Daily Archives: February 3, 2014

trenger vi en ny forståelse av hjernen?

Hjerneforskere har tidligere trodd at svaret på hvordan hjernen skaper våre mentale funksjoner – slik som bevissthet, tanker og følelser – bare lå i nervecellene, nevronene.

Nevronenes elektriske signaler var nemlig de eneste som er raske nok til å kunne skape den mentale aktiviteten – trodde man.

Nå viser en ny dansk undersøkelse at astrocyttene, som også finnes i hjernen, har en rask respons.

– Undersøkelsen vår peker på at astrocyttene må tas med i beregningene, sier Barbara Lykke Lind, forsker ved Institut for Neurovidenskab og Farmakologi ved Københavns Universitet.

– Man kan bli fristet til å si at resultatet åpner døren for en bedre forståelse av hvordan hjernen henger sammen og hvordan mentale fenomener som følelser oppstår.

Lind var hovedforsker for den nye undersøkelsen.

Hjerneforskningen trenger ny kurs

Hjerneforskeren har ment at alle andre celletyper enn nevroner kommuniserer for langsomt til å kunne gjøre annet enn å gi næringsstoffer til nevronene. Men Linds forskning peker altså på at det ikke stemmer.

– Man har trodd at astrocytter først reagerte etter mange signaler mellom nervecellene. Altså etter flere sekunder. Det er for langsomt til å kunne spille noen direkt rolle i å skape mentale fenomener, sier hun.

I de nye forsøkene viser Lind og kollegene hennes at astrocyttceller i musehjerner samler opp et elektrisk ladet kalsiumion i nesten samme øyeblikk som et nevron signaliserer til en annet nevron.

– Det går så raskt at cellene kan spille en direkte rolle i mentale fenomener.

Har enormt komplekse forbindelser

Astrocytter har faktisk langt mer komplekse forbindelser til hverandre enn nevronene.

– Noen forskere tror astrocyttenes komplekse forbindelser kan forklare noen mentale fenomener, som for eksempel følelser og tanker. Men også noen av de sykdommene vi har hatt problemer med å behandle, sier Lind.

I den danske undersøkelsen ser forskerne på hjernebarken. Det er der den høyere hjerneaktiviteten som planlegging finner sted. Men annen forskning peker på at astrocyttenes raske reaksjoner også finner sted i lillehjernen og hippocampus, som har med hukommelsen å gjøre.

Forskere har vært faste i troen

Det er en utbredt oppfatning i forskningskulturen at astrocytter ikke spiller en større rolle når det sendes signaler i hjernen.

Når forskere har observert rask respons fra astrocyttene, har mange ment det har vært støy i målingene.

– Dette dogmet har fått stå, selv om dataene viste noe annet. Jeg har faktisk snakket med forskere som har trukket fra data skapt av astrocyttene fordi de trodde det var støy.

Åpner for en ny forskningsskatt

Selv om den danske forskningen viser at astrocyttene reagerer raskere enn tidligere antatt, så mangler det fremdeles en del forskning på området.

– Det er for tidlig å si om astrocytter faktisk spiller en direkte rolle i mentale fenomener, men vi ser nå at det er mulig, sier Lind.

Det er Helle Waagepetersen enig i. Hun er professor ved Institutt for Lægemiddeldesign og Farmakologi på Københavns Universitet og forsker selv på signaler i hjernen.

– Det er ingen tvil om at dette åpner for en skatt vi ikke har gravd etter, og som kan ha stor betydning for forståelsen av mentale fenomener og sykdommer i hjernen, sier Waagepetersen.

Nye metoder kan bane vei

Den danske undersøkelsen viser at astrocytter reagerer lynrask på et signal fra et nevron.

– Hvordan signalet kommer fram, er imidlertid fremdeles uvisst, sier Waagepetersen.

– Det er ofte teknologien og redskapene som begrenser det vi vet. Så vi må sørge for å bruke metodene vi har til rådighet og samtidig utvikle nye metoder.

Referanse:
 

Barbara Lykke Linda m.fl: Rapid stimulus-evoked astrocyte Ca2+ elevations and hemodynamic responses in mouse somatosensory cortex in vivo, PNAS, 2013, DOI: 10.1073/pnas.1310065110

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

03 Feb 2014

ikke mindre utmattet av me-medisin

Forskning som undersøker effekten av mulige nye legemidler blir sjelden publisert hvis effekten ikke er tilstede.

Men nå har Vegard Bruun Wyller og hans forskningsgruppe ved Universitetet i Oslo gjort en studie som viser manglende effekt av et legemiddel de har testet ut mot kronisk utmattelse.

Teori om stressrespons

Bruun Wyllers forskning tar utgangspunkt i at pasienter med kronisk utmattelsessyndrom har en vedvarende stressrespons i kroppen.

Ved hjelp av medikamentet klonidin, som blokkerer stressresponsen og senker puls og blodtrykk, hadde forskerne et håp om at pasientene skulle få færre symptomer og bedre fysisk funksjon.

Problemet med forskningen på ME er ikke at vi vet så lite. Problemet er at vi ikke forstår hvordan alt det vi vet henger sammen, sier Vegard Bruun Wyller.

(Foto:Lise Ekern)

Forskerne tror flere faktorer kan ligge bak når pasientene får en vedvarende stressrespons i kroppen. De har antydet blant annet langvarige infeksjoner, dramatiske livshendelser og personlighet.

Betydelig funksjonssvekkelse

Bruun Wyller og hans kolleger har gjort en studie av 120 ungdommer mellom 12 og 18 år.

I en del av studien har forskerne sammenliknet friske og syke pasienter. Da fant de at de syke ungdommene hadde en betydelig funksjonssvekkelse, de gikk under halvparten så mange skritt om dagen som de friske og at de hadde mye utmattelse.

Forskerne fant også at de syke pasientene hadde større problemer med å sove, var mer følsomme for sanseinntrykk og hadde flere betennelsessymptomer i kroppen enn de friske ungdommene.

– De hadde i det hele tatt en betydelig overhyppighet av mange forskjellige symptomer, oppsummerer Wyller.

Ikke funnet borrelia

Det har lenge vært en diskusjon om sykdommene ME og borrelia – som du kan få etter flåttbitt – henger sammen.

Forskerne ved Rikshospitalet har gjort mikrobiologiske studier av ME-pasientene sine, men ikke funnet noe som kan tyde på at ME-pasienten har en uoppdaget borrelia-infeksjon.

Behandlet med klonidin

I en annen del av den nye studien forsøkte forskerne å behandle pasienter i åtte uker. 60 ungdommer fikk placebo, eller narremedisin, mens 60 fikk legemiddelet klonidin.

Forskerne forventet at klonidin ville blokkere kroppslige stressresponser. Medisinen har også både betennelsesdempende hormonelle effekter.

– Mye av grunnkunnskapen om dette legemiddelet tilsier at det er lurt å bruke det på ME-pasienter, sier Bruun Wyller.

Negativt og interessant

– Resultatene var både interessante og litt deprimerende, forteller Bruun Wyller.

Medisinen hadde nemlig ingen positiv effekt på pasientenes symptomer og funksjonsnivå. De som fikk klonidin gikk for eksempel ikke flere skritt om dagen enn de som ikke fikk.

Klonidin hadde effekt på stressresponsen: Legemiddelet senket adrenalinnivået, og hemmet også betennelsen i kroppen.

– Dette er interessant. Vi klarte altså å normaliserer markørene for sykdomsaktivitet, men likevel hadde ikke legemiddelet noen effekt på symptomene, sier forskeren.

Vet mye, men forstår ikke sammenhenger

Problemet med forskningen på ME er ikke at vi vet så lite. Problemet er at vi ikke forstår hvordan alt det vi vet henger sammen, sier Bruun Wyller.

Han mener det er helt nødvendig med en mer integrert modell. Bare da kan forskerne ha håp om å få bitene i dette puslespillet til å passe sammen.

– For å øke forståelsen vår av biologien hos ME-pasienter, må vi bli enda flinkere til å sette ting sammen. Vi må forstå hvordan ulike deler av kroppen samhandler.

– Med denne forskningen har vi kommet ett skritt videre. Vi tror fortsatt at det handler om en vedvarende stressrespons hos pasienten. Vi har mye dokumentasjon på dette fenomenet hos de som er kronisk utmattet. Men det er ingen direkte sammenheng mellom denne stressresponsen og pasientens plager.

Kan en kreftmedisin hjelpe?

Ved Haukeland universitetssykehus i Bergen er en annen forskergruppe nå i gang med et prosjekt hvor de vil teste ut kreftmedisinen Rituximab på ME-pasienter.

Et pilotprosjekt som allerede er gjennomført med tre ME-pasienter og deretter en klinisk studie på 30 pasienter, har vist at Rituximab – som er en immunregulerende medisin – gir en klar forbedring hos om lag to tredeler av pasientene.

Forskerne i Bergen har en annen teori en Bruun Wyller: De mener at ME i utgangspunktet er en immunologisk sykdom, sannsynligvis en autoimmun sykdom. Det siste vil si at immunforsvaret oppfatter noen av kroppens egne komponenter som fremmede, og produserer antistoffer mot de antatte inntrengerne. Den angriper altså seg selv.

03 Feb 2014