Monthly Archives: April 2014

derfor forsker vi mest på menn

For ikke lenge siden fikk vi servert nyheten om at norsk forskning har avslørt hvordan hjernen bedømmer vakre ansikter.

Studien viser at endorfiner har en sosial funksjon: De kan påvirke preferansene våre. Forskerne mener det dreier seg om evolusjonsmessig overlevelse. Å velge det med høyest belønningsverdi – i dette tilfellet den peneste dama – hjelper oss å føre slekta videre.

‒ Dette er en funksjon som er vel bevart oppover i evolusjonskjeden, og vi har derfor mindre grunn til å tro at den varierer mellom menn og kvinner. Det er sannsynlig at dette gjelder begge kjønn, sier hjerneforsker Siri Graff Leknes.

‒ Man har funnet lignende effekter hos rotter. Det vi finner er så grunnleggende, det er derfor vi er så sikre i dette tilfellet og ikke spesifiserer mer at funnene kun kan generaliseres til menn, legger hun til.

30 menn har altså ved tre ulike tidspunkt i løpet av tre uker sett på bilder av kvinner. De har enten mottatt morfin for å aktivere endorfinsystemet, naltrekson for å blokkere endorfin, eller placebo, det vil si ingenting.

Med morfin ble de pene kvinnene enda penere, og mennene trykket iherdig på knappen for å beholde bildet av dem på skjermen. Tilsvarende byttet de raskere bilder av de mindre attraktive kvinnene. Kvinnenes attraktivitet var rangert på forhånd av en annen gruppe menn.

Upraktisk hormonsyklus

Leknes er forsker ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hun er prosjektleder for et større forskningsprosjekt som kartlegger hjernens endorfinsystem.

I tillegg til bilder av kvinner, har de 30 mennene også blitt testet i valg av drikke med ulikt sukkerinnhold, og valg om å tjene mindre eller mer penger. Men det var altså  pene-kvinner-studien som ble publisert først, i tidsskriftet Molecular psychiatry.

«At forskarane valte menn som forsøkspersonar har med å gjere at dei ville unngå feilkjelder frå kvinners svingande hormonsystem, i og med at forsøkspersonane var inne tre gonger i løpet av ein månad», skriver NRK.

For det er altså slik, at det er mer komplisert å forske på kvinnekroppen. Det krever mer tid, og mer penger.

‒ Både testosteron og østrogen virker direkte på hjernen og interagerer med de nevrotransmittene vi undersøker. Det er ingenting i veien for å undersøke dette på kvinner, det er bare upraktisk.

‒ Skulle vi testet kvinner måtte vi først finne kvinner som var på samme sted i syklusen, og vi måtte testet en gang per måned i tre måneder. Kanskje burde man testet på ulike stadier i syklusen også. Det er vanskelig å få folk til å komme tilbake og være med på sånne tester. Det er raskere å gjøre det på menn, forklarer Leknes.

- Attraktivitet viktigere for menn

Professor i psykologi Leif Edward Ottesen Kennair ved NTNU uttalte seg begeistret om studien. Den gir «indirekte støtte til evolusjonære teoriar om at ansiktsskjønnheit er eit evolusjonært relevant stimulus, spesielt for menn», sa han til NRK.

Kennair sier til KILDEN at han mener det var fornuftig av forskerne å studere menn i dette tilfellet, nettopp fordi attraktivitet i teorien er viktigere for menn enn kvinner når det gjelder vurdering av partner.

‒ En manns attraktivitet ser i større grad ut til å bli konstruert ut i fra status. Det er ikke kategorisk at kvinner ikke kan vurdere skjønnhet hos andre kvinner eller hos menn. Men vakre ansikter vil være spesielt belønnende for menn og i mindre grad relevant for kvinner, sier Kennair.

‒ Det er topp at Kennair mener studien er viktig, men vi har ikke vist at menn responderer mer visuelt – da måtte vi sammenlignet med hvordan kvinner responderer, og det har vi ikke gjort, sier Leknes.

Vanskelig å finne kjønnsforskjeller

For skulle forskerne i tillegg sjekket for kjønnsforskjeller, måtte utvalgene vært betydelig større. Og selv da er det mest sannsynlig at man ikke finner store forskjeller, ifølge Leknes.

‒ Det fascinerende med hjernen er at vi som forsker på dette strever sånn med å finne robuste forskjeller.

I desember i fjor ble studien Sex differences in the structural connectome of the human brain fra University of Pennsylvania en verdensnyhet. Ved hjelp av hjerneskanning kunne forskerne bekrefte at alle mulige stereotypier om hvordan menn og kvinner er, skyldes ulike koblinger i hjernene våre.

Studien og rapporteringen om den provoserte Leknes og kollegene hennes voldsomt. Den ble kritisert fra flere hold, og ble kalt et perfekt eksempel på det den kjente professoren og psykologen Cordelia Fine har karakterisert som neurosexisme.

‒ Hver gang noen finner en kjønnseffekt, viser det seg at det kan forklares med andre faktorer, eller at funnet ikke blir gjentatt i en ny studie, sier Leknes, og fortsetter.

‒ Folk er kjempeinteresserte i dette og tenker at det må være store forskjeller på kvinnehjerner og mannshjerner. Men disse forskjellene er vanskelige å finne fordi variasjonen kvinner imellom og menn imellom er så innmari stor.

Forskes mest på menn

‒ Realiteten er at det gjøres mer klinisk forskning på menn, og på mannlige rotter og mus, sier Karolina Kublickiene, lege, forsker og koordinator for Centrum för genusmedicin ved Karolinska Institutet i Stockholm.

Men hun avviser den for noen velkjente anklagen om at all forskning gjøres på 25 år gamle menn fra militæret. Slik var det kanskje før, men bildet er betydelig mer nyansert nå, mener Kublickiene.

‒ Det der har blitt utfordret. Bare se på Centrum för genusmedicin, vi har vært her i over ti år. Det kommer mer og mer forskning som ser på begge kjønn.

Kublickiene på sin side, trekker frem Pennsylvania-studien på hjerneforskjeller som svært interessant, og som et bevis på at det er viktig å forske på både kvinner og menn, og på forskjeller og likheter mellom dem.

‒ Studien hevder at koblingen i kvinners hjerner gjør oss bedre til multitasking. Kanskje har vi her en biologisk forklaring på hvorfor kvinner blir raskere utbrent enn menn?

Kompliserte kvinnekropper

Kublickiene bekrefter at det er mer komplisert å forske på kvinner.

‒ Vi har en hormonsyklus, vi kan være gravide, vi kan ta prevensjonsmidler, vi går gjennom overgangsalderen som også innebærer hormonforandringer. Dette kan påvirke forskningsresultater. Men det betyr ikke at vi ikke kan og skal inkludere kvinner, sier forskeren.

‒ Det er uhyre viktig at kvinner inkluderes i studier, og det er fullt mulig å kontrollere for hormonsyklusen.

Selv forsker hun på en av de vanskeligste gruppene innen det kompliserte kjønnet, gravide kvinner. 

Når Leknes og kollegaene skal forske videre på endorfinsystemet i hjernen med også kvinnelige forsøkspersoner, har de med mange kvinner som går på p-piller. Det er mer stabilt å forske på, ifølge Leknes. Dessuten har det nesten blitt vanskelig å rekruttere kvinner som ikke går på hormonbasert prevensjon, forteller Kublickiene.

Men til tross for at hormonbasert prevensjon som p-piller forstyrrer hormonbalansen, går det fint an å kontrollere for dette.

‒ Mitt hovedbudskap er at det er viktig for forskningen at kvinner inkluderes i studier, sier Kublickiene.

Samtidig advarer hun mot å kreve for mye.

‒ Ved Centrum för genusmedicin jobber vi først og fremst med at forskningen skal bli kjønssensitiv, og vi kan tilby forskere hjelp med forskningsdesign og metoder for å inkludere begge kjønn. Men det er greit å bare forske på menn også. Det kommer an på hypotesen man skal teste.

‒ Så må man bare være påpasselig med å spesifisere at man har forsket på menn, eller kvinner, og ikke mennesker generelt. Her må både forskere og journalister bli flinkere.

26 Apr 2014

svært dødelig kreft øker i eu

Det viser ny studie i krefttidsskriftet Annals of Oncology. De nye beregningene er foretatt innenfor nær sagt samtlige av unionens medlemsland.

Samtidig som flere får kreft, blant annet som følge av livsstil – men ikke minst fordi levealderen øker - vil også flere overleve ettersom medisiner og behandling styrkes.

Det er også ventet en generell nedgang i kreft-dødsfall i EU i 2014, selv om vi skal huske på at både forekomst og dødelighet varierer innenfor ulike land.

Tok nær 650 liv i Norge

Den forespeilede nedgangen er gledelig, men utviklingen for bukspyttkjertel-kreft spesielt, er noe av det som bekymrer forskere, ikke minst fordi prognosene er så dårlige.

Færre enn fem prosent av pasientene er i live fem år etter diagnose. Det finnes ingen effektiv behandling per i dag mot denne kreftformen, som er ganske sjelden og bare rammer noen få under 40 år.

Bukspyttkjertel-kreft tok likevel så mange som 646 liv i Norge i 2011, ifølge Kreftregisteret. Forekomsten øker med stigende alder.

Til sammenligning forårsaket de to vanligste kreftformene i Norge, prostatakreft og brystkreft, henholdsvis 1052 og 612 dødsfall samme år.

- Fortsette å stige samlet sett

- Våre forutsigelser for 2014 forteller oss at dødsratene for bukspyttkjertel-kreft fortsetter å stige samlet sett, sier den italienske professor Carlo La Vecchia ved det medisinske fakultet på University of Milan, i en pressemelding.

La Vecchias italienske og sveitsiske kolleger har beregnet at rundt 41 300 menn og 41 000 kvinner i EU kommer til å dø av denne kreften i år, hvilket betyr henholdsvis 8 og 5,6 dødsfall per 100 000 innbyggere.

Økningen har vært der siden begynnelsen av år 2000. For perioden 2000-2004 var antall dødsfall 7,6 per 100 000 menn og 5,0 per 100 000 kvinner.

Bukspyttkjertelen befinner seg bak magesekken, er 15-20 centimeter lang og produserer både insulin og bukspytt til fordøyelsen.

Ingen økning i Norge

Norge står som kjent utenfor EU, og for oss ser utviklingen for bukspyttkjertel-kreft litt lysere ut.

Vi ligger på færre enn 7 dødsfall per 100 000 innbyggere for menn. For kvinner er man nærmere EU-nivå, et sted mellom 5 og 5,5 per 100 000. 

- Vi ser ikke samme økende trend av dødelighet av bukspyttkjertelkreft i Norge. Tvert imot er det bedret kirurgi og kjemoterapi som de siste 5 år har gitt noe bedring i overlevelse, og forhåpentligvis etter hvert en nedgang i dødeligheten.

Det opplyser nestleder Tom B. Johannesen i registeravdelingen hos Kreftregisteret, til forskning.no.

- Bør prioriteres

La Vecchia mener bildet forskerne tegner bør føre til at kreft i bukspyttkjertelen prioriteres, både med hensyn til å forebygging og bedre behandlingsformer.

Årsakene til denne kreften er ikke klarlagt. Tidligere studier har vist en sammenheng mellom langvarig kronisk infeksjon i bukspyttkjertelen og utvikling av kreftsykdom, skriver Kreftforeningen.

Samtidig finnes flere andre kjente risikofaktorer, som røyking, fedme, diabetes og høyt alkoholkonsum. 

Kreften dreper hundretusener

Flere enn 742 000 menn og 581 000 kvinner kommer til å dø av en eller annen form for kreft i EU-landene i 2014, ifølge beregningene den nye studien.

For de tre kreftformene som tar flest liv: lungekreft, tarmkreft og prostatakreft, har det vært en nedgang i dødsraten på mellom 8 og 10 prosent siden 2009.

Blant kvinner faller forekomsten av brystkreft og tarmkreft i EU-landene med henholdsvis 9 og 7 prosent, mens lungekreft faktisk vil øke med 8 prosent blant kvinner, ifølge forskerne.

- Lungekreft kommer til å ta over for brystkreft som hovedårsaken til at kvinner dør i Europa, ifølge La Vecchia.

Referanse:

M. Malvezzi, m.fl. European cancer mortality predictions for the year 2014. Ann Oncol (2014)  doi: 10.1093/annonc/mdu138 Publisert i nettutgaven 23.april 2014. Sammendrag

26 Apr 2014

utviklingshemmede spiser seg syke

Mennesker med utviklingshemming er like forskjellige som oss alle andre. Men noen har spesielle utfordringer i forhold til mat og fysisk aktivitet.

Flytting til egen bolig har vist seg å by på særlig mange helseutfordringer.

Marianne Nordstrøm er klinisk ernæringsfysiolog og jobber til daglig ved Frambu Senter for sjeldne funksjonshemmede. Der er hun leder for et forskningsprosjekt som har studert helsen til tre grupper utviklingshemmede som bor i egen bolig.

Det dreier seg om personer med Downs syndrom, Prader-Willis syndrom og Williams syndrom. De to siste er svært sjeldne syndromer.

Studien viser av 78 prosent av dem er overvektige eller fete.

Mye alene om ansvaret for maten?

Studien viser at mange som bor alene i egen bolig ofte har begrenset tilsyn fra støttepersoner. Noen får bare hjelp 6-8 timer i uka. De som har Prader-Willis syndrom har mest hjelp.

Nordstrøm vet ikke hvor mye hjelp disse gruppene får med matinnkjøp og matlaging, men hun tror mange som bor i egen bolig kan være mye alene om ansvaret for maten.

I kombinasjon med lite fysisk aktivitet fører det til at svært mange blir overvektige og får flere helseproblemer som følge av overvekten.

Mer utsatt for overvekt enn andre

Felles for to av de tre diagnosegruppene er at dette i stor grad er mennesker som har spesielle utforinger i forhold til mat og fysisk aktivitet.

Downs syndrom gir lettere stor overvekt fordi de som er rammet er slappe i muskulaturen fra fødselen av og dermed har et lavere energibehov.

Prader-Willis syndrom er en medfødt tilstand som uten oppfølging fører til overvekt. En tendens til overspising er en del av symptomet. I tillegg har de et energibehov som er lavere enn andre. De er særlig avhengige av faste rutiner og struktur i hverdagen og har behov for å leve på streng diett hele livet.

Selv et normalt matinntak er for mye for dem. De evner derfor ikke å ta hånd om kostholdet sitt selv.

Det er større variasjon innenfor gruppen med Williams syndrom. Men det er forskernes erfaring at mange av dem er lite i fysisk aktivitet.

– Men flere av dem vi har studert er slappere i muskulaturen og har et nedsatt energibehov. Dette fører lett til overvekt, forteller Nordstrøm.

Synes-synd-på-syndromet

Nordstrøms hovedveileder Svein Olav Kolset er professor i ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Han er selv far til et funksjonshemmet barn. I tillegg har han veiledet mange diagnosegrupper om ernæring. Han mener at overvekten i disse gruppene også skyldes en tredje komponent.

– Det er en sterk komponent av det jeg kaller synes-synd-på-syndromet i støtteapparatet. Mange mener at fordi disse gruppene har det vanskelig skal de i alle fall få kose seg med maten. Så blir resultatet som det blir.

– Dette med overvekt blant funksjonshemmede må vi få et mye mer bevisst forhold til, sier Kolset.

Hans erfaring som forelder er at kommunale systemer og rutiner for slikt arbeid er nesten ikke-eksisterende og at denne type arbeid dessverre ikke er høyt prioritert.

– Det er nesten ikke forsket på disse gruppene før. Mye av det vi finner i denne studien er lite overraskende, men det er viktig å få det dokumentert. Vi håper at resultatene fra våre studier på sikt kan danne grunnlag for bedre nasjonale retningslinjer, rutiner og tiltak.

Ingen tar ansvar

I Sverige og Danmark har myndighetene utformet forebyggende strategier for utviklingshemmedes ernæring og fysiske aktivitet. I Norge har det ikke skjedd noe for denne gruppa på politisk overordnet nivå.

– Det er et munnhell fra politikerne at dette er kommunenes ansvar. Gjennom Lov om kommunale tjenester skal kommunene ha ansvar for forebyggende helsetjenester. Men det er åpenbart at kommunene her bryter sin egen lov, når 78 prosent av de utviklingshemmede viser seg å være overvektige.

Kolset mener at ernæring for utviklingshemmede er et ansvar man ikke kan legge alene til kommunen. De som jobber i boliger for utviklingshemmede kan ikke nok om de ulike diagnosegruppene og deres spesielle behov.

– Det er et etisk problem at fagmiljøene sitter med kunnskap som ikke blir fulgt opp i kommunene, sier han.

Spiser seg ihjel

At kommunene ikke følger opp de som bor i egen bolig har blitt tydeliggjort blant annet i Dagbladets sak om Caroline Blix, som har Prader-Willis.

– De med dette syndromet som har gode vedtak har lås på kjøleskapsdøra og tett oppfølging. Men her er det store variasjoner fra kommune til kommune. Noen av disse menneskene får ikke den hjelpen de trenger, slår Kolset fast.

Kvinner særlig utsatt

Studien viser også at det er store utfordringer med hensyn til inaktivitet i de gruppene som er studert.

Gjennom en kapasitetsmåler, som personene bærer på seg fra de står opp til de legger seg om kvelden, ser forskerne at bare 14 prosent av mennene og 10 prosent av kvinnene oppfyller myndighetenes anbefalinger om fysisk aktivitet. I den generelle befolkningen er tallene henholdsvis 20 og 22 prosent.

– Gjennomgående, uansett diagnose, var kvinner vi studerte mindre aktive enn menn. Dette forventet vi ikke å finne og stiller spørsmål ved hvorfor det er slik, forskerne.

– Utfrodringene knyttet til dette bør gi likestillingsombudet noe å tenke på, mener Kolset.

– Å tilrettelegge for mer fysisk aktivitet for disse gruppene er enkle tiltak med store konsekvenser. Det vil kunne spare samfunnet for store kostnader i framtiden, mener han.

Sjelden i kontakt med helsevesenet

Dessverre ramler utviklingshemmede mellom flere stoler, mener Nordstrøm.

– Som klinisk ernæringsfysiolog ved Frambu kompetansesenter har mange pårørende ringt meg og vært fortvilet fordi ungene deres har lagt på seg masse etter at de flyttet for seg selv. Vi klarer ikke å gjøre noe med det.

Også fastleger ringer og spør hva de skal gjøre med denne gruppen. Klinikker for overvekt vil ikke ta imot dem, fordi de ikke har spesiell kompetanse på utviklingshemmede.

– Hvem har egentlig ansvaret for at utviklingshemmede spiser på seg sykdom? spør forskerne.

25 Apr 2014

sammenheng mellom cannabisbruk og vold

– Mange tenker kanskje på hasj og marihuana som beroligende stoffer, men noen studier tyder på at cannabisbrukere kan ha økt risiko for å utøve vold, sier Ingeborg Rossow, forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus).

Sammen med kollega Thor Norström har hun gjennom en langtidsstudie blant norske ungdommer funnet at cannabisbrukere oftere rapporterte voldsbruk enn andre ungdommer.

Dette samsvarer med tidligere studier, som blant annet forklarer denne sammenhengen med at akutte effekter av cannabisbruk, som panikkanfall, forvirring, hallusinasjoner, mistenksomhet og paranoia kan utløse aggressivitet. 

Andre forklaringer kan være at en avholdende periode etter langvarig bruk av cannabis kan føre til irritabilitet og aggressivitet og derved øke voldsrisiko. Det kan også tenkes at uenighet om penger ved kjøp og salg av cannabis kan ha ført til vold.

Andre årsaksfaktorer?

– Men selv om noen tidligere studier har funnet en samvariasjon mellom cannabisbruk og vold, kan man likevel tenke seg at cannabisbruken ikke nødvendigvis er en årsak til vold, og at samvariasjonen skyldes andre faktorer, påpeker Rossow.

Slike faktorer kan for eksempel være personlighetstrekk, atferdsproblemer, alkoholbruk og vennemiljø.

Rossow og Nordström benyttet derfor en analysemetode som reduserer sannsynligheten for at slike faktorer tilslører en mulig årsakssammenheng. 

Økt risiko

– Vi analyserte longitudinelle data (opplysninger samlet over en lengre periode) fra spørreundersøkelser blant norsk ungdom. Vi fant først at cannabisbrukere oftere rapporterte voldsbruk enn andre ungdommer, sier Rossow.

I det neste analysetrinnet tok imidlertid forskerne høyde for en rekke andre faktorer som kan bidra til en slik samvariasjon, som for eksempel alkoholbruk og impulsivitet.

- Vi fant da at samvariasjonen mellom cannabisbruk og vold ble mye mindre, men at det fremdeles var en viss sammenheng, sier hun.

I Rossows og Nordströms analysemodell fant forskerne at en fordobling i hyppigheten av cannabisbruk ville øke frekvensen av voldsbruk med fire prosent.

Rossow påpeker at studien har sine begrensninger. Blant annet vet man ikke om voldstilfellene ungdommene rapporterte skjedde samtidig med cannabisbruk. Forskerne vet kun at de som rapporterte økt bruk av cannabis også rapporterte økning i voldsutøvelse.

Referanse:

Norström, T. and I. Rossow (2014). “Cannabis use and violence: Is there a link?” Scandinavian Journal of Public Health. doi: 10.1177/1403494814525003

25 Apr 2014

flere selvmord med mye pollen

En gruppe forskere ved Aarhus Universitet tilbyr en forklaring på et gammelt mysterium: Hvorfor de fleste selvmord finner sted om våren.

Ifølge en undersøkelse henger antallet selvmord sammen med mengden pollen i luften.

Liten, men signifikant sammenheng

Forskerne viser at antallet selvmord stiger med mengden av pollen – altså skjer det noen flere selvmord i uker med noe pollen i luften, og mange flere når det er mye pollen i luften.

–  Vi fant en statistisk signifikant sammenheng, men effekten er ikke kjempestor, sier Ping Qin, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitets Center for Registerforskning.

Pollen er verst for nedtrykte mennesker

Personer med symptomer på depresjon eller humørforstyrrelse ble funnet via Psykiatrisk Centralregister.

Forskerne vet ikke hvorfor pollen er koblet til selvmord, men de tror det kan være fordi pollen setter gang i en allergisk betennelsestilstand som fører til flere signalmolekyler, cytokiner, i kroppen.

Disse stoffene påvirker personer med anlegg for humørsvingninger eller depresjon.

– Tidligere funn har vist en sammenhengen mellom depresjon og allergi og mellom affektive sinnslidelser og selvmord, forklarer Ping Qin, som i dag er ansatt som professor i medisin ved Universitetet i Oslo.

Møter kritikk

Professor Lars K. Poulsen forsker på hvordan immunsystemet skaper allergiske reaksjoner hos mennesker.

Han påpeker at såkalt psyko-neuro-immunologi – studier av hvordan psyken kan påvirke immunforsvaret og omvendt – er interessant, men at forskningen fortsatt er veldig ny.

Samtidig mener han at de Aarhus-baserte forskere bygger konklusjonene sine på en litt for tynn kunnskap om pollen og allergi.

Poulsen trekker fram fire punkter:

– Det ser ut til at de ikke har god nok kunnskap om de forskjellige pollen-typene vi har i Danmark. De angir at vi har «ragweed», beiskambrosia, om høsten, men den planten gror stort sett ikke i Danmark.

– Det ville være naturlig at den mest hyppige allergien i Danmark, gresspollen, ville være en større risikofaktor enn nummer to, bjørk, og nummer tre, burot. Man får inntrykk av at forfatteren bruker kunnskap om forhold i Norge, hvor bjørk spiller en relativt større rolle.

Poulsen etterlyser dessuten en sammenligning av pollentallet og det tilsvarende antallet selvmord over de forskjellige årstidene, i stedet for bare fra uke til uke: – Hvis selvmord ikke bare er knyttet til årstider da det tilfeldigvis er pollen, så ville man vil forvente at sterke pollensesonger ville gi mange selvmord og omvendt, sier han.

Artikkelen viser at den største effekten av pollen finnes i den eldste aldersgruppen.

– Det stemmer dårlig med at det er minst allergi i denne aldersgruppen, konstaterer Poulsen, som er laboratoriesjef ved allergiklinikken ved Gentofte Hospital, samt professor ved Institut for Klinisk Medicin ved Københavns Universitet.

Krever bedre belegg

Poulsen mener artikkelforfatterne burde ha sett nærmere på om folk begikk selvmord mens de tok medisiner mot allergi.

– I og med at det bare er 5–30 prosent av befolkningen som er allergiske, ville man nok kunne finne noen mer klare tall hvis man gikk inn i folks allergidiagnoser.

– Det ville det være interessant å se om en allergidiagnose disponerer for selvmord, noe jeg ikke er kjent at skulle være tilfellet. Forfatterne overbeviser meg ikke om at det er selve allergisymptomene eller allergibehandlingen som disponerer for selvmord, mener Poulsen.

Selvmordsforsker tviler også

Hos Center for Selvmordsforskning i Danmark er man også skeptiske.

– Det er ikke annen forskning som støtter den teorien. Kanskje skulle man se på hvordan det er i andre land eller for eksempel på Grønland, hvor man ikke har særlig mange trær. Jeg tror neppe pollen er den eneste forklaringen, sier senterleder Lillian Zøllner.

– Så det er ikke forskning dere kan bruke til noe?

– All forskning om selvmord er interessant, men det er et komplekst problem, så jeg tror ikke det finnes én forklaring, forteller Zøllner.

To etablerte teorier

Ved Center for Selvmordforskning er de to hovedteoriene om hva som utløser selvmord om våren:

Våren er «de brutte løfters tid». I den mørke årstiden kan triste mennesker tenke at alt sammen klarner opp når solen kommer frem igjen. Da vil man finne en ny kjæreste, den gode jobben, komme i gang med det man liker. Likevel skjer det ikke når våren kommer, og da tar man det neste – eller siste – skrittet.

Gjennom den lange vinteren har folk ganske enkelt verken krefter eller energi til å ta sitt eget liv. Når det blir lyst, får de paradoksalt nok krefter til å gjøre det.

Teoriene bygger på historiske beretninger, men særlig spørreskjema- og intervjuundersøkelser med etterlatte venner og familiemedlemmer, samt folk som selv har overlevd selvmordsforsøk.

– Vi har etter hvert gått fra å være opptatt av hva som motiverer selvmordet, til å prøve å finne ut hva som er den utløsende faktoren – for å finne ut hvordan man kan beskytte mot selvmord. Vi vet at våren er en risikofaktor vi må være oppmerksomme på, men det er nok ikke på grunn av pollen, mener Zøllner.

Ifølge Center for Selvmordsforskning har man kjent vårstigningen i antallet selvmord siden 1800-tallet.

Referanser:

Ping Qin m.fl.:Suicide risk in relation to air pollen counts: a study based on data from Danish registers, BMJ Open (2013), DOI: 10.1136/bmjopen-2012-002462

J. M. Woo m.fl.:Pollen counts and suicide rates. Association not replicated,Acta Psychiatr Scand (2012), DOI: 10.1111/j.1600-0447.2011.01813.x

Gillian A. Beauchamp m.fl.:Variation in Suicide Occurrence by Day and during Major American Holidays,Journal of Emergency Medicine (2014), DOI: 10.1016/j.jemermed.2013.09.023

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

25 Apr 2014

derfor trigges hukommelsen av lukt

Egg og bacon, granbar, smøreolje, liljer eller nylagede boller. Du trekker pusten og kjenner minner skylle over deg.

Selv den svakeste duft kan sette i gang din indre film og hente frem de skarpeste bilder fra barndommen, ferieturen eller det stedet du alltid går forbi på vei til jobben.

Koblingen mellom lukt og minner er velkjent, men hvordan denne koblingen oppstår har vært ukjent. Inntil nå. Nå har forskere på Kavliinstituttet på NTNU funnet ut hvordan lukt og minner limes sammen.

Et genetisk puslespill

Luktesansen har alltid vært den sansen som er vanskeligst å studere.

Når du kjenner den deilige duften av egg og bacon, så er det minst 100 ulike duftmolekyler som treffer nesens sensorer. Alt i alt finnes det mer enn en million forskjellige duftmolekyler som i ulike kombinasjoner blir det vi kjenner igjen som ulike lukter.

Det er nok en del av forklaringen når det har tatt tid å knekke luktesansens koder.

Luktesystemet fungerer slik at hvert duftmolekyl er som en nøkkel som må passe inn i et nøkkelhull for å bli gjenkjent. De har helt ulike geometriske former.

Det er en svært omfattende jobb å finne ut av hvilke molekyler som kjennes igjen av de rundt tusen ulike sensorene i nesen, og i hvor godt de ulike molekylene passer. Det er slik at det er mange nøkler til hvert nøkkelhull, men noen passer bedre enn andre.

Et nokså omfattende puslespill altså. Men, noen store fremskritt er gjort på feltet.

Forskerne Richard Axel og Linda Buck avslørte hvilke gener som lager nesens sensorer for lukt. Nesten 400 gener er involvert i dette. Til sammenligning lages sensorene i øyet av fire gener.

Dette var i 1991, og forskerne har senere fått nobelpris for dette funnet. Etter det har forskningen på lukt og luktesans tatt av, og de grunnleggende mekanismene for hvordan lukt leses av inne i nesen begynner nå å bli godt dokumentert.

Hvordan hjernen jobber videre med signalene fra luktesensorene er derimot ikke særlig godt forstått. Og hva gjør at du kjenner igjen en lukt som akkurat den lukten? Det er et mysterium som ennå ikke er løst.

Kei Igarashi er forsker og jobber på Kavliinstituttet. Han har jobbet lenge med luktesansens koblinger inne i hjernen.

– Da jeg jobbet i Tokyo fant jeg ut at den såkalte luktelappen har fysiske koblinger som strekker seg inn til det området i hjernen som er kjent for å jobbe med stedsans og hukommelse, entorhinal cortex, forteller han.

– Jeg hadde veldig lyst til å finne ut mer om disse koblingene.

Nese for navigasjon

Igarashi og hans forskerkolleger på Kavliinstituttet klekket ut en måte å finne hvordan denne kommunikasjonen mellom nese, hukommelse og stedsans foregår.

De satte opp en labyrint for rotter som fungerte slik at rotta først stakk nesen sin inn i et hull for å kjenne på en lukt, deretter skulle den velge en av to veier for å finne mat.

Labyrinten ble laget slik at dersom det var lukt A som var innenfor hullet så var maten ved enden av den høyre veien, og hvis det var lukt B så var maten ved enden av den venstre veien.

Det tok ikke lang tid for rottene å lære sammenhengen, og etter tre ukers trening valgte rottene rett vei i mer enn 85 prosent av forsøkene. Koblingen mellom lukt, hukommelse og sted var etablert.

Samtidig som rottene lærte seg å bruke lukten som guide for å vite hvilken vei de skulle gå for å finne mat så ble aktiviteten i hjernen deres overvåket. En rekke elektroder registrerte hjernebølger i de områdene som jobber med hukommelse og stedsans, hippokampus og entorhinal cortex.

Endret aktivitetsmønster i hjernen

Etter at rottene hadde lært seg koblingen mellom lukt og sted viste det seg et tydelig aktivitetsmønster i hjernen når rottene skulle huske hvordan de måtte bevege seg for å finne mat.

– Like etter at rotta har kjent lukten så kommer det en sterk økning i aktiviteten mellom to helt bestemte områder i hjernen, forklarer Igarashi.

– Og denne aktiviteten viser seg som bølger med en frekvens på 20-40 Hz. Det er bare i akkurat denne nettverksforbindelsen i hjernen vi ser en slik aktivitetsøkning når rotta skal hente frem minnet om den veien den må gå.

Vi kan sammenligne det med å snakke i en walkie talkie. For å kommunisere må du og den du skal snakke med stille dere inn på samme frekvens for å kunne høre hverandre.

Det som skjer inne i hjernen til rottene når koblingen mellom lukt og sted etableres er nærmest som å opprette en frekvens for kontakt mellom grupper av celler i hjernen.

Denne sammenkoblingen blir forsterket, fininnstilt på rett frekvens, gjennom læringen.

– Vi forstår fortsatt ikke hvordan vi identifiserer de ulike luktene, sier Igarashi. 

– men nå vet vi hvordan de delene som sørger for dette snakker sammen, nemlig fininnstilling av bølgefrekvenser.

Referanse:

Kei M. Igarashi m.fl.: Coordination of entorhinal–hippocampal ensemble activity during associative learning. Nature, juli 2014. Doi:10.1038/nature13162

25 Apr 2014

tarmkanalen på størrelse med ettroms

Svenske forskere rapporterer nemlig at innsiden av mage- og tarmkanalen er langt unna størrelsen på en enebolig, eventuelt en tennisbane.

Det har ikke vært uvanlig å anslå mage- og tarmkanalens innside-areal til flere hundre kvadratmeter.

Størrelsen er imidlertid langt mer beskjeden: Omtrent som 1 rum och kök, kan forskere ved Sahlgrenska akademin på Göteborgs universitet nå fortelle oss. 

Eller som en halv badmintonbane – for å holde oss til racketsporter der svenskene har for vane å gruse nordmenn.

Den nye studien er publisert i Scandinavian Journal of Gastroentorology.

Kan virke kuriøst, men…

Direkte lite er det forresten ikke med 30-40 kvadratmeter, selv ikke i moderne boligsammeheng. Men litt stusseligere blir det jo sammenlignet med de tidligere antatte 180-300 kvadratmeter. 

Forsker Lars Fändriks har forståelse for at funnet deres kan framstå en smule kuriøst, men forsikrer at oppdagelsen slettes ikke er uviktig:

- Størrelsen på tarmkanalenes innvendige overflate har stor betydning for opptaket av næringsstoffer og medikamenter, og for å forstå hvordan slimhinnen beskytter kroppen mot påvirkning fra aggressive faktorer i tarminnholdet.

Det sier Fändriks i en pressemelding fra det vestsvenske universitetet.

- Logisk

De tidligere beregningene av antall kvadratmeter, ifølge pressemeldingen, både gjengitt i enkelte lærebøker og oppslagsverk, har sin forklaring:

- Mage- og tarmkanalen  ligger vanskelig tilgjengelig i bukhulen. Derfor er det vansklig å måle, og siden målinger har vært gjort ved obduksjon eller ved bukoperasjoner, når vevet er slappere, har det vært lett å ende opp feil, sier forsker Herbert Helander.

Sahlgrenska-forskerne har målt litt annerledes, de har for eksempel benyttet data fra røntgenundersøkelser, og dessuten støttet seg på egne studier med fiberoptisk inspeksjon.

Forskerne understreker at de nye målene gjelder for en frisk gjenomsnittlig person

- Det er logisk at flaten er mindre, siden det innebærer lavere risiko for påvirkning fra tarminnholdet, ifølge Helander.

Referanse:

Herbert F Helander & Lars Fändriks  Surface area of the digestive tract – revisited. Scandinavian Journal of Gastroenterology. 2 april 2014.  Sammendrag

24 Apr 2014

genmodifiserte optimismer

I to tiår har debatten om genteknologi vært preget av mye og avventende skepsis. I mellomtiden har teknologien og vår kunnskap om den blitt vesentlig forbedret.

Er kanskje tiden og vi modne for å diskutere hva teknologien faktisk kan brukes til, og hva vi vil med den?

En slik debatten ville være en naturlig videreføring av genteknologilovens krav om bærekraft og samfunnsnytte.

Bioindustrien byr nemlig på mange muligheter. 

Muligheter fremfor begrensninger

Vi står overfor store globale utfordringer, blant annet med hensyn til miljø, dyrevelferd, arbeidsplasser, fattigdomsbekjempelse og helse. FNs klimapanel varsler om dramatisk svekket matsikkerhet på grunn av klimaendringer.

Svarene krever både teknologioptimisme og visjonærer. Dessuten trengs snarlig handling. Genteknologiens muligheter til å bidra fortjener å bli tatt på alvor og vurdert.

Samtidig som vi skal være solidariske med resten av verden kan vi tillate oss å ha tanker om nasjonale utfordringer. Skogindustrien ligger nærmest med brukket rygg. Havbruksnæringen er nokså ensidig en laksenæring som utfordres av fôrmangel og dyrehelseproblemer. Energisektoren trenger fornybare alternativer til vannkraft, olje og gass.

Hvor kan vi starte?

Planter og mikroorganismer bør i økende grad brukes som fôr, men må tilpasses fisk og husdyr av hensyn til dyrenes helse og velferd. Dette kan gi store positive miljøeffekter.

CO2 og vann er de viktigste råvarene for fotosyntese hos planter og mikroorganismer. Vi trenger å forske fram hvordan dette kan skje mer effektivt, også under norske klimaforhold, og kanskje særlig i sjøen.

Plante- og dyresykdommer fra sopp, bakterier, virus, tørke, og giftig vann og jord er blant de største naturlige truslene mot trygg og sikker mat, særlig i fattige land. Genteknologien kan bidra til å gjøre noe med disse problemene. Men vi må tenke så helhetlig at vi ikke bare skaper nye problemer.

Vi må for eksempel ikke gjøre fattige bønder avhengige av å kjøpe dyrt såkorn og kunstgjødsel.

Til fordel for hvem?

Mat og fôr framstilt fra GMO har allerede vært på markedet i nesten 20 år. Så langt har de færreste av disse produktene vært særlig nyttige for forbrukerne eller miljøet. Men for mange bønder rundt i verden har de gjort livet enklere og inntektene mer stabile.

Produsentene av GMO er nå nesten uten unntak store privateide selskaper. Hovedmålet for alle slike selskaper er å tjene penger til sine eiere. Det styrer naturligvis hva slags produkter de utvikler. Selskapene er også opptatt av å beskytte den kunnskap og teknologi de utvikler og lever av. Dette bør ikke være kontroversielt.

For at produktene de utvikler skal være trygge trenger vi imidlertid å få fram dokumentasjon produsert av frie og uavhengige forskningsmiljøer. Dette kommer jeg tilbake til.

Man kan avvise GMO av ideologiske grunner. Rimeligvis bør man da også ha et bevisst forhold til konsekvenser. Kunnskapen og dens muligheter kan fort bli overlatt til store private aktører i andre land.

Teknologien er så kraftfull at det er utenkelig at et norsk eller europeisk nei følges opp globalt. Se bare til de raskt voksende utviklingsøkonomiene i Kina, India, Brasil og Argentina.

Norge og EU kan nok stå på sidelinjen og protestere så lenge vi har dominerende økonomisk makt. Men hvor lenge varer det?

En solidarisk tradisjon

Se et øyeblikk for deg en verden der utvikling av GMOer i mye større grad skjer ved uavhengige forskningsinstitusjoner, som offentlige universiteter. Der er hensikten å utvikle produkter som bidrar til å løse viktige globale utfordringer.

Kunnskapen og teknologien deles; målet er i mindre grad at noen skal få patenter og tjene penger. Slik olje- og oppdrettsnæring ble utviklet i Norge er det også rom for offentlig-privat og internasjonalt samarbeid om å bygge opp ny bærekraftig virksomhet.

Når produktene er utviklet i en slik verden, hvem skal da finansiere den nødvendige dokumentasjonen og sikre at vi bare tillater trygge produkter? Deling og åpenhet vil kunne bidra til lavere utviklingskostnader. International Genetically Engineered Machine (iGEM) Foundation praktiserer allerede dette. Åpne data vil også kunne bidra til at risikovurdering i større grad kan skje gjennom frivillighet, slik som crowdsourcing.

Nettleksikonet Wikipedia, dataspillet Phylo og leting etter vrakdeler fra MH370 på satelittfotografier er tre eksempler på at frivillig intellektuell innsats kan gi store og verdifulle bidrag.

Skal alltid være trygt

Tilbake i dagens verden er et viktig prinsipp slått fast i all europeisk matlovgivning: Industrien er selv ansvarlig for å kontrollere at regelverk overholdes, at det ikke svindles med merking og at maten er trygg. Risikovurderingen før eventuell godkjenning er det offentliges ansvar, men matbransjen må bære kostnaden forbundet med å framskaffe dokumentasjonen.

Tilsvarende prinsipper gjelder for eksempel for godkjenning av nye medisiner. Det er verken rimelig eller realistisk å overføre denne kostnaden til det offentlige.

I stedet kan man tenke seg å få forskningen utført av forskere og laboratorier med nødvendig kompetanse gjennom offentlig kontrollerte anbud, finansiert av industrien. Da kan industriens behov for å beskytte forretningshemmeligheter ivaretas, til en lavest mulig kostnad. Samtidig kan man oppnå at nødvendig dokumentasjon kommer fra frie og uavhengige kilder.

Dette prinsippet praktiseres allerede langt på vei for analysemetoder for GMO som søkes godkjent i EU.

Gode forutsetninger for gode løsninger

På en rekke områder har Norge og Europa vist at godt samspill mellom en solidarisk stat og kompetent næringsliv gir suksess.

Genteknologilovens krav om bærekraft og samfunnsnytte er et glimrende utgangspunkt for fornuftig produkt- og teknologiutvikling.

Det vi trenger nå er en fordomsfri og kreativ diskusjon, mer penger og forskningsinnsats for å kunne ta ut potensialet i genteknologien på en forsvarlig måte.

Med optimisme kommer vi mye lenger!

23 Apr 2014

unge fluer må sove lenge

Søvn er viktig for utviklingen av hjernen til både fluer og mennesker. Men forskerne vet ennå ikke nok om hva som skjer i hjernen når noen får for lite søvn.

Amerikanske forskere tuklet med hjernen til unge fruktfluer, slik at de sov mindre. Det førte til endringer i fluenes oppførsel som voksne, viser en artikkel i tidsskriftet Science.

Søvnmangelen gjorde at fluene paret seg langt mindre enn normalt.

Til høyre fluer som ikke fikk nok søvn da de var unge. De har fått en hjerneskade som gjør at de parer seg sjeldnere. Til venstre er søvnbehovet dekket og sexlivet normalt.

Forskerne ved University of Pennsylvania i USA ville finne ut mer om hva som skjer i hjernen knyttet til søvn.

De gjorde en rekke eksperimenter på fruktfluer i ulike aldre, og konkluderte med at hjernen til unge fluer produserer mindre dopamin enn hos voksne. Dopamin er et stoff som blant annet holder deg våken. Det er også knyttet til seksuell atferd.

Det er lite dopamin som gjør at et bestemt område i hjernen som fremmer søvn kan være desto mer aktivt, foreslår forskerne.

Skapte søvnløse fluer

For å teste teorien sin, aktiverte forskerne dette området i hjernen de første 12 timene av døgnet. Det er den tiden av døgnet der det er størst forskjeller i søvnmønsteret hos yngre og eldre fluer. I likhet med mange ungdommer, sover unge fruktfluer lenge om morgenen.

Hos de unge fluene utgjorde ikke stimuleringen noen forskjell, for hjerneområdet som fremmer søvn var allerede svært aktivt. Mens de eldre fluene fikk behov for å ta en lur litt oftere.

Så stimulerte forskerne dopamin-nevronene, slik at de unge fluene fikk et høyere nivå av det søvnforstyrrende dopaminet enn de skulle. Dermed fikk de ikke sove.

Det fikk alvorlige konsekvenser for fluene på sikt.

Problemer med paring

Seinere i livet, altså noen dager seinere i en flues tilfelle, så forskerne at fluene ikke hadde hatt godt av forstyrrelsene.

Søvnforstyrrelsene hos ungdommene hindret utvikling av hjernen, og gjorde at fluene paret seg langt sjeldnere da de ble voksne.

Manglende søvn kan også ha betydning for utviklingen av hjernen hos andre arter, tror de amerikanske forskerne.

De mener dette kan gjelde også pattedyr.

Det er viktig for unge mennesker å sove nok, sier søvnforsker Ståle Pallesen, professor i psykologi ved Universitetet i Bergen.

– Det er dokumentert at det er viktig for hjerneutviklingen. Studier viser blant annet at barn som sover lite når de er små får flere atferdsproblemer når de blir større, selv om de begynner å sove normalt fra fem-seksårsalderen, sier Pallesen til forskning.no.

Men det er ikke det å sove lenge om morgenen som er viktig.

– Det er ikke av betydning når på døgnet du sover, så lenge du får nok søvn, sier Pallesen.

– Det at den beste søvnen er den før midnatt, er også en myte.

– Annerledes hos mennesker

Pallesen tror funnene til de amerikanske forskerne kan bidra til å forklare hvorfor barn sover mer enn voksne.

– Det at cellene hos barn produserer mindre dopamin kan være én av mekanismene, sier han.

I prinsippet ligner det som skjer i hjernene til mennesker og fruktfluer, sier Pallesen, hos begge er søvn viktig for at det dannes forbindelser mellom hjernecellene.

Men Pallesen er skeptisk til at flueforskningen kan si noe særlig om oss mennesker når det gjelder evnen til reproduksjon.

– Sexlysten går ofte ned dersom man sover lite og dårlig. Men jeg tviler på at evnen til å reprodusere seg påvirkes. Hos fluer styres dette av et spesielt område i hjernen knyttet til luktstoffer. Når det blir ødelagt av søvnmangel, reagerer ikke fluene på lukten som får dem til å pare seg. Vi mennesker er mer komplekse.

Referanse:

Kayser, M. m.fl.: A Critical Period of Sleep for Development of Courtship Circuitry and Behavior in Drosophila. Science, 18. april 2014.

23 Apr 2014

eksem fra barneår forfølger voksne

Dette er en av de største studiene der man har fulgt barn med atopisk eksem over mange år.

Atopisk eksem er en ganske vanlig tilstand som gjerne bryter ut i småbarnsalder.

Tidligere har man ofte sett på eksem som en barnesykdom som man som oftest vokser av seg.

Men nå viser amerikanske forskere at mer enn 80 prosent hadde vedvarende eksemsymptomer eller brukte medikamenter til å behandle atopisk eksem helt fra to til 26 års alder.

Resultatene er nylig publisert i tidsskriftet JAMA Dermatology.

Mindre optimsitiske

Ingeborg Bachmann er overlege ved hudavdelingen på Haukeland universitetssykehus i Bergen.

Hun mener forskerne fra University of Pennsylvania presenterer funn som har viktig praktisk betydning.

- Studien følger utviklingen av atopisk eksem hos samme pasientgruppe over lang tid, og viser at forekomsten er like stor selv flere tiår etter første utbrudd, sier Bachmann til forskning.no

- Både dette funnet og andre studier de senere år tilsier at man bør være mindre optimistiske i troen på at atopisk eksem nødvendigvis forsvinner med økende alder.

- Det gjør det ikke i mange tilfeller, og plagene kan både avta og forsterkes over tid, fortsetter hun.

Enkelte opplever også at atopisk eksem bryter ut i voksen alder.

Eksemet kan komme og gå

Gruppen som er undersøkt består av 7000 barn med mild til moderat atopisk eksem.

Slik har forskerne kunnet vurdere utviklingen i symptomer  over en årrekke – i intervaller på seks måneder. Gjennomsnittlig alder for første eksemutbrudd i gruppen var 1,7 år.

Barn som får diagnosen atopisk eksem risikerer altså å slite med symptomer resten av livet.

Riktignok ser forskerne at når deltakerne runder 20 år, så har mer enn 50 prosent  hatt perioder på seks måneder eller mer uten symptomer på eksem.

Det atopiske eksemet kan altså komme og gå – eller også forsvinne helt etter som man blir eldre.

Ytre miljøfaktorer som å bli utsatt for kjemikalier, fuktighet eller klimavariasjon kan påvirke graden av eksemplager.

- Bør tas hensyn til ved yrkesvalg

Personer som har hatt atopisk eksem som barn, bør ta hensyn til dette ved valg av yrke, påpeker Bachmann:

- Vi er nøye med å gi pasientene informasjon om eksem og yrkesvalg. Jobben kan trigge oppblomstring av hudproblemet, i verste fall medføre at man må slutte og omskoleres.

- Det kreves for eksempel mye håndvask i pleie- og omsorgsyrker. Frisør og bilmekaniker er andre eksempler på yrker der huden utsettes for betydelig påkjenning og slitasje, fortsetter Haukeland-forskeren. 

De senere år har man antatt at rundt ett av fire barn med atopisk eksem må regne med å ha slikt eksem på hendene som voksne.

- Men i den nye JAMA-studien hadde flertallet eksem på et eller annet nivå inn i 20-årene. Da blir det alt for optimistisk å love at man blir frisk av atopisk eksem.

- Trøsten får være at det vi ofte ser er bedring, og at man kan ha lange perioder uten eksemplager, sier Bachmann.

Genfeil skaper forstyrrelse

Miljøet kan påvirke eksemplager, og med alderen blir det gjerne slutt på stadig fuktighet i form av snørr og tårer i ansiktet, og timer i sandkasser og vannpytter.

Forskning tyder på at atopisk eksem i hvert fall delvis skyldes genetiske faktorer.

Selv om en del er uavklart, har man funnet ut noe om mutasjoner som utløser plagene. 

En andel av deltakerne i JAMA-studien hadde for eksempel en endring i et gen som innebærer at produksjonen av FLG-proteinet stopper opp.

Fraværet av dette proteinet skaper en forstyrrelse i hudbarrieren, noe som disponerer for utvikling av eksem. De som hadde genfeilen hadde også et kraftigere atopisk eksem, påpeker forskerne.

Referanse:

Jacob S. Margolis, m.fl. Persistence of Mild to Moderate Atopic Dermatitis. JAMA Dermatology.  2. april 2014. doi:10.1001/jamadermatol.2013.10271

23 Apr 2014