Daily Archives: January 8, 2014

dyrker muskelceller på flasker for å lære om kjøttkvalitet

Det er kjent at faktorer som gener, miljø, fôr og behandling er med på å bestemme mørhet, saftighet og smaken på kjøttet. Nå kartlegger forskerne hvorfor, ved å se på hva som skjer på molekylnivå.

Det optimale for å studere molekylære mekanismer i kjøtt er å bruke levende dyr. Det er imidlertid etisk problematisk, og svært kostbart.

Et godt alternativ til dyreforsøk er å bruke cellemodellsystemer. I et slikt system hentes levende muskelceller ut fra kjøttmuskelen, og dyrkes videre i flasker.

Nå kan forskerne studere hva som skjer med muskelcellene når musklene dør, og hvordan dette henger sammen med kvaliteten på kjøttet. I tillegg har de mulighet til å manipulere modellsystemet og studere effekten av enkeltkomponenter.

Ytrefilet som utgangspunkt

Ved matforskningsinstituttet Nofima har forskerne utviklet et godt cellemodellsystem for muskel basert på stamceller fra ytrefilet fra storfe.

De henter en fersk ytrefilet fra slakteriet til laboratoriet, og tilsetter enzymer som bryter ned bindevev og fett slik at bare muskelstamceller gjenstår.

Muskelstamcellene plasseres i en flaske med flat bunn. Etter et par dager har stamcellene festet seg til bunnen og begynt å dele seg.

Cellene utvikler seg og fordobler seg i flaskene så lenge de får næring, som består av sukker, vekstfaktorer og protein. Etter hvert som cellene blir flere, minsker plassen og cellene legger seg inntil hverandre.

Deretter begynner cellene å smelte sammen til lange fiberlignende strukturer. De slutter å vokse, og er nå på vei til å danne muskler.

Studerer hvordan muskler dannes

I et levende dyr vil disse lange fiberlignende strukturene gå sammen for å danne ferdig utviklede tre-dimensjonale muskelfibre, som er hovedbestanddelen til en muskel.

– I modellsystemet dyrker vi ikke ferdige muskler, men vi kan studere flere trinn i prosessen med å danne muskler. Vi kan studere både muskelceller som er i vekst og muskelceller som har spesialisert seg til å bli muskelfibre, forteller seniorforsker Kristin Hollung i Nofima.

Dette er samme teknologi som brukes for å lage laboratoriedyrket kjøtt, men i en helt annen skala.

Sammen med forskerkollegene Sissel B. Rønning og Mona E. Pedersen vil Hollung nå å finne ut mer om hva som skjer i musklene ved slakting og hvilke biologiske prosesser som settes i gang i muskelcellene.

– Når et dyr slaktes vil musklene miste tilgangen på næringsstoffer og oksygen. Dette prøver vi å etterligne i vårt modellsystem ved å fjerne oksygen og næringsstoffer, forteller Rønning.

Bindevev og muskler

Ved hjelp av dette modellsystemet har forskerne funnet svar på hvordan ulike deler av bindevevet påvirker muskelvekst.

– Vi vet at både mengden og sammensetningen av omkringliggende bindevev påvirker kjøttkvalitet. I eldre dyr finnes det for eksempel mer intramuskulært bindevev enn i yngre dyr, noe som bidrar til å gjøre kjøttet seigere, sier Hollung.

Forskerne har studert bindevevet, og sett på hvordan spesifikke deler av bindevevet påvirker muskelcellenes evne til å spesialisere seg.

Mange spørsmål og flere muligheter

Det er uendelige muligheter med et slikt modellsystem.

Hva skjer hvis cellene får for mye næringsstoffer? Bedres kjøttkvalitet hvis vitaminer tilsettes? Hvorfor omdannes noen muskelceller til fett? Kan denne prosessen styres? Hvilke biologiske mekanismer er viktige for kjøttkvalitet?

- Dette er blant spørsmålene vi ønsker å belyse ved hjelp av cellekulturer, avslutter Hollung.

08 Jan 2014

færre infarkt med god ungdomskondis

Det er forskere fra Umeå universitet i Sverige som viser fram en kobling mellom en persons fysiske utholdenhet ved 18 års alder, og risikoen for hjerteinfarkt 30-40 år senere.

Tenåringer med god kondisjon ved inngangen til voksenlivet, har betydelig lavere risiko for å bli rammet av en slik alvorlig hjertehendelse.

- Vi ser en sterk forbindelse, sier professor Peter Nordström.

- Viktig å holde vekten

En sammenligning av de best og dårligst trente 18-åringene hva angår kondisjon, viser at de sistenevnte hadde mer enn doblet risiko for infarkt senere.

Mennene i studien ble fulgt i 34 år i gjennomsnitt, inntil januar 2011, eventuelt til de enten fikk infarkt eller døde. Forskerne justerte for KMI, alder, og hvilket år og sted for sesjonen.

Men: det hjelper muligens ikke bare å trene, man bør også holdet et øye på vekta gjennom årenes løp, ifølge studien.

- Selv om man skulle være i veldig god form, så ser ikke dette ut til å kompensere fullt ut for overvekt eller fedme med tanke på infarkt-risikoen, sier Nordström.

Trente voksne med en kroppsmasseindeks (KMI) som tilsvarer overvekt eller fedme, hadde nemlig høyere risiko for infarkt enn utrente, tynne og normalvektige menn.

Professoren mener funnene peker mot at det kan være viktigere ikke å være overvektig eller fet, enn å ha god kondis. 

- Men det er enda bedre om man er både normalvektig og i form, uttaler Nordström i en pressemelding.

Kan ikke vise årsakssammenheng

Nordström påpeker at studien viser en sammenheng mellom god kondisjon og lavere infarktrisiko. Med et slikt design er det ikke mulig å si at det faktisk er trening som gir effekten.

- Forholdet mellom fysisk form og hjertesykdom er komplekst, og kan påvirkes av faktorer vi ikke har undersøkt i denne studien, sier professoren.

Dessuten har forskerne kun målingene av BMI, fysisk form og blodtrykk fra sesjonene, så det er ikke kjent hvordan disse risikofaktorene endret seg senere.

Siden testene ble utført på unge menn, er det heller ikke sikkert at resultatene er overførbare til kvinner eller eldre, påpeker European Society of Cardiology.

Nordström trekker også fram at en del folk både har nedarvet lav risiko for hjerteinfarkt, og evnen til å være lettrent. 

Gode vaner som varer?

En annen mulig forklaring er at personer som har gode treningsvaner og kondis som 18-åringer, i større grad holder fast ved disse vanene også senere.

Men dette har ikke de svenske forskerne undersøkt.

Likevel; det er neppe lurt for unge i dag å la kroppen forfalle etter fylte 18 år og håpe på at sammenhengen holder.

Forskerne har derimot tatt for seg fysisk form og senere hjertesykdom blant nærmere 750 000 menn som har vært til sesjon i det svenske forsvaret i perioden 1969-1984.

På sesjon avgjøres det om en person er tjenestedyktig, hvilket  blant annet innebærer en fysisk helsesjekk.

Referanse:

Gabriel Högström, Anna Nordström og Peter Nordström. High aerobic fitness in late adolescence is associated with a reduced risk of myocardial infarction later in life: a nationwide cohort study in men. European Heart Journal. doi:10.1093/eurheartj/eht52

08 Jan 2014

bedre hjortepølser med forskerhjelp

Behovet for å ha et sted å slakte hjort fra hjortefarmen har på få år utviklet seg til å bli Vinje slakteri – en bedrift med tre ansatte.

Underveis har slakteriet deltatt i et prosjekt i regi av VRI-Telemark. VRI er Forskningsrådets satsing på forskning og innovasjon i regionene

- Det startet i 2007, forteller Knut Erik Jordstøyl, som eier og driver slakteriet på gården Kingland sammen med kona Aslaug Kostveit.

- Vi drev hjorteoppdrett og måtte ha en plass for slaktet. Samtidig tenkte vi at det ville være lurt å utnytte resursene og tilby elgjegerne et sted for slakting og nedskjæring av viltet. Og så ballet det bare på seg. I 2009 stod slakteriet ferdig til elgjakta på høsten.

Slakting for jaktlag

Virksomheten startet forsiktig med produksjon av kjøttvarer fra egne hjorter og nedskjæring, kverning av kjøttdeig og vakuumpakking for jegere. To, tre jaktlag de første årene har vokst til å bli mange. Nå bruker jegere fra Vest-Telemark, Drangedal, Kongsberg og Hedmark tjenestene til Vinje slakteri.

– Vi kjøper inn en del kjøtt fra elgjegerne til bruk i egen produksjon. Vi kjøper også om lag 160 lam hvert år. Lammene bruker vi til pinnekjøtt, fenalår og stykningsdeler som lår og stek, forklarer Jordstøyl.

Ekteparet har 30 til 40 vinterforede hjort, som slaktes og foredles i slakteriet. I tillegg kjøpes det inn en del ferdig slaktet gris.

Vinjeburger, Vinjekurv og produktserien Vinjesvingen er varemerker som har etablert seg i markedet.

Forskningshjelp til spekematen

Ekteparet viderefører de tradisjonene de har med seg fra oppveksten. Det er foreldregenerasjonens kunnskaper som brukes i virksomheten. I tillegg fikk slakteriet forskerhjelp gjennom VRI-Telemark.

– Vi har fått hjelp til å utvikle spekepølsa og kurven. Prosjektet skaffet oss spisskompetanse på spekemat og røyking. Vi så at vi hadde behov for kompetanse, og fikk noen dager ved matforskingsinstituttet Nofima på Ås. Det var nyttig, forteller Jordstøyl.

Forskingsaktiviteten kom i stand ved at kompetansemegler hos VRI-Telemark, Anne-Guri Kåsene, tok kontakt og spurte om det var noe slakteriet hadde bruk for hjelp til.

– Vi fikk god hjelp og økonomisk støtte. I praksis dekket støtten kostnadene for arbeidet hos Nofima. Vår egenkapital bestod i at vi la vi ned en god del egeninnsats i prosjektet. Vi jobbet med produktenes kvalitet, smak og konsistens, sier Jordstøyl.

Hjort i burgere og pølser

Slakteriet har en omfattende produksjon, og varene selges på messer, direkte til kunder, til kafeer, hotell og restauranter og i alle Sparbutikkene i Vinje kommune. I tillegg selges varene gjennom selskapet Veslegut Mat AS.

Veslegut Mat har en velutstyrt vogn med fire griller, kjøle- og fryserom. Vogna tas med på idrettsarrangementer, festivaler og messer for salg og servering.

– For ikke lenge siden ble vi også kontaktet av NorgesGruppen. Noen hos grossisten hadde smakt våre produkter, og de har lyst til å selge våre varer i noen utvalgte Menybutikker. Det er en anerkjennelse, forteller Jordstøyl.

– I Vinjeburgeren bruker vi hjortekjøtt med et innslag av svin for å runde av smaken og for at burgerne skal bli saftige. Slakteriet har også et stort utvalg av spekemat, som spekepølser, skinker og spekebiff av elg. Hjortekjøttet blir også speket. Vi leverer et bredt spekter av produkter, både stykningsdeler og foredlede produkter, forsikrer Jordstøyl.

08 Jan 2014

luften i svømmehaller kan gi astma

Svensk forskning viser at all treningen elitesvømmere gjør kan gi økt risiko for astma.

Det kom fram i en artikkel i Scandinavian Journal of Medicine in Sports fra i fjor. Nå har en av forfatterne, Kerstin Romberg fra Lunds universitetet, skrevet en doktorgrad om emnet.

Konklusjonen er klar: Selv om elitesvømmerne lever sunnere liv enn andre, så har de nesten dobbelt så ofte astmadiagnoser eller astmalignende symptomer.

Større risiko enn annen idrett

Forskning har tidligere vist at alle idrettsfolk har en økt risiko for astma, men det er nok ikke bare den harde treningen som ligger bak.

De svenske forskerne har nemlig sammenlignet svømmere med tennisspillere. Hos befolkningen som helhet har 16–17 prosent en astmadiagnose. Blant elitesvømmerne har hele 37 prosent astma. Hos tennisspillerne har 25 prosent den samme diagnosen.

Forklaringen er antakelig stoffet «trikloramin», som man finner i svømmehallene.

– Når man renser vannet i svømmehaller ved hjelp av klor, skjer det en reaksjon mellom kloret og de organiske materialene, som for eksempel urin. Dette fører blant annet til at stoffet trikloramin dannes, som har en skadelig virkning på slimhinnene i luftveiene. Det kan være en av årsakene, sier Kerstin Romberg, som er ansatt ved avdeling for lungemedisin og allergologi på Lunds universitet i Sverige.

Rombergs kollega, professor Leif Bjermer, supplerer: – Det finnes studier av betydningen av eksponering for trikloramin. Bare det å oppholde seg i svømmehallen gir en signifikant forandring.

Andre studier indikerer, ifølge Kerstin Romberg, dessuten at astmaen reduseres eller forsvinner når man slutter med svømmetreningen.

Lever i hallen

Ifølge Romberg betyr ikke dette at man skal holde barna unna svømmehallen. Det er eksponering over lang tid som er problemet.

– De svømmerne jeg har undersøkt, trener gjennomsnittlig 18 timer i uken. Dessuten tilbringer de en hel del tid på kanten av bassenget, hvor de for eksempel gjør lekser. De lever så å si livet sitt i svømmehallene.

Samtidig er elitesvømmerne enda mer utsatt fordi den ekstreme treningen øker inntaket av trikloramin dramatisk.

– Vanligvis puster man inn rundt seks liter oksygen per minutt, men under trening kan svømmerne puste inn opp til 200 liter per minutt. Da utsettes slimhinner og luftveier for omgivelsene i en mye høyere grad, sier Romberg.

Ingen retningslinjer i skandinaviske land

Problemet er ifølge Romberg og Bjermer at man verken i Sverige eller Danmark har noen retningslinjer for hvor høyt nivået av trikloramin kan være i hallene.

Verdens helseorganisasjon har satt en grense på 500 mikrogram per kubikkmeter.

– I andre land mener man at en konsentrasjon på 400 mikrogram heller ikke er bra. Men ingen skandinaviske land har satt grenser for det, sier Romberg.

Leif Bjermer legger til: – I de svømmehallene vi har målt, får svømmerne en dose som er åtte til ti ganger så høy som det man anbefaler.

Ifølge Kerstin Romberg er det paradoksalt at vi ikke holder bedre øye med de svømmehallene hvor ungdommene driver eliteidrett.

– I Spania har man gjennomført en studie som viser at svømmerne i løpet av to timer med trening får en større dose enn det man tillater for en amerikansk arbeider i løpet av en hel arbeidsdag. Vi kontrollerer jo arbeidsmiljøet på mange forskjellige måter, og vi holder øye med inneklimaet på skolene, men i disse miljøene har vi slett ikke samme kontroll.

Bør man velge en annen sport?

Men svømming er jo sunt, så spørsmålet er hva foreldre til potensielle svømmere skal gjøre.

– All sport har jo sikkert fordeler og ulemper, og jeg synes ikke løsningen er at foreldre holder barna unna svømmehallene. Vi bør i stedet sørge for at det er en skikkelig ventilasjon i hallene, sier Romberg.

Hun understreker at studiene også viser at eliteidretten har positive effekter for utøverne, både sosialt og mentalt. Svømmerne i studien hadde for eksempel bedre selvtillit enn resten av gruppene.

– Når vi spør både tennisspillerne og svømmerne om hvor friske de føler seg, så synes de at de er mye friskere enn de andre gruppene, selv om de altså har flere tegn på astma og er mer syke.

– En av de svømmerne jeg intervjuet, sa at han elsket å drive svømmetrening fordi han ikke gjorde det så bra på skolen.

Faktisk er svømmehallene også bra for astmapasientene.

– Det varme, fuktige klimaet i svømmehallene faktisk bra for folk med astma

Referanser:

K. Romberg, E. Tufvesson, L. Bjermer: Asthma is more prevalent in elite swimming adolescents despite better mental and physical health, Scandinavian Journal of Medicine. Science in Sports. 2012, DOI: 10.1111/j.1600-0838.2010.01177.x

Kerstin Romberg: Every breath you take every move you make, Studies on Asthma and Sports in Adolescent Athletes. Doktoravhandling 2013. (Sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

08 Jan 2014

mindfulness lindrer angst og depresjon

Det viser amerikanske forskere i ny gjennomgang av forskningen på feltet, publisert i JAMA Internal Medicine.

Fagfolkene ved velrenommerte Johns Hopkins Medicine har analysert resultatene av 47 randomiserte kliniske forsøk, som  omfatter i overkant av 3500 deltakere. 

Bare fem av studiene sa noe om deltakernes erfaring med meditasjon, som varierte fra fire måneder til 25 år.

Moderat bedring av symptomer

Selv om  meditasjonsprogrammer ikke kan sies å være noen mirakelkur mot psykiske helseplager, så viser analysen at de likefullt har en viss positiv effekt på oss.

Forskerne framhever at daglig praktisering av meditasjon, særlig mindfulness, gir moderate forbedringer av symptomer på både angst og depresjon. Noe smerte kan også reduseres.

Innen mindfulness vektlegges en aksept av følelser og tanker her og nå, uten noen kritisk vurdering, og en avslapning i kropp og sinn. Målet er likevel ikke total harmoni eller ro.

- Mange tror at meditasjon innebærer at du bare sitter der og ikke gjør noe. Men det stemmer jo ikke. Meditasjonen er en aktiv form for trening av ens eget sinn og tankegang for å fokusere oppmerksomhet.

Det sier forsker og lege Madhav Goyal ved Johns Hopkins University School of Medicine, i en pressemelding.

Han påpeker at mange mennesker mediterer, men at meditasjon er ikke ansett som noen mainstream-behandling for noe som helst.

Lavterskeltilbud?

- Behandlende leger bør forberede seg på å snakke med pasienter om rollen meditasjon kan spille for å redusere psykologisk stress, mener forskerne.

Og stadig dukker det opp studier som peker på positive resultater av mindfulness-meditasjon, også her hjemme.

I 2011 viste en avhandling fra Univeistet i Bergen at mindfulness-brukere mestret angstplagene sine bedre.

Stipendiat Jon Vøllestad mente mindfulness ville være et godt tilbud til de som ikke får tilgang på standardbehandling eller har nytte av den.

Virker – men ikke bedre

Johns Hopkins-forskerne har vurdert meditasjonen opp mot etablerte behandlingsformer.

De finner ikke dokumentasjon på at meditasjonsprogrammer virker bedre enn aktive behandlingsformer mot angst og depresjon, som atferdsterapi og antidepressiva – eller fysisk aktivitet.

Men de positive effektene av mindfulness på depresjon kan sammenlignes med hva man kan forvente når vanlig antidepressiva benyttes på folk som behandles i primærhelsetjenesten, ifølge studien.

Det var ellers lite som tydet på at meditasjonsprogrammene hadde effekt på andre forhold, som stressnivå, livskvalitet, dopbruk, spisevaner, søvnmønster eller vekt.

Typisk med åtte ukers kurs

Deltakerne som ble analysert gikk typisk på et åtteukers kurs i mindfulness. I studier der forskerne fulgte deltakere over seks måneder, var det et typisk trekk at forbedringene fortsatte gjennom perioden.

Forskerne analyserte også noen studier med deltakere som hadde psykiske plager, og andre der deltakerne hadde blant annet søvnforstyrrelser, diabetes, hjertesykdom, kreft eller fibromyalgi. 

De analyserte studiene er kontrollert for placeboeffekt. Det betyr at forskerne har tatt forbehold om at deltakerne kan føle seg bedre selv uten faktisk å bli aktivt behandlet, fordi de tror de får behandlingen.

Det var for øvrig få studier av mantra-meditasjon som levde opp til analyse-kravene, og dermed kan ikke forskerne si stort om hvordan denne meditasjonsformen kan tenkes å påvirke psykologisk stress.

Referanse:

Madhav Goyal, m.fl Meditation Programs for Psychological Stress and Well-being: A Systematic Review and Meta-analysis JAMA Intern Med. 2014;174(3):-. doi:10.1001/jamainternmed.2013.13018

08 Jan 2014

steinalderfolk hadde råtne tenner

 

I dag er det nesten uunngåelig: Pusser du ikke tennene, får du hull. Mange hull. Men tannråte har ikke alltid vært et stort problem for mennesker uten børste og tannkrem.

Tidligere forskning har vist at medlemmene av steinalderens typiske jeger- og samlerstammer bare hadde hull i 0 til 14 prosent av tennene.

Omtrent samtidig som de første folkene begynte å drive jordbruk, for omtrent 10 000 år siden, fikk steinaldermenneskene imidlertid flere hull.

Forskerne har antatt at det var først på dette tidspunktet at det menneskelige kostholdet begynte å inneholde store mengder karbohydrater som bakterier i munnen kan bryte ned til syre.

Man har til og med brukt mengden tannråte som indikasjon på om et samfunn hadde begynt med jordbruk eller ei. Men det er kanskje ikke noe godt mål, innvender nå et team av forskere.

De har nemlig avdekket sjokkerende dårlige tenner hos en stamme av jegere- og sankere som levde i Marokko for mellom 15 000 og 13 700 år siden.

Mange hull

Det er folk fra den berømte Taforalt-hula som er blitt undersøkt. Denne grotten var bebodd i tusenvis av år, og aktiviteten var spesielt stor for mellom 15 000 og 12 600 år siden.

En del av hula ble brukt som gravplass, og inneholder hauger av menneskelige skjeletter.

 

Nå har Louise T. Humphrey fra Natural History Museum i London og kollegaene hennes undersøkt tennene til 52 avdøde steinaldermennesker, samt rester av planter fra lagene i golvet i hula.

Resultatene viste at forekomsten av sykdommer i munnen var eksepsjonelt høy, skriver forskerne i siste utgave av PNAS.

Over 51 prosent av tennene hadde hull og bare tre av de 52 individene så ut til å ha en hullfri tanngard.

Beinet rundt nesten 60 prosent av tennene var delvis oppløst og nesten halvparten av alle individene hadde rotkaries – altså hull på tannrøttene under grensa der tannkjøttet skal gå.

Vill plantekost

Det kan være flere grunner til at innbyggerne i Taforalt-hula hadde så dårlig tannhelse.

Det kan for eksempel ha vært tettere kontakt mellom individene enn vanlig, slik at tannråtebakterier lett ble overført. Og menneskene kan ha slitt med spesielt aggressive slektninger av Karius og Baktus.

Men antageligvis var kostholdet en viktig faktor, tror forskerne.

Prøvene fra bunnen i hula avslører at menneskene som bodde der spiste mange ville vekster med mye karbohydrater. Restene tyder på at de spiste mye nøtter fra steineik og kjerner fra strandfurukongler.

Nøttene og konglene egner seg godt til oppbevaring, og antageligvis drev folkene systematisk innhøsting av disse matvarene. I tillegg har forskerne funnet spor etter både ville belgfrukter og vill havre.

Bakteriemat og slipemidler

Særlig eikenøttene kan ha bidratt til det forbausende høye nivået av tannproblemer hos folkene. Og det er ikke bare fordi nøttene inneholder karbohydrater som tannbakteriene liker. Det er også kjent at andre kulturer malte slike nøtter til mel, som de senere kunne koke.

Slik behandlet, stivelsesrik mat blir mer klissete og har lettere for å bli hengende igjen i munnen, skriver forskerne.

I tillegg kommer det med små steinkorn i mel som er malt med steiner. Dette steinstøvet sliper ned tennene. Og menneskene fra Taforalt-hulen har nettopp omfattende slitasje på tannflatene.

Det er interessant at disse menneskene levde flere tusen år før andre stammer med mye karies og før de første tegnene til jordbruksaktiviteter, skriver forskerne. Da kan tannråte neppe brukes som noen sikker indikasjon på en jordbrukskultur.

Humphrey og co mener derimot at funnene kobler et kosthold med mye ville planter med bakterievennlige karbohydrater til dårlige tenner.

Andre undersøkelser har igjen antydet en forbindelse mellom munnhelse og andre helseproblemer. Dermed er det ikke umulig at Taforalt-folkene hadde generelt dårlig helse, konkluderer forskerne.

Referanse:

L. T. Humphrey, I. De Groote, J. Morales, N. Barton, S. Collcutt, C. B. Ramsey & A. Bouzouggar, Earliest evidence for caries and exploitation of starchy plant foods in Pleistocene hunter-gatherers from Morocco, PNAS Early Edition, 6. januar 2014

08 Jan 2014

rusbrukere vil ut av dårlig selskap

– Rusbrukerne ønsker å bo i spredte boliger i ordinære bomiljøer der det er få kommunale boliger, og gjerne i vanlige borettslag, forteller Anders Vassenden, som leder et forskningsprosjekt om botetthet og integrering.

Forskningen er gjort ved Iris (International Research Institute of Stavanger) for Husbanken.

Det er flere grunner til at rusmisbrukerne vil bo spredt:

– En av dem er å skjerme seg fra rusmisbruk i det hele tatt – fristelsen som følger av at naboen ruser seg. Det gjelder særlig de som ønsker å slutte: De mener det er enklere å slutte eller å ha bruken under kontroll hvis de bor alene, sier han.

Når mange rusavhengige bor samlet på ett sted, får de dessuten mange uønskede besøk fra andre i samme situasjon. De kommer for å kjøpe eller selge, de ønsker et sted å ruse seg, eller de er på jakt etter et sted å overnatte.

For fremdeles er det mange bostedsløse rusavhengige i de største norske byene, og de opplever at en hvilken som helst bolig er bedre enn ingenting.

Også de som er aktive rusbrukere og ikke arbeider for å slutte, vil helst bo spredt. De tror at det gjør noe positivt med dem – at de opptrer på en annen måte når de kan bo blant «vanlige» folk.

Små miljøer

Forskerne har intervjuet 26 rusavhengige på ulike stadier – fra dem som ruser seg aktivt til dem som er i ettervern, men også mange som står mellom bruk og rusfrihet. De bor i Oslo, Stavanger, og to mindre kommuner. I tillegg er ti ansatte i kommunale boligadministrasjoner og seks frivillige organisasjoner intervjuet.

I den nye rapporten som kommer i løpet av måneden, er intervjuene fulgt opp av spørreundersøkelser blant kommunale boligadministrasjoner og rusavhengige kommunale leietagere.

Her bekreftes det at rusavhengige ikke ønsker å bo sammen med andre rusavhengige.

– Selv ikke i Oslo består rusmiljøet av svært mange personer, og det er langt på vei slik at alle vet alt om alle, ofte inkludert hvor de bor. Husly er ettertraktet vare. Men særlig de som ønsker å slutte, vil ha distanse og anonymitet i forhold til miljøet, sier Vassenden.

Stoler ikke på hverandre

Det går an å tenke seg at det kan være en fordel å bo tett – at folk i en vanskelig sosial og følelsesmessig situasjon kan nyte godt av støtten fra og nærheten til andre i samme situasjon. Men undersøkelsene fra Iris river bena under en slik hypotese for rusmisbrukere.

– Det vi finner, er at dette er skyggesiden av sosial kapital, med lav tillit og relasjoner der det er rusen som står i sentrum. Mange stoler rett og slett ikke på hverandre. Derfor ønsker de ikke å bo sammen, rett og slett på grunn av den negative kraften som kan ligge i disse nettverkene, forteller Anders Vassenden.

Med en spissformulering fra Vassenden virker noen former for kommunale boligkonsentrasjoner slik: De man ønsker at skal komme – for eksempel familien – kommer ikke. De man ikke ønsker at skal komme – andre rusavhengige – kommer.

Vil differensiere

Det er ikke slik at alle typer konsentrert bosetting er like ille. Det viktigste er andelen aktive rusbrukere på stedet:

– Vi har intervjuet noen som bor i et kompleks i Oslo med 150 leiligheter. De trives godt, men da er andelen aktive rusbrukere veldig liten. Siden det er kommunale leiligheter, har de andre rundt deg annet å slite med, men for rusbrukerne blir det likevel som å bo spredt, forklarer Vassenden.

I rapporten konkluderer Iris-forskerne med at enhver bolig er bedre enn ingen, siden de som har vært bostedsløse forteller at selv en kommunal bolig i en rusbelastet gård var en stor oppgradering for eksempel fra hospitstilværelsen.

Dessuten finner de at bostedsløshet ligger bak deler av problemene i kommunale bomiljøer, de mener at det trengs flere boliger til rusavhengige – og de konkluderer med at botilbudet bør differensieres.

– Riv kommunale boliger

Jon Storaas, som er daglig leder i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, sier akkurat det samme: Det trengs differensiering. Han kommer med skarp kritikk av dagens boligpolitikk:

– Den kommunale boligmassen bør jevnes med jorda. Å plassere en haug med rusmisbrukere i samme boligenhet er ikke bra. Noen som er aktive misbrukere, vil ha det sånn for å ha lett tilgang på rusmidler, men de fleste vil bo mest mulig normalt blant andre folk, sier Storaas.

Han tar til orde for alternative løsninger som for eksempel å bo på et sted med en viss bemanning, der man må skrive under på at man ikke har lov til å ruse seg. Eller å kjøpe opp boliger, slik som kommunen kan gjøre til sosiale formål, for å sikre at de rusavhengige får bo sammen med andre uten rusproblemer.

– Da er åpenhet også viktig. Hvis de klarer å få til et møte med de andre som skal bo i en sånn enhet, og forteller om problemene sine og setter grenser, så går det veldig mye bedre. Det er tøft å gjøre det, å stå der og kjenne på angsten.

– Men da får de samtidig plukket av andre folks helt vanlige fordommer. Du må skape de møtene for å se at rusavhengige er skapt som andre folk. Ekstreme varianter av vanlige folk, kanskje, men vanlige folk, sier Jon Storaas.

Han kan ikke se en eneste kommune som er flink nok med boligpolitikken.

– Den er en skam i forhold til rusavhengige og psykisk syke, mener Storaas.

Referanse:

Anders Vassenden, Nils Asle Bergsgard, Terje Lie, Ryktet forteller hvor du bor, Botetthet og integrering blant rusavhengige kommunale leietakere, IRIS-rapport 2012/316

08 Jan 2014