Monthly Archives: January 2014

søvn-løgna som gav betre testresultat

Placeboeffekten er effekten som gjer at du kan føle deg betre, berre fordi du forventar at du skal bli betre.

Vanlegvis tenker vi på placeboeffekten som effekten menneske kan få av ein narrepille, men effekten kan også gjere seg gjeldande på andre område.

Ein studie har til dømes vist at reinhaldarar som hadde fått vite at arbeidet deira var god trening, skåra betre enn ei kontrollgruppe på ei rekke helsetestar.

No hevdar forskarar i ein ny studie publisert i Journal of Experimental Psychology at placeboeffekten også kan verke på vår oppleving av søvn.

REM-søvn

I ein studie vart 164 forsøkspersonar utstyrt med elektrodar og vart fortald at desse skulle måle kvaliteten på søvnen deira, noko som var løgn.

Forsøkspersonane fekk også eit kort foredrag om samanhengen mellom søvnkvalitet og kognitiv funksjon (altså evne til å tenke). Her fekk dei vite at den normale fordelinga av REM-søvn var mellom 20 og 25 prosent av den totale søvnmengda.

Etter ei natts søvn fekk så nokre av deltakarane vite at dei hadde hatt 16,2 prosent REM-søvn (altså under middels søvnkvalitet), mens andre fekk vite at dei hadde hatt 28,7 prosent REM-søvn (over middels søvnkvalitet.)

Deretter vart forsøkspersonane sett til å gjere oppgåver som skulle teste ting som konsentrasjonsevne og arbeidsminne.

Resultata viste at dei som hadde blitt fortalt at dei hadde sove dårleg, gjorde det dårlegare på enkelte testar. Dei som derimot trudde dei hadde hatt ei natt med kvalitetssøvn, gjorde det betre.

– Funna støttar hypotesen om at tankemønster kan påverke kognitiv tilstand i både positiv og negativ retning, og kan gi oss ein måte å kontrollere helse og intellektuelle prosessar, skriv forskarane.

– Vi er vår eigen største fiende

– Studien viser at vi ofte er vår eigen største fiende når det gjeld prestasjonar. Det er ikkje rart at det psykologiske speler inn i stor grad for idrettsutøvarar på toppnivå, seier bloggar og forfattar Gunnar Tjomlid til NRK.no.

Tjomlid gav i fjor ut boka «Placebodefekten» som diskuterer placeboeffektens innverknad på vår oppleving av helse.

Ein kan jo lure på kva som får oss menneske til å vere så «lettlurte» at vi presterer dårlegare berre fordi vi trur vi har sove dårleg. Slik forklarar Tjomlid fenomenet:

– Mens styrken vår som menneske er at vi kan handle ut frå erfaringar og forventingar om kva som vil skje i framtida, gjer det oss også tilsvarande sårbare for at desse psykologiske mekanismane kan manipulerast, seier Tjomlid.

Bekymring for eksamen

Psykolog Jan-Ole Hesselberg er kjent for å ha gjennomført forsøk som viser placeboeffekten i TV-programmet Folkeopplysningen. Han er ikkje overraska over at placebo også kan omfatte vår oppfatning av søvn:

– Dette føyer seg inn i ei rekke av studiar som viser at når vi trur vi høyrer til ei form for gruppe eller ein tilstand som har nokre forventingar knytt til seg, så har vi ein ganske sterk tendens til å oppfylle desse forventingane, seier Hesselberg.

Han minner om at det er ganske godt innarbeidd i kulturen vår kva som vil skje med deg om du har sove dårleg. Vi vurderer kvar morgon kor godt vi har sove, og det er grunnlag for forventingar om korleis dagen skal bli.

– Og nettopp forventningar er det placebo handlar om, fortel Hesselberg.

Psykologen fortel at det ikkje er uvanleg å bekymre seg for søvnen, blant anna før eksamen.

Som denne studien antydar så er det bekymringa i seg sjølv som er problemet, stresset du får når du trur du har sove dårleg.

Derfor kan ein heller ikkje seie “ikkje bekymre deg”, det kan nemlig føre til at folk bekymrar seg for å bekymre seg, fortel psykologen.

I terapi er det derfor viktigast å trygge personen på at dette går bra. Hesselberg pleier å vise til studiar om at eit par netter med dårleg søvn før eksamen, ikkje har noko innverknad på resultatet.

– Viss du går inn til eksamen og er trygg på at dette går bra, er det noko heilt anna enn om du går inn med tvil, eller bekymringar for korleis dei andre gjer det i forhold til deg.

31 Jan 2014

fant fire nye årsaker til diabetes

Danske og islandske forskere har funnet fire nye varianter av gener som påvirker risikoen for å utvikle type 2-diabetes.

Men forskerne trodde de ville finne mange flere genetiske varianter. Det at de fant så få, gir dem en helt ny innsikt i sykdommen.

Det forteller den danske koordinatoren for forskningsprosjektet, professor og senterleder for Lundbeckfond-senteret LuCAMP, Oluf Borbye Pedersen fra Københavns Universitet:

– Det må være flere tusen genetiske varianter som øker risikoen for type 2-diabetes. Noen øker selvfølgelig risikoen mer enn andre. Denne studien forteller oss at hver av disse variantene bare finnes blant svært få av oss, og det er helt ny kunnskap, sier han.

Lette etter sjeldne risikogener

Inntil videre har begrensninger i teknologien gjort at forskere bare har kunnet lete systematisk etter genetiske risikofaktorer som finnes hos mer enn fem prosent av befolkningen.

Men disse genene forklarer bare om lag ti prosent av det arvelige bidraget til type 2-diabetes.

En ny analysemetode har gjort forskerne i stand til å finne sjeldnere risikogener, med en hyppighet fra 5 prosent og ned til 0,1 prosent av befolkningen.

– Vi trodde vi ville finne mange flere risikovarianter. De kunne være forholdsvis sjeldne og kanskje føre til en høyere risiko, sier Oluf Borbye Pedersen.

Fant bare fire nye varianter

Forskerne fant imidlertid bare fire nye genetiske varianter.

Pedersen mener de fleste risikogenene er enda sjeldnere, altså med en hyppighet på under 0,1 prosent, mindre enn en av tusen personer. Faktisk kan mange av variantene være så sjeldne at man må helt ned på familienivå for å finne dem.

Og det må være mange av dem, forklarer Pedersen:

– Det er identifisert 65 risikovarianter, og de er forholdsvis vanlige, men de øker ikke risikoen særlig mye. Det må finnes tusenvis av varianter som er sjeldne, men som til sammen utgjør mesteparten av den genetiske komponenten av sykdommen, sier Pedersen.

Sjelden genvariant senker risiko

Den ene av de nyoppdagede genetiske variantene er svært interessant for forskerne.

Den finnes i 1,5 prosent av befolkningen og senker faktisk risikoen for sykdommen med 50 prosent.

Samtidig er varianten forbundet med en økt høyde og kroppsvekt. Personer med denne varianten er gjennomsnittlig 1,2 centimeter høyere enn resten av befolkningen og veier omkring 2 kilo mer.

– Det er jo en interessant oppdagelse, for normalt fører økt vekt til at risikoen for diabetes øker, forteller Pedersen.

Dette genet lager en variant av et protein som ser ut til å gi en livslang normalproduksjon av insulin, noe som holder type 2-diabetes unna.

– Det blir veldig interessant å se nøyere på de biologiske mekanismene som er forbundet med denne varianten, sier Pedersen.

Kan forutsi risiko

Hovedkonklusjonen på den nye studien er altså at det ikke finnes så mange risikogener med en hyppighet på mellom 0,1 og 5 prosent i befolkningen.

Det betyr også at forskerne må bruke nye analysemetoder for å finne de sjeldne genetiske variantene som står for hoveddelen av risikoen.

Da trenger man gigantiske studier hvor flere hundre tusen mennesker får avlest hele genomet sitt. Det er ifølge Oluf Borbye Pedersen den eneste muligheten for å finne så sjeldne varianter.

Da vil forskerne, tror Pedersen, kunne bruke informasjonen om alle genetiske varianter – også de sjeldne – til å vurdere pasienters risiko for type 2-diabetes.

– Når vi kjenner til alle de genetiske variantene og inkluderer folks livsstil, kan vi si ganske mye om risikoen for type 2-diabetes. Det kan forhåpentligvis motivere den enkelte til å leve sunnere, forteller Pedersen.

Vekker begeistring i Diabetesforeningen

Den nye studien begeistrer Malene Bagger, som er Sjef for Forskning- og Videnafdelingen i Diabetesforeningen.

– Det er en svært spennende studie; det er enda en bekreftelse på at diabetes har et betydelig genetisk element og ikke bare er et resultat av dårlig livsstil. Og det er selvfølgelig også interessant at man har funnet en genetisk variant som både øker BMI og reduserer risikoen for type 2-diabetes. Det viser at dette bildet er sammensatt, sier Bagger.

Referanse:

Oluf Pedersen m.fl: Identification of low-frequency and rare sequence variants associated with elevated or reduced risk of type 2 diabetes, Nature Genetics, 2014, doi:10.1038/ng.2882

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

31 Jan 2014

etterlyser flere helsesøstre

– Kommunene må følge opp Helsedirektoratets anbefalinger og normtall som sier at en helsesøster i hundre prosent stilling maks bør følge opp 300 barneskoleelever, sier Nina Misvær, helsesøster og forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

På ungdomsskolen er minstenormen 550 elever for en helsesøster i full stilling.

– Slik er det ikke i dag, sier Misvær.

Regjeringen bevilget 180 millioner til styrking av skolehelsetjeneste og helsestasjonene i 2014, men i én av to kommuner gikk pengene til annet enn helsesøstre. Det viser en undersøkelse som tidsskriftet Sykepleien har gjort nå i januar.

– En forsvarlig skolehelsetjeneste krever at helsesøster er på skolen mer enn en halv dag i uken, poengterer Misvær.

Selv har Misvær 20 års erfaring som helsesøster på barne- og ungdomsskole.

Hun sier at helsesøstrene har mye å bidra med for å forebygge frafallet i videregående opplæring, og mener svaret på hvordan noe av frafallet kan bekjempes ligger i forebyggende psykososialt arbeid og raskere hjelp tidlig i livet.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at så mange som 31 prosent ikke fullfører videregående opplæring.

En nasjonal rapport fra NOVA i oktober forteller at altfor mange elever i ungdomsskolen opplever stress og slit i hverdagen. Flere er preget av søvnproblemer, har et dårlig selvbilde og føler håpløshet.

– Slike utfordringer gir ikke et godt utgangspunkt for læring og mestring når de unge skal over i videregående opplæring, mener Misvær.

En viktig samarbeidspartner

Forskeren fremhever at helsefremmende og forebyggende tiltak må starte opp allerede fra første år på barneskolen.

– Barn og unge sier selv at de trenger en tilgjengelig helsesøster på skolen. De trenger en som kan være en støttende samtalepartner i vanskelige livssituasjoner og veilede dem på spørsmål og problemer knyttet til helse og trivsel, sier Misvær.

Målet er å bidra til at barn og unge lærer seg å mestre livet.

– Helsesøstre kan for eksempel gi opplæring og veiledning om hvordan ta vare på egen fysisk, psykisk og sosial helse gjennom samtalegrupper. Et annet eksempel er oppfølging ved individuelle samtaler med elever som har det vanskelig.

Misvær mener listen over hva helsesøstre kan tilby er lang, og påpeker at et samarbeid med lærere og foreldre er en forutsetning for å oppnå resultater.

– Pedagogisk-psykologisk tjeneste, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og barnevern er også viktige samarbeidspartnere, legger hun til.

– Til tross for at skolehelsetjenesten i Norge har eksistert i hundre år, er den forsket lite på. Helsesøstre har utviklet metoder ved å kombinere teori med praktisk erfaring, men mesteparten er foreløpig lite dokumentert.

– Det er behov for mer forskning på hva helsesøstre gjør og hva som fungerer. Ikke minst må vi spørre barn og unge, for det er de som vet dette best.

– Dessuten ønsker jeg å styrke det tverrfaglige samarbeidet med andre profesjoner, som for eksempel lærere og barnevern, sier Misvær, og oppfordrer til mer kunnskapsutveksling og innsikt i hverandres arbeidsfelt.

31 Jan 2014

usynlig og ullen kompetanse på alternativ behandling

For 13 år siden ble et nasjonalt forskningssenter for alternativ medisin, NAFKAM, etablert i Tromsø. Bakgrunnen var behov for mer kunnskap om alternativ behandling i Norge.

Dette var særlig viktig for pasientene, som Helsedirektoratet mente hadde spesielt behov for å få tilgjengelig kunnskap.

Senteret skal forske, informere og gi råd. Forskningen skal ha som mål å vurdere effekt eller mangel på effekt av alternativ behandling – hvordan kan slik behandling hjelpe pasienter med sin sykdom?

Nå er senteret evaluert på oppdrag av Helsedirektoratet. Analysefirmaet Oxford Research har gjort jobben. 

Så har Nafkam klart på disse årene å gi pasientene – det vil si oss alle når vi er syke – bedre kunnskap om alternative behandlingsmetoder?

Nei, oppsummerer Oxford Research, for vi vet knapt at Nafkam finnes.

Ukjent senter

Årsaken til at verken folk flest eller helsepersonell kjenner senteret, forskningen og informasjonsarbeidet deres, er en linje Nafkam valgte tidlig og som ligger i deres mandat. De skulle være nøytrale.

Nøytralitet er ikke en konkret størrelse. Å være nøytral kan utøves på mange måter.

Nafkam selv har definert det slik at de ikke skal på vegne av alternative behandlere lete etter de positive resultatene, men heller ikke motarbeide de alternative behandlingsmiljøene. Gode forskningsspørmål og metoder skal være det sentrale.

Denne nøytrale holdningen provoserer skeptikerne til alternativ behandling, og den har gjort behandlerne misfornøyde. De hadde håpet på at Nafkam skulle gi dem høyere status. Men viktigst er at den nøytrale linjen gjør at Nafkam er usynlig og uviktige for oss som skulle få mer kunnskap.

Oxford Research skriver: “Senteret er lite kjent og synlige i Norge, og det kan fremstå som om senteret i frykt for å bli angrepet for å fremme eller hemme, heller har valgt å holde en svært lav profil.”

Kontroversielt forskningsfelt

Alternativ behandling er et kontroversielt forskningsfelt. 

For hva skal du undersøke når du skal forske på homeopati?

Skal du bare sjekke om de homeopatiske medisinene har en virkning? Eller skal du undersøke hele behandlingspakka: møte med behandleren, samtalen om pasientens helse og livssituasjon, pasientens følelse av å bli hørt og trodd, pasientens tro på at homeopatien virker?

En forsker som ser på hele pakka, vil oftere finne positive resultater, at folk blir friskere av å gå til homeopat. En forsker som ser på pillenes virkning, vil finne negative resultater –  homeopatiske medisiner hjelper ikke mot noen lidelser.  

Nafkams forskningsmetoder er å se på helheten i behandlingen, ikke bare på virkningen av pillene, nålestikkene og urtene.

Det gjør forskningen deres mindre relevant for de tradisjonelle medisinske forskningsmiljøene, men også lite nyttig for de alternative behandlerne – for virkningen blir jo tross alt ikke dokumentert.

Godkjent, men irrelevant 

Oxford Research gir godkjenningsstempel til forskningen på Nafkam. Den holder høy kvalitet, selv om  det er rom for forbedringer.

Men på spørsmål om forskningen er relevant, svarer evalueringen nei.  For den når ikke ut til alle oss andre. Vi som bruker eller ikke bruker alternative behandlingsmåter, og som lurer på om det virker. Den når heller ikke ut til helsetjenesten eller myndighetene.

Informasjonsvirksomhet er en viktig del av Nafkams virksomhet og mandat. Det gjøres gjennom nettportalen Nifab.

Helsetjenesten Nifab er bygd opp over flere år. Her får du informasjon om de ulike behandlingstypene innenfor alternativ medisin. Språket er forståelig, oppsettet er fint.

Men informasjonen virker til forveksling på den informasjonen som står på Wikipedia, Store norske leksikon eller andre nettsteder som beskriver alternative behandlingsformer. Det er ikke lett å skjønne at man er på en offentlig, kvalitetssikret portal om alternativ medisin.

Virker det?

Homeopati, akupunktur, healing, massasje, urter og kosttilskudd forklares i nøytrale vendinger. Men virker det?

Dette enkle, men vanskelige spørsmålet kunne ha gjort Nifab vesentlig og annerledes enn andre informasjonskanaler om alternativ behandling.

Nifab kunne ha vært de som ga et dokumentert og edruelig svar på hva som virker og hvorfor?

Men på dette mest avgjørende spørsmålet skvetter Nifab unna. Hver behandlingsmåte har et punkt som heter Virker det? Men der mangler det tekst. Der finner du bare lenker.

Følger du lenkene, kommer du rett til internasjonale oppsummeringsstudier som gir deg svaret, men da bør du helst være skolert i å lese vitenskapelig språk på engelsk.

For folk som er vant til det akademiske formatet, bør det gå greit å finne fram til de to-tre setningene der resultatet av studien er oppsummert.  Men for folk flest kan ikke dette være enkel lesing.

Ullent om negative resultater

Det er vanskelig å forstå hvorfor Nifab ikke har tatt seg bryet med å oversette resultatet fra studiene de lenker til. Det handler om få setninger.

Årsaken kan være at resultatene nesten alltid er negative til effekten av behandlingen. Det vil slå beina under all den andre informasjonen på siden, som er mer på behandlernes premisser.

Dette har Nifab selv skjønt, ifølge evalueringen. Derfor har de begynt å sette inn tabeller som viser virkningen av den alternative behandlingsmåten rett i teksten.

De kaller det effektstabeller.

Det er også vanskelig å skjønne hvorfor de ikke kan fortelle rett ut om akupunktur  virker og ikke, på samme måte som de forteller hva akupunktur er. Hvorfor må informasjonen kodes og settes inn i tabeller?

Mulig effektivt eller ineffektivt

Men her havner Nifab i en ny grøft. Tabellene viser hvordan en behandlingsform eller et middel virker på ulike lidelser. Virker for eksempel ringblomst mot åreknuter eller neseblod?

Kategoriene for å vise om det virker er: Trolig effektivt, mulig effektivt, mulig ineffektivt eller trolig ineffektivt.

Jeg skjønner ikke helt forskjellen på mulig effektiv og mulig ineffektiv. Dette blir hårfine variasjoner av at ingenting kan sies om effekten.

De fleste rutene i tabellen er dessuten merket med den siste kategorien: vet ikke / er utilstrekkelig dokumentert.

Dette er på ingen måter klare svar til en befolkning som bruker alternative metoder til dyre penger og stort omfang.

De mange ulike formene for alternativ behandling er alt fra behandlingsformer som er nær offentlig godkjenning til gamle triks som er avslørt som lureri for lenge siden. Det er desperate forsøk på å finne hjelp, men også lett flørting med ting man egentlig ikke tror på. Mange alvorlig syke søker til alternative behandlingsformer, andre bruker mye penger for å ikke bli syke.

I dette landskapet er det akutt behov for økt kvalitetssikret kunnskap. Og det folk lurer ikke først og fremst på er ikke hva som finnes av behandlingsformer der ute – den informasjonen finnes i overflod blant folk og medier. Det sentrale spørsmålet er om det er et poeng å investere tid, penger og håp.

Nøytralitet hemmer informasjonen

Nifab virker angstfylt i møte med spørsmålet om virkning. Nøytraliteten kommer i veien for god kommunikasjon.

Meningen er sikkert at informasjonen ikke skal støte noen. At rødkløver ikke hjelper mot brystkreft og magetrøbbel blir så vagt formulert at jeg ikke føler meg dum om jeg har prøvd det eller trodd det.

Mangelen på klart språk og likheten med alle andre informasjonssider er nok årsaken til at Nifab ikke blir brukt.

Få besøker tjenesten

Evalueringen tok for seg besøkstallene til Nifab det siste året. 80 prosent av besøkende varte under et minutt, det er ikke nok tid til å få bedre kunnskap om alternativ behandling.

I alt var det 44 000 besøk på 12 måneder som varte over et minutt. Det tilsvarer to vanlige dager på forskning.no, der du også kan lese mye om ny forskning på alternative behandling og raskt finne ut om det virker eller ikke.

Heller ikke helsepersonell bruker Nifab. Når Oxford Research spør helsetjenester og pasientforeninger, kan de ikke bistå i vurderingen av Nifab eller Nafkam. De kjenner ikke til noen av dem.

Klar konklusjon

Nifab er ganske vag når det gjelder virkning av alternativ medisin. Men evalueringen er ikke det minste vag når de skal oppsummere virkningen av senteret.

Oxford Research konkluderer: ”Etter tolv år kan vi spissformulert konkludere at de to første gruppene, altså skeptikerne og alternativ behandlerne, er dypt skuffet over NAFKAM –  mens helsepersonell og alle vi andre har ikke merket at senteret finnes.”

Evalueringen munner ut i en oppfordring om at det er på høy tid Nafkam beveger seg ut på den nasjonale areneaen og tar del i debatten. 

Det kan man bare være enig i. For vi har ikke bruk for et forskningssenter som viker unna de vanskelige spørsmålene på et viktig felt i håp om å ikke støte noen.

Og vi har iallefall ikke bruk for en informasjonstjeneste som nøler med å dele på kunnskapen om det viktigste rundt alternativ behandling: Virker det?

31 Jan 2014

gammel pest truer med comeback

Det er viktig å finne ut mer om gamle dagers pandemier for å styrke nåtidens og kamp mot infeksjonssykdommer og utbrudd.

Det påpeker amerikanske forskere som står bak en ny studie i Lancet Infectious Diseases.

De og flere andre fagfolk har i lengre tid mistenkt at både den justinianske pesten, som brøt ut i dagens Istanbul på 500-tallet, og Svartedauden springer ut fra to varianter av samme bakterie.

Dette til tross for at Svartedauden herjet rundt 800 år senere.

Nå bekrefter analyser av pest-DNA, som forskere har klart å isolere fra tenner, at to forskjellige versjoner av Yersinia pestis står bak de voldsomme pandemiene.

Drepte og forsvant

Pandemiene har til felles at de drepte mange millioner av mennesker, men forløpet var forskjellig, og det både forvirrer og fascinerer forskerne.

Den Y. pestis som fikk den justinianske pesten til å eksplodere på 500-tallet, og som kan ha tatt livet av inntil 100 millioner, ebbet ut på egenhånd etter forholdsvis kort tid.

Dette til tross for at den hadde stor suksess – sett fra mikrobens ståsted.

Senere da Svartedauden kom, ble utviklingen annerledes, selv om reiseruten var temmelig lik. 

 

Tann som har tilhørt et offer for den Justinianske pesten på 500-tallet. Forskerne har klart å analysere DNA fra tannen.

(Foto: McMaster University)

Etter å ha startet i Kina, for så å utslette over halve Norges og Europas befolkning på 1300-tallet, forekom det utbrudd over de neste 300 årene før det ble stille.

Så gjenoppstod bakterien igjen i Kina og Hong Kong mot slutten av 1800-tallet, og spredte seg med utbrudd over store deler av verden.

Spekulerer i pandemi

Nettopp slik uforutsigbar og forskjellig oppførsel av to ulike varianter av samme bakterie, åpner muligheter for nye utbrudd, mener forskerne:

-  Vi vet at bakterien Y. pestis har hoppet fra gnagere til mennesker flere ganger gjennom historien, og at det finnes reservoarer av den blant gnagere mange steder i verden.

- Kunne den justinianske pesten forårsake en omfattende pandemi for deretter å bare forsvinne, så kan noe slikt skje igjen, sier forsker David M. Wagner ved Northern Arizona University, i en pressemelding.

At Wagner spekulerer i om det kan komme et nytt, stort utbrudd, betyr ikke at vi vil få noen ny Svartedauden, der halve Norges befolkning stryker med.

- Vi har antibiotika

Det finnes riktignok fortsatt pestbakterier i virksomhet, etterkommere etter Svartedauden, som forårsaker flere tusen årlige sykdomstilfeller i blant annet Afrika, Asia og Latin-Amerika.

 

Men dagens medisiner og helsevenser er mye, mye bedre utviklet enn da pesten herjet som verst.

- Heldigvis har vi antibiotika i dag, noe som reduserer risikoen for en ny storskala-pandemi, sier Wagner.

Det som derimot vil være skumlere er noe Wagners kollega Hendrik Pionar har påpekt, nemlig en mulig framtidig pestversjon som videreføres gjennom dråpesmitte, ikke som i dag gjennom at infiserte lopper hopper fra rotter og over til mennesker.

Nøtter å knekke

Blant nøttene forskerne vil knekke framover er hvorfor den justinianske pesten ebbet ut, nettopp for å vite mer om hvordan pestbakteriene opererer.

De skriver i studien at det kan ha blitt mangel både på vertsrotter og nye ofre å smitte – eller at folk etter hvert faktisk utviklet en viss immunitet.

Wagner sier en annen mulighet er at klimaendringer gjorde det vanskeligere for bakterien å overleve.

Samtidig trekker forskerne inn klima i spekulasjonene rundt tidspunktene for utbrudd.

Se video der funnene forklares nærmere:

Forskerne tror at tider med ustabilt klima kan være en forklaring, siden det er et fellestrekk at alle de tre pandemiene begynte i peroder det regnet ekstremt mye.

DNA-fragmentene som ble brukt i analysene er hentet fra tennene til to ofre for den justinianske pesten, grvavlagt i en gang mellom 541 og 543 på en liten kirkegård i tyske Aschheim.

Referanse:

David M Wagner Yersinia pestis and the Plague of Justinian 541—543 AD: a genomic analysis. The Lancet Infectious Diseases, Early Online Publication, 28 January 2014 doi:10.1016/S1473-3099(13)70323-2

31 Jan 2014

ruser seg for å mestre sykdom

Pasienter med alvorlige psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse, kan bruke rusmidler helt bevisst for å dempe symptomer eller motvirke bivirkninger av medisiner.

– For enkelte pasienter er rusbruk en klar strategi for å håndtere hverdagen. De har flere positive enn negative erfaringer med å ruse seg, påpeker Henning Pettersen, stipendiat ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP).

Pettersen har intervjuet 11 pasienter som både har en alvorlig psykisk lidelse og en ruslidelse. Pasientene ble spurt om hvorfor de bruker rus, og hvordan de opplever at rusbruket påvirket den psykiske lidelsen.

– Hvilke rusmidler de bruker, er ikke tilfeldig, understreker Pettersen.

Gir en timeout

«Det kan gå 24 dager, så fjerner 12 øl alle problemene mine. Jeg får en pause, så kan jeg begynne på nytt, holde ut 24 dager til. Så, 12 øl til. Sånn er livet mitt,» sa en av de som ble intervjuet.

Flere mente alkohol minsker angst og depresjon. De brukte alkohol for å roe seg ned, få sove om natten og for å få en timeout fra sykdommen. Cannabis hjalp dem dempe lyden av indre stemmer.

Amfetamin ble brukt av ulike årsaker. Noen brukte amfetamin til å utløse en manisk fase, andre til å roe indre stemmer.

«De maniske fasene oppleves annerledes når jeg er høy på amfetamin. Hvis jeg er høy, føler jeg meg sterkere i den fasen,» sa en pasient med bipolar lidelse.

Amfetamin ble også brukt til å motvirke bivirkninger av medisin. Antipsykotiske medikamenter, som mange alvorlig psykisk syke tar, har ofte alvorlige bivirkninger som vektøkning, søvnløshet og mangel på energi og tiltakslyst.

Noen av pasientene tok amfetamin for å få mer energi.

Slankemiddel

«Jeg begynte med amfetamin for å gjøre noe med bivirkningene av medisinen jeg tok. Jeg sov så mye at det eneste jeg ønsket var en dag eller en helg hvor jeg var våken.»

Kraftig vektøkning er en vanlig bivirkning, og noen av intervjuobjektene brukte amfetamin som slankemiddel.

Pettersen understreker at pasientene han intervjuet ikke er tunge rusbrukere. De ruser seg ikke hver dag. Men rusbruken øker i perioder når symptomene er sterke.

– Gjennom rusbruket opplever de at de kan ha kontroll over livet og hverdagen, sier Pettersen.

Må behandle begge deler

Han mener helsepersonell må stiller mer detaljerte spørsmål om pasientenes rusbruk. Det er ikke nok å spørre om de ruser seg eller ikke.

– Hvor ofte ruser de seg? Hva slags rusmidler bruker de? Hvorfor? Dette må inn i kartleggingen av pasienten.

– Behandlere må bli klar over at mange som ruser seg, gjør det for å lette symptomene på den psykiske lidelsen, mener Pettersen.

I dag er det ofte slik at pasienter som svarer ja på spørsmål om de ruser seg, blir henvist til rusbehandling. Dette er ikke godt nok, ifølge Pettersen.

– Begge lidelsene må behandles samtidig. De må få behandling for den psykiske lidelsen slik at de ikke trenger bruke rusmidler som medisin.

Referanse:

Pettersen m.fl: Walking the fine line: Self-reported reasons for substance use in persons with severe mental illness, International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-Being, 2013, 8: doi: 10.3402/qhw.v8i0.21968

31 Jan 2014

psykisk syke unge får medisiner – ikke oppfølging

Får en ungdom først forskrevet medisiner mot søvnløshet, angst eller depresjon, kan det føre til mange års sammenhengende medisinbruk.

Over 25 prosent av de som rapportere psykiske lidelser som 15-16-åringer, får skrevet ut resepter på psykofarma når de er 25 år gamle.

– Dette er urovekkende. Disse ungdommene må få bedre oppfølging i helsevesenet, mener Anne Kjersti Myhrene Steffenak ved Høgskolen i Hedmark.

Hun har nettopp tatt doktorgrad ved Karlstad universitet, der hun har studert psykisk helse og bruk av medisiner blant 15-16-åringer og helsesøstres oppfatning av sine roller knyttet til dette. Både registerdata og dybdeintervjuer er brukt i studien.

Sovemedisiner øker mest

Det har skjedd en generell økning i bruken av medisiner mot psykiske problemer og lidelser blant ungdom, viser tall fra Reseptregisteret.

I Myhrene Steffenak utvalg på nær 12 000 ungdom på 15 og 16 år, hadde 15,5 prosent psykiske lidelser. Tre av fire var jenter.

En fjerdedel av ungdommene med en psykisk lidelse får enten sovemedisin, antidepressiva eller angstdempende medikamenter.

Økningen er størst når det gjelder sovemedisin, forteller Myhrene Steffenak. Særlig gjelder det melatonin, et hormon som virker på døgnrytmen. Økningen skjer til tross for at medikamentet ikke er godkjent for bruk blant unge, på grunn av manglende dokumentasjon på sikkerhet og effekt.

Helsesøster viktig

Helsesøster er ofte den første en ungdom snakker med om sine psykiske problemer. Tidligere var det først og fremst prevensjon ungdommene kom til helsesøstre og snakket om, nå er det oftest psykisk helse.

Få helsesøstre har kunnskap om psykiske lidelser og medisiner mot det. Selv om mange har tatt videreutdanning for å møte økningen av psykiske lidelser blant ungdom, har mange ikke nok kompetanse til ta hånd om disse problemene. 

Likevel ender det ofte opp med store deler av ansvaret.

Fastlegen har dårlig tid

Tidligere forholdt helsesøstrene seg til kommunelegen, som var en viktig diskusjonspartner for dem.

Etter at fastlegeordningen ble innført, har alle elever ved en skole hver sin fastlege, noe som gjør det uoverkommelig for helsesøstrene å ha kontakt med alle.

Det er heller ikke etablert klare retningslinjer for samarbeid med dem.

Dårlig oppfølging

Ungdommene erfarer at de mangler tilgang til profesjonell støtte i helsetjenesten og får dårlig oppfølging med hensyn til medisineringen.

Dybdeintervjuer med ungdommer som sliter tungt psykiske, kan oppleve at fastlegen deres bare bruker 15 minutter på konsultasjonen med dem.

I de tilfeller der legen forskriver antidepressiva, savner de ofte informasjon om hva medisinen gjør med kroppen deres. Noen ungdommer forteller at de selv må lete seg fram på nettet for å finne ut om medisinens virkning og bivirkninger.

– Ungdommer forteller at de bare kan ringe til legen for å få fornyet resepten på antidepressiva, uten å bli kalt inn til ny samtale, forteller forskeren.

Ingen å diskutere med

Når ungdommene ikke føler at de får god nok oppfølging fra legen sin, blir helsesøstrene svært viktige. Både med hensyn til samtale og oppfølging av medisiner.

Ungdoms erfaring med antidepressiva er både positive og negative, forteller forskeren.

For noen kan medisinen hjelpe dem til å være i stand til å møte venner og fungere noenlunde normalt i hverdagen. Men mange opplever også store bivirkninger av medisinene, som hallusinasjoner og et flatt følelsesliv.

Det kan være er frustrerende å ikke ha noen å diskutere dette med.

Foreldre skammer seg

Livet med venner, familie og skole blir påvirket av medisinene. Psykisk syke ungdommer Myhrene Steffenak har intervjuet, sier at de får negative reaksjoner fra venner og familie på sitt medikamentbruk. Noen forteller også at de opplever at foreldrene deres skammer seg over at de bruker medisiner.

– Dessverre har de ungdommene som har psykiske plager også tilleggsbelastninger. De har oftere fysiske smerter, et høyere alkoholinntak, røyker mer og er mindre fysisk aktive enn andre ungdom.

I tillegg kommer de kommer oftere fra lavinntektsfamilier og har selv ikke store ambisjoner med hensyn til utdanning.

Trenger mer kunnskap

Myhrene Steffenak, som selv har jobbet som helsesøster i mange år, mener at helsesøstre er gode på mye, men at de trenger mer etterutdanning i psykisk helse.

– Men det er også svært viktig at det blir bedre kommunikasjon og flyt i helsetjenesten. I dag er det for lite sammenheng i tjenestene, sier hun.

31 Jan 2014

ikke alle korsbåndskadde trenger operasjon

Hvert år er det rundt 4000 mennesker i Norge som ryker fremre korsbånd.

De aller fleste som skader seg driver med såkalt vridningsutsatte idretter som håndball, fotball, innebandy, basket og alpint.

Skaden har alvorlige konsekvenser i form av redusert knefunksjon, redusert deltagelse i idrett og økt risiko for tidlig utvikling av slitasjegikt.

I Norge opereres rundt halvparten av alle korsbåndskader. Mange gjenvinner imidlertid god knefunksjon med aktiv rehabilitering og får et stabilt kne uten operasjon.

– Ønsker pasientene å gå tilbake til krevende idretter med høy belastning på knær, som ballidretter og alpint, kan det være en god forsikring å operere, sier stipendiat Hege Grindem ved Norges idrettshøgskole.

Hun har i sitt doktorgradsarbeid fulgt 150 pasienter som har røket fremre korsbånd.

– Ønsker de å drive med aktiviteter med mindre belastning på knær, som sykling, løping og svømming, kan de i større grad trene opp et funksjonelt kne og klare seg bra uten kneoperasjon, sier Grindem.

Måtte velge selv

Det finnes lite dokumentasjon på hvilke pasienter som oppnår gode resultater ved aktiv rehabilitering uten operasjon. Derfor har Grindem evaluert knefunksjon og idrettsdeltagelse hos pasienter som er behandlet både med og uten operasjon av korsbåndet.

– Pasientene har etter skaden gjennomført et treningsprogram over fem uker med vekt på styrke-, balanse- og stabilitetstrening for å få best mulig funksjonalitet i kneet etter skaden, sier forskeren.

I tillegg fikk pasientene i denne perioden informasjon om forløpet ved både et operativt og et ikke-operativt inngrep. Ved operasjon erstattes som oftest ødelagt korsbånd med en sene fra forsiden av kneet eller baksiden av låret, som danner et nytt korsbånd.

På bakgrunn av knefunksjonen og informasjon fra pasientene om aktivitetsambisjoner, ga ortopeden et tilbud om operasjon. Pasienten måtte selv takke ja eller nei til tilbudet.

– Tanken er at inngående informasjon og økt forståelse vil sette disse pasientene bedre i stand til å ta et valg, poengterer Grindem.

– Mye tyder på at knefunksjonen tidlig etter skade kan ha betydning, i alle fall hos dem som velger ikke å operere.

70 prosent av pasientene i prosjektet valgte å bli operert. De som opererte, gjennomførte opptrening i 6–12 måneder etter operasjonen, mens de som ikke valgte operasjon, fortsatte opptrening i 2–3 måneder til.

Tilbake i hovedidrett

Etter ett år var det like mange opererte og ikke-opererte som var tilbake i sin hovedidrett – hele 68 prosent.

– Dette er et overraskende resultat som understreker at det er fullt mulig å drive med idrett uten å operere. Videre var det overraskende at over halvparten av dem som ikke ble operert fortsatte med en idrett legene rådet dem til å kutte ut, sier Grindem.

Selv om idrettsaktiviteten som forventet var lavere enn før skade, viste undersøkelsen at både opererte og ikke-opererte pasienter drev med mer knebelastende idrett enn det de ble rådet til.

– 19 prosent av alle i studien skadet et av knærne på nytt i løpet av to år, og pasientene som fortsatte med typiske vridningsidretter, sliter mest, sier Grindem.

Bakgrunn:

Hege Grindem disputerte i går ved Seksjon for idrettmedisin ved Norges idrettshøgskole, med avhandlingen Knefunksjon og idrettsdeltagelse etter ikke-operativ og operativ behandling av pasienter med fremre korsbåndskade.

Doktorgradsprosjektet er del av et større prosjekt mellom Norsk forskningsssenter for Aktiv rehabilitering (NAR), NIH, Oslo Universitetssykehus, Nimi Ullevål og Universitetet i Delaware, USA.  Prosjektet er finansiert av National Institutes of Health (USA).

30 Jan 2014

skam, sinne og sårbarhet bak unge menns selvmord

Norge var et av de første landene i verden som etablerte nasjonale handlingsplaner mot selvmord. Det skjedde i 1994.

- Likevel har selvmordstallene holdt seg noenlunde stabile, og det er særlig knyttet stor bekymring til de unge mennene.

Det sier forsker og psykolog Mette Lyberg Rasmussen ved Folkehelseinstituttet, til forskning.no.

- Må flytte fokus

Rasmussen står bak en ny studie av selvmord hos ti menn opp til 30 år, som ikke tidligere hadde vært i kontakt med psykisk helsevern, eller gjort selvmordsforsøk.

- Til tross for at vi har bygd opp tilbudet innen psykisk helsevern, blant annet med tanke på å forebygge selvmord, har vi i liten grad klart å gjøre noe med selvmordsratene.

- Derfor må vi flytte fokus fra den repeterende risikoforskningen som har dominert mye av selvmords-feltet, og forsøke å forstå mer av hvorfor mennesker tar livet sitt, uavhengig av eventuell psykisk sykdom, sier Rasmussen.

Hun mener det er svært viktig å finne ut mer om hvorfor unge menn som tilsynelatende framstår som velfungerende, plutselig og uventet for omgivelsene, velger å avslutte livet.

En særlig sårbarhet

Å fange opp at noe er galt kan være vanskelig. Verken nær familie, venner eller tidligere kjærester forsto i forkant av selvmordet  at mennene, som var veldig prestasjonsorienterte, var i alvorlig krise.

Resultatene viser at nære etterlatte ikke så tegn på alvorlig psykisk lidelse. I stedet peker analysen på en særlig sårbarhet hos mennene.

Sårbarheten Rasmussen og kollegene påpeker, handler om at mennene synes å ha lite å gå på, dersom de ikke lykkes med målsettinger eller blir avvist.

I slike situasjoner oppstår en sterk følelse av skam og mye sinne, som de verken er i stand til å håndtere eller regulere, forklarer Rasmussen:

- Det er ikke høye mål i seg selv, men følelsen av at de har mislykkes som person, hvis de ikke når målene sine i livet, som er det sentrale, sier hun.

Det dreier seg for eksempel om å klare å håndtere og regulere seg etter for eksempel kjærestebrudd eller nederlag på skole eller i jobb.

Hvordan nå de unge mennene?

For mennene ble selvmordet en vei ut av en situasjon der de opplevde en uutholdelig mental smerte, påpeker hun og kollegene i studien.

Rasmussen mener funnene utfordrer den etablerte oppfatningen om at selvmord  er et symptom på  en underliggende psykisk lidelse, og at forebygging er et hovedanliggende kun for psykiatrien.

- Det bør i større grad tenkes forebygging også utenfor psykisk helsevern, og spesielt må vi rette  fokus på hvordan vi skal nå de unge mennene. Ingen av de i vår studie var i kontakt med helsevesenet i perioden før selvmordet, påpeker hun.

De nye funnene stemmer også med nyere studier som viser at opptil 40 prosent av personer som tar livet sitt  ikke har noen identifiserbar psykisk lidelse i forkant.

61 dybdeintervjuer, 6 avskjedsbrev

Analysen bygger på 61 dybdeintervjuer med mødre, fedre, søsken, venner og tidligere kjærester til ti menn som begikk selvmord. Seks avskjedsbrev er også inkludert.

Rasmussen og kolleger analyserte, for hvert selvmord, 4-8 intervjuer med etterlatte om hvordan avdøde fremsto for dem, og hvordan de forsto selvmordet. I tilfeller det fantes et brev ble dette også trukket inn.

Ifølge Rasmussen hadde ikke de unge mennene gitt utrykk for noen direkte planer om å ta livet sitt.

- De etterlatte forteller derimot om noen indirekte tegn i perioden før selvmordet, knyttet til hvordan de opplevde at den unge mannen uttrykker desperasjon, og snakker om ting han burde håndtert annerledes, sier Rasmussen

Hun legger til at pårørende og nære personer kan være viktige i å møte mennene i deres fortvilelse og desperasjon.

- Spesielt er det viktig å ta tak i uttalelser en stusser på, magefølelser som gjør en urolig, og utforske disse direkte med vedkommende, der og da, mener forskeren.

Referanse:

Mette L. Rasmussen, ml.fl. Exploring Vulnerability to Suicide in the Developmental History of Young Men: A Psychological Autopsy Study. Death Studies. DOI: 10.1080/07481187.2013.780113 Sammendrag

30 Jan 2014

gener bestemmer effekten av diett og trening

Hører du til dem som alltid takker nei til kake og trener flere ganger i uken, men som likevel veier for mye? Det skyldes kanskje genene dine.

– Det er ikke alle som kan bli idrettsutøvere, selv om de trener hardt. Det skyldes at genmaterialet vårt er forskjellig, sier Tuomas Kilpeläinen, som er forsker ved Københavns Universitets Biomedicinske Institut.

– Alle mennesker vil ha en respons når de går på diett og er fysisk aktive, men det er forskjell på hvor stor responsen er. På grunn av bestemte genvariabler kan noen trenge større livsstilsendringer og en annen form for trening enn andre, fortsetter han.

Folk med fedmegen har mer nytte av mosjon

Forskere har blant annet funnet ut at en variant i et gen kalt FTO, som er den sterkeste kjente genetiske faktoren for fedme, med stor sannsynlighet også har innflytelse på hvor mye vi går ned i vekt når vi trener.

– Mennesker som har den varianten av FTO-genet som forårsaker økt kroppsvekt, har større effekt av fysisk aktivitet enn andre. Det ser altså ut til at det er særlig viktig for dem å trene. Fysisk aktivitet kan tilsynelatende redusere virkningen av den genetiske disposisjonen for fedme, sier Kilpeläinen.

Forskerne vet også at noen type 2-diabetikere har nytte av å trene ganske lite, mens andre må bevege seg mye mer før de får noe ut av det.

Kunnskap om gener kan gjøre forebygging bedre

Man vet at effekten av trening kan være genetisk bestemt, forklarer Kilpeläinen, som forsker på personer med diabetes.

– Hvis vi finner de genvariantene som er involvert, kan vi gi diabetikere bedre veiledning, for eksempel om de får noe ut av å trene mer eller av å gå på en bestemt diett, sier Kilpeläinen.

Kosthold gir svar

Tuomas Kilpeläinen bruker data fra den store danske undersøkelsen Kost, Kræft og Helbredskohorte, som ble opprettet av Kræftens Bekæmpelse i 1993.

Gruppen som ble undersøkt består av 57 000 middelaldrende dansker, som på begynnelsen av 1990-tallet svarte på en lang rekke detaljerte spørsmål om livsstil, kosthold og helse. Samtidig tok forskerne blodprøver, urinprøver og gjennomførte kliniske tester.

Hvert år har de 57 000 danskene svart på nye spørreskjemaer, slik at forskerne har oversikt over eventuelle livsstilsendringer.

– Det er et enestående datamateriale, fordi det gir oss detaljerte opplysninger om folks livsstil, helse og kosthold. Samtidig har vi mulighet til å kartlegge forsøkspersonenes DNA, fordi blodprøvene er oppbevart i en biobank, sier Kilpeläinen.

Gener blir sammenlignet med livsstil

I forskningsprosjektet kartlegger han DNA-et til 6000 forsøkspersoner, som ifølge det store nasjonale befolkningsregisteret har fått konstatert type 2-diabetes. De kartlegger også genene til 9000 tilfeldig utvalgte kontrollpersoner.

Deretter sammenligner forskerne deltakernes genmateriale med livsstilen deres. På den måten kan de se om det er bestemte genvarianter som påvirker koblingen mellom helse, kosthold og trening.

– Når vi nå ser på genene og livsstilen til så mange mennesker, håper vi å identifisere genvariabler som avgjør hvor stor nytte man har av trening og dietter, sier Kilpeläinen.

Også til hjelp ved andre sykdommer

Hvis Tuomas Kilpeläinen finner de genvariablene han er på utkikk etter, kan prosjektet bidra til at forebygging og behandling av diabetes blir mer målrettet for den enkelte pasienten. For eksempel kan man forestille seg treningsprogrammer eller dietter som er tilpasset den enkelte pasientens genetiske sammensetning.

Prosjektet vil også bidra med ny kunnskap om den menneskelige biologien samt om samspillet mellom livsstil og gener, sier forskeren.

Han forventer at resultatene ikke bare blir nyttige for diabetikere, men også for pasienter med en rekke andre livsstilsrelaterte sykdommer.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

29 Jan 2014