Daily Archives: May 19, 2014

fotråte smitter mellom sau og ku

Fotråte hos sau medfører smerte, halthet, redusert dyrevelferd og store økonomiske tap i sauenæringen.

I 2008 ble smittsom fotråte hos sau påvist i Norge for første gang på 60 år.

Bakteriene er årsak til hudbetennelse i klauvspalten, og blir betennelsen alvorlig nok, løsner klauven fra vevet under.

Sykdommen forårsakes av den hissige bakterien Dichelobacter nodosus. Sauen kan også huse mindre hissige typer av den samme bakterien. Disse er også ganske vanlige hos storfe og gir vanligvis mindre alvorlige og overfladiske hudbetennelser eller ingen symptomer..

Forskere har tidligere ment at den hissige D. nodosus ikke smitter fra sau til ku som går på samme beite, og har derfor ikke tenkt på kua som et mulig smittebærer av akkurat denne typen bakterie.

Maren Knappe-Poindecker er doktorgradsstipendiat ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og har undersøkt eventuell smitte av fotråte mellom sau og storfe som går på samme beite.

Hennes undersøkelser viser at slik kryss-smitte forekommer faktisk forekommer.

Hun undersøkte dyr fra fem gårder hvor sau med fotråte beitet sammen med kyr. Kyrnes klauver ble undersøkt for hudbetennelser, og fra hver gård ble symptomene hos ti sauer med fotråte nøye registrert.

Bakterier fra sau og ku på samme beite var svært nært beslektet

På hver gård tok hun bakteriologiske prøver fra ti sauer, pluss ti kyr for å identifisere D. nodosus.

Den sinte typen av D. nodosus ble funnet hos seksten sauer fra fire av gårdene og fem kyr fra to av de samme gårdene.

- Bakteriene som ble funnet hos storfe var enten ikke mulig å skille genetisk fra D. nodosus hos sau på samme gård, eller de hadde et nært slektskap med de samme bakteriene hos sau, sier Maren Knappe-Poindecker .

Alle kyrne som hadde sinte bakterier, fikk bare en lett form for hudbetennelse og ble behandlet med medikamenter som vanligvis er effektive mot hudbetennelse.

Tre av kyrne som hadde fått påvist bakterien, hadde kvittet seg helt med den etter at de hadde gått på beite, og hudbetennelsene var helbredet.

Ei ku hadde bakterien i minst ti måneder helt til hun ble slaktet, dette til tross for gjentatte behandlingsforsøk.

Kryss-smitte mellom sau og ku

- Funnene gir sterk indikasjon på at det forekommer kryss-smitte av D. nodosus mellom sau og storfe på samme beite, sier Knappe-Poindecker.

- Resultatene tyder på at også hissig D. nodosus bare gir mild hudbetennelse hos kyr, og at betennelsen som forårsakes av henholdsvis hissig og mild variant ikke er mulig å skille fra hverandre.

Beitegang bidrar tydeligvis til at betennelsen hos storfe blir leget og at de hissige stammene av D. nodosus blir borte. Hos enkelte kyr forsvinner likevel ikke smitten, og det finnes i dag ingen effektiv behandling mot den.

Og det betyr i følge Knappe-Poindecker at bakterien kan overleve lenge i klauvene hos kyr, og at de kan representere en smitterisiko for friske sauer.

Storfe kan derfor være et reservoar for D. nodosus, og må betraktes som en mulig smittekilde for sau.

- Dette er det viktig å ta hensyn til når bekjempelsesprogram for fotråte hos sau skal etableres, avslutter Knappe-Poindecker.

Referanse:

Maren Knappe-Poindecker m.fl.: Cross-infection of virulent Dichelobacter nodosus between sheep and co-grazing cattle.Veterinary Microbiology, 2014. http://dx.doi.org/10.1016/j.vetmic.2014.02.044

19 May 2014

voldsutsatte bør møtes på sine premisser

Mennesker som utsettes for vold, får ofte ikke den hjelpen de trenger. Mange lurer nok på hvordan dette er mulig i velferdsstaten Norge.

Etter å ha lest handlingsplaner, offentlige dokumenter og lyttet til myndighetspersoner og politikere, er det fristende å svare at ansatte i instanser som møter voldsutsatte ikke kan nok om vold, til å gjøre en god jobb.

Spesialkunnskap om vold hevdes nemlig svært ofte å være nøkkelen til bedre omsorg for voldsutsatte mennesker.

Og ikke bare det: Myndighetene etterspør stadig mer detaljert kunnskap om ulike grupper som utsettes for vold, det være seg mennesker med psykisk utviklingshemming, mennesker med minoritetsbakgrunn, mennesker med en annen seksuell legning enn flertallet av befolkningen og så videre.

Kunnskapsmangel som problem?

Mangel på spesialkunnskap angis, blant annet av leger, som grunn til at de lar være å snakke om vold med pasienter de mistenker har slike erfaringer.

I 2013 gjennomførte vi ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress et forskningsprosjekt, der vi blant annet undersøkte hvordan mennesker som har vært utsatt for vold blir møtt av ansatte i hjelpeapparatet og politiet.

Kvinner og menn som hadde vært utsatt for vold deltok i prosjektet. Det gjorde også ansatte i barnevernet, i NAV og i helsevesenet, samt ansatte fra ulike frivillige tiltak.

På bakgrunn av kunnskapen fra dette prosjektet, er det fristende å spørre: Er det egentlig mer spesialkompetanse vi trenger?

Tabubelagt tema

For en som skal bistå andre er det viktig å ha kunnskap, og å kunne omsette den i praktisk hjelpearbeid. Faglig forståelse utgjør en god plattform i arbeidslivet. Det er imidlertid tvilsomt om det først og fremst er mangel på kunnskap og kompetanse som gjør det vanskelig å ta opp vold som tema, eller hjelpe mennesker som har vært utsatt for vold.

Mye tyder nemlig på at flere andre forhold spiller en større rolle for hvordan man håndterer spørsmål om vold, enn mer detaljert kunnskap.

Vold er fortsatt et tabubelagt tema, og respekten for privatlivets (u)fred gjør seg fremdeles gjeldende når det er snakk om vold i nære relasjoner.

Vår undersøkelse viser dessuten at rammebetingelsene til den enkelte hjelper er av stor betydning.

Tid er viktig

Blant annet blir tid oppfattet som en verdifull, men lite tilgjengelig, ressurs. Det kan eksempelvis være vanskelig for legen å snakke om vold i løpet av en kort konsultasjon.

Krav om at folk skal loses raskt gjennom systemet i sosialsektoren, blir et hinder for å gjøre godt faglig arbeid. Mange i sosialt arbeid går på akkord med egne faglige standarder mens de forsøker å skaffe mennesker som har vært utsatt for vold best mulig tilgang til tjenester utenfor egen virksomhet – vel vitende om at de ofte havner på ventelister, eksempelvis hos en psykolog. Så er det bare å gå løs på neste sak.

Med andre rammebetingelser mente mange av deltakerne i vårt prosjekt at de kunne gitt god hjelp til menneskene som havner på ventelistene.

Evner og holdninger – ikke bare kunnskap

Spør man mennesker som har vært utsatt for vold om hva de ønsker seg av hjelpeinstansene, er svarene selvsagt mange – og til dels forskjellige. Likevel kan vi beskrive den «gode hjelperen» som følger: Hun eller han kan bygge trygge, gode relasjoner gjennom god dialog. Hun eller han våger å snakke – og høre – om vold.

Den voldsutsatte møtes med aksept og respekt – på sine premisser, tas alvorlig, og får være en deltaker i sin egen prosess, i den grad hun eller han ønsker det. Den gode hjelperen er også opptatt av å bygge gode samarbeidsrelasjoner med andre instanser, til beste for, og i samforståelse med, den voldsutsatte.

Kompetanse er her et bredt begrep, som blant annet omfatter holdninger, kunnskaper, ferdigheter og evner.

De voldsutsatte etterlyser mot til å snakke om vold, god dialog, men også tid. Vår undersøkelse viste i det hele tatt et overraskende høyt samsvar mellom synspunktene hos dem som hadde vært utsatt for vold og synspunktene til ansatte i ulike hjelpetjenester.

Ett skritt av gangen

Skal en dømme ut fra vårt prosjekt er det altså ikke gitt at detaljkunnskap om vold generelt, eller vold i nære relasjoner spesielt, i seg selv er tilstrekkelig til at mennesker som har vært utsatt for vold får hjelpen de trenger.

Kunnskap er viktig, men den som skal yte hjelp trenger verken detaljkunnskap eller en ferdig slagplan for å kunne bistå voldsutsatte, i alle fall ikke så lenge det er snakk om voksne mennesker.

Mange, særlig mennesker som utsettes for vold i nære relasjoner, har dessuten levd med volden en stund. Langt fra alle ønsker å gjøre noe drastisk – og umiddelbart – med situasjonen.

Det kan imidlertid gi trygghet å vite at noen vet, og å bli møtt på sine premisser. Det er altså liten grunn til å føle seg usikker eller handlingslammet om personen i stolen midt i mot har fortalt at hun eller han er blitt utsatt for vold. I stedet kan hjelperen begynne med å spørre om hva vedkommende trenger, og ønsker å gjøre.

Dernest går det an å finne veien videre i fellesskap.

19 May 2014