hvilken virkning miljøgiftene PCB, dioksiner, DDT/DDE, HCB og kvikksølv i morsmelk kunne ha på spedbarn.

Meltzer og kollegaene konkluderer med at det ikke fantes noen overbevisende eller sannsynlig sammenheng mellom miljøgifter fra morsmelk og helseskade hos barnet.

Forskningsmaterialet ga imidlertid noen indikasjoner på at giftene i melka kan ha negativ innvirkning på den nevrologiske utviklinga hos barna. Men i studiene som viste en slik sammenheng så effektene ut til å være midlertidige.

Meltzer forteller også at nivåene av miljøgifter i morsmelka hos norske mødre er betydelig lavere enn gjennomsnittet i internasjonale studier. Vi ligger altså i mange tilfeller langt under nivåene som er undersøkt og funnet trygge i utenlandske studier.

Det er også verdt å merke seg at nivåene av mange miljøgifter er blitt betydelig redusert både i miljøet og i morsmelka siden 80-tallet.

Det er gledelig å se at internasjonale forbud mot stoffer som DDT og PCB har hatt stor effekt, sier Meltzer.

Kurvene gir derimot større grunn til bekymring for dagens unge voksne, som etter all sannsynlighet fikk i seg langt større mengder av miljøgifter enn dagens babyer.

Fortsatt ubesvarte spørsmål

Henriette Øien fra Helsedirektoratet mener gruppa har gjort et grundig arbeid, og at vi nå har fått svar på mange spørsmål rundt amming.

Likevel er det også begrensninger ved VKMs rapport.

Meltzer understreker at det har kommet nye miljøgifter i senere tid som vi vet mindre om. Forskerne har heller ikke undersøkt effekten av naturlige giftstoffer som kan finnes i morsmelk, for eksempel koffein fra kaffe og te, og stoffer fra tobakk, narkotika eller alkohol.

Rapporten kan ikke svare på om de positive effektene av amming oppnås ved delvis amming og hvor stor andel morsmelk som eventuelt må til. Og i tillegg finnes det for lite data til å si noe om effektene av positive og negative effekter av amming i lenger enn ett år.

Det finnes altså fortsatt en del ubesvarte spørsmål rundt helseeffektene av morsmelk, men en konklusjon er i hvert fall klar etter denne gjennomgangen:

Det er generelt helt trygt å gi spedbarnet morsmelk.

Referanse:

Vitenskapskomiteen for mattrygghet, Benefit and risk assessment of breastmilk for infant health in Norway, 2013.
 

12 Dec 2013

barn bør delta i testing av legemidler

Det sier Ansgar Berg, seksjonsoverlege ved Barneklinikken på Haukeland Universitetssykehus.

Sykeshuset er foreløpig det eneste i landet som har opprettet en egen utprøvingsenhet for barn.

– Jeg ser ikke noen grunn til at barn ikke skal ha like mye krav på god og forskningsbasert behandling som voksne, sier Berg.

Samtidig skal barn beskyttes. Et viktig hovedprinsipp er at forskningen skal komme barnet selv til gode, og at det stilles strenge krav til at risiko er så lav som mulig.

Berg forteller at det er en særlig stor utfordring å finne fram til gode og veldokumenterte behandlingsformer og medikamenter for de minste barna.

Uetisk ikke å forske?

Inntil for få år siden ble det sett på som uetisk å drive forskning på barn.

– Barn har vært satt i en særstilling når det gjelder krav til beskyttelse, noe som medførte sterke restriksjoner mot inklusjon av barn i legemiddelstudier, forteller Berg.

– Historisk har vi sett en skjerming av forskningsdeltakere som ikke selv kan gi et informert samtykke. For mange pasienter, som for eksempel demente, personer i nødsituasjoner og barn, har disse restriksjonene på forskning over tid ført til en medisinsk kunnskapsbrist på viktige fagområder.

– Man skal absolutt beskytte barn og andre sårbare grupper, men hvis man setter terskelen for høyt, blir det jo slik at man ikke tester ut noe på dem. Da blir resultatet at disse ikke får tatt del i de kontinuerlige medisinske fremskrittene.

Dette mener Berg er et stort problem, og noe han selv ofte erfarer i arbeidet som lege.

De siste årene har pendelen svingt fra å beskytte barn mot klinisk forskning til tvert imot å beskytte barn gjennom at de deltar i kliniske studier.

Den såkalte Barneforordningen trådte i kraft i EU fra 2007. Den krever at legemidler som brukes til barn, skal være klinisk testet på barn, og at barn konkret skal inngå i planene for utvikling av alle nye legemidler.

– Når pendelen svinger, blir det selvfølgelig en utfordring ikke å utsette barn for for stor risiko. Man må komme frem til hva som er akseptable nivåer, sier Berg.

Informert samtykke

Helsinki-deklarasjonen, som setter etiske prinsipper for medisinsk forskning, krever samtykke fra den som skal inngå i et forskningsprosjekt.

– For barn er det åpnet opp for at foreldre eller foresatte kan samtykke på deres vegne. Dette reiser viktige etiske problemstillinger. Men jeg har stor tiltro til at foreldre kan ta ansvaret for å samtykke på barnets vegne, det ser jeg til daglig, forteller Berg.

Men det forutsetter et faglig godt og velorganisert prosjekt, at nytten ved å delta potensielt er god, at det er godt forklart, og at foreldrene får tid til å tenke seg om.

Som hovedregel skal begge foreldrene samtykke til at barn kan delta i utprøving av legemidler. I tillegg skal det utarbeides egen pasientinformasjon til barn over 12 år, som er skrevet slik at barn kan forstå.

– Dette bør man også overveie å gjøre for yngre barn, mener Berg.

Hvis barnet selv ikke ønsker å delta, skal dette i hovedsak respekteres, med mindre barnets helsetilstand settes i fare.

Barn er ikke små voksne

En viktig grunn til at medikamenter bør testes på barn, er at de ikke er voksne i miniatyr.

– Barn kan rammes av sykdommer som sjelden forekommer hos voksne. De er i stadig utvikling og forløpet av en sykdom og medikamentbruk kan arte seg ulikt i de ulike aldersgruppene, og annerledes enn hos voksne, forklarer Berg.

Dette gjør legemiddelbehandling av barn mer komplisert enn hos voksne. Medikamenter kan ha helt andre bivirkninger på barn, eller de kan virke på feil måte.

Berg sier det er mange eksempler på at medisinske fremskritt som har vært revolusjonerende innen voksenmedisin, ble satt rett inn på barn.

Antibiotikatypen Kloramfenikol er et eksempel.

Den revolusjonerte behandlingen av blant annet hjernehinnebetennelse og ble raskt satt inn i behandlingen av alvorlige bakterieinfeksjoner hos nyfødte, men uten at det var gjennomført kliniske studier på denne aldersgruppen.

– Dessverre hadde dette medikamentet en uventet og potensielt alvorlig bivirkning hos nyfødte som har umodne organsystemer, forteller Berg.

– Det viste seg at barna brøt ned og skilte ut legemiddelet på en annen måte enn voksne. Resultatet var at mange barn døde, forteller Berg.

Kunnskapsbrist

Ansgar Berg.

(Foto: Johanne Severinsen)

– Man kan ikke bare overføre kunnskapen fra studier på voksne til barn. Det har vi dessverre i for stor grad vært nødt til å gjøre til nå, og det er ugreit, sier Berg.

– Denne kunnskapsbristen og mangel på veldokumentert behandling er noe vi barneleger ser ut til å ha akseptert, men det er en holdning jeg ikke synes vi kan leve med lenger.

Han forteller at selv om et legemiddel ikke formelt er testet eller godkjent på barn, vil det ofte brukes som en nødløsning i barnegruppen.

– Da blir hvert tilfelle ett enkelt utprøvingsforsøk som du erfarer som lege, men hvor effekt eller bivirkninger ikke blir dokumentert. Ofte vil de aktuelle medisinene gli inn i rutinebruk og nødløsningene etableres som standardmedisin uten vitenskapelig testing, forklarer han.

Dårligst dokumentert for de minste

Alle legemiddelutprøvninger på barn skal være terapeutiske, det vil si gi en potensiell verdi for den som deltar. Jo mer alvorlig sykdommen er, jo høyere grad av risiko vil en kunne akseptere dersom den potensielle nytteverdien vurderes som høy nok.

– Hvis du skal gjennomføre utprøving av et nytt legemiddel på barn, vil en god og trygg tilnærming være å starte utprøvningen med de eldste barna, forteller Berg.

– Deretter bør man evauluere resultatene med henblikk på sikkerhet, virkning, bivirkninger og dosevalg før en går videre.

– Det er veldig store forskjeller i hvordan kroppen til en prematur, en nyfødt, en ettåring og en toåring bryter ned et legemiddel. Deretter blir forskjellene noe mindre, forklarer Berg.

Dermed blir det ofte de minste og mest sårbare som får den dårligst dokumenterte behandlingen.

Liten gruppe testere

En annen utfordring er at gruppen man kan teste på, er liten.

– Barn utgjør rundt 20 prosent av befolkningen i Europa, og de er jo heldigvis stort sett friske. Fordi et hovedprinsipp er at barnet skal ha nytte av utprøvingen, innebærer dette at kun syke barn kan delta i legemiddelstudier.

– Når vi i tillegg vet at det er store forskjeller innad i barnegruppen, blir det utfordrende å oppnå et tilstrekkelig antall barn. Dermed blir man ofte nødt til å gjøre utprøvingene på mange ulike behandlingssteder og i forskjellige land.

– Det er kostbart og vanskelig å rekruttere, og man må forholde seg til ulike nasjonale regelverk. Kliniske utprøvinger av legemidler på barn er krevende for godkjenninger, protokoller og for de som skal utføre utprøvingene, og dermed blir slike utprøvinger også vanskelig å gjennomføre, forklarer Berg.

– Selv om vi har fått Barneforordningen, er det et problem at man ligger på etterskudd.

Spesialkompetanse

– Man kan ha gode intensjoner om at alle legemidler som skal brukes på barn, skal være testet på barn, sier Berg.

– Men dette krever en infrastruktur og en kompetanse til å gjennomføre de krevende kliniske utprøvningene på en forsvarlig måte, som man i Europa ikke er helt klare for ennå.

– Jeg tror det er svært viktig at det opparbeides lokal kompetanse til å utføre legemiddelstudier på barn i Norge. Derfor har vi i Helse Bergen opprettet en egen forskningspost for barn der legemiddelstudier er kjernevirksomheten, og vi har utprøving som hovedfunksjon og ikke som bifunksjon, sier Berg.

12 Dec 2013

søvnvansker kan gi 16-åringer depresjon

Det viser ny studie fra forskere i Bergen og University of California, Berkeley.

Flere enn 10 000 ungdommer i Hordaland i alderen 16-18 år inngår i analysene.

Dette skal være den første befolkningsstudien som undersøker sammenhengen mellom depresjon og søvnplager i denne aldersgruppen.

- Vi viser at jo mindre unge sover som følge av søvnvansker, jo høyere er risikoen for å bli deprimert, sier psykolog og søvnforsker Børge Sivertsen, til forskning.no.

Han er leder for ved Avdeling for samfunn og psykisk helse ved Folkehelseinstituttet (FHI) i Bergen.

For unge med søvnvansker som sover mindre enn seks timer, er risikoen enda større for å bli rammet av depresjon. I denne gruppen var risikoen hele åtte ganger høyere.

Både søvnproblemer og depresjon er utbredt blant ungdom. Mens 5-10 prosent av den generelle befolkningen har depresjon, er andelen høyere blant ungdom.

Mindre enn fem timer

Forskerne viser også at sammenhengen går begge veier.

Insomni – søvnløshet – er tre til fire ganger vanligere blant deprimerte, enn blant ungdom som ser lysere på tilværelsen, ifølge studien.

- Flertallet av ungdommene som føler seg deprimerte, sover mindre enn fem timer. Det er alt for lite søvn, sier Sivertsen.

- Selv om disse dataene er basert en tversnittsundersøkelse, har vi tidligere vist at begge tilstandene er en selvstendig risikofaktor for hverandre, og effekten er like stor begge veier, legger han til.  

I en tverrsnittstudie samler forskere informasjon om en definert gruppe på et gitt tidspunkt.

Denne metoden kan både si noe om forekomst og sammenhenger, men ikke gi noen sikre svar om direkte årsaksforhold.

Alvorlig

Deprimerte hadde lengre innsovningstid og mer våkentid om natten, og kortere søvnlengde samlet sett:

Både guttene og jentene som er deprimerte sover 1-1,5 time mindre per natt enn de som ikke har tegn på depresjon.

- Deprimerte får dermed et mye større søvnunderskudd, faktisk blir det 3 timer per natt, noe som er ekstremt mye for ungdom på 16-18 år.

- Dette er alvorlig, på lengre sikt øker risikoen både for å falle ut av arbeidslivet, og for sykdom som smertetilstander og hjerteproblemer, påpeker Sivertsen.

De som kalles deprimerte i denne studien har ikke fått diagnosen depresjon, men har mange av de typiske symptomene på å være deprimert, forklarer han.

Studien er et samarbeid mellom forskere fra RKBU Vest – Uni Helse, Folkehelseinstituttet og University of California, Berkeley.

- Burde lagt seg klokka 22

Tidligere har Sivertsen, og kolleger ved Universitetet i Bergen og Uni Helse, brukt samme data til å finne at spriket mellom søvntid og egenopplevd søvnbehov er stort i norske tenåringers hverdag.

16-18 åringer sover i gjennomsnitt nå bare 6 timer og 25 minutter på ukedager, ifølge denne studien, som ble publisert i Journal of Sleep Research tidligere i år. 

Selv mener ungdommene at de bør sove to timer mer hver natt.  At søvnen blir knapp på ukedagene bidrar til at de forskyver døgnrytmen kraftig i helgene: med opptil 4,5 timer.

For å oppnå anbefalt søvnlengde for ungdom, som er 8-9 timer, burde de lagt seg klokka ti om kvelden, påpekte forskerne.

Referanse:

Børge Sivertsen, Allison G. Harvey, Astri J. Lundervold og Mari Hysing. Sleep problems and depression in adolescence: results from a large population-based study of Norwegian adolescents aged 16–18 years. Eur Child Adolesc Psychiatry
DOI 10.1007/s00787-013-0502-y. November 2013 Sammendrag 

12 Dec 2013

hvor fort går du på ski?

Noen skiløpere er litt annerledes. Det gjelder i hvert fall professor Johannes Skaar ved Institutt for elektronikk og telekommunikasjon ved NTNU, sjefsforsker Anders Løland ved Norsk Regnesentral og Tage Rolén i Mycoteam.

De har kommet frem til en metode der du uten tekniske hjelpemidler kan finne ut hvor fort du går på ski sammenlignet med andre. Skjønt du må telle.

Fremgangsmåte i løypa

Først må du telle hvor mange du tar igjen i løypa. Dette kan du uansett skryte av.

Samtidig må du telle hvor mange som tar deg igjen. Det trenger du ikke fortelle til noen, men du må trekke dem fra det første tallet.

Dessuten må du telle antallet skiløpere som kommer mot deg. Dette tallet skal du dele på.

Altså: Antall skiløpere du tar igjen, minus antall skiløpere som tok deg igjen. Denne summen deler du på antallet skiløpere som kom mot deg i løypa.

Det tallet du får da, kaller du r. Antakelig står r for «røkla», men det er uvisst.

Så langt er alt vel. Nå blir det litt mer vrient.

Den ene formelen du må huske

Finn et gjennomsnittlig forhold mellom din og andres hastighet ved hjelp av formelen:

(1+r)/(1-r)

Altså 1 pluss r delt på 1 minus r.

Denne formelen er den eneste du trenger å huske.

Nå er det sånn at hvis svaret du får = 1, har du gått akkurat like raskt som gjennomsnittet.

Litt svett nå? Ikke gi opp. Vi tar et eksempel eller to.

Eksempel 1

La oss si at du møter 100 skiløpere i motgående spor. Hvis du har tatt igjen 40, og 7 tar deg igjen, har du i gjennomsnitt gått dobbelt så fort som de andre. Helt sant.

Du får nemlig 40-7= 33. Og 33 delt på 100=0,33. Altså er r=0,33.

Vi setter det inn i formelen.

(1+0,33)/(1-0,33) = 1,33/0,67=2.

OK?

Svaret 2 betyr her dobbelt så raskt fordi 2 er dobbelt så mye som 1, som er snitthastigheten.

Eksempel 2

Vi tar ett eksempel til, sånn i tilfelle du egentlig ikke er en superracer på ski.

Igjen møter du 100 skiløpere. Men du tar bare igjen 10 skiløpere, mens 15 tar igjen deg.

Da får du 10-15= – 5. Delt på 100 gir – 0,05. Altså er r= -0,05.

Her er det greit å huske at minus og minus gir pluss, mens pluss og minus gir minus. Det betyr at du får minus i første parentes i formelen, mens du får pluss i andre parentes.

Vi setter det inn i formelen:

(1-0,05)/(1+0,05)=0,95/1,05=0,90.

Dette betyr at du har gått 90 prosent av hastigheten til gjennomsnittet. Det er mye raskere enn mange av oss, men du poster det neppe på Facebook.

 

Begrensninger

Antakelig er det ikke mye vits i å måle hastigheten din opp mot folk du egentlig ikke ønsker å sammenligne deg med. Er du en tretrinnsrakett i løypa, er det litt juks å passere en haug av oss andre som har tatt med toåringen og naboens late dvergpuddel ut i marka. Det er vel ikke oss du egentlig vil måle deg mot?

Vi må også anta at tettheten av skiløpere og hastighetsfordeling til skiløperne er den samme i begge retninger i løypa.

Hvis du møter 60 barnehagebarn i en unnabakke, og blir passert av 25 spreke mosjonister og Petter Northug i din egen retning, blir det altså ikke helt rett likevel. Men det går an å ta en rundtur, eller den samme veien frem og tilbake.

Jo flere folk du møter, jo mer presist blir det. Møter du minst 120 skiløpere er feilmarginen nede i fem prosent pluss eller minus. Her finnes det utregninger, men trenger du dem?

Andre muligheter

Utregningen av din fart sammenlignet med andre skiløperes kan så klart kombineres med en GPS-klokke som måler din hastighet.

Hvis du vet hvor raskt du selv går, vet du også med litt enkel regning hvor raskt gjennomsnittet går.

Fikk du det med deg? Kanskje er det litt enklere å laste ned en app likevel, så kan du i hvert fall vite hvor raskt du går i forhold til sist du gikk, og det er kanskje det du egentlig er interessert i. Men det er ikke så god trening for hodet.

Aller best for mange av oss er det kanskje å ta med appelsin eller god sjokolade og ikke bry oss med hvor raskt vi går. God tur!

12 Dec 2013

kunstig bukspyttkjertel kan gi diabetikere fri fra sprøytene

Tenk om diabetikere ikke lenger må å holde styr på insulin og matvaner.

Det kan de kanskje slippe ved hjelp av en smarttelefon, en sensor på størrelse med en femkrone og en insulinpumpe i beltet.

Det er i hvert fall framtidsvisjonen for forskerne som arbeider med det såkalte “closed loop-systemet” – populært kalt den kunstige bukspyttkjertelen.

– Systemet er bedre til å styre blodsukker og insulinnivå enn behandlingsmetodene man bruker i dag, sa Steven Russell, som er professor ved Harvard Medical School, da han var på Diabetes Akademiets konferanse på Novo Nordisk i København nylig.

Slik fungerer systemet

Det inngår tre apparater i behandlingsmetoden. Under huden på magen sitter en sensor som måler pasientens blodsukker hvert femte minutt.

Sensoren sender informasjonen videre til en smarttelefon med en app som beregner hvor mye insulin pasienten skal ha. Denne informasjonen sendes videre til en insulinpumpe.

Pumpen kan bæres i beltet eller bukselinningen, og kan inneholde insulin til flere dager av gangen.

Ideelt sett vil disse tre apparatene sørge for at pasientens blodsukker alltid er innenfor normale verdier og dermed fungerer som en kunstig bukspyttkjertel.
Men det fungerer ikke alltid slik i praksis.

– Det er flotte resultater, men fremdeles har systemet utfordringer, sier lege Signe Schmidt fra Endokrinologisk Afdeling på Hvidovre Hospital.

Insulinet tas ikke raskt nok opp

Når friske mennesker inntar et måltid, stiger insulinproduksjonen i bukspyttkjertelen raskt og effektivt, slik at blodsukkeret ikke blir for høyt. Det skjer ikke hos diabetikere, og derfor trenger de tilførsel av insulin på annen måte.

– Pumpen gir pasienten insulin gjennom huden, og det kommer ikke like raskt ut i blodbanen, sier Schmidt.

Derfor vil forskerne gjøre pumpen i stand til å varme opp huden der insulinet tas opp, fordi varme gjør at pasienten tar opp insulin raskere.

Men det er også andre faktorer som gjør systemet langsomt.

– Sensoren måler bare blodsukkeret hvert femte minutt, og datamaskinen vil nok se mer enn én måling som viser stigning, før den sender beskjed til insulinpumpen. Dermed kan det gå opp til et kvarter før det blir sendt insulin til pasienten, sier Schmidt.

Krever mer nøyaktige sensorer

Det er forskjell på hvor nøyaktig sensorene kan måle pasientens blodsukker. Verdiene kan bli litt over eller under. Derfor har Steven Russells forskergruppe undersøkt hvor godt ulike sensorer virker.

Den beste hadde en gjennomsnittlig feilprosent på 10,2.

– Det er viktig at sensoren er nøyaktig, for den er det eneste datamaskinen bruker til bedømme insulinbehovet, sier Signe Schmidt.

Hun påpeker at det hele tiden utvikles nye og bedre sensorer.

– Hver nye generasjon av sensorer er blitt betydelig bedre, sier hun.

Sensoren i Steven Russells forsøk var nøyaktig nok til at pasientene ikke fikk for høyt eller lavt blodsukker.

En brems i systemet

For mye insulin kan være like problematisk som for lite. For høye insulinnivåer kan nemlig bety at pasienten får for lavt blodsukker. I en velfungerende bukspyttkjertel vil det produseres et hormon, glukagon, som hever blodsukkeret igjen, men hos diabetikere skjer ikke dette.

Ifølge Steven Russell er det ikke mulig å lage et automatisk closed loop-system uten glukagon.

– Når man for eksempel trener, faller blodsukkeret, og det kan man ikke regulere hvis pumpen bare inneholder insulin, sier han.

Derfor arbeider forskergruppen hans med å utvikle et system som bruker glukagon.

– Uten glukagon er insulinpumpen som en bil som har en gasspedal, men ingen brems. Hvis en bruker har fått for mye insulin, så er eneste løsning å slutte å gi mer. Det holder ikke, for insulin kan være aktivt i kroppen i flere timer. Men med glukagon kan man bremse effekten, sier Schmidt.

Problemet er bare at glukagon fortsatt ikke finnes i en stabil form til bruk i en pumpe.

– I dag må glukagon blandes opp like før bruk, og det er ikke særlig hensiktsmessig i hverdagen, sier hun.

Bedre enn alternativene

Selv om det er rom for forbedring, ser closed loop-systemet ut til å kunne bli den mest effektive behandlingen for diabetikere, ifølge Steven Russells undersøkelser.

Signe Schmidt er enig i at det ikke finnes bedre alternativer.

– Alle studier peker på at closed loop-systemet er bedre enn når pasienten skal gjøre det selv. Selv om det ikke er perfekt, kan det fortsatt bli til glede for pasientene, sier hun.

Signe Schmidt tror det beste er et system som samarbeider med pasienten.

– Hvis pasienten selv kan gi beskjed til datamaskinen om at «nå spiser jeg et måltid», så kan systemet reagere bedre og gi mer insulin raskere, avslutter hun.

Referanser:

FH El-Khatib, SJ Russell, DM Nathan, RG Sutherlin, ER Damiano: A Bihormonal Closed-Loop Artificial Pancreas for Type 1 Diabetes, Sci Transl Med. 2010, DOI: 10.1126/scitranslmed.3000619. Sammendrag.

Edward R. Damiano, Firas H. El-Khatib, Hui Zheng, David M. Nathan og Steven J. Russell: A Comparative Effectiveness Analysis of Three Continuous Glucose Monitors, Diabetes Care, 2013. DOI: 10.2337/dc12-0070

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

12 Dec 2013