Daily Archives: April 4, 2014

risikerer hjertesvikt ved depresjon

(Foto: iStockphoto)

Dette nye resultatet rapporteres nå i en studie der nærmere 63 000 norske menn og kvinner er fulgt over 11 år i gjennomsnitt.

I løpet av perioden fikk nesten 1500 av dem hjertesvikt, en tilstand hvor hjertet ikke lenger klarer å pumpe nok blod rundt i kroppen.

Både folk med moderate og mer alvorlige tegn til depresjon har en økt hjertesvikt-risiko på hele 40 prosent, ifølge studien. Personer med milde symptomer hadde bare en risikoøking på fem prosent.

Forskerne vet ikke hvor lenge man må ha hatt flere moderate eller alvorlige symptomer på depresjon for å havne i risikosonen for hjertesvikt.

Det samlede symptomtrykket, altså hvor hardt rammet den enkelte er, ser ut til å være det sentrale.

Lagt fram på EuroHeartCare 2014

Den nye norske studien er så langt ikke publisert, men funnene ble lagt fram på konferansen EuroHeartCare 2014 i Stavanger fredag ettermiddag, av førsteforfatter Lise Tuset Gustad:

– Vi ser at jo sterkere symptomene på depresjon er, jo mer øker risikoen for å få framtidig hjertesvikt.

- Typisk kan tidlige depresjonssymptomer handle om at en person mister lysten og gleden ved vanlige interesser i hverdagen, eller ikke bryr seg om hvordan de ser ut, sier Gustad til forskning.no

Hun er fag- og forskningssykepleier og tilknyttet Levanger sykehus og NTNU i Trondheim.

- Bør undersøkes

Gustad mener, i en pressemelding fra European Society of Cardiology, at pasienter ved alle norske sykehus burde undersøkes for depresjon.

- Ved å screene for dette vil langt flere med tilstanden få behandling, og vi reduserer risikoen for at de utvikler annen sykdom, sier Gustad.

Hun sier at folk med depresjonssymptomer gjør lurt i å oppsøke lege for råd om hvordan depresjon kan håndteres og behandles.

- Behandling av depresjon bør skje så tidlig som mulig, siden den kan få alvorlige konsekvenser på sikt, sier Gustad til forskning.no.

Mulige mekanismer bak

Den norske forskeren  tror mekanismene bak sammenhengen de viser i studien, har å gjøre med hvordan deprimerte personer lever.

- Depresjonspreget atferd er ofte usunn på flere måter. En livsstil der man spiser usunt, røyker eller er lite aktiv, gir betennelsestilstander i kroppen som hos noen kan gi hjertesvikt.

- Samtidig er det også ting som tyder på at nedstemthet gir uheldige stressreaksjoner i hjernen, en såkalt nevrohormonell aktivering, som igjen kan fremkalle ujevn hjerterytme, eller at blodet klumper seg lettere i årene, sier Gustad.

Liknende funn om infarkt

Studien inngår som en av flere i doktoravhandlingen hennes, der sammenhenger mellom angst og depresjon og hjertesykdom undersøkes.

Tidligere har Gustad og kolleger vist at risikoen for hjerteinfarkt er høyere ved gjentatte episoder av både angst- og depresjonssymptom.

Men da var risikoen på sitt høyeste bare de første fem årene av depresjonen. 

I den nye studien har derimot de med tydelige, depresjonssymptomer like høy risiko (40 prosent) gjennom hele oppfølgingsperioden på 11 år.

Utfall varierer veldig

Når hjertesvikt oppstår blir hjertemuskelen mindre effektiv, den klarer ikke lenger å forsyne kroppen med store nok mengder oksygenrikt blod.

Man vil føle seg kraftløs og sliten over tid, og kan for eksempel bli veldig andpusten av å gå i trapper

Men en hjertesvikt kan også vise seg mye tydeligere, som ved at en person får tungt åndedrett bare ved å sitte i ro.

I dag kan riktignok mange leve lenge med hjertesvikt, men hvordan det går med personer som rammes varierer veldig.

Mens noen klarer å trene opp funksjonen igjen, vil andre forbli betydelig svekket, eller dø. 

04 Apr 2014

kjøler ned døende pasienter

Et spesialteam med kirurger holder på med et grensesprengende forsøk på sykehuset UPMC Presbyterian i Pittsburgh i delstaten Pennsylvania i USA, skriver vitenskapsmagasinet New Scientist.

Ti pasienter med dødelige skudd- og knivskader skal plukkes ut til et eksperiment der blodet deres erstattes med en kald saltvannsløsning. Målet er å kjøle ned pasientene, stagge kroppens sug etter oksygen, og dermed kjøpe seg mer tid til å fikse skadene.

Resultatene herfra skal sammenholdes med resultatene fra ti personer med liknende skader, men som teamet mest sannsynlig ikke vil greie å redde fordi de må benytte konvensjonell behandling.

Ved normal kroppstemperatur (37°C) trenger cellene i kroppen en jevn tilførsel av oksygen for å produsere energi. Når et hjerte stopper, slutter blodet å frakte oksygen rundt i kroppen, og cellene begynner å dø. Etter bare fem minutter inntreffer hjerneskader.

Erstatter blodet med saltvann

Pasientene som kommer inn på UPMC har ofte mistet mye blod, og det er ikke tid til en langsom nedkjøling av kroppen. De akuttmedisinske forskerne på UPMC vil erstatte blodstrømmen med en iskald saltvanns- eller kaliumløsning. Først til hjernen, så til resten av kroppen.

Ifølge forskerne vil det ta om lag 15 minutter å få kroppstemperaturen ned i 10 grader. Da har pasientene ikke lenger blod i årene, de puster ikke, og det er ingen hjerneaktivitet. De er med andre ord livløse.

Likevel skjer det noe i kroppen. Cellene har sluttet å kreve oksygen, men de produserer fremdeles energi kroppen kan nyttiggjøre seg. Ved en så lav kroppstemperatur kan pasientene overleve denne behandlingen i flere timer, og når skaden forhåpentligvis er reparert pumpes vanlig blod tilbake inn i blodårene. I forsøk gjort på griser begynte hjertet å slå igjen av seg selv – om det ikke skjer med de menneskelige pasientene vil hjertet bli startet med «hjertestarter» (elsjokk).

– Originalt og spennende

Veien fra operasjonsbordet i Pittsburgh til Norge er neppe lang. Våre forskermiljøer er ikke langt bak,og professor Torkjel Tveita har forsket på hvilken innvirkning hypotermi – nedkjøling – har på organismen.

– Har man en hardt skadd pasient som er utblødd er det vanskelig å få tid til å gjøre ordentlig kirurgi. Tid har man nemlig absolutt ikke, for surstoffmangelen i kroppen er på et kritisk nivå. Men tanken her er altså at hypotermi vil føre til et nærmest totalt stopp i cellenes behov for oksygen. Det er en original og spennende tanke å gjennomføre dette på den pasientgruppen, sier han.

Vanligvis innhenter forskere samtykke fra pasienter dersom de skal delta i forskningseksperimenter. I disse tilfellene regnes derimot sjansen for overlevelse i snitt på rundt sju prosent, og metoden regnes da som godkjent, ettersom det ikke finnes noe alternativ.

Forskerne har gjort lovende forsøk på griser, men dette er første gang metoden skal brukes på mennesker. Tveita mener det er kort vei fra operasjonsbordet i USA til akuttmedisin i Norge.

– Om prosjektet i Pittsburgh er vellykket, vil det teknisk sett ikke være noe vanskelig å få til det samme i Norge. Det krever nok utstyr, men ikke noe vi ikke har på de fleste store sykehus her, sier han.

Kjølte ned griser til hjertene stanset

Tveita forsker selv på effekten av hypotermi på pasienter, og hans forskningsgruppe ved UNN har akkurat gjort lovende forskning på behandling av nedkjølte griser.

– Vi kjølte ned bedøvde griser til de fikk hjertestans av temperaturfallet. Deretter startet vi med hjerte- og lungeredning. Mens slik behandling viste seg å være hensiktsløs utover rundt 30 minutter i griser med normal kroppstemperatur, fortsatte vi å gi denne behandlingen for å opprettholde oksygentransporten i de kalde grisene.

– Det vi fant er at oksygentransporten holdt kroppen fra å ta skade i opptil tre timer, og kanskje lenger. Etter tre timer la vi grisene i en hjerte- og lungemaskin og gjenoppvarmet dem. Da kroppen nådde normaltemperatur, begynte hjertet som oftest å slå igjen, sier han.

Det betyr i klartekst at grisene som var så nedkjølte at hjertet sluttet å slå, kan holdes kunstig i live i tre timer med klassisk hjerte- og lungeredning. Selv om hjertet ikke slår, sørger teknikken for at kroppen får såpass med oksygen at indre organer ikke tar skade. Og når eventuelle skader er reparerte, kan kroppstemperaturen gradvis bringes opp igjen.

I forsøkene med griser trengte bare noen få av dem et elsjokk for at hjertet begynte å slå igjen. De fleste av hjertene begynte å slå igjen spontant når kroppstemperaturen ble brakt opp til det normale igjen.

– Det betyr at vi utvider det terapeutiske vinduet fra 30 minutter med sikkerhet til over tre timer. Mennesker som er så nedkjølte at hjertet stopper, vil da kunne behandles langt lenger enn tidligere.

– Og flere liv kan bli reddet?

– Det er en teoretisk sjanse for å redde flere liv, ja. Starter man umiddelbart med hjerte- og lungeredning på en nedkjølt pasient kort tid etter at den lave temperaturen har forårsaket hjertestans, er sjansen for å overleve temmelig stor, men man er avhengig av å komme til et sykehus som har hjerte- og lungemaskin.

Kroneksempelet er en pasient som ble gitt hjerte- og lungeredning i nærmere seks timer før de kom til en slik maskin. Her ble pasienten gjenoppvarmet og han lever i dag et fullverdig liv, uten senskader.

04 Apr 2014

slik vil de redde liv i framtida

En mann faller om på gata. Du haster bort til ham og legger mobilen din på brystet hans. Mobilen kommuniserer med chipen mannen har implantert, og sender et signal med den viktigste informasjonen til 113. Tre minutter etter er ambulansen på stedet.

Legen i ambulansen kobler pasienten på en hjerte-lungemaskin, som tar over de viktigste livsfunksjonene til pasienten. Denne «livsmaskinen» kjøler kanskje også ned pasienten, og sørger for at de indre organene ikke tar skade av at hjertet er stoppet. Deretter fraktes pasienten inn til spesialsykehus, og livet er reddet.

Det er ikke lenge siden dette var science fiction, men det er heller ikke lenge til denne behandlingen er regelen og ikke unntaket ved akutt sykdom eller skade.

Det er spesielt nedkjølingen som har fått verdens oppmerksomhet de siste dagene. NRK.no bringer nyheten om at amerikanske leger står klare for å gi ti pasienter med dødelige skudd- og knivskader ny og eksperimentell behandling.

De ti vil få blodet erstattet med en kjølig saltvanns- og kaliumløsning, og målet er å kjøle ned pasientene, stagge kroppens sug etter oksygen, og dermed kjøpe seg mer tid til å fikse skadene, skriver New Scientist.

Kjølte ned griser i Norge

I Norge er sykehusmiljøene ikke langt bak. Leger ved Universitetssykehuset i Nord-Norge har gjort liknende forsøk på nedkjøling – riktignok ikke med mennesker. Professor i klinisk medisin, Torkjel Tveita forteller:

– Vi kjølte ned bedøvde griser til de fikk hjertestans av temperaturfallet. Deretter startet vi med hjerte- og lungeredning. Mens slik behandling vanligvis avbrytes etter 30 minutter, fortsatte vi å gi denne behandlingen for å opprettholde oksygentransporten til organene.

Framgangsmåten Tveita beskriver gjelder pasienter som fryser i hjel, som får så lav kroppstemperatur at hjertet stopper. Også på andre områder kommer store endringer i hvordan akutt sykdom og skade blir behandlet, ifølge flere eksperter NRK.no har snakket med.

– På terskelen til ny type behandling

Professor Hans Morten Lossius er forsknings- og utviklingsleder i Luftambulansen. Han leder Europas største forskningsmiljø på akuttmedisin.

– Jeg tror at vi står på terskelen av en helt annen type akuttmedisinsk behandling enn vi er vant til. En behandling som i større grad tar kontroll over kroppsfunksjonene, sier Lossius til NRK.no.

– Vår kunnskap om hvordan sykdommer oppfører seg i kroppen øker, samtidig som den medisinsk-tekniske utviklingen raser avgårde. Utstyret blir stadig mindre og lettere å bruke, og det man tidligere nærmest måtte bygge sykehuset rundt, kommer nå i lommeformat, sier han.

Frakter sykehuset til pasienten

«Livsmaskinen» øverst i artikkelen finnes for eksempel allerede. Det er en hjerte-lungemaskin som oksygenerer og sirkulerer blodet på pasienten, og som har vært med oss på operasjonssaler siden begynnelsen av femtitallet.

Forskjellen er at den tidligere har tatt opp halve operasjonssaler. Nå holder med en boks på 40x40x40 centimeter, som tyske forskere har gjort forsøk med. Også ultralydapparater og apparater til analyse av blod er nede i nær lommestørrelse.

– En slik utvikling gjør, sammen med ny medisinsk kunnskap, at det er mye enklere både å diagnostisere, og til dels behandle pasienter tidligere og på nye steder. Du er ikke så avhengig av at dette skal skje på spesialavdelinger i sykehuset. Dette er utstyr som kan fraktes ut til pasienten, og i prinsippet kan det brukes hjemme hos pasienten eller på ulykkesstedet. Man kan rett og slett koble slikt utstyr opp ute på gata og holde liv i pasienten til man kommer fram til sykehuset for å behandle årsakene, sier Lossius.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse gjennomfører et forskningsprosjekt der en ambulanse utstyrt med CT-skanner rykker ut til hjerneslagpasienter.

– Det finnes mange slike eksempler på at det er mulig å gjøre flere ting tidligere og flere steder. Vår tradisjonelle oppfatning om at all avansert akuttmedisinske behandling skal skje inne på sykehusene utfordres mer og mer, sier Lossius.

04 Apr 2014

adhd-familier slites i alle retninger

«Jeg likte meg best hjemme, men jeg hatet å ha han nær meg og jeg ville ikke ha med venner hjem fordi jeg ikke ville at de skulle se hvordan han var mot meg og at jeg gråt».

Dette forteller en gutt sitt forhold til broren med ADHD. 

Denne og flere lignende historier er nå samlet i en doktorgradsavhandling som offentliggjøres i dag, og som tar for seg opp- og nedturer for familier med ADHD.

- Å være foreldre til barn med ADHD er som å konstant balansere på et vindsurfebrett, sier forsker Øyfrid Larsen Moen ved Høgskolen i Gjøvik.

I studien har hun intervjuet syv familier, med til sammen 23 familiemedlemmer: Foreldre, søsken og barn med ADHD. I tillegg har hun gjort en kvantitativ studie med spørreskjema hvor 265 foreldre, 217 mødre og 48 fedre, deltok.

Karriere og parforhold på vent

Omtrent 2,5 prosent av barnebefolkningen i Norge har diagnosen ADHD. Symptomer som uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet hos barnet preger også familielivet.

– Det er både krevende og givende. Foreldrerollen får for mange det altoppslukende fokus, mens karriere og parforhold kommer i andre rekke. Samtidig opplever mange foreldre mestring og håp når man sammen med barnet og familiemedlemmer klarer å mestre livet og de bruker erfaringsutveksling i sin mestring av hverdagen.

For eksempel har flere familier tatt i bruk whiteboardtavle i gangen som et hjelpemiddel. Med en slik tavle får de oversikt over daglige og ukentlige gjøremål, noe som gjør familielivet mer forutsigbart og skaper en ytre struktur.

Før barnet har fått en ADHD-diagnose preges imidlertid familien ofte av sorg, skyld og frustrasjon. Vanlige verktøy som følger med foreldrerollen oppleves som uegnede, for eksempel ved at grensesetting av atferd ikke alltid passer til barn med ADHD.

Som en mor forteller: 

«Han hadde noen forferdelige sinneutbrudd hjemme, broren hans var livredd og jeg gråt. Jeg følte meg hjelpeløs».

Den kvantitative delen av studien viser for øvrig at foreldre som selv har ADHD og familier hvor barnet ikke er medisinert, fremstår som mest sårbare og rapporterer mer problemer i familiefunksjon.

Dårlige foreldre

Flere av foreldrene og barna Larsen Moen har intervjuet forteller at de opplevde det som en kamp å bli akseptert og inkludert, både i det sosiale nettverket og i hjelpeapparatet.

- Å ha ADHD kan være som å se på tjue tv-kanaler samtidig. Barn med ADHD forteller at de har få venner, og at de sliter med å forstå og bli forstått av omgivelsene. Foreldrene blir ofte mistrodd av venner, familie og lærere. Studiene viser at sosial støtte har innflytelse på familiefunksjonen, sier hun. 

Foreldre opplever at andre mener de ikke setter grenser for barna sine og at de er dårlige foreldre.

En far setter ord på dette slik: 

«De trodde nok at vi var litt dårlige foreldre for å si det slik, at vi ikke satte grenser, du leste det mellom linjene da de pratet!»

Studien viser at foreldrene synes at samarbeidet med profesjonelle er tungrodd, og det er avgjørende for familiefunksjonen å få god veiledning med åpenhet, støtte og tillit fra profesjonelle i kommunehelsetjenesten.

Etterlyser mer tverrfaglighet

Mange foreldre savner derfor et bedre tverrfaglig samarbeid for å ivareta familiene. Larsen Moen mener at helsesøstre er i en unik posisjon til å gjøre en forskjell. Hun har intervjuet 19 helsesøstre om hvordan de oppfatter sin egen rolle i tilknytning til disse familiene. 

- I et samarbeid med for eksempel barnehage, lærere, PP-tjenesten og fastlege opplever helsesøstre at det er mye uformelt arbeid og at det er utydelig hvem som skal samarbeide. Mens helsesøstre som jobber i en mer samlet organisering har tydeligere linjer og opplever å ha et felles og utfyllende tankesett, sier forskeren.

Helsesøstrene som er blitt intervjuet har en varierende oppfatning av sin rolle. De beskriver sin rolle svært ulikt. Noen har en perifer rolle mens andre oppfatter seg selv som en samarbeidspartner. 

- Uansett så er helsesøstre i en unik posisjon for å støtte og veilede disse familiene, mener forsker Larsen Moen.

Referanse:
Everyday life in families with a child with ADHD and public health nurses’ conceptions of their role, Larsen Moen, Øyfrid

04 Apr 2014

superdyret som tåler alt

- Ja, det er klart man blir glad i dem! De er ordentlig søte dyr, sier professor Rochelle Buffenstein og smiler bredt.

Hun er riktig person til å uttale seg.

Buffenstein har jobbet med den østafrikanske nakenrotta siden 1980-tallet, og er en av verdens ledende eksperter på dette forunderlige dyret.

Det er også grunnen til at professoren nylig holdt foredrag på et arbeidsmøte om utradisjonelle forskningsdyr, i regi av Food Ecology research group ved Senter for grunnforskning 2013-2014 ved Det Norske Videnskaps-Akademi.

Forskerne håper nemlig at nakenrotta med tid og stunder kan lære oss mennesker et triks eller to når det gjelder livslengde og god helse.

Etter årevis med forskning er Buffenstein og kollegaene hennes ved University of Texas på sporet av noen av dyras hemmeligheter.

Men først: Nakenrotta.

Sabeltannpølse

Hva er den egentlig for noe?

En muldvarp? En rotte? En sabeltannpølse?

Forskerne har slitt med å plassere nakenrotta i livets tre. Men etter at genomet dens ble sekvensert, havnet den i gruppe med noen få andre gravende gnagere. Men nakenrotta er ellers en skikkelig særing, som skiller seg fra de fleste andre skapninngger både i levelig og utseende.

Disse musestore, hårløse pølsesnabbene lever hele livene sine metervis under bakken, hvor de eter røtter og annen underjordisk plantekost. Dessuten er de de eneste pattedyrene vi kjenner til som lever som maur og bier – de bor i kolonier hvor bare én av hunnene kan pare seg og få barn.

Denne dronninga vokser seg større enn de andre dyra. Hun velger seg ut noen få hanner som hun vil pare seg med. De blir kjønnsmodne og begynner å lage sædceller.

Men alle de andre nakenrottene i kolonien henger igjen i et slags tidlig ungdomsstadium. De er arbeidere som hjelper til med å forsvare kolonien og fostre opp alle ungene som dronninga får.

Barnematen – og et godt innslag i kosten til voksne nakenrotter også – er bæsj fra kolonien.

Det er fristende å tenke at dette dyret like gjerne kunne hørt hjemme på planeten Mars. Men likevel finnes det slående likheter mellom dem og oss mennesker. Og på mange måter kunne vi nok ønske oss enda flere likheter.

Til tross for sitt noe ufordelaktige ytre er nakenrotta nærmest å regne for et superdyr.

Lever forbløffende lenge

Små pattedyr lever ofte kort. Det er faktisk et temmelig fast forhold mellom hvor stort et pattedyr er, og hvor lenge det lever. Mus, rotter og andre små dyr lever bare et par år. De store apene kan bli 40-50, mens elefanter kan leve til de er 70 år.

Men det finnes to arter som skille seg helt ut fra denne sammenhengen:

Mennesket og nakenrotta. Vi lever mye lenger enn vi burde.

Sammenlignet med sine vektmessige sidestykker i dyreverden, lever nakenrotta faktisk åtte ganger lenger. I fangenskap kan de bli hele 30 år gamle. Det er intet mindre enn sensasjonelt. Men det er mer.

Nakenrotta holder seg uforskammet bra i alderdommen. Buffenstein viser et bilde av et dyr i fullt firsprang på en tredemølle.

- Dette er en 27 år gammel fruktbar hunn i full aktivitet. Disse dyra begynner ikke å vise aldersrelaterte forandringer i kroppen før de er tilsvarende 90-årige mennesker.

- Etter å ha studert dem i alle disse årene vet vi faktisk fremdeles ikke hva de dør av, sier hun.

Nakenrottene ser nemlig ut til å være motstandsdyktige mot mange av lidelsene som rammer mennesker og mange andre arter i alderdommen.

Immune mot kreft

- Vi har sett noe hjertesykdom hos nakenrottene, men det dreper dem ikke. Beinhelsa forblir god og energiomsetningen i kroppen holder seg høy. Vi ser ingen tap av nerveceller i hjernen før de er 24 år gamle, forteller Buffenstein.

Og ikke minst virker det som om nakenrottene er immune mot kreft.

Forskerne som studerte nakenrotter merket seg at de aldri så noen tilfeller av kreft hos dyra. Det fikk dem til å lure: Kan vi gi dem sykdommen? 

- Vi har prøvd, sier Buffenstein tørt.

Hun og kollegaene har infisert celler med kreft og satt dem inn i både nakenrotter og andre arter. Det vanlige er at en svulst dukker opp etter bare noen uker. Men ikke hos nakenrotta. Etter et halvt år viste de innsatte kreftcellene fortsatt ingen tegn til å dele seg for å utvikle en svulst.

- Vi har også forsøkt å male huden til mus og nakenrotter med kreftfremkallende stoffer. Alle musene hadde svulster innen 14 uker. Hos nakenrottene var det ingen tegn til kreft, selv etter seks måneder og økte doser av det kreftfremkallende stoffet.

- Nå tror vi at de virkelig er immune mot kreft.

Tåler gift og oksygenmangel

Det er ikke bare kreft nakenrottene tar på strak arm, forteller Buffenstein.

CO2-nivåer som dreper mus på 15 minutter ser ikke ut til å plage nakenrottene noe nevneverdig. Og de kan overleve 25 minutter helt uten oksygen.

- Tar du dem ut av forsøket etter 23 minutter og gir dem oksygen igjen, blir de helt friske. Vi ser at nerveaktiviteten synker under luftmangel, men den tar seg helt opp igjen etterpå.

Forskeren forteller også at de har utsatt cellekulturer fra nakenrotter for nærmest alle giftstoffene i boka. Resultatene viser at disse cellene tåler de fleste gifter ekstremt mye bedre enn museceller gjør.

Men hvorfor?

Dersom vi kan knekke sabeltannpølsas hemmeligheter, kan vi kanskje bruke kunnskapen til å beskytte oss både mot aldring og sykdom.

I de siste åra har forskergruppa til Rochelle Buffenstein lettet litt på nakenrottas slør.

Rydder i cellene

Forskerne har sett nærmere på hva som skjer i nakenrotteceller og museceller når de blir utsatt for gift eller andre farer.

- Selv ved små doser av gift ser vi at cellene til nakenrotta rett og slett stopper å dele seg, og går inn i en ventefase, sier Buffenstein.

Slik unngår dyra at celler som har fått skader i DNAet deler seg og sprer skadene videre.

I tillegg har forskerne oppdaget at nakenrottecellene ser ut til å være eksepsjonelt gode til å kvitte seg med ødelagte proteiner.

Celler hos både mus og nakenrotter har mekanismer for å kutte opp og resirkulere skadede proteiner, så de ikke forsøpler miljøet inni cella. Men hos musene ser det ut til at giftstoffer slår av dette systemet, slik at cellene ikke lenger klarer å holde orden.

Hos nakenrotta er situasjonen derimot en helt annen. Her fortsetter oppryddinga i cellene i stort tempo, selv når de blir utsatt for forgiftning.

Denne spesielle evnen til å håndtere skader i cellene ser ut til å henge sammen med høye nivåer av stoffet Nrf2. Og det ser ut til at faktorer i miljøet påvirker prosessen.

Men herfra må vi rett og slett bare forske mer.

Oss nakne imellom

Da Rochelle Buffenstein startet med et doktorgradsarbeid om nakenrotter en gang på 1980-tallet, hadde hun nok ikke forestilt seg at det lille hårløse dyret skulle følge henne igjennom hele forskerkarrieren.

Og ennå vet vi ikke om kunnskapene våre om denne nakne skapningen kan gi større innsikt i og bedre helse for en annen hårløs art. Men håpet er der. 

- Etter at genomet til nakenrotta ble kartlagt i 2011 har vi oppdaget et knippe gener som bare er funnet hos to arter: Nakenrotter og mennesker. Vi forstår ennå ikke hva disse genene gjør. Men kanskje kan de fortelle oss noe om hvordan akkurat vi kan leve så lenge.

04 Apr 2014

pasienthjelp på nett passer ikke alle

Se for deg at du har kreft og bor hjemme.

I stedet for å vente med ting du lurer på til neste time på sykehuset, kan du når som helst sende meldinger til en kreftsykepleier via et sikkert nettbasert kommunikasjonsverktøy.

I løpet av kort tid får du svar.

Verktøyet lar deg også kartlegge symptomene dine, få råd og hjelp, finne kvalitetssikret informasjon om kreft og skrive meldinger til andre pasienter i samme situasjon i et forum.

Gro Hjelmeland Grimsbø ved Høgskolen i Oslo og Akershus har forsket på bruken av en slik løsning kalt WebChoice.

Hun disputerte nylig med en avhandling om hjemmeboende kreftpasienters bruk og erfaringer med programmet.

– Helsepersonell som vil bruke teknologiske verktøy i kommunikasjon med pasientene må være oppmerksomme på at verktøyene påvirker pasientene på ulike måter, både positivt og negativt, sier Hjelmeland Grimsbø.

Hun mener at det å få en direkte linje til helsevesenet rett hjem i stua gjør noe med pasientenes opplevelse av sykdommen.

Det gjør også noe med forholdet til helsevesenet og til andre i samme situasjon, både på positive og mer utfordrende måter.

– Slike verktøy passer derfor ikke for alle. Det er det viktig å poengtere, spesielt sett i lys av helsemyndighetens økte tiltro til innføring av teknologiske verktøy i dagens pasientomsorg, fremhever hun.

Forskjellige opplevelser

Hjelmeland Grimsbø har sett på 569 e-postmeldinger mellom 60 pasienter med brystkreft og prostatakreft og fem kreftsykepleiere i WebChoice.

I tillegg har hun intervjuet ti pasienter som brukte tjenesten.

Slik har Hjelmeland Grimsbø fått et innblikk i hva det er pasientene har av spørsmål og bekymringer hjemme når de er i behandling for kreft.

Videre har hun sett på hvordan sykepleierne kommuniserer med pasientene gjennom elektroniske meldinger, og hvilke erfaringer pasientene har med å bruke et teknologisk verktøy hjemmefra når de er syke.

Under intervjuene kom det frem at noen pasienter følte seg rolige, normaliserte, støttet og i et fellesskap ved bruk av WebChoice hjemmefra.

Samtidig kunne tilgangen til verktøyet for noen pasienter skape mer usikkerhet, sårbarhet og gjorde at de ble mer opptatt av sykdommen enn det de ønsket.

For de som brukte WebChoice mye, ble det en venn og støttespiller. For de som brukte WebChoice lite, ble internettjenesten et fremmed element i livet deres.

Stort behov for støtte

Forskningen hennes viser også at hjemmeboende pasienter i aktiv behandling for kreft, lever med mange alvorlige spørsmål og bekymringer. 

– De skrev mye om det å leve med symptomer og bivirkninger av kreftbehandlingen, noe som viser at dette var viktig for pasientene å få hjelp og støtte til, sier Hjelmeland Grimsbø.

For kvinnene med brystkreft var det spesielt opplevelsen av å være trett og utmattet.

Blant mennene var det blant annet usikkerhet rundt seksualitet, impotens og inkontinens.

I tillegg viste pasientene et stort behov for å få støtte fra sykepleierne på at det de opplevde av symptomer var normalt, og ikke tegn på forverring av sykdom eller tilbakefall av kreft.

– Her har helsepersonell et forbedringspotensial, og vi må gi større oppmerksomhet til hvordan pasientene opplever bivirkninger av kreftbehandlingen, påpeker hun.

I meldingene til sykepleier kom det også frem at pasientene levde med en stor redsel for tilbakefall av kreft og at de var usikre på hva de kunne gjøre av dagliglivets aktiviteter.

– Mange av pasientene ga uttrykk for at de levde i et tomrom mellom og etter kreftbehandlingen der behovet for informasjon ikke alltid ble tilstrekkelig møtt i den ordinære kontakten med helsevesenet, forteller Hjelmeland Grimsbø.

Fanget opp bekymringer

Sykepleierne i undersøkelsen greide i stor grad å fange opp og svare på pasientenes bekymringer på en empatisk og informativ måte i e-post-kommunikasjonen med pasientene.

– Dette sier kanskje noe om at sykepleiere har bedre tid til å oppdage bekymringer, svare og tenke seg om via en elektronisk spørsmål- og svartjeneste, sier Hjelmeland Grimsbø. 

– Dessuten kommer muligens pasientenes bekymring tydeligere frem via tekst enn i mer flyktige konsultasjoner i helsevesenet.

Hun legger til at mye omsorg, følelser og empati flyter fritt også i tekstlige former.

– Uansett er det viktig å si at e-post-kommunikasjon aldri kan erstatte den menneskelige kontakten i helsevesenet. Men det å tilby mulighet for e-post-kommunikasjon med sykepleier som et supplement til vanlig oppfølging, kan være én måte å støtte kreftpasienter på.

Referanse:

Grimsbø,Gro Hjelmeland: “The final question cannot be answered by anyone anyway… Cancer patients’ use of and experiences with an Interactive Health Communication Application (IHCA) during treatment and rehabilitation for cancer”. Det medisinske fakultet på Universitetet, doktorgradsavhandling, januar 2014.

04 Apr 2014