Daily Archives: April 11, 2014

tyngre depresjon blant alkoholmisbrukere

– Vår studie bekrefter hvor viktig det er å behandle depresjonen og alkoholproblemet samtidig, sier psykologspesialist Cecilie Skule.

Studien viser blant annet at pasienter med både depresjon og alkoholproblem har mer alvorlige depressive symptomer enn pasienter som kun er deprimerte.

Det er et viktig funn fordi mange fremdeles tror at den depressive lidelsen hos pasienter med alkoholproblemer ikke er like alvorlige som hos pasienter uten alkoholproblemer, ifølge Skule.

– Tidligere var det nok flere deprimerte pasienter med alkoholproblemer som fikk høre: «Jaja, du får slutte å drikke i noen uker, så vil du se at depresjonen forsvinner.»

Holdningen har bedret seg, men det er fremdeles en utfordring at behandlingsapparatet bagatelliserer de psykiske lidelsene som pasienter med rusproblemer har, fremholder psykologspesialisten.

Samme type symptomer

Sammen med kolleger fra Universitetet i Oslo har Skule sammenlignet 525 pasienter som søkte behandling for depresjon. Rundt 30 prosent av pasientene hadde samtidige alkoholproblemer, de resterende 70 prosent av pasientene hadde depressive symptomer.

Forskerne brukte metodene BDI-II og Audit, for å kartlegge pasientenes depressive symptomer og rusbruk (se faktaboks).

Forskergruppen fant ingen forskjell i symptomprofil mellom de to pasientgruppene. Det vil si at pasientene hadde samme type depressive symptomer, uavhengig av om de hadde et alkoholproblem eller ikke.

Alvorlige symptomer hos alkoholmisbrukere

Funnet vil nok overraske enkelte, tror psykologspesialist Skule.

– Det er ikke unaturlig å tenke seg at depresjonen hos pasienter med alkoholproblem ville være mer kroppslig og tettere knyttet til deres fysiske helse, blant annet fordi de er i en konstant avgiftningsfase, forklarer hun.

Men studien til Skule og hennes forskerkolleger viser at begge pasientgruppene har de samme depressive symptomene. Det handler om selvforakt, selvanklager, selvmordstanker og negative syn på fremtiden.

Faktisk fant forskerne at pasientene med alkoholproblemer hadde høyere skår på despresjonstestene enn pasientene som ikke drakk.

Det betyr at pasientene med samtidig depressive plager og alkoholproblemer har mer alvorlige symptomer, altså at de viser mer selvforakt, har oftere selvmordstanker og et mer negativt syn på fremtiden enn pasienter som kun er deprimerte.

Ikke god nok behandling

– Behandlingen vi tilbyr er rett og slett ikke god nok hvis vi ikke behandler den psykiske lidelsen og ruslidelsen samtidig. For en pasient med alkoholproblemer vil det å slutte å drikke være et av livets største og vanskeligste oppgaver. Det krever sterk motivasjon og energi, og det har ikke pasienten hvis han eller hun samtidig er deprimert, påpeker psykologspesialisten.

Pasienten trenger behandling fra personell som har god kompetanse innen både rus og psykisk helse.

Referanse:

Skule, Cecilie m.fl.: Depressive Symptoms in People with and without Alcohol Abuse: Factor Structure and Measurement Invariance of the Beck Depression Inventory (BDI-II) Across Groups i PLOS ONE, 12. februar 2014

11 Apr 2014

gir dårligere behandling til minoriteter

For mange sykepleiere er det de hverdagslige utfordringene de ikke føler seg i stand til å håndtere på en god måte.

Det kan være typiske scenarier som at pasienter klager høylytt over tilsynelatende bagateller.

Eller at flere titalls pårørende velter inn i rommet der den syke mest av alt trenger ro. Eller at det oppstår uenigheter om medisiner og behandling.

Kommer fra 220 ulike land

– Norske sykepleiere har mangelfull kulturell kompetanse, og dette kan gå ut over behandlingen pasienter med minoritetsbakgrunn får, sier Lise-Merete Alpers.

Hun er selv intensivsykepleier og stipendiat på doktorgradsprogrammet i profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Alpers har gjennomført spørreundersøkelse og fokusgruppeintervjuer blant medisinske og psykiatriske sykepleiere i Oslo.

I hovedstaden har 30 prosent av innbyggerne innvandrerbakgrunn eller foreldre med innvandrerbakgrunn, på landsbasis er det cirka 14 prosent.

Landets innvandrere har bakgrunn fra 220 ulike land og selvstyrte regioner.

Mangler kunnskap

– Internasjonal forskning viser at mangelfull kulturell kompetanse blant helsepersonell kan føre til at pasienter med minoritetsbakgrunn får dårligere behandling enn majoritetsbefolkningen, sier Alpers.

– Derfor var det viktig å avdekke hvordan norske sykepleiere selv vurderer sin kompetanse.

Alpers’ funn er klare. Sykepleierne i undersøkelsen synes blant annet de mangler kunnskap om ikke-vestlig sykdomsforståelse og medisinske tradisjoner.

Bare 20 prosent av sykepleierne oppga at de har nok kulturell kunnskap til å gi minoritetspasienter god nok behandling og pleie. 

Vanskelig å vurdere smerte

Vurdering av smerte hos pasienter viste seg å være spesielt vanskelig, siden minoritetspasienter ofte uttrykker smerte på en annen måte enn etnisk norske pasienter.

Hun trekker fram flere eksempler fra undersøkelsene.

– Sykepleierne forteller at de blir frustrerte over pasienter som klager for mye, og tolker det som at de kanskje overdriver hvor vondt de har.

Dette mener Alpers kan ha sammenheng med at det er mer forventet at pasientene uttrykker sin smerte klart og tydelig i den kulturen de kommer fra, mens etniske nordmenn gjerne prøver å beherske seg i større grad.

Nær 70 prosent av sykepleierne oppga at de syntes det var vanskelig å vurdere smerte hos minoritetspasientene.

Feil diagnose

– Hvis sykepleieren opplever at pasienten overreagerer, er det lett å ty til en psykisk forklaring. Da kan det være fare for at andre og alvorligere fysiske plager blir oversett, sier hun.

– I tillegg kan pasientens oppførsel gjøre at vedkommende får feil diagnose, at det er det kulturelle uttrykket de psykiatriske helsearbeiderne diagnostiserer i stedet for det psykiatriske problemet.

Alpers viser til forskning på at sykdomsforståelse i stor grad er kulturelt betinget ettersom det finnes mange medisinske systemer som er svært forskjellige fra det biomedisinske.

Ifølge antropolog Benedicte Ingstad er sykdomsforståelse et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre.

– For mange kan det være svært krevende å skulle behandles ut fra en helt annen forståelse enn den de selv bærer med seg, samtidig som det kan være vanskelig for helsepersonellet å forstå pasientens og de pårørendes ønsker, behov og atferd.

Arbeidserfaring ikke nok

En skulle kanskje tro at erfaring som sykepleier også øker den kulturelle kompetansen. Slik er det ikke.

– Arbeidserfaring i seg selv fører ikke til at sykepleiere får tilstrekkelig kulturell kompetanse, sier Alpers.

Ifølge henne opplever sykepleierne at de ikke har noen å spørre om råd i vanskelige situasjoner, og dermed ingen å lære av.

Få av sykepleierne i undersøkelsen har formell utdanning i interkulturelt helsearbeid, og det er lite muligheter for kurs på arbeidsplassen.

Økt krav til kompetanse

Alpers mener det er et stort behov for opplæring som gir kulturell kompetanse. Hun mener det må inn i sykepleierutdanningen i større grad enn i dag, og at det må forskes mer på hva som gir best resultat.

– Økende innvandring har ført til et behov for endring av pensum på grunn av økende krav til kulturell kompetanse. Dette gjelder sannsynligvis flere profesjoner enn bare sykepleierne, sier hun.

– I tillegg er det behov for mer kursing og tilbakemeldinger fra andre med mer kompetanse på arbeidsplassen. Det er også behov for veiledning og refleksjon over klinisk praksis. Utvikling av kulturell kompetanse er en pågående prosess.

Referanser:

Alpers, Lise-Merete og Hanssen, Ingrid: Caring for ethnic minority patients: A mixed method study of nurses’ self-assessment of cultural competency. Nurse education today. 2013 (sammendrag).

Alpers, Lise-Merete og Hanssen, Ingrid: Etniske minoritetspasienter I psykiatrien – en studie av helsearbeideres kompetanse. Lovisenberg Diakonale Sykehus/Lovisenberg Diakonale Høgskole. 2009.

Alpers, Lise-Merete og Hanssen, Ingrid: Sykepleieres kompetanse om etniske minoritetspasienter. Lovisenberg Diakonale Sykehus/Lovisenberg Diakonale Høgskole. 2008.

Hanssen, Ingrid og Alpers, Lise-Merete: Utilitarian and common sense morality discussions in intercultural nursing practice. Nursing Ethics, 17(2); 201-211. 2010 (sammendrag)

Statistisk sentralbyrå, 2013

11 Apr 2014

gruer seg til å være sammen med mor og far

Barn med foreldre som ruser seg eller har psykiske problemer har stor risiko for å arve problemene. De er i en vanskelig livssituasjon og trenger ofte hjelp. 

– Å gjennomføre disse intervjuene var en ganske sterk opplevelse, forteller forsker Marian Ådnanes i SINTEF om et nylig avsluttet forskningsprosjekt som har undersøkt effektene av mestringsprogrammet SMIL (Styrket mestring i livet). 

- Barna lever i en situasjon som til tider er svært belastende. Både fordi de lever med foreldres psykiske problemer – noen også med rusproblemer, men også fordi de fleste har to hjem og foreldre som er i konflikt med hverandre.  Dette gir barna dobbel belastning, sier Ådnanes. 

For å kartlegge mulige effekter av ordningen, har SINTEF-forskerne intervjuet barn og ungdom som har deltatt i SMIL, to ulike steder i landet. Enkelte foreldre og gruppeledere deltok også i undersøkelsen.

Plassere ansvar

En kritisk faktor i mestringsprogrammet er at mange av barna tror de er årsaken til problemene. Derfor er det et viktig mål for tilbudet å forklare barna at dette ikke er tilfelle.

Målet er å gi de unge mestringsfølelse og kunnskap om rus- og psykiske problemer. 

–  SMIL-programmet følger en fast struktur, og med temaer om alt fra hva som er “voksenansvar” og “barneansvar” til å lære mer om egne følelser, foreldrenes sykdom og hvordan barnet kan mestre hverdagen på best mulig måte. I gruppa får barna mulighet til å dele erfaringer med andre som er i lignende situasjon som seg selv, forteller prosjektleder for ordningen i Trondheim, Eli Valås.

Et viktig mål er at de skal kjenne på at de kan ha et godt liv som de mestrer og som er så normalt som mulig, selv om foreldrene strever. SMIL skal gi barna en verktøykasse som de kan bruke videre når de skal mestre utfordringene i livet sitt. Foreldrene inviteres også til egne foreldretreff, der de får hjelp til å takle foreldrerollen, og ta barnas perspektiv.

Vanskelig samvær

Alle barna i undersøkelsen levde i hjem der foreldrene ikke bodde sammen. Noen av barna fortalte at de gruet seg til å ha samvær med den av foreldrene som hadde rus- eller psykiske problemer.

Å ha samvær med den forelderen som hadde rusproblemer var belastende, særlig fordi de hadde negative erfaringer fra før. Å erkjenne at de ikke ønsket samværet var svært vanskelig, fordi barna også følte lojalitet til den syke forelderen.

Valås poengterer at det synes som det var lettere å oppnå fullgod effekt av SMIL-deltakelsen når begge foreldrene var med på at barna skulle delta – og at det å forklare foreldrene om innhold og hensikt med tilbudet i forkant er et viktig suksess-kriterium.

- Begge foreldres deltakelse er imidlertid og naturlig nok ofte vanskelig å få til. Det er nok her et av de største forbedringspotensialene til SMIL ligger, tilføyer Ole Magnus Theisen, som har ledet evalueringen.

Ikke barnas skyld

Barna i undersøkelsen fortalte også at de lenge trodde at de var alene om å oppleve en slik livssituasjon. Å møte andre barn med liknende erfaringer, gjorde at de opplevde sine egne liv som mer normale. Alle ga utrykk for at de syntes det var positivt å få dele erfaringer med noen på samme alder og som forsto dem.

– Vi så at dette også bidro til å øke forståelsen for at foreldrenes problemer ikke var barnas skyld, sier Theisen. – Samtidig fikk vi klare tilbakemeldinger om at flere av barna synes det var lettere å snakke om temaet i SMIL-gruppen.

En viktig del av SMIL-opplegget er også at barna får treffe en voksen brukerrepresentant som selv har vokst opp med foreldre som hadde de samme problemene.

– Dette fungerte svært godt, og særlig ungdommene merket seg at det gikk fint med brukerrepresentantene nå til tross for en tøff barndom, ifølge forskeren.

Følelsesmessig tøft for de yngste

De fleste som hadde deltatt i SMIL fortalte også at kunnskapen de fikk om rus og psykiske problemer var nyttig.

Her fant forskerne imidlertid en forskjell mellom de eldste og de yngste barna. Mens de eldste var positive til å lære mer om lidelsene, ga de yngste utrykk for at det var følelsesmessig tøft.

Foreldrene som ble intervjuet meldte udelt om positive erfaringer. Dette kan ha sammenheng med at det kun var friske foreldre som stilte som intervjuobjekter, og at de som var syke deltok i opplegget i mindre grad, ifølge forskerne.

Referanse: 

Theisen, Ole M. og Marian Ådnanes, Evaluering av SMIL – Styrket Mestring i Livet – et gruppetilbud for barn og ungdom som har foreldre med psykiske- og/eller rusrelaterte helseutfordringer, SINTEF Teknologi og samfunn, Avdeling Helse.


 

11 Apr 2014