Daily Archives: March 24, 2014

blindpassasjer kan ødelegge europeisk sitrusindustri

En aldri så liten handelspolitisk strid er i ferd med å blusse opp mellom EU og de store sitruseksportørene utenfor det europeiske markedet.

Stridens kjerne er en uønsket sopp ved navn sitrussvartflekk, som nå anses av EU å kunne ødelegge så mye for den europeiske sitrusindustrien at Brussel vurderer å stramme inn importreglene. Dette har blant annet har fått Sør-Afrika til å true med å ta saken til WTO.  

Midt i denne konflikten befinner den norske forskeren Trond Rafoss seg. Han jobber ved Bioforsk og har nå ledet et europeisk arbeid for å vurdere smitterisikoen av plantesykdommen sitrussvartflekk. 

Ingen bånd

Nylig la Rafoss frem resultatene for EUs plantehelsekomité i Brussel. Det var naturlig nok knyttet stor spenning til rapportens hovedkonklusjoner, og vurderingen av risikobildet for sitrusproduksjonen i Europa.

Rafoss er valgt blant annet fordi han kommer fra et land utenfor EU, og fordi han ikke har bånd til sitrusindustrien.

Høy smitterisiko

Sykdommen sitrussvartflekk som forårsakes av soppen Phyllosticta citricarpa, finnes per i dag ikke i EU. Den er imidlertid ganske vanlig i mange sitrusproduserende land utenfor Europa, og kan følge med som blindpassasjer i sitruslasten under eksport. 

Smittesporer spres både via luft og regn, og kan ramme alle typer sitrusfrukter. Sykdommen er ikke farlig for mennesker og symptomene kan sammenlignes med epleskurv.

Den utgjør likevel et vesentlig problem for produsentene i form av kvalitetsforringelse og avlingstap.

Forskerne har konkludert med at risikoen for at sitrussvartflekk kan spre seg via import av sitrusfrukt er middels, og eksisterende importregler anses som effektive for å hindre introduksjon av sykdommen til EU. Men strengere tiltak kan likevel være aktuelt på noen områder.

Egnet klima for smitte

Forskerne har laget en liste over mulige tiltak og vurdert effektivitet, teknisk gjennomførbarhet, og grad av usikkerhet knyttet til de enkelte tiltakene.

‒ Foruten å lede arbeidet, har min rolle i arbeidsgruppen først og fremst vært å bruke matematiske modeller drevet av værdata for å simulere sporemodning og infeksjonsforhold, forteller Rafoss.

Forskerne har sammenlignet 21 års historiske værdata fra 1518 sitrusdyrkende steder langs Middelhavet.

‒ For at man skal ha et sykdomsproblem så må det over tid være gjentatte egnede værforhold for sykdomsutbrudd slik at epidemien kan fortsette. Vi har funnet at det for flere av disse stedene har vært værforhold som gir potensiell fare for infeksjon i hver vekstsesong gjennom disse 21 årene, mens det andre steder blir for tørt for soppen, sier Rafoss.

Han understreker samtidig at det er behov for mer kunnskap om hvordan soppen oppfører seg under ulike vær- og klimaforhold.

Terget på seg Sør-Afrika

Sør-Afrika eksporterer 600 000 tonn sitrusfrukter til Europa hvert år, til en verdi av én milliard Euro. Dette utgjør en tredjedel av Europas sitrusimport. Landet har varslet at de vurderer å ta saken til WTOs domstol for tvisteløsning dersom nye smittevern-tiltak får konsekvenser for landets sitrusnæring. Da er det opp til WTO å bestemme om risikovurderingen som ligger til grunn for EUs regelverk holder mål.

‒ Sør-Afrika hevder at sitrus-områdene i EU har et klima som enten er for tørt eller for kaldt til at det er fare for at sykdomsepidemier kan utvikles, sier Rafoss.

Det er i dag åpent for import fra Sør-Afrika, men importen er underlagt en del krav. Blant annet skal eksporten foregå fra et område i landet som er fri for sykdom. Dessuten skal produksjonsstedet ikke ha vært infisert de siste årene.

EU vurderer imidlertid å innføre strengere regler siden stikkprøver av importen stadig påviser smitte i fruktpartier som ankommer importhavnene. Importen har blitt stoppet i enkelte sesonger på grunn av dette.

Vurderer unntak for lime

Noen EU-land ønsker fortsatt å importere sitrus fra smitteland. I Brussel ble forskerne bedt om å vurdere om det er mulig å dele EU i beskyttede og ubeskyttede soner.

‒ Det er i teorien mulig, men vår vurdering er at det vil være vanskelig å gjennomføre i praksis. Delvis på grunn av EUs prinsipper om fri flyt av varer, men først og fremst som følge av handelsvolumenes størrelse, sier Rafoss.

Han forklarer at det vil være krevende å følge opp merking av hver kasse, og etablere nødvendig kontrollapparat for å unngå at kasser med risikofrukt havner i områder de ikke var beregnet for.

Det er også utredet om det er grunnlag for å gjøre unntak for en bestemt type lime.

‒ Tahiti-lime utvikler ikke symptomer selv om den er vertsplante for sykdommen. Siden smitte fra frukt bare er kjent å kunne skje gjennom symptomer er det lavere risiko knyttet til import av lime. Brasil har vært veldig opptatt av å få til et unntak på denne, sier Rafoss.

Land som eksporterer sitrus til EU venter nå i spenning på hva som blir de politiske konsekvensene av risikovurderingen. Det er opp til EUs Standing Committee on Plant Health å ta stilling til hvilke forebyggende tiltak som videreføres, og om det blir ytterligere innstramminger eller oppmykninger i dagens regelverk.

Kilder:

EFSA: Scientific opinion on the risk og Phyllosticta citricarpa
VKM: EFSA med risikovurdering av to plantesykdommer på sitrustrær
UNCTAD: Agricultural products – citrus – market
Reuters: EU bans South African citrus imports over disease fears
Fruitnet: RSA citrus could face EU ban in 2014

24 Mar 2014

en kur mot kjærlighet

Søvnløse netter og trøstesløse dager. Hodet fylt av svart skodde og brystet hult etter hjertet som skrumpet vekk. Kjærlighetssorg kan være en tøff sjuke. Og for noen kan en ulykkelig kjærlighetshistorie bli en skikkelig psykisk knekk.

Ikke rart at ideen om en kur mot kjærlighet har eksistert siden antikken. Dessverre har verken årelating eller Harry Potterske heksebrygg gitt særlig lindring for hjertesmertene. Men snart kan det bli en annen dans, tror Brian D. Earp og kollegaene fra University of Oxford.

Med dagens kunnskaper om hjernens og nervesystemets kjemi kan man tenke seg medisiner som kan virke både mot kjærlighetssorg og uønsket begjær og forelskelse, mener forskerne.

Men er det riktig? Er det moralsk greit å bruke medisiner til å klippe over følelsesmessige bånd mellom mennesker? Og på den annen side, dersom disse båndene fører til fortvilelse og skjærmysler, er det riktig å la være?

Psykologiprofessor Leif Edward Ottesen Kennair ved NTNU mener på sin side at hele problemstillingen er science fiction.

- Medisinene vi i dag har for å behandle depresjon har en effektivitet som bare er et par prosentpoeng bedre enn virkningen av sukkerpiller. Og forskningen på dette feltet er en megabusiness.

- Så hvor sannsynlig er det egentlig at vi skal finne effektive midler mot kjærlighetssorg med det første?

Begjær, attraksjon og tilhørighet

De britiske forskernes ide om en anti-kjærlighetskur er ikke tatt rett ut av lufta. I de senere åra har forskningen vist at vårt kjærlighetsliv er knyttet sammen med spesielle kroppslige systemer med tilhørende signalstoffer og hormoner.

Det dreier seg om tre ulike men overlappende systemer, forklarer Earp og co, i en artikkel som ble publisert American Journal of Bioethics like før årsskiftet: Begjær, attraksjon og tilknytning.

Begjæret handler om seksuell lyst og er koblet til hormonene østrogen og testosteron.

Attraksjonen dreier seg mer om intenst fokus om den utkårede. En forelskelsens besettelse og oppstemthet, knyttet til signalstoffene adrenalin, dopamin og serotonin i nervesystemet.

Og tilknytning handler om parbinding og følelsen av trygghet og tilhørighet, og er forbundet med signalstoffet oksytocin og hormonet vasopressin.

Dermed har vitenskapen også tre konkrete angrepspunkter for nye forsøk på å påvirke følelsene knyttet til kjærlighet, mener Oxfordforskerne.

Anti-forelskelsesmedisin

Det finnes allerede rapporter om at studenter ved ultra-ortodokse yeshiva-skoler i Israel har fått psykiatriske medikamenter for å undertrykke seksuelle drifter og hjelpe de unge med å følge de strenge reglene for kjærlighet og seksuell omgang mellom mennesker, skriver Earp og co.

Når det gjelder attraksjon er det ting som tyder på at de indre mekanismene bak forelskelse faktisk slekter litt på tvangslidelser. Dermed er det grunn til å tro at medisiner mot tvangslidelser også kan dempe besettelsen i en håpløs forelskelse, argumenterer forskerne.

Dessuten er det kjent at barn som tilbringer sine første år sammen, mister evnen til å bli seksuelt tiltrukket av hverandre, uavhengig av om de er i slekt eller ei.

Kanskje denne mekanismen kan reaktiveres på et senere tidspunkt, dersom du trenger å knuse din stupforelskelse i ektefellen til naboen?

Til og med tilknytning og parbinding kan muligens brytes av medikamenter, tror forskerne.

Man har for eksempel vist at noen monogame dyr kan miste interessen for faste parforhold når man roter med reguleringa av oksytosin og dompamin i kroppen deres.

Når vet man jo ikke om den menneskelige tendensen til å holde sammen i par er bygd på de samme mekanismene, men det er altså ikke helt utenkelig at man også kan redusere vår interesse i et stabilt forhold, spekulerer Earp og kollegaene.

Men er det riktig å gjøre det? Er det greit å medisinere bort en følelse?

For voldsoffer og pedofile?

Forskerne argumenterer for at det i noen tilfeller kan være moralsk greit å poppe en pille mot pasjon, for å sette det en smule på spissen.

Dette kan for eksempel være snakk om situasjoner hvor mennesker sliter med å rive seg løs fra en voldelig og farlig partner. Kanskje kan det være en siste løsning for fortvilte pedofile? Eller for mennesker som føler at livet blir ødelagt av en uendelig, ensidig forelskelse.

På den annen side kan det jo være en smule problematisk om homofobe miljøer nå plutselig har fått et «behandlingstilbud» for mennesker med en upassende legning.

Men til syvende og sist må hvert enkelt menneske få lov til å bestemme om de trenger behandling eller ei, diskuterer forskerne.

Leif Edward Ottesen Kennair ved Psykologisk institutt på NTNU har ikke lest de britiske forskernes artikkel, men mener på generelt grunnlag at hele diskusjonen er overforenklet og søkt.

For komplisert

For det første tror Kennair lite på at brukbare antikjærlighetskurer er i kjømda med det første.

Noe av problemet er at mellommenneskelige forhold er uhyre kompliserte greier. Hvordan skal man for eksempel spesifikt kutte over båndet i den ulykkelige forelskelsen, uten samtidig å fomle rundt med kniven i forholdene til barn, venner og familie?

- Gitt at disse medisinene virkelig virker på en kvinne som har problemer med å gå fra sin voldelige mann på grunn av følelsesmessige bindinger:

- Vil hun da følge opp barna sine og klare å danne nye relasjoner? Vil hun oppleve at andre bryr seg om henne? Vil hun ha et tillitsforhold til den som behandler henne, slik at hun fortsetter å ta medisinene sine?

- En annen sak er at vi vet lite om hva det er som får kvinnen til å bli i utgangspunktet. Er det personligheten hennes? Eller minnene om det gode de hadde sammen?

Kennair advarer mot overforenkling. Men også mot følelsesfobi.

Smerte med mening

- Vi må godta at disse følelsene finnes, og at vonde følelser også kan ha en funksjon.

Fysisk smerte er en forsvarsmekanisme som beskytter oss mot skader. Mental smerte er antageligvis det samme. Den kan hindre deg i å gjøre ting som ødelegger forholdet ditt til folk omkring deg.

- Mennesker som ikke føler et slikt ubehag, for eksempel psykopater, har en tendens til å bli litt lumpne, sier Kennair.

Dersom en kjærlighetssorg blir spesielt tung, finnes det dessuten mindre dramatiske tilbud om hjelp enn antikjærlighetsmedisiner.

- Psykoterapi ser ut til å gi varige effekter, sier forskeren.

- Jeg vil ikke bli moralsk omkring hva folk skal tåle av smerte. Det ligger mye romantisering rundt at motstand skal gjøre oss klokere og sterkere. Jeg er generelt skeptisk til slik forherligelse av motgang.

- Men vi må være pragmatiske og søke den beste løsningen på sikt. Og det er ikke nødvendigvis å dempe følelsene med medisiner.

Referanse:

D. Earp, O. A. Wudarczyk, A. Sandberg & J. Savulescu, If I Could Just Stop Loving You: Anti-Love Biotechnology and the Ethics of a Chemical Breakup, The American Journal of Bioethics, 2013, vol. 13, nr. 11, s. 3-17.

24 Mar 2014

johnny (57) får medisiner for over fire millioner i året

– Legene sier det skal forlenge livet hans med 20 år. Jeg vil jo at han skal leve så lenge som mulig. Da vi traff hverandre sa vi at vi skulle bli gamle sammen og sitte på terrassen i gyngestolene ved siden av hverandre, sier Randi Johansen til VG.

– Det kan vi fortsatt, bryter Johnny inn.

Paret, som har to voksne døtre, deler en handikaptilpasset leilighet i Oslo-bydelen Grorud. Hver 14. dag kommer helsepersonell på hjemmebesøk for å gi ham medisinen Myozyme – en svært kostbar enzymerstatning som gis til mennesker som lider av den sjeldne diagnosen Pompes sykdom.

4,2 millioner

Hver behandling koster rundt 180.000 kroner og har en prislapp på rundt 4,2 millioner kroner i året.

– Jeg føler jo selvfølgelig på at min diagnose er så dyr, mens andre ikke får de medisinene de trenger, sier Johnny.

VG møter paret da Johnny får sin faste infusjon av medisinen hjemme i leiligheten. I fire timer sitter 57-åringen koblet til en rød pose. Sykepleieren Matias Vaagen er til stede hele tiden i tilfelle det oppstår komplikasjoner.

Professor i helseøkonomi på Universitetet i Bergen, Bjarne Robberstad mener det er grunn til å tro at det er en skjevfordeling i helsevesenet når det kommer til dyre medisiner. Robberstad presiserer at han ikke snakker om Pompes sykdom spesifikt.

I kjølvannet av debatten om den dyre kreftmedisinen ipilimumab ble Norheimutvalget nedsatt. De skal blant annet vurdere om ulike pasientgrupper blir prioritert slik de burde. En av diskusjonene i utvalget har vært dyre medisiner til sjeldne diagnoser.

Robberstad ønsker en tydelig debatt før utvalget leverer sine anbefalinger høsten 2014.

Dyrest

Myozyme er nemlig så kostbar at den strekker seg langt utover hva helsemyndighetene vanligvis godkjenner. Medisinen troner høyest på utgiftsposten for medisiner per pasient i 2012 med over 12,7 millioner fordelt på tre pasienter.

Har du opplevd noe lignende? Har du tips eller innspill? Kontakt VGs journalist

– Hadde jeg ikke hatt en familie, ville jeg nok takket nei til medisinen, sier Johnny.

Legemiddelet har vært avgjørende for at 57-åringen skal bedre lungekapasiteten sin og stoppe den sjeldne sykdommen som sakte, men sikkert bryter ned kroppen hans.

– Jeg kan gå over stuegulvet og sette meg i rullestolen selv. Så jeg klarer meg helt uten assistanse fra kommunen. Hvis ikke jeg hadde hatt medisinen, ville jeg nok kanskje vært mye dårligere. Det eneste jeg trenger er Myozyme og rullestolen min, sier Johnny.

Fryktet han skulle dø

Før Johnny fikk medisinen, ble tilstanden hans gradvis verre. Musklene hans ble svekket fordi kroppen ikke produserer enzymet som bryter ned glykogen i cellene.

Hos Johnny har dette også gått kraftig utover lungekapasiteten hans. Før han fikk Myozyme hadde han under 30 prosent av normale verdier, forteller han.

– Det er en god sjanse for at jeg hadde vært betraktelig dårligere hvis jeg ikke hadde fått medisinen, men det er vanskelig å si.

Kona Randi har lenge fryktet at mannen hennes skulle dø av den kroniske lidelsen. Spesielt da de to døtrene var små, bekymret hun seg for å miste ham.

– Han ble hasteinnlagt i 1996 og lå en måned på sykehus. Alle andre med de lungeverdiene ville dødd, sier hun.

Fire tilfeller

Diagnosen Pompes sykdom fikk Johnny først i 2010. Kun tre andre mennesker i Norge har fått denne diagnosen bekreftet. Dette gjør muskelsykdommen til en av landets sjeldneste.

Medisinen Myozyme var allerede da på markedet, men HELFO avslo å betale for behandlingen fordi de mente effekten ikke var godt nok dokumentert i forhold til prisen.

Det nektet professor Arvid Heiberg å godta. Sammen med andre leger samlet han inn dokumentasjon på at medisinen hadde effekt.

– Jeg mente det var riktig å behandle i stedet for at han skulle gå langsomt til grunne. Pompes sykdom er en lidelse som blir gradvis verre, men også en sykdom som man kan behandle for å forlenge livet til pasienten med godt bevart livskvalitet, sier han til VG.

I flere andre land er diagnosen noe vanligere. I Danmark og Sverige lever til sammen 16 voksne mennesker med sykdommen, mens det i Nederland er diagnostisert rundt 100 tilfeller, opplyser Heiberg.

– Jeg mistenker at det er flere som lever med Pompes sykdom i Norge uten å vite det, sier Heiberg.

- Virker som det har stoppet sykdommen

11 måneder etter at Johnny fikk diagnosen, innvilget HELFO refusjon av Myozyme.

– Det virker som det har stoppet sykdommen. Nå klarer han seg greit selv, sier kona Randi.

Johnny synes det er vanskelig å diskutere hvorvidt han er en «kostnadseffektiv» pasient.

– Jeg har selv fått beskjed om at jeg ikke er kostnadseffektiv, men hva kan jeg gjøre? Jeg blir jo ikke mer effektiv uten medisin, sier han.

24 Mar 2014