Monthly Archives: March 2014

ikke rusmisbrukernes feil at de faller fra

Å sørge for en bedre rusbehandling i Norge er en av regjeringens klareste målsettinger. En viktig del av dette er å hindre at pasienter faller ut av behandlingsopplegg.

Frafallsprosenten i rusbehandling er høy, men de som greier å gjennomføre et behandlingsopplegg klarer seg jevnt over bedre etterpå enn de som faller fra.

I rusforskningen finnes det ikke mangel på forskning på frafall. Så hvorfor har ikke all denne forskningen hjulpet flere til å gjennomføre rusbehandling?

Bortkastet forskning

Hanne H. Brorson og kollegaer ved Psykologisk institutt har gått igjennom 20 år med studier av risikofaktorer for frafall hos rusavhengige pasienter.

De sitter igjen med en god og en dårlig nyhet.

Den dårlige er at veldig mye av forskningen på frafall har vært bortkastet.

‒ Hovedfunnet er at de siste 20 årene med forskning nesten bare har handlet om forhold ved pasienten – alder, kjønn, utdanning, sivilstatus og lignende. Og når man leter etter årsaker til frafall blant disse faktorene, finner man med få unntak ingenting, sier hun.

– Det kan ha gått på bekostning av forskning på de faktorene som faktisk kan ha betydning.

Nesten ingen av studiene Brorson og kollegene har gått gjennom, har undersøkt om pasienten avbryter behandlingen på grunn av terapeuten eller behandlingsopplegget.

Den gode nyheten er at det sannsynligvis er nettopp her de avgjørende faktorene ligger, og i motsetning til pasientens kjønn eller alder, er det faktisk mulig å gjøre noe med behandlingsopplegget.

Må studere behandlingen

‒ Noe som ser lovende ut, men som det har vært forsket lite på, er det vi kaller allianse, sier Brorson.

Det kan sammenlignes med det å ha en god lærer: Mange kan huske en lærer de likte spesielt godt, fordi de likte måten læreren lærte bort stoffet på. Læreren hadde en evne til å formidle hvorfor dette var viktig, og elevene fikk inntrykk av at læreren ville en vel.

Sjansen var stor for at elevene fulgte ekstra godt med i disse timene og fikk noe ut av dem.

‒ Sånn er det også i behandling, sier forskeren.

Det er faktisk forsket mye på allianse hos andre pasientgrupper, men ikke hos ruspasienter. Innenfor rus har man i stedet vært opptatt av motivasjon.

– Forskjellen er at manglende motivasjon er noe man kan plassere hos pasienten, mens manglende allianse også handler om oss behandlere, sier Brorson.

En annen opplagt ting forskerne mener man bør forske mer på, er selve behandlingsopplegget. Kan det være noe i behandlingen som øker faren for at pasienten avbryter?

Generell psykologisk forskning har vist at det er pasientens egen vurdering av behandlingen som har mest å si for om den blir vellykket eller ikke.

Til sammenligning spiller behandlerens vurdering liten rolle.

Pasienten vet best

‒ Terapeuter er generelt veldig dårlige til å identifisere hvem som får et godt utfall av behandling eller ikke. Det er en slags blindhet vi har, og det er naturligvis vanskelig å rette på feil når man ikke kan se dem, sier Brorson.

I følge henne viser det seg at hvis behandlerne først får beskjed om at behandlingen ikke går så bra, så er de veldig flinke til å finne alternative tilnærminger som gir bedre resultat.

Men da må de altså systematisk følge med på hvordan pasientene har det i behandling. Forskeren mener det gjøres mye for andre pasientgrupper, men lite innenfor rusbehandling.

Nettopp slik behandlingsforskning er Brorson selv involvert i nå. En gang i uken får pasientene hun følger tilgang til en datamaskin eller et nettbrett som de bruker til å svare på spørsmål om hvordan de har det.

Hvordan er symptomene deres, hva slags forhold har de til seg selv og andre, hvordan mestrer de hverdagen sin? Så brukes statistikk til å finne ut om det går bedre eller verre enn før.

‒ Noe av grunnen til at vi gjør dette, er at en vellykket behandling har visse kjennetegn, for eksempel at det skjer en stor endring tidlig i behandlingen. Hvis undersøkelsene viser at forløpet avviker fra dette mønsteret, så er det grunn til å endre på behandlingen, forklarer hun.

Helse eller moral?

Brorson spekulerer i om noe av grunnen til at forskning på rusavhengige har vært annerledes enn forskning på andre pasientgrupper, kan være at det først er de siste årene at rusavhengighet er blitt definert som et helseproblem.

Tidligere har det vært mer vanlig å se på det som et moralsk og sosialt problem, og dermed noe rusmisbrukeren alene må ta ansvar for.

‒ Jeg tror det trengs et perspektivskifte. Vi må slutte å tenke at det er en defekt ved pasienten som gjør at vedkommende faller fra, og heller rette oppmerksomheten mot samspillet mellom pasient og behandling, sier Brorson.

Referanse:

Hanne H. Brorson m.fl.: Drop-out from addiction treatment: A systematic review of risk factors. Science Direct, desember 2013, Doi: http://dx.doi.org/10.1016/j.cpr.2013.07.007

27 Mar 2014

én million barn får tuberkulose hvert år

Blodig hoste, feber og brystsmerter kan få en dramatisk utgang. Rundt 1,3 millioner dør av tuberkulose årlig, blant dem mange barn.

I Norge er det lite tuberkulose, men i verden er sykdommen et stort helseproblem.

Svært mange barn har tuberkulose uten at det blir oppdaget. Det kan gjelde langt flere enn man hittil har trodd.

Så mange som én million barn får trolig sykdommen hvert år.

Dette antyder amerikanske forskere i en omfattende metastudie publisert i tidsskriftet The Lancet på verdens tuberkulosedag 24. mars.

Det er tre ganger så mange tilfeller som det som blir rapportert inn årlig, og dobbelt så mange som Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår.

– Mislykket forebygging

– Barnetuberkulosen forteller oss om fortsatt smitte og mislykket forebygging, uttaler forsker Mercedes Becerra på nettsidene til Harvard University.

– Funnene våre viser at det er helt nødvendig med bedre beregninger for å kunne forstå det udekkede behovet for behandling.

Forskerne gikk gjennom 3400 vitenskapelige artikler, 97 av dem oppfylte kriteriene for å anslå hvor mange barn som har tuberkulose i verden.

Konklusjonen er at nærmere én million barn under 15 år fikk tuberkulose i 2010, og at nesten 32 000 av dem hadde multiresistent tuberkulose. Slike former for tuberkulose er vanskeligere å knekke med medisiner.

– Usikre tall

Professor i samfunnsmedisin Gunnar Aksel Bjune ved Universitetet i Oslo vet ikke helt om han skal stole på tallene.

– Det er knyttet stor usikkerhet til antallet innmeldte tilfeller, når man skal anslå hvor mange som ikke blir oppdaget er usikkerheten enda større, sier Bjune til forskning.no.

– Men det har vist seg gang på gang når man gjør undersøkelser, at det dør langt flere barn av tuberkulose enn det man tror, sier han.

– Én million syke hvert år er mye høyere enn noen har forestilt seg, og dersom tallene stemmer er det alvorlig fordi tuberkulose hos barn har høy dødelighet. Et slikt helseproblem er det ikke lett å vite hvordan man skal gripe fatt i.

Vanskelig å oppdage

En utfordring er at det er vanskelig å påvise tuberkulose hos barn, forklarer Bjune.

– Symptomene for små barn er vanskelige å oppdage, barna er i generelt dårlig form og svinner liksom hen. Først når de er fem-seks år gamle har de symptomer som ligner voksnes, sier han.

– Og selv da kan tuberkulosen forbli uoppdaget veldig lenge, fordi barn så mye oftere har andre typer luftveisinfeksjoner som lungebetennelse og bronkitt. Man tror det er vanlige sykdommer, og gir antibiotika som ikke virker, til det kan være for sent.

Alle små barn som er generelt svake og syke bør undersøkes for tuberkulose, fordi det i land med mye tuberkulose ofte viser seg å være nettopp det barna har. Det var konklusjonen i en sørafrikansk studie, forteller Bjune, som sitter i en forskergruppe om barnetuberkulose nedsatt av Verdens helseorganisasjon (WHO).

Syke barn betyr smitte

Bjune mener helsetilbudet må bygges ut dersom man skal klare å oppdage tuberkulose hos barn. Det er et spørsmål om politikk, hevder han, for de fleste bor i fattige land.

Barna i Sørøst-Asia utgjør 40 prosent av alle tuberkulosesyke barn i verden. Det bor også mange med tuberkulose i Afrika.

– Først når man har klinikker med et bra tilbud til barn, kan man begynne å tro på tallene man får innrapportert, sier professoren.

I tillegg til at kunnskapen kan gi flere barn riktig behandling, er det viktig å vite hvor mange barn som smittes for å kunne få oversikt over spredningen av tuberkulose.

– Når barn rammes er det en god indikator på at det finnes aktiv spredning i et land. Mange voksne har levd lenge med smitten før sykdommen bryter ut, mens barn med tuberkulose viser at det finnes nysmitte, sier Bjune.

Medisiner som ikke virker

De fleste kan bli friske av tuberkulose med riktig behandling, og andelen barn og voksne som dør sank med 45 prosent mellom 1990 og 2012.

Likevel er tuberkulose den infeksjonen som dreper flest, etter hiv og aids, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO).

Multiresistent og superresistent tuberkulose er et stort problem, særlig i fattige land.

Mot multiresistent tuberkulose nytter ikke standardbehandlingen, og en kombinasjon av mange medisiner må til. Selv da virker de kanskje ikke.

– Den multiresistente tuberkulosen er fryktelig vanskelig, tidkrevende og dyr å behandle, sier Bjune.

– Men trusselen er heldigvis ikke så stor som vi trodde for få år siden. Det ser ut til at kurvene flater ut flere steder, legger han til.

I Norge registreres det hvert år mellom seks og åtte tilfeller av multiresistent tuberkulose. Til sammen er det for alle aldersgrupper om lag 350-400 nye tilfeller av tuberkulose i året, men det er lite nysmitte, og behandlingen er god, opplyser Folkehelseinstituttet.

Referanse:

Jenkins, H.E. m.fl.: Incidence of multidrug-resistant tuberculosis disease in children: systematic review and global estimates. The Lancet, online 24. mars 2014.

27 Mar 2014

kan oppdage føflekkreft raskere

Hvert år får omtrent 1700 nordmenn påvist føflekkreft. Rundt 350 dør av sykdommen. 

Nordmenn har i flere år ligget på Europa-toppen for føflekkreft, og selv om flere innbyggere i Sveits og Danmark nå rammes av sykdommen enn i Norge, et det flere nordmenn som dør av den. Ingen kan svare på hvorfor det er slik, men én forklaring kan være at sykdommen oppdages for sent, melder NRK denne uken.

En ny metode som tar i bruk en mer avansert måte å vurdere føflekker på digitalt kan, om ikke annet, bidra til at føflekkreft diagnostiseres tidligere og mer presist. 

Kevin Thon har gjennom sitt doktorgradsarbeid undersøkt hvordan overflaten på føflekken kan vurderes automatisk, og han har sett på hvordan et dataprogrammer skal skaleres for å skille hår og hud i føflekkanalysene.

Raskere og mer presist

Vanligvis gjør legen en rekke vurderinger når han eller hun analyserer mistenkelige føflekker. De vil se etter asymmetri, farge, grensegang mot hud, struktur m.m. Alle vurderinger vil vektes og samlet legges til grunn for en medisinsk diagnose.

De siste 10 åren har det imidlertid skjedd en rivende utvikling innen bruk av datamaskiner som diagnostiske verktøy for å avsløre føflekkreft, men metodene har sine utfordringer. 

Blant annet er det vanskelig for et digitalt verktøy å vurdere hva som er et hårstrå og hva som er hud. Det er blant annet dette Thon har forsøkt å finne en løsning på ved å forsøke å videreutvikle analyser for mistenkelige føflekker. 

Metodene han har arbeidet med kan altså tenkes brukt til å oppdage føflekkreft på et tidligere tidspunkt, og et computerbasert diagnosesystem vil sammen med legens vurderinger gi en raskere og sikrere diagnose, ifølge Thon.

Siden det ikke er noen grunn til å tro at hår inneholder noen diagnostisk informasjon, er det viktig å utvikle systemer som kan skille dem ut av analysen slik at de ikke påvirker den endelige diagnosen.

Hår vil skille seg ut som mørkere enn sine omgivelser og vil i de fleste tilfeller være av en annen farge enn føflekken. Hår vil i et bilde fremstå som lange mørke linjer og Thon har  jobbet med å finjustere programmet til å skille linjer fra andre formasjoner, og bestemme hvor lang og mørk linjen kan være for å bli klassifisert som et hårstrå.

Statistikk i praksis

Forskere ved Institutt for matematikk og statistikk ved Universitetet i Tromsø har i lengre tid arbeidet med flerskalametoder, det vil si metoder der man vurderer bildedataene over et spenn av flere skalaer fremfor å lete etter én optimal skala.

Bakgrunnen for forskningen var et ønske om å kunne videreutvikle og anvende slike metoder i praktiske problemstillinger. En analyse av f. eks temperaturvariasjoner kan gi vidt forskjellige utfall om man ser på daglige variasjoner kontra temperatursvingninger over mange år.

Så istedet for å fokusere på én skala, kan det altså gjøres flerskalaanalyse over en lengre tidsperiode, noe Thon har benyttet seg av i sitt arbeid.

Jevn eller ujevn, flekk eller ikke flekk

For å vurdere et medisinsk bilde, må det settes noen kriterier som kan beskrive en normaltilstand og eventuelle avvik fra normaltilstanden. Det vil si at det må settes opp en serie parametere som beskriver bildet. Konklusjonene av en statistisk analyse vil derfor avhenge av hvilke parametere som settes.

Man må på forhånd ha en angitt skala for å kunne bestemme hvor stor eller liten ujevnhet, og hvor lyst eller mørkt området på føflekken kan være for å klassifiseres som en forhøyning  eller en prikk. Hvordan disse parametere skulle settes ble gjort i samarbeid med en erfaren dermatolog.

Bildene til høyre viser hvordan ulik skalering av programvaren påvirker bildeanalysen. Ved lav skalering (øverst) vil flere detaljer i bilder plukkes opp. Alle hår vil bli inkludert i analysen, men medfører også en del unødig støy i bildet, i dette tilfellet fargenyanser i huden rundt føflekken. 

Ved valg av en grovere skalering (nederst) fjernes irrelevant informasjon fra analysen, men man kan også se at dette vil fjerne de tynneste hårstråene som man ønsker å få utelatt i vurderingen.

Oppgaven til Thon har gått ut på å finjustere programvaren slik at bare relevant informasjon i bildet inkluderes i diagnostisering av føflekken.

Referanse:

Thon, Kevin: “Multiscale methods for Statistical Inference on Regular Lattice Data”, UiT Norges arktiske universitet, des. 2013. Sammendrag

 

25 Mar 2014

slik får babyen melk ut av puppen

Du kan ikke akkurat spørre den lille sugekoppen som ligger der og sutter og titter på deg. I alle fall ville den ikke svare deg med annet enn grynt og hvin.

For å finne ut av hvordan babyen lokker den søte morsmelka ut av brystet, brukte forskerne derfor ultralyd av amming.

I tillegg lagde de en 3D-simulering av babyens glupske puppetak, som de studerte for å finne ut mer om bevegelsene inne i munnen.

Det de fant, konkluderer en århundrelang debatt, ifølge forskerne selv, som har publisert undersøkelsen i tidsskriftet PNAS denne uka.

Ultralyd-sniktitten mens babyen eter avslører at den regelrett suger melka ut med taktvise bevegelser, ifølge forskerne.

Det er alternativt foreslått at babyens tungebevegelser mot brystvorta pumper melka ut.

Her kan du se teknikken babyen bruker for å få ut melka. Den grønne streken er ganen og den rosa er tunga.

Også tidligere har en studie av ultralydbilder tydet på at babyen lager et vakuum og får i seg melka med rå sugekraft, her formidlet av New Scientist:

Referanse:

D. Elad et al. Biomechanics of milk extraction during breast-feeding. PNAS, 24.mars 2014.

25 Mar 2014

blindpassasjer kan ødelegge europeisk sitrusindustri

En aldri så liten handelspolitisk strid er i ferd med å blusse opp mellom EU og de store sitruseksportørene utenfor det europeiske markedet.

Stridens kjerne er en uønsket sopp ved navn sitrussvartflekk, som nå anses av EU å kunne ødelegge så mye for den europeiske sitrusindustrien at Brussel vurderer å stramme inn importreglene. Dette har blant annet har fått Sør-Afrika til å true med å ta saken til WTO.  

Midt i denne konflikten befinner den norske forskeren Trond Rafoss seg. Han jobber ved Bioforsk og har nå ledet et europeisk arbeid for å vurdere smitterisikoen av plantesykdommen sitrussvartflekk. 

Ingen bånd

Nylig la Rafoss frem resultatene for EUs plantehelsekomité i Brussel. Det var naturlig nok knyttet stor spenning til rapportens hovedkonklusjoner, og vurderingen av risikobildet for sitrusproduksjonen i Europa.

Rafoss er valgt blant annet fordi han kommer fra et land utenfor EU, og fordi han ikke har bånd til sitrusindustrien.

Høy smitterisiko

Sykdommen sitrussvartflekk som forårsakes av soppen Phyllosticta citricarpa, finnes per i dag ikke i EU. Den er imidlertid ganske vanlig i mange sitrusproduserende land utenfor Europa, og kan følge med som blindpassasjer i sitruslasten under eksport. 

Smittesporer spres både via luft og regn, og kan ramme alle typer sitrusfrukter. Sykdommen er ikke farlig for mennesker og symptomene kan sammenlignes med epleskurv.

Den utgjør likevel et vesentlig problem for produsentene i form av kvalitetsforringelse og avlingstap.

Forskerne har konkludert med at risikoen for at sitrussvartflekk kan spre seg via import av sitrusfrukt er middels, og eksisterende importregler anses som effektive for å hindre introduksjon av sykdommen til EU. Men strengere tiltak kan likevel være aktuelt på noen områder.

Egnet klima for smitte

Forskerne har laget en liste over mulige tiltak og vurdert effektivitet, teknisk gjennomførbarhet, og grad av usikkerhet knyttet til de enkelte tiltakene.

‒ Foruten å lede arbeidet, har min rolle i arbeidsgruppen først og fremst vært å bruke matematiske modeller drevet av værdata for å simulere sporemodning og infeksjonsforhold, forteller Rafoss.

Forskerne har sammenlignet 21 års historiske værdata fra 1518 sitrusdyrkende steder langs Middelhavet.

‒ For at man skal ha et sykdomsproblem så må det over tid være gjentatte egnede værforhold for sykdomsutbrudd slik at epidemien kan fortsette. Vi har funnet at det for flere av disse stedene har vært værforhold som gir potensiell fare for infeksjon i hver vekstsesong gjennom disse 21 årene, mens det andre steder blir for tørt for soppen, sier Rafoss.

Han understreker samtidig at det er behov for mer kunnskap om hvordan soppen oppfører seg under ulike vær- og klimaforhold.

Terget på seg Sør-Afrika

Sør-Afrika eksporterer 600 000 tonn sitrusfrukter til Europa hvert år, til en verdi av én milliard Euro. Dette utgjør en tredjedel av Europas sitrusimport. Landet har varslet at de vurderer å ta saken til WTOs domstol for tvisteløsning dersom nye smittevern-tiltak får konsekvenser for landets sitrusnæring. Da er det opp til WTO å bestemme om risikovurderingen som ligger til grunn for EUs regelverk holder mål.

‒ Sør-Afrika hevder at sitrus-områdene i EU har et klima som enten er for tørt eller for kaldt til at det er fare for at sykdomsepidemier kan utvikles, sier Rafoss.

Det er i dag åpent for import fra Sør-Afrika, men importen er underlagt en del krav. Blant annet skal eksporten foregå fra et område i landet som er fri for sykdom. Dessuten skal produksjonsstedet ikke ha vært infisert de siste årene.

EU vurderer imidlertid å innføre strengere regler siden stikkprøver av importen stadig påviser smitte i fruktpartier som ankommer importhavnene. Importen har blitt stoppet i enkelte sesonger på grunn av dette.

Vurderer unntak for lime

Noen EU-land ønsker fortsatt å importere sitrus fra smitteland. I Brussel ble forskerne bedt om å vurdere om det er mulig å dele EU i beskyttede og ubeskyttede soner.

‒ Det er i teorien mulig, men vår vurdering er at det vil være vanskelig å gjennomføre i praksis. Delvis på grunn av EUs prinsipper om fri flyt av varer, men først og fremst som følge av handelsvolumenes størrelse, sier Rafoss.

Han forklarer at det vil være krevende å følge opp merking av hver kasse, og etablere nødvendig kontrollapparat for å unngå at kasser med risikofrukt havner i områder de ikke var beregnet for.

Det er også utredet om det er grunnlag for å gjøre unntak for en bestemt type lime.

‒ Tahiti-lime utvikler ikke symptomer selv om den er vertsplante for sykdommen. Siden smitte fra frukt bare er kjent å kunne skje gjennom symptomer er det lavere risiko knyttet til import av lime. Brasil har vært veldig opptatt av å få til et unntak på denne, sier Rafoss.

Land som eksporterer sitrus til EU venter nå i spenning på hva som blir de politiske konsekvensene av risikovurderingen. Det er opp til EUs Standing Committee on Plant Health å ta stilling til hvilke forebyggende tiltak som videreføres, og om det blir ytterligere innstramminger eller oppmykninger i dagens regelverk.

Kilder:

EFSA: Scientific opinion on the risk og Phyllosticta citricarpa
VKM: EFSA med risikovurdering av to plantesykdommer på sitrustrær
UNCTAD: Agricultural products – citrus – market
Reuters: EU bans South African citrus imports over disease fears
Fruitnet: RSA citrus could face EU ban in 2014

24 Mar 2014

en kur mot kjærlighet

Søvnløse netter og trøstesløse dager. Hodet fylt av svart skodde og brystet hult etter hjertet som skrumpet vekk. Kjærlighetssorg kan være en tøff sjuke. Og for noen kan en ulykkelig kjærlighetshistorie bli en skikkelig psykisk knekk.

Ikke rart at ideen om en kur mot kjærlighet har eksistert siden antikken. Dessverre har verken årelating eller Harry Potterske heksebrygg gitt særlig lindring for hjertesmertene. Men snart kan det bli en annen dans, tror Brian D. Earp og kollegaene fra University of Oxford.

Med dagens kunnskaper om hjernens og nervesystemets kjemi kan man tenke seg medisiner som kan virke både mot kjærlighetssorg og uønsket begjær og forelskelse, mener forskerne.

Men er det riktig? Er det moralsk greit å bruke medisiner til å klippe over følelsesmessige bånd mellom mennesker? Og på den annen side, dersom disse båndene fører til fortvilelse og skjærmysler, er det riktig å la være?

Psykologiprofessor Leif Edward Ottesen Kennair ved NTNU mener på sin side at hele problemstillingen er science fiction.

- Medisinene vi i dag har for å behandle depresjon har en effektivitet som bare er et par prosentpoeng bedre enn virkningen av sukkerpiller. Og forskningen på dette feltet er en megabusiness.

- Så hvor sannsynlig er det egentlig at vi skal finne effektive midler mot kjærlighetssorg med det første?

Begjær, attraksjon og tilhørighet

De britiske forskernes ide om en anti-kjærlighetskur er ikke tatt rett ut av lufta. I de senere åra har forskningen vist at vårt kjærlighetsliv er knyttet sammen med spesielle kroppslige systemer med tilhørende signalstoffer og hormoner.

Det dreier seg om tre ulike men overlappende systemer, forklarer Earp og co, i en artikkel som ble publisert American Journal of Bioethics like før årsskiftet: Begjær, attraksjon og tilknytning.

Begjæret handler om seksuell lyst og er koblet til hormonene østrogen og testosteron.

Attraksjonen dreier seg mer om intenst fokus om den utkårede. En forelskelsens besettelse og oppstemthet, knyttet til signalstoffene adrenalin, dopamin og serotonin i nervesystemet.

Og tilknytning handler om parbinding og følelsen av trygghet og tilhørighet, og er forbundet med signalstoffet oksytocin og hormonet vasopressin.

Dermed har vitenskapen også tre konkrete angrepspunkter for nye forsøk på å påvirke følelsene knyttet til kjærlighet, mener Oxfordforskerne.

Anti-forelskelsesmedisin

Det finnes allerede rapporter om at studenter ved ultra-ortodokse yeshiva-skoler i Israel har fått psykiatriske medikamenter for å undertrykke seksuelle drifter og hjelpe de unge med å følge de strenge reglene for kjærlighet og seksuell omgang mellom mennesker, skriver Earp og co.

Når det gjelder attraksjon er det ting som tyder på at de indre mekanismene bak forelskelse faktisk slekter litt på tvangslidelser. Dermed er det grunn til å tro at medisiner mot tvangslidelser også kan dempe besettelsen i en håpløs forelskelse, argumenterer forskerne.

Dessuten er det kjent at barn som tilbringer sine første år sammen, mister evnen til å bli seksuelt tiltrukket av hverandre, uavhengig av om de er i slekt eller ei.

Kanskje denne mekanismen kan reaktiveres på et senere tidspunkt, dersom du trenger å knuse din stupforelskelse i ektefellen til naboen?

Til og med tilknytning og parbinding kan muligens brytes av medikamenter, tror forskerne.

Man har for eksempel vist at noen monogame dyr kan miste interessen for faste parforhold når man roter med reguleringa av oksytosin og dompamin i kroppen deres.

Når vet man jo ikke om den menneskelige tendensen til å holde sammen i par er bygd på de samme mekanismene, men det er altså ikke helt utenkelig at man også kan redusere vår interesse i et stabilt forhold, spekulerer Earp og kollegaene.

Men er det riktig å gjøre det? Er det greit å medisinere bort en følelse?

For voldsoffer og pedofile?

Forskerne argumenterer for at det i noen tilfeller kan være moralsk greit å poppe en pille mot pasjon, for å sette det en smule på spissen.

Dette kan for eksempel være snakk om situasjoner hvor mennesker sliter med å rive seg løs fra en voldelig og farlig partner. Kanskje kan det være en siste løsning for fortvilte pedofile? Eller for mennesker som føler at livet blir ødelagt av en uendelig, ensidig forelskelse.

På den annen side kan det jo være en smule problematisk om homofobe miljøer nå plutselig har fått et «behandlingstilbud» for mennesker med en upassende legning.

Men til syvende og sist må hvert enkelt menneske få lov til å bestemme om de trenger behandling eller ei, diskuterer forskerne.

Leif Edward Ottesen Kennair ved Psykologisk institutt på NTNU har ikke lest de britiske forskernes artikkel, men mener på generelt grunnlag at hele diskusjonen er overforenklet og søkt.

For komplisert

For det første tror Kennair lite på at brukbare antikjærlighetskurer er i kjømda med det første.

Noe av problemet er at mellommenneskelige forhold er uhyre kompliserte greier. Hvordan skal man for eksempel spesifikt kutte over båndet i den ulykkelige forelskelsen, uten samtidig å fomle rundt med kniven i forholdene til barn, venner og familie?

- Gitt at disse medisinene virkelig virker på en kvinne som har problemer med å gå fra sin voldelige mann på grunn av følelsesmessige bindinger:

- Vil hun da følge opp barna sine og klare å danne nye relasjoner? Vil hun oppleve at andre bryr seg om henne? Vil hun ha et tillitsforhold til den som behandler henne, slik at hun fortsetter å ta medisinene sine?

- En annen sak er at vi vet lite om hva det er som får kvinnen til å bli i utgangspunktet. Er det personligheten hennes? Eller minnene om det gode de hadde sammen?

Kennair advarer mot overforenkling. Men også mot følelsesfobi.

Smerte med mening

- Vi må godta at disse følelsene finnes, og at vonde følelser også kan ha en funksjon.

Fysisk smerte er en forsvarsmekanisme som beskytter oss mot skader. Mental smerte er antageligvis det samme. Den kan hindre deg i å gjøre ting som ødelegger forholdet ditt til folk omkring deg.

- Mennesker som ikke føler et slikt ubehag, for eksempel psykopater, har en tendens til å bli litt lumpne, sier Kennair.

Dersom en kjærlighetssorg blir spesielt tung, finnes det dessuten mindre dramatiske tilbud om hjelp enn antikjærlighetsmedisiner.

- Psykoterapi ser ut til å gi varige effekter, sier forskeren.

- Jeg vil ikke bli moralsk omkring hva folk skal tåle av smerte. Det ligger mye romantisering rundt at motstand skal gjøre oss klokere og sterkere. Jeg er generelt skeptisk til slik forherligelse av motgang.

- Men vi må være pragmatiske og søke den beste løsningen på sikt. Og det er ikke nødvendigvis å dempe følelsene med medisiner.

Referanse:

D. Earp, O. A. Wudarczyk, A. Sandberg & J. Savulescu, If I Could Just Stop Loving You: Anti-Love Biotechnology and the Ethics of a Chemical Breakup, The American Journal of Bioethics, 2013, vol. 13, nr. 11, s. 3-17.

24 Mar 2014

johnny (57) får medisiner for over fire millioner i året

– Legene sier det skal forlenge livet hans med 20 år. Jeg vil jo at han skal leve så lenge som mulig. Da vi traff hverandre sa vi at vi skulle bli gamle sammen og sitte på terrassen i gyngestolene ved siden av hverandre, sier Randi Johansen til VG.

– Det kan vi fortsatt, bryter Johnny inn.

Paret, som har to voksne døtre, deler en handikaptilpasset leilighet i Oslo-bydelen Grorud. Hver 14. dag kommer helsepersonell på hjemmebesøk for å gi ham medisinen Myozyme – en svært kostbar enzymerstatning som gis til mennesker som lider av den sjeldne diagnosen Pompes sykdom.

4,2 millioner

Hver behandling koster rundt 180.000 kroner og har en prislapp på rundt 4,2 millioner kroner i året.

– Jeg føler jo selvfølgelig på at min diagnose er så dyr, mens andre ikke får de medisinene de trenger, sier Johnny.

VG møter paret da Johnny får sin faste infusjon av medisinen hjemme i leiligheten. I fire timer sitter 57-åringen koblet til en rød pose. Sykepleieren Matias Vaagen er til stede hele tiden i tilfelle det oppstår komplikasjoner.

Professor i helseøkonomi på Universitetet i Bergen, Bjarne Robberstad mener det er grunn til å tro at det er en skjevfordeling i helsevesenet når det kommer til dyre medisiner. Robberstad presiserer at han ikke snakker om Pompes sykdom spesifikt.

I kjølvannet av debatten om den dyre kreftmedisinen ipilimumab ble Norheimutvalget nedsatt. De skal blant annet vurdere om ulike pasientgrupper blir prioritert slik de burde. En av diskusjonene i utvalget har vært dyre medisiner til sjeldne diagnoser.

Robberstad ønsker en tydelig debatt før utvalget leverer sine anbefalinger høsten 2014.

Dyrest

Myozyme er nemlig så kostbar at den strekker seg langt utover hva helsemyndighetene vanligvis godkjenner. Medisinen troner høyest på utgiftsposten for medisiner per pasient i 2012 med over 12,7 millioner fordelt på tre pasienter.

Har du opplevd noe lignende? Har du tips eller innspill? Kontakt VGs journalist

– Hadde jeg ikke hatt en familie, ville jeg nok takket nei til medisinen, sier Johnny.

Legemiddelet har vært avgjørende for at 57-åringen skal bedre lungekapasiteten sin og stoppe den sjeldne sykdommen som sakte, men sikkert bryter ned kroppen hans.

– Jeg kan gå over stuegulvet og sette meg i rullestolen selv. Så jeg klarer meg helt uten assistanse fra kommunen. Hvis ikke jeg hadde hatt medisinen, ville jeg nok kanskje vært mye dårligere. Det eneste jeg trenger er Myozyme og rullestolen min, sier Johnny.

Fryktet han skulle dø

Før Johnny fikk medisinen, ble tilstanden hans gradvis verre. Musklene hans ble svekket fordi kroppen ikke produserer enzymet som bryter ned glykogen i cellene.

Hos Johnny har dette også gått kraftig utover lungekapasiteten hans. Før han fikk Myozyme hadde han under 30 prosent av normale verdier, forteller han.

– Det er en god sjanse for at jeg hadde vært betraktelig dårligere hvis jeg ikke hadde fått medisinen, men det er vanskelig å si.

Kona Randi har lenge fryktet at mannen hennes skulle dø av den kroniske lidelsen. Spesielt da de to døtrene var små, bekymret hun seg for å miste ham.

– Han ble hasteinnlagt i 1996 og lå en måned på sykehus. Alle andre med de lungeverdiene ville dødd, sier hun.

Fire tilfeller

Diagnosen Pompes sykdom fikk Johnny først i 2010. Kun tre andre mennesker i Norge har fått denne diagnosen bekreftet. Dette gjør muskelsykdommen til en av landets sjeldneste.

Medisinen Myozyme var allerede da på markedet, men HELFO avslo å betale for behandlingen fordi de mente effekten ikke var godt nok dokumentert i forhold til prisen.

Det nektet professor Arvid Heiberg å godta. Sammen med andre leger samlet han inn dokumentasjon på at medisinen hadde effekt.

– Jeg mente det var riktig å behandle i stedet for at han skulle gå langsomt til grunne. Pompes sykdom er en lidelse som blir gradvis verre, men også en sykdom som man kan behandle for å forlenge livet til pasienten med godt bevart livskvalitet, sier han til VG.

I flere andre land er diagnosen noe vanligere. I Danmark og Sverige lever til sammen 16 voksne mennesker med sykdommen, mens det i Nederland er diagnostisert rundt 100 tilfeller, opplyser Heiberg.

– Jeg mistenker at det er flere som lever med Pompes sykdom i Norge uten å vite det, sier Heiberg.

- Virker som det har stoppet sykdommen

11 måneder etter at Johnny fikk diagnosen, innvilget HELFO refusjon av Myozyme.

– Det virker som det har stoppet sykdommen. Nå klarer han seg greit selv, sier kona Randi.

Johnny synes det er vanskelig å diskutere hvorvidt han er en «kostnadseffektiv» pasient.

– Jeg har selv fått beskjed om at jeg ikke er kostnadseffektiv, men hva kan jeg gjøre? Jeg blir jo ikke mer effektiv uten medisin, sier han.

24 Mar 2014

slankar seg feitare

Den såkalla 5:2-dietten er ein av dei siste farsottane på slankefronten, men mykje tyder på at periodisk slanking heller ikkje er nokon portal til varig vektreduksjon. Tvert imot. Det er meir sannsynleg at periodisk slanking fører til vektauke.

Det er konklusjonen som ei gruppe forskarar nyleg har kome fram til. Konklusjonen baserer seg på forsøk med mus som blei gitt ein fedmefremmande diett med mykje feitt og sukker.

I tillegg viser studien at genar i feittvevet, som regulerer biologiske rytmar i kroppen, bli forstyrra ved periodisk slanking.

Det er forskarar ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES), KG Jebsen senter for diabetesforsking ved Universitetet i Bergen, Københavns Universitet og Haukeland Universitetssjukehus som står bak undersøkinga.

Kluss i urverket

Målet med studien var å undersøke korleis periodar med redusert energiinntak innimellom periodar med fri tilgang på mat påverka mengde feittvev og genregulering i feittcellene.

- Vi fann at mus som var underlagt periodisk slanking la på seg meir enn dei som hadde fri tilgang på den fedmefremmande dietten under heile forsøket. Det var også varige endringar i genuttrykket i feittvevet hos desse musene, seier forskar Even Fjære hos NIFES.

Klokkegenar, genar som er er med på å regulere dei biologiske rytmane i kroppen, blant dei døgnrytmen, viste endra regulering i feittvevet hos musene heile 24 dagar etter siste slanking.

- Denne studien viser at utviklinga av overvekt og fedme ikkje berrre blir bestemt av det totale energiinntaket i seg sjølv, men også at det er avgjerende når og i kva samanheng energien blir tatt inn, seier Fjære.

Dei såkalla klokkegenane vart oppdaga på 1990-talet og er sidan funne å spele ei sentral i rolle i reguleringa av dei mange sykliske prosessane i cellene. Genane held orden på det indre urverket gjennom koding for både hemmande og stimulerande protein, som i sin tur bestemmer korleis andre genar i cella stiller sine biologiske klokker. Det er først i det siste at dette er blitt knytta til energiomsetninga.

Jojo-musene dobla feittnivået

I forsøket fekk mus ein fedmefremmande diett, følgt av korte periodar med slanking. Jojo-musene fekk først ti dagar med ein energirik diett, deretter fire dagar med slanking. Denne syklusen blei repetert fire gonger under forsøket.

Ei kontrollgruppe med mus fekk parallelt den same energirike dietten, men utan periodar med slanking. Noko overraskande viste det seg at det totale energiinntaket var tilnærma likt for dei to gruppene då forsøket var avslutta.

Etter forsøket hadde begge grupper lagt på seg, men forskjellen var heilt klar:

Jojo-musene hadde nær dobbelt så mykje feitt i levra som dei som fekk tilgang til den fedmefremmande dietten under heile forsøket. Periodisk slanking medførte også at dei la på seg vesentleg meir såkalla viseralt feitt, noko som er assosiert med auka risiko for mellom anna diabetes type 2 og hjarte- og karsjukdomar.

- Nattskiftarbeid har tidlegare vist å auke risikoen for fedme og fedmerelaterte sjukdommar, og dette har blitt sett i samanheng med regulering i klokkegenane. Men korleis endringar i klokkegenane perifert i feittvevet verkar på helsetilstanden, er meir uklart, seier forskar Simon Dankel ved KG Jebsen senter for diabetesforsking, Universitetet i Bergen, som er førsteforfatter på studien.

- Eit varsku

Fjære understrekar at det må forskast meir for å finne ut om vekt og klokkegenar hos menneske blir påverka på same måte som hos mus ved periodisk slanking.

- Studien kan likevel vere eit varsku i slankedebatten, og spesielt i forhold til den populære 5:2-dietten der ein reduserer energiinntaket til ein fjerdedelav dagsbehovet to dagar i veka. Ein kan spørje seg kva som skjer når trenden ebbar ut. Det er ikkje utenkeleg at slanketrenden kan føre til meir overvekt og relaterte sjukdomar, men det gjenstår å sjå, seier Fjære.

Referanse: 

Dankel, SN, m.fl.: Weight cycling promotes fat gain and altered clock gene expression in adipose tissue in C57BL/6J mice, i American Journal of Physiology, Endocrinology and Metabolism, 2013 des. 3 Sammendrag

23 Mar 2014

slagpasienter får ikke nødvendig hjelp

Forskning viser at 7 av 10 pasienter som har gjennomgått hjerneslag, har behov for hjelp og trening etter sykehusinnleggelsen.

- Disse pasientene skal ikke bare overleve et hjerneslag, de skal også leve et liv etterpå, sier Birgitta Langhammer, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Stadig yngre
I dag er faktisk hjerneslag den vanligste årsaken til uførhet i Norge, og hvert år rammes 15.000 nordmenn av hjerneslag. Mye kan gjøres for å sikre en god rehabilitering av denne pasientgruppen.

- Det er gledelig at flere av dem som får hjerneslag får øyeblikkelig sykehushjelp, men det er stor variasjon når det gjelder hjelpen og oppfølgingen pasientene får videre, slår Langhammer fast.

Hun er bekymret for utviklingen. Ikke minst på grunn av at slagpasientene blir stadig yngre, og da er det enda viktigere å sikre at livet etter hjerneslag blir optimalt og aktivt.

Trening er avgjørende

Sammen med forskerkollega Geert Verheyden fra Universitetet i Leuven i Belgia har hun publisert en artikkel om rehabilitering etter hjerneslag, hvor forskerne oppsummerer utfordringene med oppfølging av pasienter etter hjerneslag.

- Fysisk trening er helt avgjørende for å oppnå optimal fysisk funksjon og selvstendighet etter gjennomgått hjerneslag, sier Langhammer og understreker at det er spesielt viktig å vedlikeholde samme fysiske funksjon etter at rehabiliteringstilbudet er avsluttet.

En kamp for rehabilitering

Selv om det er godt dokumentert at disse pasientene trenger trening og oppfølgning, er livet etter den akutte fasen for mange en kamp om å få nettopp rehabilitering, trening og hjelp, ifølge forskerne, og legger til at det er viktig å komme i gang med rehabilitering innen den første måneden, og helst innen de første 14 dagene.

- Dette er et alvorlig problem som helsemyndighetene må ta tak i, sier Langhammer.

- Noen leger gir feil informasjon

Etter et gjennomgått hjerneslag melder pasientene om blant annet problemer med å snakke, synsproblemer, utmattelse, redusert balanse, armfunksjoner og fysisk form.

- Treningen bør tilrettelegges individuelt til personer som har hatt hjerneslag. Her har fysioterapeuter en viktig rolle å spille. Treningsstudio er ikke nok, sier Langhammer og påpeker at det fortsatt er en vei å gå før trening blir en naturlig del av oppfølgingen av hjerneslagpasienter.

For mens trening har stått på programmet til hjertepasienter i over 30 år, er det ikke slik blant pasienter som har hatt hjerneslag.

- Det er dessverre en del leger som sier at disse pasientene ikke bør trene, til tross for at Nasjonale retningslinjer vektlegger betydningen av fysisk aktivitet og trening for å vedlikeholde fysisk funksjon og selvstendighet i dagliglivet, sier Langhammer.

Havner mellom to stoler

I tillegg har samhandlingsreformen ført til at pasienter skrives raskere ut av sykehusene, noe som er vel og bra, ifølge Langhammer. Hun påpeker imidlertid at problemet ute i kommunene er at det ikke finnes kapasitet til å ta hånd om disse pasientene.

Mange pasienter har også problemer med å finne tilrettelagte treningstilbud på egen hånd.

- Det gjør at mange pasienter havner mellom to stoler etter utskrivingen fra sykehuset, sier Langhammer.

- Som fysioterapeuter ser vi at pasientene fort blir inaktive og passive når de kommer hjem. Hvis de ikke har et treningstilbud, blir det bare verre, sier hun.

Det er også vanskelig å komme seg til treningstilbudene som finnes. Mange kan ikke kjøre selv, det er for vanskelig å ta offentlig kommunikasjonsmidler og det er dyrt å ta taxi. TT-kort dekker heller ikke denne type reiser.

- Det blir dyrt og vanskelig å komme seg ut, og det innebærer ofte et innskrenket sosialt liv og isolasjon, sier hun.

Vil ha ny modell

I dag får ikke pasienter tilbud om trening fra helsetjenesten. Pasienter med moderate problemer kan få trening om de ber om det, men må da gå til legen for å få rekvisisjon.

-Langhammer ønsker derfor å etablere et oppfølgingsopplegg som kan gjøre noe med inaktiviteten hos pasientene. Pasientene må få hjelp hele det første året. mener hun. Det må legges til rette med treningsinstitutter som kan hjelpe disse gruppene.

Treningstilbudet må bygges ut i kommunal regi slik at det finnes et variert tilbud.

- Alle skal ha råd til denne treningen, og de som trenger transport til og fra treningstilbudet bør få dekket det, mener forskeren.

Referanse:

Langhammer B, Verheyden G. Stroke rehabilitation: Issues for physiotherapy and physiotherapy research to improve life after stroke. Physiotherapy Research International 2013;(18): 65-69

23 Mar 2014

syrnet melk mot diabetes

Er melk sunt? Spørsmålet har blitt undersøkt mange ganger, og bildet er ikke helt entydig.

En ny undersøkelse viser at et halvt glass syrnet melkeprodukt reduserer risikoen for type 2-diabetes med en fjerdedel. Fettfattige melkeprodukter, som lettmelk eller skummetmelk, reduserer risikoen med en femtedel.

– Det er en veldig spennende undersøkelse, sier Kjeld Hermansen, førsteamanuensis ved Institut for Klinisk Medicin ved Aarhus Universitet, etter å ha lest den nye studien.

Sunne bakterier kan være svaret

Forskergruppen fra University of Cambridge har fulgt 4127 personer gjennom elleve år. De har ført kostdagbok og løpende rapportert matvanene sine til forskerne.

Forskerne mener at et daglig inntak på 80 gram yoghurt, uten tilsatt sukker, er forbundet med 28 prosent lavere risiko for type 2-diabetes. For syrnede melkeprodukter generelt, og ikke bare yoghurt, var reduksjonen på 24 prosent.

– Undersøkelsen avslører ikke årsakene til den positive virkningen. Det kan skyldes at de syrnede melkeproduktene er mer kalorifattige, men det kan også være knyttet til en rekke sunne bakterier, sier Hermansen.

Når melk syrnes, eller fermenteres, oppstår en bakteriekultur som er gunstig for oss mennesker. Disse bakteriene kalles probiotika. Bakteriene er blant annet med på å sikre oss en god fordøyelse og en god regulering av blodsukkeret.

– Tidligere forskning tyder på at probiotika kan redusere risikoen for en rekke sykdommer, blant annet type 2-diabetes, sier Kjeld Hermansen.

Fettfattig melk er også bra

Forskergruppen fant også at inntak av fettfattig melk var forbundet med 19 prosent lavere risiko for type 2-diabetes.

– Fettfattig melk reduserer risikoen for å legge på seg, og det gir også mindre risiko for diabetes, sier Hermansen.

Han understreker imidlertid at årsaken kan ligge i melkeproduktets innhold av mineraler og vitaminer.

– Fete meieriprodukter verken øker eller reduserer risikoen for sukkersyke. Men de er heller ikke helsefremmende, ifølge denne undersøkelsen, sier Hermansen.

Den engelske studien satte grensen mellom fettfattige og fettrike melkeprodukter ved 3,9 prosent fett. I Storbritannia inneholder melken en del mer fett enn norsk helmelk, som ligger på 3,8 prosent.

I løpet av undersøkelsens observasjonsperiode utviklet omkring 15 prosent av deltakere type 2-diabetes. Gjennomsnittsalderen lå på omkring 59 år, og 15 prosent er normalt for denne gruppen.

Referanser:

Laura M. O’Connor m. fl.:Dietary dairy product intake and incident type 2 diabetes: a prospective study using dietary data from a 7-day food diaryDiabetologia ,2014, DOI: 10.1007/s00125-014-3176-1.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

22 Mar 2014