Daily Archives: February 5, 2014

hvordan snakker legen og pasienten sammen?

- Jeg tenker jo at det kan være aktuelt å tenke på Parkinson da. 
- Mm. Det vet jeg en… sykdom jeg vet lite om…
- Ja, jeg skal gi deg litt informasjon om det sånn som du kan ta med også.

I ytterste konsekvens kan møtet på legekontoret gjelde liv og død. Noen ganger inneholder samtalen informasjon som snur opp ned på tilværelsen. Og ofte har resultatet av møtet innvirkning på mental og fysisk livskvalitet.

God kommunikasjon på legekontoret er svært viktig. Likevel er det forsket relativt lite på samtalene mellom lege og pasient i sykehus, forteller professor Pål Gulbrandsen fra Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo (UiO).

Videoopptak av pasientsamtaler

Men nå har han og språkteknologer ved Tekstlaboratoriet ved UiO gjort 194 anonymiserte lege-pasient-samtaler tilgjengelig for alle som vil forske på det. Samtalene er transkribert fra videoopptak fra konsultasjoner hos spesialister på Akershus universitetssykehus.

Opptakene ble gjort i forbindelse med en undersøkelse som skulle vurdere effekten av et kommunikasjonskurs for leger. Men forskerne skjønte straks at samtalene var et unikt utgangspunkt for mye mer forskning.

Siden pasienter og leger kan identifiseres på videoene, var materialet imidlertid svært sensitivt. Bruken var meget begrenset og opptakene måtte slettes etter en viss tid.

Men ved å skrive samtalene ned og fjerne all identifiserende informasjon, kunne materialet likevel bevares og gjøres tilgjengelig for mange flere.

Har allerede gitt flere svar

Gulbrandsen forteller at stoffet allerede har gitt opphav til 11 ulike forskningsartikler.

- En av dem tar for eksempel for seg hvordan legene takler eksistensielle spørsmål som kommer opp i samtalene.

Videoopptakene viser hvordan mange leger ofte unngår å snakke om disse temaene.

- Jeg husker godt en samtale mellom en lege og en relativt ung pasient med uhelbredelig kreft. Legen snakker om valget mellom to ulike behandlingsformer, men i realiteten går det fram at ingen av dem kommer til å hjelpe. Pasienten har ikke en sjanse, men legen sier ikke dette.

- Først i slutten av samtalen spør pasienten: Kommer jeg til å overleve dette? Hun har sittet med dette spørsmålet hele tiden, men legen har holdt det unna i samtalen.

Også god kommunikasjon

Andre forskere har studert tilfeller hvor leger har løst vanskelige situasjoner med gode teknikker for kommunikasjon med pasienten.

- En hel forskningsartikkel handler om en vanskelig beslutning om et keisersnitt. Den gravide kvinnen vil gjerne ta keisersnitt, mens legen helst vil unngå det.

Her kunne legen gått inn med skråsikre argumenter og sagt: «Her ser alt fint ut, så du trenger ikke det, vet du.» Det hadde antageligvis ført til en konflikt.

- Men legen klarte å unngå konflikt. Han var svært anerkjennende, lyttet til pasienten og ga uttrykk for å forstå hvorfor hun ønsket keisersnitt. Han stilte heller spørsmål enn å argumentere hardt imot.

Mye å forske på

Gulbrandsen er mest interessert i forskning som kan forbedre kommunikasjonen mellom leger og pasienter.

Men materialet kan også gi generell kunnskap om språket som brukes i denne spesielle situasjonen, forklarer samtaleforsker Jan Svennevig, og gir et knippe eksempler på temaer for videre forskning:

- Hvordan presenterer ulike pasienter ærendet sitt, bagatelliserer de saken sin, eller overdriver de? Hva skjer med språket i møtet mellom leger og pasienter med ulikt morsmål?

- Akkurat nå jobber doktorgradsstipendiat Anne Marie Landmark Dalby med hvordan legen og pasienten blir enige om behandling, sier Svennevig.

- Det er et ideal at pasienten skal være med på å velge behandling. Men legene har lite utdanning i hvordan samtalen om dette skal foregå.

- I mange tilfeller blir det for vanskelig for pasientene å vurdere fordelene og ulempene ved de ulike behandlingsalternativene og de ender opp med å be legen velge.

Også ren språkforskning

Det er nesten ubegrenset hva man kan forske på i dette materialet, mener forskerne. Dette gjelder også for forskning som egentlig ikke har noe med leger eller pasienter å gjøre.

Professor Janne Bondi Johannessen fra Tekstlaboratoriet, Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO, forklarer:

- Skal du for eksempel forske på hvordan man bruker utsagnet «skjønner du», krever det kanskje nettopp en slik form for hierarkisk samtale som du finner mellom lege og pasient. Dette kan være mer sjelden i andre samtaler, som mellom venner og kolleger, som vi også har opptak av.

Søkte på «død»

Bondi Johannessen viser hvordan korpuset ligger i et enkelt søkeverktøy. Det er mulig å søke etter ord man er interessert i, for eksempel «skjønne», og så gå inn i samtalene og lese hvordan de brukes.

Et enkelt søk kan fort avsløre interessante fenomener.

- Jeg søkte på ordet «dø», forteller Gulbrandsen.

- Mange av disse pasientene har alvorlig sykdom, og det ville være naturlig å snakke om død. Men ordet dukker knapt opp, og der det brukes, er det som oftest i forbindelse med andres dødsfall.

Leger og språkforskere

Forskerne mener at det er en stor styrke at flere fag, som språkforskning, medisin og etikk, samarbeidet om dette prosjektet.

- Vi berikes veldig av å jobbe med språkforskere, sier Gulbrandsen.

- Leger tenker kanskje på innhold eller empati i møtene, men vi har ikke sett mikronivået i språket. Det kan være stor forskjell på om legen spør: «Har du vært veldig bekymret?» og «Så du har vært veldig bekymret?» Det lille så’et signaliserer forståelse og innlevelse.

- For oss er dette viktig kunnskap som vi ikke har.

Mange kan få tilgang til korpuset

Dessverre finnes det ikke så mange slike miljøer i verden, forteller Gulbrandsen. Metodene og det tverrfaglige samarbeidet bak det norske lege-pasient-korpuset har fått internasjonal oppmerksomhet.

Ved å gjenbruke teknologi som Tekstlaboratoriet hadde utviklet for andre formål, kunne selve korpuset utvikles med minimale kostnader, forteller forskerne.

Språkingeniør Kristin Hagen fra Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO håper ressursen blir enda hyppigere brukt av forskere i framtida. Kriteriene for å få tilgang til korpuset er ikke så strenge, forteller hun.

- Det er så viktig at disse dataene gjenbrukes. Det er svært tidkrevende og komplisert å skaffe slike sensitive data, og arbeidet er utført ved hjelp av offentlige midler.

- Nå er disse transkriberte samtalene tilgjengelige for alle som ønsker å forske på dem.

05 Feb 2014

me: mannssjukdommen som vart kvinnesjukdom

Nær sagt til alle tider har somme menneske vore plaga av mangel på energi og langvarig, fysisk utmatting.

I dag går slike plager under namn som ME (myalgisk encefalopati) eller kronisk utmattingssyndrom (CFS).

Ei vanleg oppfatning er at utmattinga i hovudsak har psykiske årsakar og rammar perfeksjonistiske kvinner som ikkje er i stand til å leve opp til sine eigne litt for høge krav.

Slik har det ikkje alltid vore. For litt over 100 år sidan var det først og fremst menn i overklassen med intellektuelle yrke som vart ramma, og nevrasteni, som plaga som regel heitte den gongen, var ei kroppsleg diagnose med høg status.

Ikkje lenger legitim

– Dei medisinske forståingane av langvarig utmatting har endra seg. Før vart plaga forstått som ei typisk mannsliding, no blir ho oppfatta som ei typisk kvinneliding.

– Den mannlege nevrasteni-diagnosen vart forvandla til den kvinnelege diagnosen ME, fortel Olaug S. Lian, sosiolog og professor ved Universitetet i Tromsø.

Saman med Hilde Bondevik ved Universitetet i Oslo har Lian sett på korleis kvinnesyn og førestillingar om kropp, kjønn og feminitet i to ulike historiske epokar har kome til uttrykk i den medisinske forståinga av langvarig kronisk utmatting.

– Langvarig utmatting har gått frå å vere forstått som ein legitim sjukdomstilstand, eit resultat av dei høge herrar sin heroiske innsats, til å få eit stigmatiserande preg; som eit uttrykk for manglande mestringsevne hos kvinner, som ein form for karakterbrest, seier Lian.

Ikkje berre har den utmatta pasienten skifta kjønn. Før meinte medisinarane at langvarig utmatting var ei nevrologisk, kroppsleg liding, i dag blir han kategoriert som ei i hovudsak psykisk liding.

Og der årsaken til sjukdommen før låg i samfunnet, finst dei no i individet.

Overklassediagnose

Kva var det eigentleg som skjedde?

På slutten av 1800-tallet var nevrasteni den mest utbredte diagnosen på langvarig utmatting. Nevrologane skildra tilstanden som ein kroppsleg, nevrologisk sjukdom som påverka heile kroppen og med langvarig og sterk utmatting som viktigaste symptom.

Sjølv om også kvinner fekk diagnosen var den typiske pasienten ein mann, og ikkje kva for ein mann som helst. Han var «sivilisert, raffinert, og utdannet», ifølgje nevrologen George Beard.

Samfunnet har skulda

Legane på den tida meinte at årsakene til plaga var å finne i dei raske omveltingane i samfunnet – urbanisering, industrialisering og kvinnene sitt inntog i arbeidslivet.

Den moderne sivilisasjonen dreiv rett og slett rovdrift på nervesystemet til samfunnets støtter. Dei vart overstimulerte av for mykje press og aktivitet og for lite søvn og kvile.

– Det vart rekna som både legitimt og forståeleg at sjølv dei «store menn» kunne falle saman som følgje av langvarig og hardt intellektuelt arbeid.

– Det at kroppen gav signal når belastinga vart for stor vart forstått som noko positivt. Ein såg på kroppen som eit sikringsskap og tenkte at det er betre at sikringa går enn at huset tek fyr, seier Lian.

Ulike kjønn, ulike årsakar

I omtalene av diagnosen kom òg datidas oppfatningar av biologiske kjønnsforskjellar til uttrykk. Kvinner kunne få nevrasteni på grunn av seksuell frustrasjon, menn kunne få det på grunn av eit utsvevande seksualliv, onani inkludert.

Det var dessutan eit samspel mellom kjønn og klasse.

– Noko forenkla kan vi seie at det primært var middelklassemenn og arbeidarklassekvinner som fekk nevrastenien sin forklart ut frå overarbeid. For menn frå arbeidarklassa kom plagene som følgje av seksuelle eskapadar, for middelklassekvinner vart arv eller «kvinneplagar» oppgitt som årsak, fortel Lian.

Etter kvart mista likevel nevrastenien sin suksess som diagnose på byrjinga av 1900-talet. Årsaken låg mellom anna i utskiljinga av psykiatrien som eiget fagfelt innan medisinen.

– Psykiatrien tok med seg nevrastenien og definerte han om frå ei fysisk til ei psykisk plage. Fordi ein rekna kvinner for å vere svakare psykisk og difor meir disponert for psykisk sjukdom vart plaga òg eit kvinneproblem, seier Lian.

Kamp om definisjonane

I dag er ME den mest brukte nemninga på plaga, definert som vedvarande, kraftig utmatting som ikkje kan settast i direkte samband med ein veldefinert sjukdomstilstand og som ikkje forsvinn med kvile.

Sjukdommen er kronisk, han kan ikkje kurerast med medisinsk behandling og det er ingen semje om kva som er den utløysande årsaka.

– Mangelen på vitskapleg genererte funn, medisinske forklaringar og effektiv behandling, gjer ME til ei diagnose med låg status og låg legitimitet i medisinske fagmiljø, seier Lian.

Hovudteorien i dag er at ME kjem av manglande stressmestring og at perfeksjonistiske menneske – dei «flinke pikene» – er spesielt risikoutsette.

Debatten om korleis ein skal forstå og forklare ME er sterkt polarisert, mellom dei som meiner at dette er en ein sjukdom som skuldast infeksjonar eller vaksinasjonar, og dei som meiner ME først og fremst har psykiske årsakar.

– Eg skulle ynskje at ein kan være litt audmjuk med tanke på kva vi faktisk veit om plaga og ikkje presentere verdidommar som fakta. Medisinarane må også bli ærlige på at vi har forsvinnande lite sikker kunnskap om denne plaga, meinar Lian.

Skuld og skam

Dei to historiske epokane har tilnærma like skildringar av fenomenet langvarig utmatting, sjølv om namna var forskjellige. Med ein viktig forskjell: Sjukdommen er ikkje lenger rekna som ein legitim og forventa konsekvens av overbelastninga.

– I dag søkjer medisinen etter forklaringar på ME i enkeltindividet. ME-pasienten blir skildra som ei kvinne med femstjernars ambisjonar og firestjernars evnar – med karakterrekk som gjer at dei ikkje mestrar sitt eige liv, sier Lian.

– Når skulda for det heile blir plassert hos den sjuke skjer det ei påføring av skuld og skam, fordi det no er pasienten sjølv, ikkje samfunnet som er årsaka til sjukdommen. Dimed ligg også ansvaret for å meistre sjukdommen først og fremst på individet, til dømes gjennom endring av eigne tankemønster, hevdar Lian.

Feil trøttleik

Ho peikar på at nettopp evna til å meistre livet er ein viktig verdi i den vestlege kulturen. Psykiske lidingar, derimot, blir assosiert med svakheit.

Dagens forståing av langvarig utmatting har òg samanheng med korleis vi tenkjer om trøyttleik, ifølgje Lian.

– Det er sterke normer for når det er lov å være trøytt og sliten og korleis ein skal vise trøyttleik i det daglege. Om du har hatt ei vakenatt med sjuke småborn har du ein god grunn til å vere trøytt på jobb.

– Andre grunnar er mindre legitime. I fråvereoversiktar på arbeidsplassane står det til dømes aldri at nokon er hos psykolog, medan det det er heilt greitt å seie at ein er hos tannlegen.

– Feil trøttleik blir sett på som eit teikn på svakheit, som må nedkjempast og skjulast. Det er denne konteksten ein må forstå dei medisinske teoriane om manglande mestringsevne og dei ME-sjuke sine protester ut frå, hevdar Lian.

Ho meiner det er slike normer som gjer at ME-pasientar ofte føler at den psykiske forklaringa er ei belasting, sjølv om det ikkje naudsyneleg er meint slik frå legen si side.

– Kva er det med ME-debatten som gjer frontane så steile?

– Legane og pasientane snakkar forbi kvarandre. Legane tenkjer at ei ME-diagnose er verdinøytral, medan pasienten høyrer «det er min egen feil at eg er sjuk og det er mitt eiget ansvar å bli frisk». Men sjølv om folk flest opplever at psykiske lidingar har lågare verdi enn kroppslege, er det ikkje gitt at legane gjer det, hevdar Lian.

Kjønnet som forsvann?

Sjølv om rundt tre av fire som får ME-diagnosen i dag er kvinner, har dei eksplisitte, biologibaserte kjønnsforklaringane forsvunne ut av debatten, ifølgje Lian.

– Det kan rett og slett ha å gjere med at vi i dag har eit større likskapsfokus på kjønna – som til dømes gjer det lite legitimt å hevde at kvinner er underlegne menn frå naturen si side, trur Lian.

Ho meiner likevel at ME-diagnosen ber med seg eit kvinnesyn med lange historiske røter.

– Konturane av 1800-talets overklassekvinne som ikkje mestrar presset og stresset både i og utanfor heimen er framleis tilstade, seier Lian.

Referanse:

Lian og Bondevik: Diagnosenes sosiologi: Medisinske forståelser av utmattede kvinner – før og nå, Sosiologisk tidsskrift 4.2013.

05 Feb 2014

antioksidanter kan gi dårligere treningseffekt

Begge disse vitamintilskuddene er populære og brukes sammen av mange for å styrke helse og prestasjoner.

Men nå peker en ny norsk studie mot at treningsutbyttet kan bli svekket hvis man tar de to antioksidantene.

I hvert fall om du trener til begivenheter som krever stor utholdenhet i musklene, som Vasaloppet eller Oslo maraton.

- Våre resultater viser at tilskudd med vitamin C og E svekker muskelcellenes kraftstasjoner, mitokondriene. Den vanlige effekten ved utholdenhetstrening er flere og større mitokondrier.

- Men vi ser ikke denne effekten hos de i studien som tok tilskudd og trente, sier forsker Gøran Paulsen ved Norges idrettshøgskole og Olympiatoppen til forskning.no.

Han er førsteforfatter på den nye studien, og understreker at flere og større slike  kraftstasjoner i muskulaturen er helt nødvendig for å øke utholdenheten.

Kjepper i hjulene for kraftstasjonene

Mitokondrier finnes i alle cellene i kroppen. Dette er i praksis små kraftstasjoner der næringsstoffer omdannes til energi som cellene trenger for å fungere.

Paulsen mener det er sannsynlig at høye doser med vitaminene, som begge er antioksidanter, fjerner noe av det stresset muskelen utsettes for, under og etter trening.

Slikt oksidativt stress, eller oksidasjon, er en kjemisk reaksjon som oppstår når man trener og utsetter muskelcellene for mer oksygen gjennom blodet.

De to antioksidantene ser ut til å sette kjepper i hjulene for belastningen som er helt nødvendig for å styrke utholdenheten.

Truls Raastad, professor i idrettsfysiologi ved Norges idrettshøgskole, påpeker at kroppen trenger vitaminene C og E, men de færreste i Norge har mangel på noen av dem.

Raastad er en annen av de i alt 19 forfatterne av studien.

- Vi ser også tegn på at musklenes naturlige evne til å forbrenne fett ved utholdenhetstrening reduseres, sier han til forskning.no.

- Varsom med høye doser

I en tidligere studie ledet av Gøran Paulsen undersøkte forskerne de samme antioksidantenes effekt på styrketrening. Resultatene viser noe av det samme: At de kan ha en direkte effekt på musklenes evne til å skape kraft.

Det er ellers dokumentert at regelmessig trening øker antallet mitokondrier i muskelcellene. Og folk som øker musklenes utholdenhet kan for eksempel prestere på et høyere nivå før de blir stive og får melkesyre.

Forskerne har blant annet tatt vevsprøver fra muskler blant to grupper av personer som trente, der den ene spiste C- og E-vitamintilskudd, mens den andre fikk placebo, altså narrevitaminer.

- Det er interessant at vi finner forskjeller på noe så sentralt som cellenes kraftstasjoner. Jeg mener det er grunn til å bruke høyere doseringer med vitamin C og E med varsomhet, særlig dersom man driver med utholdenhetstrening, sier Paulsen.

- Så tendens i løpsøvelse

Selv om forskerne ser en negativ påvirkning på cellenivå, ble bildet mer uklart da de undersøkte hva som skjedde ved en løpsøvelse der deltakerne skulle løpe 20 meter fram og tilbake i økende tempo i noen minutter.

- Vi så en tendens til at de som ikke tok tilskudd orket mer, men det kan hende vi må gjøre øvelser som avgrenses på færre muskler for å se effektene tydeligere. Funnene våre peker uansett mot at treningsutbyttet påvirkes, sier Paulsen.

Også professor Truls Raastad mener inntaket vil gi utslag i reduserte prestasjoner.

- Vi hadde noen tester på 60 og 80 prosent intensitet i studien, som viste klar treningseffekt på hjertefrekvens og forbruk og fett og karbohydrat i placebogruppen, men ikke hos de som tok tilskudd, sier Raastad. 

Han tror denne kortvarige testen ikke utfordrer den muskulære utholdenheten så mye som for eksempel ved et maratonløp.

Tre til fire økter ukentlig

Forskerne gjennomførte et forsøk over 11 uker med 54 friske menn og kvinner. Disse ble delt i to grupper der den ene fikk daglige doser av 1000 milligram vitamin C og 235 mg vitamin E.

I den andre gruppen ble det bare gitt narrevitaminer, tatt i nær tilknytning til trening før og etter.

Studien var dessuten lagt opp som såkalt dobbeltblindet. Dette innebærer at verken forskerne eller deltakerne visste noe om hvilke grupper som fikk vitaminer og hvem som fikk placebo.

Mennene og kvinnene gjennomførte et treningsprogram med tre til fire økter på mellom en halvtime og en time per uke. Treningen bestod for det meste av løping.

Forskerne tok både blodprøver og vevsprøver fra muskler før og etter trening.

Referanse:

Gøran Paulsen m.fl, Vitamin C and E supplementation hampers cellular adaptation to endurance training in humans: a double-blind randomized control trial. Journal of Physiology, februar 2014 (Sammendrag)

05 Feb 2014

- lyst til å spytte på alle som sier svangerskap ikke er en sykdom

Den profilerte bloggeren, som også er forfatter og redaktør i Foreldre.no, er selv gravid med sitt tredje barn.

VG publiserer tirsdag en kronikk fra de to danske sjefene Rikke B. Ørum og Jean Vennestrøm, som mener den gravide syke har blitt en epidemi. Kronikken har skapt voldsom debatt i Danmark etter at det ble publisert i Politiken i helgen, og de to sjefene mener mange av sykmeldingene kunne vært unngått.

– Som gravid med mitt tredje barn så ble jeg utrolig provosert over disse uttalelsene. Noen ganger de siste månedene har jeg ligget i fosterstilling i sofaen med en spybøtte ved siden av meg, og hatt lyst til å spytte i ansiktet på alle som sier at svangerskap ikke er en sykdom, sier Susanne Kaluza til VG.

- Skaper mistenkeliggjøring

I morgen kommer hun med boken «Mammarådet – 16 kvinnelige bloggere om mammarollen i dag», og hun reagerer sterkt på uttalelsene til de to danske sjefene.

– Det skaper mistenkeliggjøring av gravide, og er ikke måten å sørge for at flere gravide står lenger i stillingen på. Det er bedre å spørre hva som skal til for at de skal klare å jobbe enn å gi inntrykk av at gravide er litt late når de har så sterke smerter at de ikke klarer å gå eller starter dagen med ansiktet i doskålen.

- Hjelper lite å «guilt-trippe»

Kaluza har selv arbeidsgiveransvar, og sier hun forstår det kan være vanskelig når folk blir sykmeldt, men at hun stoler på legens vurdering.

– Vi må også huske på at det ikke er den gravide som sykmelder seg, det er legen som gjør en faglig vurdering av at en helt eller delvis sykmelding er det som må til for å bevare helse til mor og barn. Da hjelper det lite å «guilt-trippe» gravide.

Norske tall viser at 75 prosent av gravide blir sykmeldt i løpet av de første syv månedene i svangerskapet.

- Er ikke det veldig høye tall?

– Disse tallene skiller ikke mellom folk som er hundre prosent sykmeldt og folk som er ti prosent sykmeldt. Det er ganske stor forskjell på å være sykmeldt hundre prosent og det å ha litt kortere arbeidsdag. I mine graviditeter har jeg vært sykmeldt fra null til tyve prosent til hundre prosent, og på slutten av siste graviditet klarte jeg ikke gå ett skritt uten krykker.

- Kan ikke planlegge

Artist Helene Bøksle jobbet selv frem til åttende måned i svangerskapet.

– Jeg var så heldig at jeg hadde et godt svangerskap, og jeg jobbet tett opp mot fødsel. Jeg var på mange måter nødt til å gjøre det også. Jeg hadde min siste konsert en måned før fødselen og var forberedt på at det var sånn det var. Under hele svangerskapet var jeg veldig opptatt av å trene så lenge som mulig og leve sunt og prioritere for å kunne klare det, siden jeg er i en jobb hvor det ikke var vikar. Men det var tøft å være tilbake i jobb så tidlig som jeg var, tre uker etter fødselen, sier hun til VG.

– Jeg var veldig heldig og det hadde ikke gått hvis jeg ikke hadde hatt det svangerskapet jeg hadde – noen trenger virkelig å ta det helt ned. Det er umulig å si hva andre skal gjøre, for man kan ikke vite eller planlegge hvordan et svangerskap skal være.

- Krever tilrettelegging

Kaluza understreker imidlertid at det er arbeidsgivers oppgave å tilrettelegge for de gravide.

Peggy Hessen Følsvik, førstesektretær i Landsorganisasjonen, mener det er noe arbeidsgivere kan bli flinkere til. Men heller ikke hun er enige i at gravide sykmelder seg for lett.

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror absolutt det er reelt at man har utfordringer i forhold til det å stå i jobb, men det krever tilrettelegging for at man skal klare å bli der. Det er ofte ikke vanskelige ting som skal til heller, det kan være arbeidstid, eller at man ikke kan stå på så harde gulv for eksempel.

Hun sier at undersøkelser viser at dersom man klarer å tilrettelegge på jobben, så klarer man også å få ned sykefraværet for gravide.

Sterke reaksjoner

Kronikken har også fått flere reaksjoner i VGs protokoll:

– At noen skal blande seg inn om jeg er sykmeldt når jeg er gravids eller ikke det tenker jeg er min sak og bare min sak alene. Det er tung å bære barn og selv om det ikke er en sykdom så er alle savngerskap ulike og det er MITT valg om jeg vil sjukemelde meg, skriver trebarnsmor (30)

– Jeg var trøtt og kvalm de første månedene selvsagt – men det handlet da om å bite tenna sammen og komme seg opp og ut, så gikk det greit utover dagen, skriver Cahtrine (42) fra Oslo.

– Ta dere sammen jenter og slutt å føl at det er en menneskerett at dere sykemeldes og at samfunnet betaler for dere. Jeg nekter å tro at det er mer slitsomt nå enn hva det var før, skriver Mor til 2 (52)

– Det er ingen andre en den gravide sjølv som kjenner korleis kroppen fungerer under svangerskapet! La dei sjølv bestemme om enn er arbeidsfør!, skriver en trebarnsmamma (34)

Hva mener du? Skriv inn i VGs protokoll, eller delta i debatten i kommentarfeltet

05 Feb 2014