Daily Archives: April 25, 2014

utviklingshemmede spiser seg syke

Mennesker med utviklingshemming er like forskjellige som oss alle andre. Men noen har spesielle utfordringer i forhold til mat og fysisk aktivitet.

Flytting til egen bolig har vist seg å by på særlig mange helseutfordringer.

Marianne Nordstrøm er klinisk ernæringsfysiolog og jobber til daglig ved Frambu Senter for sjeldne funksjonshemmede. Der er hun leder for et forskningsprosjekt som har studert helsen til tre grupper utviklingshemmede som bor i egen bolig.

Det dreier seg om personer med Downs syndrom, Prader-Willis syndrom og Williams syndrom. De to siste er svært sjeldne syndromer.

Studien viser av 78 prosent av dem er overvektige eller fete.

Mye alene om ansvaret for maten?

Studien viser at mange som bor alene i egen bolig ofte har begrenset tilsyn fra støttepersoner. Noen får bare hjelp 6-8 timer i uka. De som har Prader-Willis syndrom har mest hjelp.

Nordstrøm vet ikke hvor mye hjelp disse gruppene får med matinnkjøp og matlaging, men hun tror mange som bor i egen bolig kan være mye alene om ansvaret for maten.

I kombinasjon med lite fysisk aktivitet fører det til at svært mange blir overvektige og får flere helseproblemer som følge av overvekten.

Mer utsatt for overvekt enn andre

Felles for to av de tre diagnosegruppene er at dette i stor grad er mennesker som har spesielle utforinger i forhold til mat og fysisk aktivitet.

Downs syndrom gir lettere stor overvekt fordi de som er rammet er slappe i muskulaturen fra fødselen av og dermed har et lavere energibehov.

Prader-Willis syndrom er en medfødt tilstand som uten oppfølging fører til overvekt. En tendens til overspising er en del av symptomet. I tillegg har de et energibehov som er lavere enn andre. De er særlig avhengige av faste rutiner og struktur i hverdagen og har behov for å leve på streng diett hele livet.

Selv et normalt matinntak er for mye for dem. De evner derfor ikke å ta hånd om kostholdet sitt selv.

Det er større variasjon innenfor gruppen med Williams syndrom. Men det er forskernes erfaring at mange av dem er lite i fysisk aktivitet.

– Men flere av dem vi har studert er slappere i muskulaturen og har et nedsatt energibehov. Dette fører lett til overvekt, forteller Nordstrøm.

Synes-synd-på-syndromet

Nordstrøms hovedveileder Svein Olav Kolset er professor i ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Han er selv far til et funksjonshemmet barn. I tillegg har han veiledet mange diagnosegrupper om ernæring. Han mener at overvekten i disse gruppene også skyldes en tredje komponent.

– Det er en sterk komponent av det jeg kaller synes-synd-på-syndromet i støtteapparatet. Mange mener at fordi disse gruppene har det vanskelig skal de i alle fall få kose seg med maten. Så blir resultatet som det blir.

– Dette med overvekt blant funksjonshemmede må vi få et mye mer bevisst forhold til, sier Kolset.

Hans erfaring som forelder er at kommunale systemer og rutiner for slikt arbeid er nesten ikke-eksisterende og at denne type arbeid dessverre ikke er høyt prioritert.

– Det er nesten ikke forsket på disse gruppene før. Mye av det vi finner i denne studien er lite overraskende, men det er viktig å få det dokumentert. Vi håper at resultatene fra våre studier på sikt kan danne grunnlag for bedre nasjonale retningslinjer, rutiner og tiltak.

Ingen tar ansvar

I Sverige og Danmark har myndighetene utformet forebyggende strategier for utviklingshemmedes ernæring og fysiske aktivitet. I Norge har det ikke skjedd noe for denne gruppa på politisk overordnet nivå.

– Det er et munnhell fra politikerne at dette er kommunenes ansvar. Gjennom Lov om kommunale tjenester skal kommunene ha ansvar for forebyggende helsetjenester. Men det er åpenbart at kommunene her bryter sin egen lov, når 78 prosent av de utviklingshemmede viser seg å være overvektige.

Kolset mener at ernæring for utviklingshemmede er et ansvar man ikke kan legge alene til kommunen. De som jobber i boliger for utviklingshemmede kan ikke nok om de ulike diagnosegruppene og deres spesielle behov.

– Det er et etisk problem at fagmiljøene sitter med kunnskap som ikke blir fulgt opp i kommunene, sier han.

Spiser seg ihjel

At kommunene ikke følger opp de som bor i egen bolig har blitt tydeliggjort blant annet i Dagbladets sak om Caroline Blix, som har Prader-Willis.

– De med dette syndromet som har gode vedtak har lås på kjøleskapsdøra og tett oppfølging. Men her er det store variasjoner fra kommune til kommune. Noen av disse menneskene får ikke den hjelpen de trenger, slår Kolset fast.

Kvinner særlig utsatt

Studien viser også at det er store utfordringer med hensyn til inaktivitet i de gruppene som er studert.

Gjennom en kapasitetsmåler, som personene bærer på seg fra de står opp til de legger seg om kvelden, ser forskerne at bare 14 prosent av mennene og 10 prosent av kvinnene oppfyller myndighetenes anbefalinger om fysisk aktivitet. I den generelle befolkningen er tallene henholdsvis 20 og 22 prosent.

– Gjennomgående, uansett diagnose, var kvinner vi studerte mindre aktive enn menn. Dette forventet vi ikke å finne og stiller spørsmål ved hvorfor det er slik, forskerne.

– Utfrodringene knyttet til dette bør gi likestillingsombudet noe å tenke på, mener Kolset.

– Å tilrettelegge for mer fysisk aktivitet for disse gruppene er enkle tiltak med store konsekvenser. Det vil kunne spare samfunnet for store kostnader i framtiden, mener han.

Sjelden i kontakt med helsevesenet

Dessverre ramler utviklingshemmede mellom flere stoler, mener Nordstrøm.

– Som klinisk ernæringsfysiolog ved Frambu kompetansesenter har mange pårørende ringt meg og vært fortvilet fordi ungene deres har lagt på seg masse etter at de flyttet for seg selv. Vi klarer ikke å gjøre noe med det.

Også fastleger ringer og spør hva de skal gjøre med denne gruppen. Klinikker for overvekt vil ikke ta imot dem, fordi de ikke har spesiell kompetanse på utviklingshemmede.

– Hvem har egentlig ansvaret for at utviklingshemmede spiser på seg sykdom? spør forskerne.

25 Apr 2014

sammenheng mellom cannabisbruk og vold

– Mange tenker kanskje på hasj og marihuana som beroligende stoffer, men noen studier tyder på at cannabisbrukere kan ha økt risiko for å utøve vold, sier Ingeborg Rossow, forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus).

Sammen med kollega Thor Norström har hun gjennom en langtidsstudie blant norske ungdommer funnet at cannabisbrukere oftere rapporterte voldsbruk enn andre ungdommer.

Dette samsvarer med tidligere studier, som blant annet forklarer denne sammenhengen med at akutte effekter av cannabisbruk, som panikkanfall, forvirring, hallusinasjoner, mistenksomhet og paranoia kan utløse aggressivitet. 

Andre forklaringer kan være at en avholdende periode etter langvarig bruk av cannabis kan føre til irritabilitet og aggressivitet og derved øke voldsrisiko. Det kan også tenkes at uenighet om penger ved kjøp og salg av cannabis kan ha ført til vold.

Andre årsaksfaktorer?

– Men selv om noen tidligere studier har funnet en samvariasjon mellom cannabisbruk og vold, kan man likevel tenke seg at cannabisbruken ikke nødvendigvis er en årsak til vold, og at samvariasjonen skyldes andre faktorer, påpeker Rossow.

Slike faktorer kan for eksempel være personlighetstrekk, atferdsproblemer, alkoholbruk og vennemiljø.

Rossow og Nordström benyttet derfor en analysemetode som reduserer sannsynligheten for at slike faktorer tilslører en mulig årsakssammenheng. 

Økt risiko

– Vi analyserte longitudinelle data (opplysninger samlet over en lengre periode) fra spørreundersøkelser blant norsk ungdom. Vi fant først at cannabisbrukere oftere rapporterte voldsbruk enn andre ungdommer, sier Rossow.

I det neste analysetrinnet tok imidlertid forskerne høyde for en rekke andre faktorer som kan bidra til en slik samvariasjon, som for eksempel alkoholbruk og impulsivitet.

- Vi fant da at samvariasjonen mellom cannabisbruk og vold ble mye mindre, men at det fremdeles var en viss sammenheng, sier hun.

I Rossows og Nordströms analysemodell fant forskerne at en fordobling i hyppigheten av cannabisbruk ville øke frekvensen av voldsbruk med fire prosent.

Rossow påpeker at studien har sine begrensninger. Blant annet vet man ikke om voldstilfellene ungdommene rapporterte skjedde samtidig med cannabisbruk. Forskerne vet kun at de som rapporterte økt bruk av cannabis også rapporterte økning i voldsutøvelse.

Referanse:

Norström, T. and I. Rossow (2014). “Cannabis use and violence: Is there a link?” Scandinavian Journal of Public Health. doi: 10.1177/1403494814525003

25 Apr 2014

flere selvmord med mye pollen

En gruppe forskere ved Aarhus Universitet tilbyr en forklaring på et gammelt mysterium: Hvorfor de fleste selvmord finner sted om våren.

Ifølge en undersøkelse henger antallet selvmord sammen med mengden pollen i luften.

Liten, men signifikant sammenheng

Forskerne viser at antallet selvmord stiger med mengden av pollen – altså skjer det noen flere selvmord i uker med noe pollen i luften, og mange flere når det er mye pollen i luften.

–  Vi fant en statistisk signifikant sammenheng, men effekten er ikke kjempestor, sier Ping Qin, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitets Center for Registerforskning.

Pollen er verst for nedtrykte mennesker

Personer med symptomer på depresjon eller humørforstyrrelse ble funnet via Psykiatrisk Centralregister.

Forskerne vet ikke hvorfor pollen er koblet til selvmord, men de tror det kan være fordi pollen setter gang i en allergisk betennelsestilstand som fører til flere signalmolekyler, cytokiner, i kroppen.

Disse stoffene påvirker personer med anlegg for humørsvingninger eller depresjon.

– Tidligere funn har vist en sammenhengen mellom depresjon og allergi og mellom affektive sinnslidelser og selvmord, forklarer Ping Qin, som i dag er ansatt som professor i medisin ved Universitetet i Oslo.

Møter kritikk

Professor Lars K. Poulsen forsker på hvordan immunsystemet skaper allergiske reaksjoner hos mennesker.

Han påpeker at såkalt psyko-neuro-immunologi – studier av hvordan psyken kan påvirke immunforsvaret og omvendt – er interessant, men at forskningen fortsatt er veldig ny.

Samtidig mener han at de Aarhus-baserte forskere bygger konklusjonene sine på en litt for tynn kunnskap om pollen og allergi.

Poulsen trekker fram fire punkter:

– Det ser ut til at de ikke har god nok kunnskap om de forskjellige pollen-typene vi har i Danmark. De angir at vi har «ragweed», beiskambrosia, om høsten, men den planten gror stort sett ikke i Danmark.

– Det ville være naturlig at den mest hyppige allergien i Danmark, gresspollen, ville være en større risikofaktor enn nummer to, bjørk, og nummer tre, burot. Man får inntrykk av at forfatteren bruker kunnskap om forhold i Norge, hvor bjørk spiller en relativt større rolle.

Poulsen etterlyser dessuten en sammenligning av pollentallet og det tilsvarende antallet selvmord over de forskjellige årstidene, i stedet for bare fra uke til uke: – Hvis selvmord ikke bare er knyttet til årstider da det tilfeldigvis er pollen, så ville man vil forvente at sterke pollensesonger ville gi mange selvmord og omvendt, sier han.

Artikkelen viser at den største effekten av pollen finnes i den eldste aldersgruppen.

– Det stemmer dårlig med at det er minst allergi i denne aldersgruppen, konstaterer Poulsen, som er laboratoriesjef ved allergiklinikken ved Gentofte Hospital, samt professor ved Institut for Klinisk Medicin ved Københavns Universitet.

Krever bedre belegg

Poulsen mener artikkelforfatterne burde ha sett nærmere på om folk begikk selvmord mens de tok medisiner mot allergi.

– I og med at det bare er 5–30 prosent av befolkningen som er allergiske, ville man nok kunne finne noen mer klare tall hvis man gikk inn i folks allergidiagnoser.

– Det ville det være interessant å se om en allergidiagnose disponerer for selvmord, noe jeg ikke er kjent at skulle være tilfellet. Forfatterne overbeviser meg ikke om at det er selve allergisymptomene eller allergibehandlingen som disponerer for selvmord, mener Poulsen.

Selvmordsforsker tviler også

Hos Center for Selvmordsforskning i Danmark er man også skeptiske.

– Det er ikke annen forskning som støtter den teorien. Kanskje skulle man se på hvordan det er i andre land eller for eksempel på Grønland, hvor man ikke har særlig mange trær. Jeg tror neppe pollen er den eneste forklaringen, sier senterleder Lillian Zøllner.

– Så det er ikke forskning dere kan bruke til noe?

– All forskning om selvmord er interessant, men det er et komplekst problem, så jeg tror ikke det finnes én forklaring, forteller Zøllner.

To etablerte teorier

Ved Center for Selvmordforskning er de to hovedteoriene om hva som utløser selvmord om våren:

Våren er «de brutte løfters tid». I den mørke årstiden kan triste mennesker tenke at alt sammen klarner opp når solen kommer frem igjen. Da vil man finne en ny kjæreste, den gode jobben, komme i gang med det man liker. Likevel skjer det ikke når våren kommer, og da tar man det neste – eller siste – skrittet.

Gjennom den lange vinteren har folk ganske enkelt verken krefter eller energi til å ta sitt eget liv. Når det blir lyst, får de paradoksalt nok krefter til å gjøre det.

Teoriene bygger på historiske beretninger, men særlig spørreskjema- og intervjuundersøkelser med etterlatte venner og familiemedlemmer, samt folk som selv har overlevd selvmordsforsøk.

– Vi har etter hvert gått fra å være opptatt av hva som motiverer selvmordet, til å prøve å finne ut hva som er den utløsende faktoren – for å finne ut hvordan man kan beskytte mot selvmord. Vi vet at våren er en risikofaktor vi må være oppmerksomme på, men det er nok ikke på grunn av pollen, mener Zøllner.

Ifølge Center for Selvmordsforskning har man kjent vårstigningen i antallet selvmord siden 1800-tallet.

Referanser:

Ping Qin m.fl.:Suicide risk in relation to air pollen counts: a study based on data from Danish registers, BMJ Open (2013), DOI: 10.1136/bmjopen-2012-002462

J. M. Woo m.fl.:Pollen counts and suicide rates. Association not replicated,Acta Psychiatr Scand (2012), DOI: 10.1111/j.1600-0447.2011.01813.x

Gillian A. Beauchamp m.fl.:Variation in Suicide Occurrence by Day and during Major American Holidays,Journal of Emergency Medicine (2014), DOI: 10.1016/j.jemermed.2013.09.023

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

25 Apr 2014

derfor trigges hukommelsen av lukt

Egg og bacon, granbar, smøreolje, liljer eller nylagede boller. Du trekker pusten og kjenner minner skylle over deg.

Selv den svakeste duft kan sette i gang din indre film og hente frem de skarpeste bilder fra barndommen, ferieturen eller det stedet du alltid går forbi på vei til jobben.

Koblingen mellom lukt og minner er velkjent, men hvordan denne koblingen oppstår har vært ukjent. Inntil nå. Nå har forskere på Kavliinstituttet på NTNU funnet ut hvordan lukt og minner limes sammen.

Et genetisk puslespill

Luktesansen har alltid vært den sansen som er vanskeligst å studere.

Når du kjenner den deilige duften av egg og bacon, så er det minst 100 ulike duftmolekyler som treffer nesens sensorer. Alt i alt finnes det mer enn en million forskjellige duftmolekyler som i ulike kombinasjoner blir det vi kjenner igjen som ulike lukter.

Det er nok en del av forklaringen når det har tatt tid å knekke luktesansens koder.

Luktesystemet fungerer slik at hvert duftmolekyl er som en nøkkel som må passe inn i et nøkkelhull for å bli gjenkjent. De har helt ulike geometriske former.

Det er en svært omfattende jobb å finne ut av hvilke molekyler som kjennes igjen av de rundt tusen ulike sensorene i nesen, og i hvor godt de ulike molekylene passer. Det er slik at det er mange nøkler til hvert nøkkelhull, men noen passer bedre enn andre.

Et nokså omfattende puslespill altså. Men, noen store fremskritt er gjort på feltet.

Forskerne Richard Axel og Linda Buck avslørte hvilke gener som lager nesens sensorer for lukt. Nesten 400 gener er involvert i dette. Til sammenligning lages sensorene i øyet av fire gener.

Dette var i 1991, og forskerne har senere fått nobelpris for dette funnet. Etter det har forskningen på lukt og luktesans tatt av, og de grunnleggende mekanismene for hvordan lukt leses av inne i nesen begynner nå å bli godt dokumentert.

Hvordan hjernen jobber videre med signalene fra luktesensorene er derimot ikke særlig godt forstått. Og hva gjør at du kjenner igjen en lukt som akkurat den lukten? Det er et mysterium som ennå ikke er løst.

Kei Igarashi er forsker og jobber på Kavliinstituttet. Han har jobbet lenge med luktesansens koblinger inne i hjernen.

– Da jeg jobbet i Tokyo fant jeg ut at den såkalte luktelappen har fysiske koblinger som strekker seg inn til det området i hjernen som er kjent for å jobbe med stedsans og hukommelse, entorhinal cortex, forteller han.

– Jeg hadde veldig lyst til å finne ut mer om disse koblingene.

Nese for navigasjon

Igarashi og hans forskerkolleger på Kavliinstituttet klekket ut en måte å finne hvordan denne kommunikasjonen mellom nese, hukommelse og stedsans foregår.

De satte opp en labyrint for rotter som fungerte slik at rotta først stakk nesen sin inn i et hull for å kjenne på en lukt, deretter skulle den velge en av to veier for å finne mat.

Labyrinten ble laget slik at dersom det var lukt A som var innenfor hullet så var maten ved enden av den høyre veien, og hvis det var lukt B så var maten ved enden av den venstre veien.

Det tok ikke lang tid for rottene å lære sammenhengen, og etter tre ukers trening valgte rottene rett vei i mer enn 85 prosent av forsøkene. Koblingen mellom lukt, hukommelse og sted var etablert.

Samtidig som rottene lærte seg å bruke lukten som guide for å vite hvilken vei de skulle gå for å finne mat så ble aktiviteten i hjernen deres overvåket. En rekke elektroder registrerte hjernebølger i de områdene som jobber med hukommelse og stedsans, hippokampus og entorhinal cortex.

Endret aktivitetsmønster i hjernen

Etter at rottene hadde lært seg koblingen mellom lukt og sted viste det seg et tydelig aktivitetsmønster i hjernen når rottene skulle huske hvordan de måtte bevege seg for å finne mat.

– Like etter at rotta har kjent lukten så kommer det en sterk økning i aktiviteten mellom to helt bestemte områder i hjernen, forklarer Igarashi.

– Og denne aktiviteten viser seg som bølger med en frekvens på 20-40 Hz. Det er bare i akkurat denne nettverksforbindelsen i hjernen vi ser en slik aktivitetsøkning når rotta skal hente frem minnet om den veien den må gå.

Vi kan sammenligne det med å snakke i en walkie talkie. For å kommunisere må du og den du skal snakke med stille dere inn på samme frekvens for å kunne høre hverandre.

Det som skjer inne i hjernen til rottene når koblingen mellom lukt og sted etableres er nærmest som å opprette en frekvens for kontakt mellom grupper av celler i hjernen.

Denne sammenkoblingen blir forsterket, fininnstilt på rett frekvens, gjennom læringen.

– Vi forstår fortsatt ikke hvordan vi identifiserer de ulike luktene, sier Igarashi. 

– men nå vet vi hvordan de delene som sørger for dette snakker sammen, nemlig fininnstilling av bølgefrekvenser.

Referanse:

Kei M. Igarashi m.fl.: Coordination of entorhinal–hippocampal ensemble activity during associative learning. Nature, juli 2014. Doi:10.1038/nature13162

25 Apr 2014