Daily Archives: February 4, 2014

færre misdannelser med eldre mødre

I dag venter mange kvinner med å få barn, og gjennomsnittsalderen for første fødsel stiger jevnt og trutt. Landsgjennomsnittet i 2012 var 30,4 år.

Og med alderen stiger også risikoen for at fosteret bærer på kromosomfeil som Downs syndrom. Derfor er nok mange mødre bekymret for at alderen deres skal ha en negativ innvirkning på barnets helse.

Men nå antyder en ny undersøkelse at faren for andre avvik faktisk går ned når mor blir eldre.

- Funnene fra denne studien kan berolige disse kvinnene litt når det gjelder sannsynligheten for å få et anatomisk normalt barn, sier forsker Katherine R. Goetzinger i en pressemelding.

40 prosent lavere risiko

Goetzinger og kollegaene ved Washington University, St. Louis har sett på data fra rutineundersøkelser med ultralyd for 76 000 amerikanske kvinner. Tilfeller hvor barnet hadde kromosomfeil var tatt ut av dette materialet.

Rundt 1800 fostre viste seg likevel å ha et eller flere større fysiske avvik, for eksempel i hjertet, hjernen, nyrene, skjelettet eller fordøyelsessystemet.

Dataene viste imidlertid at sannsynligheten for slike misdannelser sank jo eldre mora ble. Mødre på over 35 år hadde 40 prosent lavere risiko for å bære på et barn med fysiske avvik enn yngre kvinner.

Dette gjaldt spesielt for misdannelser i hjernen, nyrene og bukveggen. Feil i hjertet var like vanlig både hos unge og gamle mødre.

Alt eller ingenting

Foreløpig vet ikke forskerne hvorfor fostrene til de eldre mødrene hadde lavere risiko for avvik. Men det kan tenkes at vi har å gjøre med et slags alt-eller-ingenting-fenomen, skriver forskerne.

Noe i den tidlige fosterutviklinga kan gjøre at det er mer sannsynlig at bare de normale fostrene overlever hos mødre over 35.

Referanse:

Katherine Goetzinger m.fl. presenterte sin studie Advanced Maternal Age and the Risk of Major Congenital Anomalies: Survival of the Fittest? på Maternal-Fetal Medicines årlige møte, i New Orleans, 3. februar 2014.

04 Feb 2014

frustrerte fisk med depresjonslignende atferd

Også i fiskemerden rår hierarkiet, og kronisk sosialt underordnede fisk får etter hvert en fysiologisk profil liknende depressive mennesker. Fisken mister evnen til å reagere på akutt stress, og noen av de vanlige fysiologiske stressreaksjonene i kroppen uteblir.

I sitt doktorgradarbeid med stressrespons og frustrasjon hos fisk har stipendiat Marco Antonio Vindas ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, stadfestet at laks har emosjonelle responser, definert som mer eller mindre ubevisste reaksjoner i hjernen som utløses av krevende eller positive situasjoner.

Reaksjonene er fundamentale for dyrenes evne til å mestre miljøet de lever i. Men forsøk Vindas gjennomførte viste at reaksjonene og de fysiologiske endringene av og til ikke er til fiskens beste.

Den manglende evnen til å reagere på akutt stress vil sannsynligvis føre til økt sårbarhet.  I en merd vil omtrent 25 prosent av fiskene i forskjellig grad være litt annerledes enn de andre.

– De underordnede fiskene er mindre, tynnere og de har en hjelpeløs depresjonslignende atferd, forteller Vindas.

Nivået av signalstoffet serotonin øker vanligvis ved akutt stress, men det skjer ikke i de langtids underordnede fiskene. Serotonin har blant annet betydning for humør, og problem med serotoninnivået forekommer ofte i sammenheng med depresjoner.

Frustrasjon ved mangel på belønning

Ved å lære fisken å assosiere lys med belønning i form av mat så Vindas på hvordan mangelen på forventet belønning over tid utløste frustrasjon. Ikke overraskende økte nervesignalstoffet dopamin. Dopamin er et stoff som overfører kjemiske signaler fra en nervecelle til en annen.

Det dannes i hjernen og er viktig for blant annet følelsen av belønning, motivasjon, hukommelse og læring. Dopamin produseres når individet møter nye situasjoner og er oppmerksomhetsskjerpende.

Mengden dopamin i de frustrerte fiskene økte imidlertid mer enn vanlig. For mye dopamin gjør at hukommelsen og evnen til å reagere normalt svekkes.

– Det var ikke uventet at dopaminnivået steg mer enn normalt. Uforutsigbarheten gjorde at fiskene måtte være skjerpet hele tiden og produserte derfor konstant dopamin. Det lange tidsrommet med høyt dopaminnivå kan føre til at fiskene ikke lenger klarer å bestemme hva som er viktig og ikke viktig, forteller Vindas.

Ved analyse av fiskehjernene vise det seg at reseptorene som nervecellene bruker for å motta dopaminet ved overføring seg i mellom var nedregulert, og mindre dopamin enn normalt ble mottatt.

Denne fysiologiske motreaksjonen på den høye produksjonen av dopamin førte til ytterligere økt dopaminproduksjon og påfølgende reduksjon i reseptorene. 

Samme motreaksjon hos stoffmisbrukere

Når en stoffmisbruker ruser seg skjer den samme reaksjonen i menneskekroppen som i den kronisk frustrerte fiskekroppen, og mengden av dopamin øker. Hos stoffmisbrukeren vil følelsen av belønning og velbehag bre seg i kroppen.

Etter hvert vil reseptorenes evne til å motta dopamin avta, og rusmisbrukeren må ha større doser med stoff for å øke dopaminnivået nok til å få et kick av velbehag.

Også genuttrykket for forskjellig proteiner som er viktig for hukommelse og læring var nedregulert hos de frustrerte fiskene. Det betyr en endring i prosessen hvor informasjonen i et gen overføres til cellenes strukturer og funksjoner. Alt tyder på at nedreguleringen i genuttykket skjedde på grunn av for mye dopamin.

Liten og hissig

Når en liten fisk møter en stor fisk er normal atferd at den lille forholder seg passiv i kampen om dominansen, fordi den vet at den kommer til å tape.

For å se om stress på grunn av mangel på belønning ville påvirke atferden, gjennomførte Vindas et forsøk hvor fisker av forskjellig størrelse møttes for første gang når frustrasjonen og forventningsstresset var høyt.

Fiskene hadde i forkant stått enkeltvis i en relativ kort periode.  Det viste seg at frustrasjonen påvirket de små fiskene mest, og de viste mer aggresjon enn forventet i møte med en større fisk.

Serotonin, som jo har betydning for humør og kontroll over aggresjon hadde høyest nivå i de små fiskene.

– Vi vet ikke om økt aggresjon betyr økt produksjon av serotonin eller omvendt. Det kan jo hende at de små frustrerte fiskene ble motivert til økt aggresjon fordi de da hadde en mulighet til å vinne kampen om maten og få den forventede belønningen, sier Vindas.

I fiskemerder går fôret i slanger, og det skaper lyder når det fôres. Men det fôres ikke alle steder i merdene hver gang det er lyd i slangene.

– Forsøkene viser at mangelen på forventet belønning i form av mat kan føre til økt aggresjon blant fiskene og en enda vanskeligere tilværelse for de sosialt underordnede individene i merden, avslutter Vindas.

Bakgrunn:

Marco Antonio Vindas disputerte ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i november 2013 med avhandlingen Learning, memory and brain function in fishes: access points to understand the evolution of affective states.

04 Feb 2014

redder løse tenner og kreftskadde kjever

En ny oppfinnelse på Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i Norge gjør det mulig for kroppen å bygge opp knokler som er like sterke som originalen.

Oppfinnelsen kan i første runde redde dem som er plaget med løse tenner og ødelagte kjever.

Periodontitt er en plagsom infeksjonssykdom i tannkjøttet. Når infeksjonen bryter ned beinet, løsner tennene. Kjevebein kan bli ødelagt av kreft, infeksjoner og ulykker.

Med den nye metoden kan odontologene legge inn et kunstig stillas som styrer hvor det nye beinvevet skal gro.

For å forstå metoden må man forstå hvordan bein kan reparere seg selv. Etter et beinbrudd kan beindelene bare vokse sammen såfremt de er svært nær hverandre. Selv om groevnen er til stede, er likevel begrensningene store.

Når bein brekker, dannes det mye blod på bruddstedet. Blod inneholder organiske molekyler som samler seg til lange tråder. Trådene forkalkes og blir til bindevev.

Bindevevet fungerer som et porøst vekststativ for beinceller og blodkar. Beincellene gror inn i vekststativet og fyller det med beinmineraler. Nye blodkar bidrar med næringsstoffer og oksygen.

Den ytre delen av beinet er kompakt. Den innerste delen er porøs. Den porøse delen inneholder margceller. De er viktige for å vedlikeholde skjelettet. Porøsiteten varierer med beintypen.

Kunstig knokkelhjelp

Hvis det er for stor avstand mellom de to beindelene eller hvis deler av beinet er ødelagt, greier ikke alltid kroppen å reparere dette selv, slik som når noe av beinet er skåret ut i en kreftoperasjon eller om beinet er skadet av strålebehandling.

– Det er her oppfinnelsen vår kommer inn, forteller forskningsdekan Ståle Petter Lyngstadaas på Institutt for biomaterialer ved Det odontologiske fakultet.

Sammen med blant andre professor Jan Eirik Ellingsen og førsteamanuensis Håvard Jostein Haugen har Lyngstadaas utviklet et kunstig stillas som gjør det mulig for kroppen å reparere skadene selv.

– Med den nye metoden vår er det nok å sette inn en liten bit av et syntetisk beinmateriale i knokkelen. Det kunstige stillaset er like sterkt som ekte bein og likevel porøst nok til at beinvev og blodkar kan vokse inn og fylle det, sier Lyngstadaas.

Krydrer med stamceller

Hvis defekten er stor, tar det lang tid før beincellene begynner å vokse inn i stillaset. For å få opp farten er det mulig å ta ut stamceller fra pasienten og legge dem inn i stillaset. Da kan det hele gå fortere.

– Når man skal bygge bein i defekter der avstanden mellom beinveggene er større enn noen centimeter, bør man legge inn stamceller for å få et godt resultat, men det er som oftest ikke nødvendig å bruke stamceller for å løse problemer med løse tenner og periodontitt, poengterer Haugen.

Beincellene er avhengige av næring og gode vekstforhold.

– Man må derfor sørge for at vevet rundt er friskt og at det er god blodgjennomstrømning på operasjonsstedet, sier Haugen.

Laget av tilsetningsstoff i mat

Fremstillingen av materialet er enkel. En blanding av vann og keramikkpulver helles gjennom skumplast. Keramikkpulveret er titandioksid. Titandioksid har allerede vært igjennom mange gifttester og er et svært vanlig tilsetningsstoff i medisinske tabletter.

Stoffet kalles også for E-171 og er mye brukt både i godteri, tannkrem, kjeks, konditorvarer, iskrem og ost. Når blandingen har stivnet, blir den varmet til en så høy temperatur at skumplasten forbrennes.

Resultatet blir et speilbilde av strukturen i skumplasten.

– Strukturen ligner den porøse delen i beinet, sier Haugen.

Materialet kan produseres som Leca-blokker og skjæres ut i former som passer inn i beindefekten.

Det kunstige beinstillaset inneholder ti prosent materiale og nitti prosent tomrom.

– Mye tomrom er viktig. Åpningene er så store at det ikke bare blir plass til beinceller, men også til blodkar for å kunne transportere inn næring og oksygen og fjerne avfallsprodukter. Et av de store problemene med dagens materialer er at det ikke blir plass til både beinvev og blodårer, sier Haugen.

Bein fra ku og døde mennesker

I dag repareres ødelagte bein ved å skjære ut beinvev fra friske knokler i låret eller hoften og sette det inn på det skadete stedet. Operasjonen er ubehagelig og fører ofte til komplikasjoner.

Når pasientens eget beinvev ikke kan benyttes, er det mulig å bruke knust bein fra andre personer. I USA brukes ofte knust bein fra døde medborgere. Uheldigvis er denne løsningen verken sterk nok eller særlig porøs.

EU har valgt en mer eksotisk løsning. De bruker ofte knust eller oppvarmet bein av ku. For å unngå kugalskap har de valgt kubein fra New Zealand. Porøsiteten er så lav som 40 prosent.

– En av fordelene med dagens metoder er at det tilsatte beinet langsomt blir spist opp av kroppens celler. Materialet vårt forsvinner derimot aldri, men vil alltid forbli en del av den reparerte knokkelen. Da stilles det større sikkerhetskrav, forteller Lyngstadaas.

Klar for kliniske studier

De norske odontologene har med hell testet den nye metoden på kaniner, griser og hunder. I løpet av 2014 ønsker de å gjennomføre kliniske studier på pasienter med periodontitt og skader i kjevebeinet.

For å kunne slå fast hvilken metode som fungerer best, er det gunstig å teste den på pasienter med nettopp periodontitt.

– Pasientene har ofte periodontitt på begge sider. Da kan vi sammenligne resultatene ved å bruke den nye metoden på den ene siden og den gamle metoden på den andre sident, sier Lyngstadaas.

04 Feb 2014

dette skjer i hjerneceller når eit minne blir danna

Minnet om ditt første kyss, dagen du fekk lappen, eller kva du åt til middag i går, alt dette ligg lagra i nettverk av hjerneceller i hjernen vår.

For at eit nytt minne skal bli laga må koplingar mellom hjerneceller bli forsterka. No har amerikanske forskarar utvikla ein metode for å visualisere korleis denne prosessen skjer i hjerneceller hos mus.

I to studiar publisert i Science skildrar forskarane ein ny metode for å sette sjølvlysande (fluorescerande) merkelappar på protein som er involvert i prosessen, slik at ein kunne sjå korleis cella fraktar proteinet omkring inne i cella i sanntid. (Sjå video over).

Hippocampus

Nerveceller er svært følsame for forstyrringar. For å kunne kikke djupt inn i nerveceller utan å skade dei, utvikla teamet ved Albert Einstein College of Medicine i USA ein musemodell der dei sette sjølvlysande knaggar på cellas bodbringarar, m-RNA, som kodar for eit protein (beta-actin) som ein trur er svært viktig for å danne minne.

Om du skulle vere litt rusten i cellebiologi, så er mRNA eit molekyl som kopierer genetiske oppskrifter frå DNA, og som deretter får cellene til å lage protein basert på oppskrifta.

Forskarane stimulerte hjerneceller frå hippocampus hos mus, senteret i hjernen der minne blir danna og lagra, og kunne så observere glødande mRNA bli laga inne i cellekjernen, og deretter bevege seg til nervecellenes forgreiningar i sanntid.

– Ser ikkje eit minne bli danna

Charlotte Alme er doktorgradsstudent ved Kavliinstituttet Senter for nevrale nettverk ved NTNU, og forskar på hjernens hukommelse på cellenivå.

– Dette er grunnforsking på mikronivå som er kjempeviktig for detaljkunnskap om prosessar involvert i høgare kognitive funksjonar, som hukommelse, seier Alme.

Alme understrekar likevel at dette ikkje viser oss korleis eit fullstendig minne blir danna:

– Vi kan ikkje seie at vi ser eit minne blir laga. Vi ser at ei enkelt hjernecelle blir stimulert slik at proteinet blir laga og transportert til eit koplingspunkt for å forsterke dette. Det kan tenkast at dette koplingspunktet er ein del av eit større nettverk, men her ser forskarane på enkeltceller, seier ho.

– Det er viktig å understreke at forsøka ikkje er gjort på levande mus som spring omkring og lærer nye ting, men i isolerte celler frå ein del av hjernen, seier Alme.

04 Feb 2014

who frykter kraftig kreftøkning

Det kommer fram i en rapport som WHOs kreftforskningsbyrå, IARC, la fram mandag, skriver ABC Nyheter.

Tallet på nye tilfeller av kreft årlig ventes å øke fra 14 millioner i 2012 til 22 millioner i 2032. Samtidig ventes tallet på årlige kreftdødsfall å øke fra 8,2 millioner til 13 millioner.

– Det er uten tvil lav- og middelinntektsland som vil bli hardest rammet. Mange av disse landene er dårlig rustet til å håndtere en slik økning i antall mennesker med kreft, sier WHO-direktør Marghelaret Chan.

Ifølge IARC kunne trolig halvparten av krefttilfellene vært unngått ved nok satsing på forebyggingstiltak.

Situasjonen særlig i land i Afrika, Asia og Latin-Amerika blir forverret av tilgang til behandling og mangel på tidlig innsats.

Professor Inger Torhild Gram ved UIT – Norges arktiske universitet sitter i IARCs vitenskapelig råd.

– I land som er under utvikling vil helsevesenet overhodet ikke ha kapasitet til å ta hånd om alle de nye krefttilfellene hvis det ikke satses mer på forebygging, sier Gram til ABC Nyheter.

04 Feb 2014