Daily Archives: December 24, 2013

tjukkasene går sammen fordi de vil det selv

Jan Ellefsen fra Moss så seg selv i speilet for et par år siden og likte ikke det han så.

Dermed begynte han å gå tur, fikk med seg naboer, kolleger og venner på spaserturer om kvelden – og så ballet det på seg. Tjukkasgjengen oppsto.

To år etter har bevegelsen blitt stor. Den har spredd seg til andre byer og tettsteder, og til andre land. Ifølge egne tall har de nå 330 avdelinger og 26 000 medlemmer. De har fått ros og hederlig omtale av politikere og helseeksperter. 

Og finnes de også mellom akademiske permer. Helen Mollatt har skrevet om Tjukkasfenomenet i sin masteroppgave i helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Vestfold.

Mollatt bor i Moss – byen der fenomenet og bevegelsen oppsto.

Hun snakket med deltakerne, leste blogger og fulgte gruppen på Facebook.

Hennes forklaring på at fenomenet Tjukkasgjengen er blitt så stort, er at det er lav terskel, det er sosialt, man trenger ikke investere i treningstøy, det er gratis – og deltakerne er venner på Facebook.

Bestemmer selv

Mollatt har arbeidet med empowerment – som på norsk kan kalles mobilisering av egne ressurser. Hun forteller at å gjøre ting fordi man selv har bestemt seg for det, er en viktig del av konseptet Tjukkasgjengen.

I tillegg viser det seg at konseptet faktisk treffer de inaktive. Deltakerne oppgir at de ikke var aktive da de startet opp blant tjukkasene.

Mollatt legger også vekt på at det er gratis å delta, og at det er for alle.

En av deltakerne fortalte Mollatt at «Tjukkasgjengen er blitt en slik suksess fordi alle kan mestre, alle får fremgang og det er gratis. Folk kan gå når de vil og være med på det de vil».

Mange av deltakerne sjekket opplegget før de ble med. De leste hva Moss Avis skriver om bevegelsen, de gikk inn på Facebook-gruppa – noen hadde til og med kjørt forbi gruppen i bil for å se hva dette var for noe og om det kunne være noe for dem.

Eller som en av dem sa: «Hadde noen sagt at jeg måtte gå her, så tror jeg ikke det hadde blitt det samme».

Umenneskelig griselang runde

Humor er en viktig del av konseptet.

I Moss heter for eksempel den korteste runden på 3,6 km «Stuttbeint- og proteserunden», «Tjukkasrunden» er på 5,6 km, mens «Umenneskelig griselang» er 8,1 km.

Uhøytidelig er også selve navnet på bevegelsen, Tjukkas. Som Jan Ellefsen skriver i bloggen sin:

Dessuten er tjukkas noe du er i hjertet. En tjukkas er en som ikke tar seg selv høytidelig, som er blid, sosial og har masse selvironi. Du kan være tynn som en stilk og likevel en skikkelig tjukkas.

På Facebook kan man også orientere seg i Tjukkasenes terminologi. Blant annet betyr Walk of shame at noen stiller på en tjukkasfest uten å ha gått en eneste tjukkasrunde først.

Ingen krav til antrekk

For flere av deltakerne Mollatt snakket med, var det viktig at du ikke trenger å fornye garderoben for å være med i Tjukkasgjengen. Du kommer i det du liker, og sørger for gode sko.

Etter hvert kom en sponsor med reflekterende vester. Disse er blitt en viktig del av identiteten som Tjukkas.

«Jeg kom hit alene første gangen, hadde på meg joggesko og refleksvest, men da fikk jeg beskjed om at jeg hadde feil vest: Det sto ikke Tjukkasgjengen på den. Det ordnet Jan med en gang, og siden har jeg gått med den riktige. Jeg følte meg jo veldig inkludert da», forteller en av deltakerne.

En sosial bevegelse

Mange av deltakerne understreker at de opplever Tjukkasgjengen som en sosial sak. Du går samtidig som du prater, du treffer nye mennesker, det er fest annenhver uke og julebord.

Noe av det viktigste er kanskje bruken av Facebook. Mollatt mener at bevegelsen ikke kunne fått slik oppslutning uten Facebook.

- Flere av deltakerne forteller at de kommer hjem etter turen og ofte ikke rekker å dusje en gang før diskusjonen på Facebook er i gang. Man viderefører samtaler, oppsummerer, gjør avtaler – i det hele tatt: Tjukkaslivet leves videre her, sier Mollatt.

- Medlemmene ønsker hverandre god morgen, de legger ut at de skal gå tur om kvelden, de er medlem av en gruppe og de har en felles interesse av å være fysisk aktive, fortsetter hun.

Tjukkasgjengen ble startet og drives gjennom frivillig engasjement. I dag er det flere hundre ildsjeler som bruker mye av sin tid på dette arbeidet.

Dette er også noen utfordringer for Tjukkasgjengen, ifølge Mollatt. Det ligger mye arbeid i rekruttering av nye ildsjeler og det hviler et stort ansvar på de som er aktive, når de skal opprettholde et gratis tilbud, søke støtte fra offentlige kilder og privat næringsliv til vester og sosiale arrengementer. 

Men først og fremst går Tjukkasgjengen framover.

- Fire viktige suksessfaktorer er felleskapet, empowerment, opplevelsen av god helse og av fysisk aktivitet, avslutter Helen Mollatt.


Referanse:

Helen Mollatt: Tjukkasgjengen, Masteroppgave i Helsefremmende arbeid, Høgskolen i Vestfold 2013

24 Dec 2013

søvn: før delte vi natta i to

Alle sover, men nøyaktig hvorfor og hvordan søvnmønsteret vårt har utviklet seg, er det ingen som vet med sikkerhet.

– Dette er antakeligvis noe vi har med oss fra våre forfedre den gangen vi bodde i trær, eller på savannen. Kanskje var det evolusjonsmessig et fortrinn at søvnbehovet tvang våre tidlige forfedre til å holde seg i ro om natten, mens farlige rovdyr var ute på jakt? spør Karl-Arne Stokkan, biologiprofessor ved UiT Norges arktiske universitet.

– Det er svært vanskelig å se årsakssammenhenger for noe som kan ha blitt etablert under helt andre forhold enn det vi lever i nå, sier han.

Arkeologiske funn kan ikke fortelle oss så mye om når, eller hvor lenge, steinaldermennesker, vikingene eller middelalderbøndene sov. Derimot kan skriftlige kilder noen ganger gi oss en pekepinn på hva som har vært vanlig før i tiden.

Historiker Roger Ekirch ved Virginia Tech fant, etter 16 års møysommelig arbeid, frem til over 500 referanser til hvordan søvnmønsteret var blant vesteuropeere – hovedsakelig briter – fra senmiddelalderen fram til moderne tid.

Funnene tydet på at det søvnmønsteret vi i dag ser på som naturlig, en sammenhengende 8-timerssøvn, er av en relativt moderne dato.

I dagbøker, rettsdokumenter, legevitenskapelige bøker og skjønnlitteratur fant Ekirch beskrivelser av et to-søvnsmønster som etter alt å dømme var svært utbredt og allment kjent.

Fire pluss fire timer

Den første søvnperioden begynte et par timer etter skumring og varte i fire timer. Så var de våkne i et par timer, før de sov fire timer til. Våkeperioden ble brukt til toalettbesøk, lesing, skriving, bønn, sex eller til og med nabobesøk.

Psykiater Thomas Wehr utførte et forsøk på begynnelsen av 1990-tallet der en gruppe frivillige tilbragte en måned i et miljø der det var mørkt 14 timer i døgnet.

Til å begynne med sov forsøkspersonene lange nattesøvner, men i den fjerde uken hadde de befestet et tydelig søvnmønster med to soveperioder og en våkeperiode i midten. Dette kan tyde på at et slikt søvnmønster har vært det naturlige for førhistoriske mennesker.

To-søvnmønsteret begynte å forsvinne utover 17- og 1800-tallet. Det ble først populært å være sent oppe blant samfunnseliten. Hoffball ble arrangert senere på kvelden, og overklassens idealer ble som så ofte før filtrert nedover i samfunnet, spesielt etter gatebelysningens inntog.

På begynnelsen av 1900-tallet var ideen om to soveperioder så godt som forsvunnet fra vår sosiale bevissthet. Natten var ikke lengre en skremmende periode full av kriminelle, prostituerte, alkoholikere og det som verre var.

Gatelys og etterhvert elektrisiteten, gjorde at man kunne ta natten tilbake og sove lenge med god samvittighet.

Sovevanene er sosiale og kulturelle

– Folk flest vil hevde at en sammenhengende nattesøvn på rundt åtte timer er «det naturlige». Få tenker over hvor utrolig mye kultur og samfunnsordninger har å si for våre sovevaner. Ikke bare for hvor lenge vi sover, men hvor vi sover, når og med hvem, sier Tove Irene Dahl, professor i psykologi ved UiT.

Det er ikke så veldig lenge siden at det var helt vanlig også i Norge at hele familien sov på samme rom. For de fleste var det sikkert både økonomiske og praktiske hensyn som førte til en slik sovekultur.

Norge er et kaldt land, og husene var små og gjerne dårlig isolerte. Å sove sammen var rett og slett både varmere og billigere, og er en skikk man fortsatt finner mange steder i verden.

Late eller fornuftige?

– I vårt moderne samfunn har vi ofte glemt bakgrunnen for mange av våre sovevaner. Det kan også være vanskelig å skjønne andre kulturers sovevaner når man ser dem utenfra.

– Nordeuropeere har tidvis sett på søreuropeere som late siden de tok seg en lang siesta midt på dagen. Det er en skikk som stammer fra da de fleste var bønder, og det var alt for varmt å jobbe når solen stod som høyest, forteller Dahl.

– Våre søvnvaner har ofte en ganske pragmatisk opprinnelse.

Lettere å tilpasse seg

En klassisk lang, sammenhengende nattesøvn er også en rimelig pragmatisk løsning i vårt moderne samfunn. De fleste av oss står opp i sjutida og legger oss i ellevetida, uavhengig av hva vår indre døgnrytme måtte finne naturlig.

Det er lettere å tilpasse seg samfunnet, enn å være i opposisjon.

– Det klassiske vestlige sove- og arbeidsmønsteret passer a-mennesker godt. De er mest produktive tidligst på dagen, og blir naturlig trette på kvelden når det er på tide å legge seg igjen.

– For b-mennesker, passer det litt dårligere. De er ofte trettest på morgenen, men kvikner betydelig til utover kvelden, når de ifølge samfunnets regler skal gå og legge seg. Det er synd på utpregede b-mennesker, ler Dahl.

Elektrisk lys påvirker døgnrytmen

I tillegg opplever vi til stadighet at døgnrytmen vår til stadighet justeres for å tilpasse oss nye forhold, ofte på bakgrunn av teknologiske nyvinninger.

Introduksjonen av gatelys gjorde at vi kunne være oppe lengre. Introduksjonen av elektrisk strøm i private hjem påvirket også folks døgnrytme, spesielt i Nord-Norge på vinteren.

Amerikanske forskere kom til Tromsø på tidlig femtitall for å undersøke om perioder med midnattssol/mørketid hadde så store innvirkninger på søvnlengden som reiseskildringer og andre røverhistorier fortalte om.

Ryktene skulle ha det til at folk nord for polarsirkelen knapt sov i sommermånedene, og i stedet valset rundt i gatene til alle døgnets tider. Forskningen viste at dette ikke stemte i det hele tatt og at søvnlengden knapt forandret seg fra sommer til vinter.

Det som derimot forandret seg var leggetidspunktet, og forskernes teori var at folk la seg tidligere på vinteren av ren kjedsomhet. En fjerdedel av de spurte var allerede i seng klokken 9 i vinterhalvåret, nøyaktig på samme tidspunkt som strømforsyningen ble skrudd av. Ingen elektrisk opplysning, ingen grunn til å holde seg våken.

Duppedittene holder oss våkne

I våre dager er problemet nesten motsatt. Med alle våre elektriske duppeditter og uendelige underholdningstilbud har man fått mange gode grunner til å utsette leggetid. I tillegg blir vår indre biologiske klokke også påvirket av kunstig lys.

– Kunstig belysning, lys fra lamper, TV-, PC- og mobilskjermer, ja til og med gatelykter kan virke inn på døgnrytmen vår. Det er ikke sånn at den bare styres av naturlig sollys. Sitter man oppe om natten foran dataskjermen så får hjernen kontinuerlig beskjed om det ikke er nå vi skal sove, og trettheten kan utebli, forklarer Trond Bratlid.

Han er førsteamanuensis i Forskningsgruppe psykiatri ved UiT og Nord-Norges representant ved Nasjonal kompetansetjeneste for søvnsykdommer (SOVno).

– Det forskes mye på dette, og i en del byer i utlandet har de begynt å kutte ned på gatebelysningen, i håp om ikke å forstyrre folks døgnrytmer, sier han.

Ekstra belysning har ikke like stor innvirkning på alle, og det er særlig de som har en tendens til å strekke døgnet som vil merke forstyrrelser.

Og går man glipp av morgenlyset mellom klokken 7 og 9, som i særlig grad er med på å stille vår indre klokke, så kan det være tungt å opprettholde en stødig døgnrytme.

Trøtthet gir dårlig innsats

Arbeidstakere som har en døgnrytme i utakt med resten, sliter ofte med de negative konsekvensene søvnmangel fører med seg.

– Mange tror at man kan øke produktiviteten ved å bruke mindre tid på å sove, men sannheten er det absolutt motsatte, forteller Linda Catrine Stenvold.

Hun har forsket på døgnrytmer og mulighet for fleksitid på arbeidsplassen i forbindelse med sin mastergrad i psykologi ved UiT.

Hun forklarer at arbeidsplasser som er svært rigide i når arbeiderne skal utføre sine oppgaver risikerer ansatte som lider av søvnmangel.

Om man må starte arbeidsdagen svært tidlig i forhold til sin egen døgnrytme, vil man ofte oppleve unødvendig tretthet som igjen fører til nedsatt produktivitet, lavere kvalitet i problemløsing, dårligere konsentrasjonsevne og mer irritasjon.

Fleksibel arbeidstid

– I tillegg handler døgnrytmen også om når på døgnet man presterer best, sier Stenvold.

– Det er en fordel for både organisasjoner og ansatte at arbeidstaker står friere til å planlegge sin egen arbeidsdag både når det gjelder start- og sluttidspunkt, og det å kunne legge krevende arbeidsoppgaver til når man er på topp.

– Snakker man i tillegg om skiftarbeid som utføres veldig i utakt med døgnrytmen, så er den ansatte kanskje ikke på jobb i det hele tatt i det tidsrommet han i følge døgnrytmen er på topp. Og da kan det være at man ikke får utnyttet sitt fulle potensiale, sier Stenvold.

Uthvilte ansatte har vist seg å være både gladere, sunnere, mindre stresset og mer produktive enn mindre uthvilte kollegaer. De rapporterte også om færre søvnproblemer.

Stenvold er enig med Dahl om at det er spesielt b-mennesker som sliter med rigide arbeidsforhold.

– Det er ofte b-menneskene som opplever mest søvnmangel om de ikke har muligheten til å justere sin egen arbeidstid. Det er disse menneskene som justerer sovemønsteret sitt mest når de har fri. A-menneskebarn gjør det også generelt bedre på skolen helt fram til universitetsnivå, der man står langt friere til å planlegge arbeidsdagen. Da blir de tatt igjen av b-menneskene.

Stenvold understreker at det er utrolig viktig med nok søvn for å fungere optimalt, og hun tror mange arbeidstakere og arbeidsgivere ikke er klar over konsekvensene av for lite søvn.

– Det er et poeng at hvis man sover mindre enn sju timer hver natt over et lengere tidsrom, så kan det sammenlignes med det kognitive underskuddet man får ved å gå totalt glipp av søvn i 1-3 netter. Så litt for lite søvn over lengre tid får seriøse negative konsekvenser.

Hun forklarer at man kan bli så vant til å være trøtt at man ikke lengre innser at man er trøtt, og slik kan feiloppfatte i hvor stor grad egne evner er svekket av trøtthet.

Det å få for lite søvn, eller å leve i utakt med vår indre biologiske klokke kan rett og slett være helseskadelig. Kanskje noe å tenke på når du legger deg i kveld. Men ikke tenk for mye. Da kan det bli vanskelig å falle i søvn.

24 Dec 2013

vi ser ting på samme måte selv om vi blir eldre

Alderen gir oss rynker og endrer hukommelsen vår. Men den endrer ikke måten vi ser ting på.

Ser du en rød paraply i dag, vil du se den på samme måten om to år. Det viser ny dansk hjerneforskning.

– Vi ville undersøke om aktivitetsmønstrene i hjernen er stabile over tid. Når jeg ser på min gamle kaffekopp i dag, er den synsopplevelsen den samme som den jeg hadde for syv år siden? spør postdoktor Kristian Sandberg fra Institut for Klinisk Medicin, Aarhus universitet.

– Det er vanskelig å vurdere selv. Men det ser altså ut til at vi ser nøyaktig det samme, fortsetter han.

Sandberg er hovedforfatter på undersøkelsen som er publisert i Journal of Cognitive Neuroscience.

Hjernen må velge

Forskerne brukte et spesielt dataprogram og hjerneskanninger fra fire personer.

For 2,5 år siden viste forskerne dem to forskjellige bilder. Ett for hvert øye. Det ene bildet viste et ansikt. Det andre et stripete mønster.

– Hjernen får to vidt forskjellige opplysninger til det samme punktet i synsfeltet. Den har ingen mulighet for å smelte sammen bildene fordi de er så forskjellige.

– Derfor må hjernen velge: Hvilken av tingene vil den se på? Det stripete mønsteret eller ansiktet?

Forskerne kunne ikke vite hvilket av bildene forsøkspersonene ser på. Det kan bare personen selv vite.

Forsøkspersonene merket at de noen ganger så det ene bildet og noen ganger det andre. Ved å trykke på to ulike knapper fortalte de et dataprogram når de så hva.

Datamaskinen var koblet til en hjerneskanner. Ved hjelp av såkalt MEG-teknologi leste den av aktiviteten forskjellige steder i hjernen med en nøyaktighet på en halv centimeter og et par millisekunder.

– På den måten «trente» vi opp dataprogrammet. Det registrerte hvordan personenes hjerne oppførte seg når de så de forskjellige bildene.

– Etter hvert kunne datamaskinen si hvilket bilde personene så på kun ved å analysere hjerneaktiviteten, sier Sandberg.

Ingenting endret etter 2,5 år

Etter to og et halvt år ble de samme personene kalt inn til skanning igjen. Det samme forsøket ble utført – med nøyaktig de samme bildene.

Det viste seg at forsøkspersonenes oppfattelsesevne ikke hadde endret seg. Dataprogrammet kunne uten problemer – ved hjelp av de to og et halvt år gamle dataene – forutse hvilket bilde de forskjellige personene så på.

Etter noen dager gjentok forskerne forsøket en tredje gang for å være helt sikre. Resultatet var det samme.

– Det overrasket oss at det absolutt ikke var noen forskjell på om dataprogrammet skulle forutse på tvers av et par dager eller flere år, forteller Sandberg.

Neste skritt: Hvor forskjellige er to personers opplevelser?

Hjernene til de fire forsøkspersonene oppførte seg forskjellig, selv om de så på de samme bildene. Det kan tyde på at to mennesker faktisk ikke ser det samme når de ser på en gjenstand eller en farge.

– Det ser ut til at det er en forholdsvis stor variasjon. I videre studier vil vi undersøke hvor mye den forskjellen henger sammen med hva hver av oss oppfatter, forteller Sandberg.

Disse studiene vil for eksempel kunne kaste lys over spørsmål som mange mennesker har stilt seg gjennom tidene: Oppfatter vi farger likt? Eller ser du det jeg oppfatter som fargen blå når vi ser på den samme røde postkassen?

Referanse:

Kristian Sandberg mfl: Magnetoencephalographic Activity Related to Conscious Perception Is Stable within Individuals across Years but Not between Individuals, Journal of Cognitive Neuroscience, DOI: 10.1162/jocn_a_00525. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

24 Dec 2013