Daily Archives: April 22, 2014

mer enn halvparten av danske gutter får bryster

Forskere har for første ganger undersøkt utbredelsen av brystutvikling blant danske gutter. Den nye undersøkelsen tyder på at mer enn halvparten utvikler brystkjertler i løpet av puberteten.

– Når vi ser på gutter som er i et spesielt stadium av puberteten, så er det faktisk helt opp mot 60 prosent som har brystutvikling, forteller lege og doktorgradsstudent Mikkel Grunnet Mieritz, som står bak den nye undersøkelsen.

Han påpeker at de små guttebrystene som oftest er ufarlige, men for mange skaper de likevel bekymring og flauhet.

Bekymrede foreldre

Ved Aarhus Universitetssykehus nikker barnelege Kurt Kristensen gjenkjennende.

– Det er et helt normalt fenomen. Men det er ikke så mange som kjenner til det, og en del foreldre blir fryktelig redde, forteller Kristensen, som er overlege ved barneavdelingen ved Aarhus Universitetssykehus.

Blant leger er mannlig brystutvikling kjent under betegnelsen gynekomasti, og det forekommer også blant voksne menn.

Legene skiller mellom mannebryster som utelukkende består av fettvev – og som typisk skyldes overvekt – og tilfeller hvor det dannes brystkjertler.

– Normalt har ikke menn kjertelvev bak brystvortene, men gutter med gynekomasti begynner å danne dette. Noen av guttene opplever ømhet ved brystvortene, slik jenter beskriver det når de får bryster. Andre oppdager det fordi brystvorten begynner å stikke frem, forteller Mieritz.

Han legger til at guttenes bryster størrelsesmessig kan være alt fra en liten ert til noe som ligner et begynnende jentebryst.

Psykisk hardt

– Rent psykisk kan det være vanskelig for guttene at de plutselig begynner å ha brystutvikling. De vil kanskje ikke vise seg i bar overkropp på stranden, eller de er flaue over å skifte til gymtimene. I noen familier er man redde for at det er svulst i brystet. Derfor får vi en del av disse guttene henvist til sykehusene, forklarer overlege Kurt Kristensen.

Mieritz er enig i at selv bitte små bryster kan være et problem.

– Det skjer i en sårbar periode for guttene, hvor de er opptatt av hvordan de ser ut og utvikler seg i forhold til andre gutter, sier Mieritz.

Forskeren har imidlertid en oppmuntrende melding:

– Vi vet fra utenlandske undersøkelser at brystene forsvinner hos over 90 prosent av guttene. Man sier generelt at det forsvinner i løpet av et til halvannet år, sier Mieritz.

Slik har forskerne gjort

I den nye undersøkelsen har forskerne analysert data fra 133 friske gutter mellom 11 og 17 år.

Alle guttene var i puberteten da de ble undersøkt i forbindelse med forskningsprosjektet Den københavnske pubertetsundersøgelse.

Da legene ved Rigshospitalet i Danmark undersøkte dem, hadde 23 prosent av de 133 guttene brystutvikling. I en bestemt fase sent i puberteten var tallet 10 av 16.

Stemmer med utenlandske tall

– De tallene Mieritz legger om frem, stemmer godt overens med andre studier som tidligere er publisert, forteller professor Harold E. Carlson, som er leder av avdelingen for endokrinologi ved Stony Brook University School of Medicine.

Forskerne vet fortsatt ikke nøyaktig hvorfor tenåringsgutter har brystutvikling, men teorien er at det på en eller annen måte oppstår en ubalanse i kjønnshormonene.

Referanser:

Mikkel Grunnet Mieritz m.fl.: Elevated serum IGF-I, but unaltered sex steroid levels, in healthy boys with pubertal gynaecomastia,2014, Clinical Endocrinology, doi: 10.1111/cen.12323.

Mikkel Grunnet Mieritz m.fl.:Urinary phthalate excretion in 555 healthy Danish boys with and without pubertal gynaecomastia, 2012, International journal of andrology, doi: 10.1111/j.1365-2605.2012.01279.x.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

22 Apr 2014

manglende oppfølging av kreftoverlevere

En person nær meg syntes det var så rart at jeg kunne sove og sove men aldri bli uthvilt, så hun begynte å lete på nett for å finne ut hva dette kunne komme av. Der fant hun et skriv om fatigue som jeg tok med til fastlegen min. Han var enig i det han leste, og at det var som om det var skrevet om meg.

Det skriver Anita Aga Abu Mohor til forskning.no. Hun fikk kreft da hun var fire år, og ble behandlet for sykdommen til hun var seks. Nå er hun 26 år gammel, og opplever at livet er sterkt preget av behandlingen hun fikk som liten.

Hun har slitt med konsentrasjonsvansker og psykiske og fysiske problemer. Slitenhet, som hun beskriver, er en typisk seneffekt etter kreftbehandling.

Kreftbehandling kan bety cellegift, strålebehandling og andre behandlinger over perioder på flere år. Når et barn har fått kreft gjør vi hva vi kan for at det skal bli friskt, og som oftest blir det heldigvis det.

Men kreftbehandling er hard kost for kroppen, og seneffektene rammer mange.

Stadig flere – både barn og voksen – overlever kreft, takket være ny og bedre kunnskap enn før. Dermed øker også antallet mennesker som opplever alvorlige seneffekter.

Problemet er at oppfølgingstilbudet over lang tid er mangelfullt eller helt fraværende, ifølge leger og overlevende etter kreft.

Kronisk syke som voksne

Personer som har hatt barnekreft mener de hadde hatt nytte av oppfølging i hvert fall hvert femte år, tyder en norsk, foreløpig upublisert studie på, der forskere har samlet 34 barnekreftoverlevere i fokusgrupper.

Slik systemet er nå, er barnekreftpasienter under barnemedisinens ansvar til de er 18 år. Deretter har de i utgangspunktet bare fastlegen å forholde seg til, som alle andre.

Dersom det ikke allerede er oppdaget seneffekter når de er 18 år, finnes det ikke noe systematisk tilbud over lang tid for å forebygge og behandle seneffekter hos disse pasientene.

Problemet er at seneffekter gjerne oppstår lenge etter at behandlingen er avsluttet. Se faktaboks om seneffekter.

Jon Håvard Loge er sterkt kritisk til hvordan vi tar vare på barnekreftoverleverne i dag.

Han er lege og spesialist i barne- og ungdomsspsykiatri. I tillegg leder han Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling, på Oslo universitetssykehus.

- Vi ser en mangel i Norge. Både Sverige og Danmark har ressurssentre der alle som overlever kreft, både som voksne og som barn, får et spesialisttilbud, sier Loge.

- Jeg tror ikke vi kommer utenom å ha dette i Norge også. Noen har så kompliserte tilstander at de bør gå på spesialklinikker. 

Han får støtte av Ellen Ruud. Hun er overlege ved Barnemedisinsk seksjon for kreft og blodsykdommer ved Oslo universitetssykehus.

- Tiltakene vi snakker om for å forhindre seneffektene er ikke dyrere enn at det koster mer å behandle dem når de inntreffer, sier Loge til forskning.no.

Vet for lite om egen risiko

En studie som forskere ved Radiumhospitalet har gjort viste at 66 prosent av barnekreftoverlevere ikke visste noe som helst om risiko for seneffekter etter kreftbehandling.

For Anita Mohor var det først ikke åpenbart at plagene hun opplevde i livet kunne henge sammen med kreftbehandlingen hun fikk som barn. Hun skriver:

Det tok lang tid før det gikk opp for meg at kreften kunne være årsaken, for vi hadde ikke fått opplyst at dette kunne skje.

Helsepersonell, fastleger og NAV-ansatte har heller ikke gode kunnskaper om kreftrelatert kronisk tretthet, viser en studie som er en del av en doktorgrad ved Universitetet i Tromsø, som forskning.no tidligere har omtalt:

Dermed er kanskje ikke fastlegen den beste til å fange opp begynnende seneffekter hos pasienten, og formidle hvordan han eller hun kan forebygge enkelte av dem, for eksempel ved å ha en svært sunn livsstil.

Sammen med en forskergruppe i Trondheim, holder Jon Håvard Loge og Hanne Catrine Lie ved Avdeling for medisinsk atferdsvitenskap på Universietet i Oslo på med et forskningsprosjekt der de skal intervjue fastleger og kreftleger.

De vil finne ut om det finnes muligheter for å lage et system for langtidsoppfølging av de som har behov for det, og som fungerer i praksis.

- Vi sender folk i krigen

Så mange som to av tre barnekreftoverlevere har minst ett kronisk helseproblem som voksne.

Men problemet med seneffekter gjelder i bunn og grunn alle som skal leve lenge etter at kreften er helbredet.

- Det vi gjør i dag er litt som å sende folk i krigen og ikke ta vare på dem når de kommer hjem. De dette gjelder har alvorlige helseproblemer, sier Jon Håvard Loge.

De fleste av de som har fått kreftbehandling som barn vil ikke behøve noe mer oppfølging enn den fastlegen kan gi.

Men 10-15 prosent av de rundt 220 barna som diagnostiseres med barnekreft hvert år, vil få så alvorlige seneffekter at de burde hatt spesialistoppfølging. En mellomgruppe burde hatt en kombinasjonsoppfølging.

I 2011 fikk i alt cirka 30 000 mennesker kreft i Norge, og stadig flere blir friske.

Dermed er problemet med seneffekter ganske nytt, og det bør derfor settes av mer ressurser til å møte problemet enn det vi gjør i dag, mener Loge.

- Manglende oppfølging og informasjon

Anita Mohors historie viser hvordan fraværet av oppfølging kan oppleves etter man er ute av barnemedisinens omsorg.

Jeg ble innkalt til Haukeland sykehus hvert år for legesjekk og blodprøver til jeg var 15 år. På disse timene snakket vi om hvordan ting var da, men ingenting om fremtiden. Etter dette har det ikke vært noen oppfølging. Nå er det over 20 år siden jeg ble syk, og ting har forhåpentligvis forandret seg. De hadde kanskje ikke den informasjonen de trengte da. Jeg håper at barn får bedre oppfølging i dag enn hva jeg har fått.

Mohor fikk altså oppfølging til hun var 15 år, men syntes ikke hun fikk god nok informasjon om hvilke seneffekter hun kunne oppleve senere.

Forskere spør seg så om hvordan vi kan forbedre rutinene for å informere de som har overlevd barnekreft, slik at de selv kan gjøre noe for å for hindre seneffekter.

Uttalelsene i fokusgruppe-studien som Hanne Cathrine Lie ved Avdeling for atferdsmedisin på UiO har jobbet med på, tyder på at Anita Mohor ikke er alene med sin opplevelse av ikke å ha fått oppfølging.

- Mangler sted å henvende seg

Ressurssentre, eller såkalte survivorship-klinikker, kunne ha bidratt til å dekke behovet for oppfølging, tyder uttalelsene på.

Lie forteller:

- En dame sa det var som å være i en jungel. Hun visste ikke hvem hun kunne henvende seg til med det hun lurte på. Fastlegen hennes visste lite om seneffekter, og hun følte ikke at hun kunne ringe barneavdelingen og si: Hei, husker dere meg?

- Det er tydelig at disse personene ikke har noe naturlig sted å henvende seg, som et spesialiststed hadde vært, forteller Lie.

Helseministeren: Vi trenger et bedre system

Helseminister Bent Høie erkjenner problemet vi har i Norge, med manglende oppfølging av personer som har gjennomgått kreftbehandling.

Høie sier i en epost til forskning.no at vi trenger et bedre system for å fange opp de enkelte pasienters seneffekter, og at vi også trenger et bedre tilbud til de som har fått påvist seneffekter.

Helsedirektoratet har utarbeidet dokumentet Nasjonal kreftstrategi 2013 -2017.

Helse- og omsordsdepartementet har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å lage en konkret plan for å sørge for at strategien blir gjennomført. Denne vil også inneholde tiltak for å håndtere seneffekter, sier Høie.

På spørsmål om egne ressurssentre for de som har gjennomgått kreftbehandling kan være et av tiltakene for å dekke hullet i dagens system, svarer han dette:

- Dette er et interessant forslag som Helsedirektoratet vil se nærmere på, sammen med fagmiljøer som har spesialkompetanse på feltet, som Nasjonal kompetansetjeneste ved seneffekter etter kreftbehandling ved Oslo Universitetssykehus.

Redd det vil ta tid

Jon Håvard Loge leder arbeidsgruppa i Helsedirektoratet som skal komme med forslag til løsninger på problemet med seneffekter.

Men å henvise til arbeidsgruppen blir som å legge saken død i ytterligere to år, mener Loge.

- Mange mennesker har falt utenfor i årenes løp – dette problemet er et overmodent eple, sier han. 

Loge og Ellen Ruud synes ikke lovnadene Høie gir grunn til å være spesielt optimistisk. Til det er de for runde i vendingene, mener legene.

De etterlyser snarlige tiltak og nye ressurser til å bygge opp et system for å ivareta de som er blitt behandlet for kreft i Norge.

Det er ti år siden Anita Aga Abu Mohor var ferdig med sin kreftbehandling. Hun håper at oppfølgingen kan bli bedre for personer som blir friske av kreft i framtiden:

Jeg tror at om oppfølgingen hadde vært bedre, hadde livet mitt vært et helt annet i dag, både den psykiske delen og den fysiske. Og jeg synes det er veldig viktig at det blir forska mer på hvordan det kan prege resten av livet til en kreftpasient. Jeg vil veldig gjerne at min historie kan brukes til å hjelpe andre i samme situasjon, for å vise at det trenger nødvendigvis ikke å være en dans på roser selv om du har fått livet i gave på ny. Og du er kanskje nødvendigvis ikke som alle andre. Mens andre barn og unge lekte og hadde det gøy, kjempet du en kamp om livet.

Referanse:

Sammen mot kreft. Nasjonal kreftstrategi 2013-2017. Helse- og omsorgsdepartementet.

22 Apr 2014

feilslått informering kan ramme de som har hatt kreft som barn

forskning.no skriver i dag om leger og forskere som roper varsku om de stadig flere overlevende etter kreft, og at vi i Norge ikke følger opp disse godt nok.

Men det aller viktigste for å forebygge seneffekter, er likevel at pasienten selv har god kunnskap om risikoen hva de kan gjøre for sin egen helse.

Det sier Jon Håvard Loge som leder Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreft, og Ellen Ruud. Hun er overlege ved Barnemedisinsk seksjon for kreft og blodsykdommer ved Oslo Universitetssykehus.

Det kan være spesielt vanskelig å formidle informasjkon om seneffekter til barn og unge som er blitt behandlet for kreft. De får ofte denne informasjonen i 17-18-årsalderen.

Når forskning har undersøkt hva barnekreftoverlevere vet om seneffekter i voksen alder, er 66 prosent skremmende uvitende.

Kanskje er det noe med tidspunktet informasjonen blir servert dem på, som er feil, sier Jon Håvard Loge.

Bør få info som 25-åringer

Når den som har hatt kreft som barn er blitt 18 år, er det kanskje flere år siden hun ble friskmeldt. Dessuten skal hun ut av skolen og begynne en ny livsepoke.

- Når du er 18 år, er du i livets største overgangsfase. Du skal ut i verden, og du vil ikke høre at du ikke burde gjøre ditt og datt. Du skal være russ! sier Loge.

Antakelig hadde det vært bedre å gi den informasjonen om seneffekter noen år senere, når personen er blitt mer moden. Da kommer hun kanskje alene til samtale, og er mer mottakelig for å tenke på den fremtidige helsa si, tror Loge og Ruud.

- Mens pasienten fremdeles er i barnekreftsystemet tar foreldrene ofte mye plass i samtaler med legen, og beskytter gjerne barnet litt fra opplysninger vi gir.

- Det er helt naturlig og psykologisk ansvarlig gjort, men det fungerer ikke i det lange løp, sier hun. 

- Tanken vår er at man kanskje har endret perspektiv på resten av livet når man er blitt 25 år. At man da er mer mottakelig for informasjon om seneffekter, sier Loge.

Forskning på barnekreftoverlevere

Jon Håvard Loge leder selv et forskningsprosjekt blant barnekreftoverlevere som tyder på at nettopp denne strategien kan ha noe for seg.

Postdoktor Hanne Cathrine Lie ved avdeling for medisinsk atferdsvitenskap på Universitetet i Oslo har jobbet med en studie – foreløpig ikke publisert – av hva barnekreftoverleverne mener om oppfølgingen de har fått. 

34 voksne som har hatt kreft som barn ble delt inn i fem fokusgrupper, der de snakket om sine opplevelser av oppfølgingen de har fått, og hva de ideelt sett kunne ha trengt.

- Mange opplevde at da de kom opp i 20-årene, da kom spørsmålene; hva skjedde med meg? Hvordan vil behandlingen jeg fikk påvirke mine barn og helsen min? forteller Hanne Cathrine Lie.

- De fortalte at i tiden etter endt behandling ville de bare få være friske og få bli ferdige med det hele. Når du er 16-17 år vil du være sammen med venner, og leve i friskeboblen, som de sa.

Skremmende men nødvendig

Det er imidlertid ikke enkelt som å lesse på med informasjon til alle. Noen, som har fått bestemte typer kreftbehandling (se faktaboks), kan ha stor risiko for seneffekter, mens andre har liten risiko for å oppleve seneffekter i det hele tatt.

I tillegg finnes også de som ikke ønsker å vite noe detaljert om risikoen. Men det kan være vanskelig å vurdere om man vil ha informasjonen, når man ikke vet hva man sier ja og nei til.

Fokusgruppene i studien signaliserte at en åpen risikosamtale der de selv kunne kontrollere informasjonsnivået, ville være en god løsning. Man kunne si noe liknende dette, ifølge Lie:

På grunn av behandlingen du har vært igjennom, kan du får helseproblemer i fremtiden – kanskje med å få barn, kanskje med hjertet eller med vedvarende slitenhet. Hvis du vil vite mer om det, kan vi snakke om det nå, eller om du vil vente litt, kan du lese mer om de i denne brosjyren, også kan vi snakke sammen om det neste gang.

- Selv om det kunne være skremmende å få informasjon om seneffekter, var det en enighet blant deltakerne om at det var bedre å vite enn å ikke vite, sier Lie.

22 Apr 2014

hvor går grensene for sykepleierens privatliv?

Sykepleieren skal være personlig, men ikke privat. Men nøyaktig hva den frasen betyr i praksis, finnes det ikke noe godt og allmenngyldig svar på. Jeanette Varpen Unhjem forsker på hva som egentlig ligger i begrepene som enhver sykepleier må forholde seg til.

Hun forklarer at utgangspunktet for forskningen er tre begrep: Profesjonell, personlig og privat. Unhjem har arbeidet som sykepleier selv og sett at personlig og privat tolkes litt forskjellig.

Nå er hun stipendiat ved Høgskolen i Molde, og tar doktorgraden ved Universitetet i Oslo.

– I litteraturen er dette litt overfladisk behandlet. I klinisk praksis kan du nettopp få høre at du kan være personlig, ikke privat, men ikke så mye konkret om hva det egentlig vil si, sier hun.

Forskningen hennes er derfor et forsøk på å fylle begrepene med konkret innhold, for å gjøre det lettere for sykepleierne å vite hvor grensene går.

Forsiktig

– Som helsepersonell får du vite at du skal være forsiktig med hva du sier om deg selv til pasienten. Men hva kan du si, og når kan du si det? I dag er det noe du i stor grad må finne ut av selv eller lære av kollegene, fastslår Varpen Unhjem.

Forskningen hennes tar utgangspunkt i at hun først observerer og så intervjuer et antall sykepleiere som har lang erfaring innenfor psykiatrien, i både helseforetak og kommune.

I psykiatrien er den personlige behandlingen og den private forsiktigheten ekstra utfordrende. Sykepleieren som medmenneske kan bety mye fremskrittene  i behandlingen til pasienten. Samtidig finnes det noen pasienter som det rett og slett kan være risikabelt å fortelle for mye om seg selv til.

– Mange pasienter sliter nettopp med relasjoner. Sykepleieren bruker seg selv som arbeidsverktøy. Desto viktigere er det å klare å manøvrere riktig, sier Unhjem.

Variasjon

Nå er hun ferdig med intervjuene, men har ikke bearbeidet resultatene ennå.

– Men jeg ser at det er endel sykepleiere som sier at de opplever ganske store variasjoner mellom hvordan de gjør dette; hvordan de og kollegene bruker seg selv. Det blir spennende å se etterhvert hvor stort dette spennet egentlig er, sier hun.

– Forteller du hvor du bor? Hvor mye forteller du om ungene dine? Du forteller kanskje at du er gift, men du forteller ikke hvordan det står til i ekteskapet. Hva er sykepleieren komfortabel med å snakke om, og hva er det nødvendig å snakke om? Det blir kunstig i endel situasjoner hvis du ikke forteller noe, sier Jeanette Varpen Unhjem.

Gir av seg selv

Noen av deltagerne sier at når det kommer pasienter og blottlegger alt, så blir det rart hvis ikke sykepleieren gir noe av selv selv:

– Det å gi av seg selv er et begrep som går igjen. For at pasienten skal få tillit til sykepleieren, så er du nødt til å vise litt hvem du er; vise deg selv som menneske.

Så er også sykepleiere forskjellige som mennesker, selvsagt. Inntrykket til Unhjem er at alle deler litt, men det varierer hva, når og hvor mye. Det spiller en rolle hvor lenge sykepleieren har kjent pasienten, og personkjemien betyr også noe.

Dessuten har det litt å si hvor syk pasienten er. De sykeste kan ha mer enn nok med sine egne problemer til å kunne fokusere på en sykepleier som snakker om fritidsinteressene sine.

Grensejeger

- Men hvor går grensen?

– Det vet jeg ikke ennå, sier Unhjem.

– Jeg tror kanskje jeg kommer til å se hva sykepleierne vurderer som en risiko, og å beskrive noen situasjoner der det ikke har gått så bra og ikke blitt som en trodde det skulle bli.

Hun regner også med å få beskrevet variasjonen og hvordan sykepleierne opplever å fortelle mer eller mindre om seg selv.

Sykepleierne selv er spente på resultatene:

– De opplever at det er behov for en avklaring, og jeg har allerede fått spørsmål om å holde foredrag, om dette, forteller hun.

22 Apr 2014

influensamedisiner virker stort sett ikke

Det var et globalt utbrudd av svineinfluensa i 2009 som fikk World Health Organisation (WHO) til å råde verdens land til å kjøpe inn influensamedisinene Tamiflu og Relenza.

Men engelske forskere kan i en ny studie avsløre at Tamiflu ikke har noen betydelig effekt. Tamiflu reduserer tid i sengen med en halv dag. Undersøkelsen er nettopp offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet British Medical Journal.

– Tamiflu og Relenza kan ikke forhindre en pandemi, sier Carl Heneghan, som er professor innen evidensbasert medisin ved Oxford University, til The Guardian.

Heneghan er en del av den forskningsgruppen fra Cochrane Collaboration som har vært med på å undersøke Tamiflu og Relenza. Cochrane Collaboration består av en gruppe uavhengige forskere som undersøker effekten av medisiner.

Hemmelighold

Det har lenge vært diskusjoner om hvorvidt effekten av Tamiflu var så stor som påstått. Blant annet fordi bedriften bak produktet har drøyd med å offentliggjøre alle data fra undersøkelsene sine.

En dansk professor er imidlertid ikke overrasket over de engelske forskernes resultater.

– Det som er beskrevet i Cochrane-studien, er i overensstemmelse med det jeg har undervist i de siste fem år. Det kommer ikke som en overraskelse for meg at effekten er liten, sier Allan Randrup Thomsen, som er professor ved Institutt for internasjonal helse, immunologi og mikrobiologi.

Han legger til at effekten av Tamiflu kan ha betydning hvis du er alvorlig syk.

– Hos en ellers frisk person med influensa har ikke Tamiflu den store effekten, men i de alvorlige tilfellene hvor det krever innleggelse, har det vært vanskelig å utføre skikkelige undersøkelser. Man har blitt nødt til å gi dem Tamiflu hvis det nå hadde en effekt, sier han.

Vi kan unngå panikkinnkjøp

Danmark kjøpte inn Tamiflu for 65 millioner kroner i 2005, da fugleinfluensaen fløy inn over grensen. Lageret av Tamiflu ble fornyet da svineinfluensaen banket på i 2009.

I en leder i British Medical Journal spør en av redaktørene hvorfor det ikke er noen som har satt spørsmålstegn ved Tamiflu.

«Studiens konklusjon reiser noen spørsmål, som: Hvorfor var det ingen som forlangte dette nivået av kontroll før man brukte så mye penger på ett produkt?» spør Fiona Godlee.

Hun foreslår at alle farmasøytiske selskaper og organisasjoner legger fram sine data, slik at andre kan undersøke effektene av forskjellige medisiner.

– Organisasjoner og farmasøytiske selskaper må gjøre alle dataene sine tilgjengelig, selv hvis det innebærer at de skal gå 20 år tilbake, ellers risikerer vi enda en panikkhandling under en potensiell pandemi, sier Godlee, som er redaktør av British Medical Journal, hvor forskernes studie av Tamiflu er publisert.

Produsent forsvarer Tamiflu

Den farmasøytiske bedriften Roche, som står bak Tamiflu, forsvarer imidlertid fortsatt bruken av produktet, som ifølge egne undersøkelser kan redde liv.

– Vi vil fortsatt forsvare bruken av Tamiflu i behandling og som forebyggelse. I en ny studie med 30.000 pasienter under svineinfluensapandemien, har vi sett at det kan redde liv, sier dr. Daniel Thurley fra Roche til The Guardian.

Roches studie er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Lancet Respiratory Medicine.

Forskerne bak den nye undersøkelsen av Tamiflu håper WHO vil revurdere rådene sine.

– Fremtidige beslutninger om å kjøpe og bruke medisiner, særlig i stor skala, må være basert på et fullstendig bilde av de bevisene som foreligger, både publisert og ikke-publisert, sier Fiona Godlee.

Referanser:

Tom Jefferson m. fl.:Oseltamivir for influenza in adults and children: systematic review of clinical study reports and summary of regulatory comments,2014, British Medical Journal, DOI: http://dx.doi.org/10.1136/bmj.g2545

Stella G Muthuri m. fl.:Effectiveness of neuraminidase inhibitors in reducing mortality in patients admitted to hospital with influenza A H1N1pdm09 virus infection: a meta-analysis of individual participant data,2014, The Lanchet, DOI: 10.1016/S2213-2600(14)70041-4

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

22 Apr 2014

lavt blodsukker går ut over ektefellen

Det er lenge siden lunsj, og middagen skulle egentlig vært på bordet. Men hyttedøra måtte spas fram, ovnen ryker inn og Påsan har tissa i buksa. Og så viser det seg altså at makkeren har glemt å kjøpe pølser.

Mange har nok opplevd at både ferierush og det vanlige ettermiddagsrushet kan ende i kjeft, beljing og tenners gnidsel.

Og nå bekrefter ny forskning at nettopp sulten er med på å gjøre det ekstra ille. Flere eksperimenter viser nemlig at folk med lavt blodsukker lettere lar sinne og frustrasjon gå ut over ektefellen.

Lavt blodsukker kan være en oversett faktor i ekteskapelige krangler og konfrontasjoner – ja, kanskje til og med i noen tilfeller av vold i hjemmet, tror professor Brad Bushman fra Ohio State University, som har ledet studien.

Voodoo-dukker

Forskerne gikk utradisjonelt til verks da de skulle finne ut hva blodsukkeret hadde å si for oppførselen mot ektefellen.

 

De hadde huket inn 107 ektepar som svarte på spørsmål om hvor godt de trivdes i forholdet. Så fikk alle utdelt utstyr for å måle blodsukkeret, samt en voodoo-dukke som representerte ektefellen.

Hver morgen og kveld i 21 dager skulle deltagerne måle blodsukkeret. Og hver kveld skulle de sette av litt kvalitetstid på enerom for å stikke nåler i dukka. Ektefellene kunne velge å perforere den lille modellen av makkeren med alt fra null til 51 nåler.

Så hadde blodsukkeret noen innvirkning på nålestikkinga?

Plaget hverandre med lyd

Jepp, konkluderer Bushman og co.

Jo lavere blodsukker deltagerne hadde, jo flere hull i voodoo-dokka. Og det gjaldt også etter at forskerne hadde tatt hensyn til ektefellenes generelle tilfredshet i forholdet.

- Da de hadde lavere blodsukker følte de seg sintere og tok det ut på dukkene som representerte ektefellen, sier Bushman i en pressemelding.

Men betyr det at deltagerne også ville vært slemme mot kona eller mannen i virkeligheten?

Forskerne kjørte også et annet eksperiment, for å se om dukkeforsøket gir et bilde av realitetene. Her skulle ektefellene spille et reaksjonsspill mot hverandre. Men spillet var rigget, så partene vant omtrent like ofte.

Den som vant hver runde, kunne bombardere partneren med ubehagelige lyder i øretelefonene. Og de kunne velge hvor sterkt og langvarig bråket skulle være.

Slik kunne forskerne undersøke om sult også gjør folk lumpnere på ordentlig.

Hjerneenergi

Og det gjorde den altså. Deltagerne som hadde lavt blodsukker, var også mer tilbøyelig til å gi partneren inn med vonde lyder.

Dessuten viste det seg at deltagerne som stakk flest nåler i voodoo-dukkene oftere ga ektefellen lange, høye ulyder i øretelefonene.

- Vi fant en klar sammenheng mellom aggressive impulser med dukkene og faktisk aggressiv oppførsel, sier Bushman.

Han tror mangelen på sukker i blodet kanskje gjør det vanskeligere for oss å ta oss sammen når sinnet kommer.

Blodsukkeret er hjernens drivstoff, og det kreves temmelig mye av det bare for å holde toppetasjen gående. Og vi vet da alle at selvkontroll krever energi.

Så altså, konkluderer forskerne: Skal dere absolutt krangle, så sørg da i det minste for å spise litt først.

Referanse:

B. J. Bushman, C. N. DeWall, R. S. Pond, M. D. Hanus, Low glucose relates to greater aggression in married couples, Proceedings of the National Academy of Sciences, 14. april 2014.

22 Apr 2014

slik laget forskere en kunstig vagina

Kunstige vaginaer har blitt sydd inn i fire unge jenter, som på grunn av de genetiske lidelsen Mayer-Rokitansky-Küster-Hauser-syndrom – også kalt vaginal aplasi – er født uten normale kjønnsorganer. Da jentene i 2005 ble med i forskningsprosjektet, kunne ingen av dem menstruere eller ha et normalt sexliv.

I dag kan jentene både merke lyst og ha smertefritt samleie. Én av dem – som ønsker å være anonym – sier til BBC at «jeg føler meg virkelig heldig, for jeg har et normalt liv nå, helt igjennom normalt.»

Dyrket i menneskeliknende ovn

Forskere har tidligere produsert kunstige organer som for eksempel luftrør, som har blitt operert inn i pasienter, men de nye vaginaene er de mest kompliserte organene som hittil har laget i et laboratorium.

Ifølge videoen fra Wall Street Journal nederst på siden har forskerne fra Wake Forest University først laget et «grunnskjelett» av grisetarmer. Deretter har de lagt til celler fra jentene selv – ifølge LiveScience dreier det seg om celler fra muskler og området omkring vagina.

Hele saken blir plassert i en fermentor – en slags ovn som etterligner menneskekropper i blant annet temperatur – og blir gjennom en uke dyrket med oksygen og kjemikalier, slik at cellene kan vokse til akkurat den formen og størrelsen som passer den enkelte pasienten.

Til slutt har forskerne laget en kanal i jentenes bekken og sydd de kunstige vaginaene inn i jentenes underliv.

Erfaringer kan brukes på andre pasienter

Hele prosessen tar ifølge forskerne fem–seks uker, fra vevet blir tatt ut av pasienten til det ferdige organet blir satt inn.

Fem til åtte år etter inngrepet fungerer jentene seksuelt normalt, rapporterer forskerne i den siste utgaven av det anerkjente tidsskriftet The Lancet.

Lidelsen vaginal aplasi er ganske skjeden, men også andre pasienter kan få hjelp av metoden, mener de amerikanske forskerne.

– Mye av det vi gjør kan godt overføres til pasienter som har misdannede eller unormale organer av mange andre årsaker. Den mest åpenlyse er kreft, men også pasienter som har fått en skade i det området av kroppen, sier professor Anthony Atala, leder av Wake Forest Baptist Medical Center’s Institute for Regenerative Medicine, til LiveScience.

Bygger nye neser

Samtidig forteller sveitsiske forskere i The Lancet at de på tilsvarende vis har operert velfungerende vev inn i nesen på pasienter som har blitt rammet av hudkreft.

De to landevinningene vekker ifølge BBC begeistring hos ekspertene, blant andre professor Martin Birchall fra University College London, som tidligere har vært med på å dyrke kunstige luftrør.

– Forfatterne har ikke bare behandlet flere pasienter med alvorlige kliniske problemer, men også håndtert noen av de viktigste spørsmålene når det gjelder utvikling av vev-teknologi, sier han til BBC.

Professoren påpeker imidlertid også at det går litt tid før metodene kan brukes i større skala, blant annet fordi metoden må testes flere ganger, og fordi det er viktig å følge pasientene over tid for å oppdage eventuelle bivirkninger.

Andre forskere har tidligere klart å dyrke svakt bankende hjerter og nyrer som kan produsere i urin. Men de fremskrittene er inntil videre bare gjort i dyr.

Ifølge BBC kan 3D-printere kanskje være med på å revolusjonere området.

Referanser:

Atlántida M Raya-Rivera m.fl.:Tissue-engineered autologous vaginal organs in patients: a pilot cohort study,The Lancet, doi:10.1016/S0140-6736(14)60542-0

Ilario Fulco m.fl.:Engineered autologous cartilage tissue for nasal reconstruction after tumour resection: an observational first-in-human trial,The Lancet, doi:10.1016/S0140-6736(14)60544-4

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

22 Apr 2014