Daily Archives: May 23, 2014

folk føler seg trygge på eget kjøkken

Så farlig er kjøkkenet ditt. Kjøkkenet ditt er en bakteriebombe. Stadig vekk kan vi lese liknende titler i aviser og ukeblader.

Mattrygghetseksperter advarer oss: Du kan bli alvorlig syk av maten hjemme hos deg selv.

Samtidig viser undersøkelser at folk flest føler seg svært trygge hjemme på eget kjøkken.

– Det er også svært få som rapporterer om at de er blitt syke av mat de har laget hjemme, sier Eivind Jacobsen, forsker ved SIFO.

Med andre ord: Kjøkkenets farer oppleves svært ulikt av folk flest og ekspertene. Hva kan grunnen til dette misforholdet være? Det ville Jacobsen vite mer om.

Forskere og vanlige folk

Han dro derfor hjem til 15 familier i Oslo-området. Filmet dem mens de laget middag og intervjuet dem om hva de tenker om mattrygghet.

Samtidig oppsøkte han forskere og eksperter på mattrygghet. Han var med dem i laboratoriet og leste analysene deres. Slik dannet han seg et bilde av hva forskerne gjør for å forstå hva som foregår på vanlige folks kjøkken.

Til slutt spurte han: Hva er forbindelsen mellom vanlige folks og eksperters måte å forstå kjøkkenhygiene på?

Sagt på en annen måte: Hvordan kommer ekspertenes kunnskap om mathygiene til syne i hverdagens matlaging, og hvordan kommer hverdagslivets forståelser til syne i de vitenskapelige praksisene?

Resultatet er oppsummert i avhandlingen «Dangerous liaisons. Domestic food safety practices», som er en del av et større forskningsprosjekt ved SIFO og Nofima. 22. mai forsvarer han den ved TIK-senteret ved UiO.

Følger regler for mattrygghet

Ifølge Jacobsen har de aller fleste «vanlige folk» en viss kunnskap om matsikkerhet.

– I hovedsak vet de hva som er god mat og hva om er dårlig mat, hva som er sunt og hva som er trygt. En ser også at alle opererer etter bestemte regler for hvordan de skal oppføre seg på kjøkkenet, sier Jacobsen.
– For eksempel kan de ha egne fjøler til å skjære kylling på.

Selv om disse reglene varierer noe, er det i det store og hele de samme grunnprinsippene som følges, forteller Jacobsen.

Vel så interessant, mener Jacobsen, er imidlertid hvordan matvaretryggheten ivaretas gjennom de hjelpemidlene vi omgir oss med.

Maskiner med husmorkunnskap

– Ansvaret for mathygienen er i stor grad blitt delegert til maskinene, sier han, og nevner eksempler:

– Vi har kjøleskap som sørger for at maten oppbevares i korrekt temperatur. Vi har oppvaskmaskiner som vasker bedre enn hva selv den beste husmor ville klart. Bordplatene har så blanke overflater at de nærmest roper «vask meg!» når de blir skitne.

I tillegg kan vi få kjøpt mat hvor holdbarheten er ivaretatt av konserveringsmidler, salat som er ferdig og korrekt vasket eller mat pakket inn i emballasje som forteller oss hvordan den skal håndteres.

– En kan si at husmorens kunnskap er blitt materialisert i utstyret og hjelpemidlene vi benytter oss av.

Gjennom ferdigmaten og kjøkkenutstyret vi omgir oss med flytter altså mattrygghetsekspertenes kunnskap inn på vanlige folks kjøkken, mener han.

Mye går på autopilot

I avhandlingen har Jacobsen studert nærmere samspillet mellom menneskene og hjelpemidlene vi har til rådighet på kjøkkenet.

– Vi ser at utstyret og hjelpemidlene legger føringer på hvordan vi handler og oppfører oss. Jeg bruker slagordet Natteravnene bruker: Vi var der da det ikke hendte. Svært mange oppgaver utføres uten at vi gjør noe særlig for det, sier han.

Rollen menneskene har, er først og fremst å tilrettelegge og korrigere, mener han. Vi legger ting i kjøleskapet, sjekker at blenderen oppfører seg som den skal og justerer varmen på stekeovnen.

– I filmene jeg tok hjemme hos folk fremstår samspillet mellom menneskene og maskinene som en koreografert dans, sier Jacobsen.

Han sier at det også ble svært tydelig i filmene at mye av atferden vår på kjøkkenet går på autopilot.

– Kunnskapen sitter i hendene, vel så mye som i hodet, sier han og trekker frem et eksempel:

– En av de jeg besøkte dyttet borti kjøttet ved stekespaden. Han kunne kjenne på konsistensen om det var ferdig eller ikke. Et annet eksempel er at jeg forgjeves har prøvd å få oppskriften på min bestemors kjøttkaker. Hun har ikke kunnet gi meg den. Ikke fordi hun ikke vil, men fordi oppskriften sitter i hendene, ikke i hodet, sier han.

Hjemmets hjerte

Jacobsen har også studert hvilken rolle kjøkkenet spiller hjemme hos folk.
Hos så godt som alle familier er kjøkkenet er et allrom og hjemmets hjerte. Vi spiser der, jobber der, barna gjør lekser der og katten har doen sin der.

– Først og fremst er kjøkkenet et sosialt rom, et rom hvor selve ideen om familien skal ivaretas, sier han.

Kjøkkenene han besøkte var påfallende koselige, forteller Jacobsen. De ga ikke uttrykk av å være et arbeidsrom, men hadde helt klart til formål å skape hygge.

– Kjøkkenet er i dag altså langt mer enn å være et arbeidsrom for en husmor,  slik det var på 50-tallet.

Den gang var kjøkkenet husmorens arbeidsplass og idealet var at kjøkkenet tilhørte en fagarbeider, forteller han.

Endringen understrekes av at svært mange i dag har åpne kjøkkenløsninger. 15 prosent av alle kjøkken har helt åpne løsninger, mens 28 prosent har delvis åpne løsninger, forteller Jacobsen.

– Det er mange grunner til at forekomsten av åpne kjøkkenløsninger har økt, for eksempel at mange leiligheter i byer i dag er svært små. Men effekten av dette er at den skjermingen man hadde av kjøkkenets fagarbeider ikke er der lenger, sier han.

Må ta hensyn til begge virkeligheter

Synet på kjøkkenet som hjemmets hjerte, kan også være noe av grunnen til at folk flest og mattrygghetseksperter har en fundamentalt ulik oppfatning av hvor farlig kjøkkenet er, mener Jacobsen.

– Som hjemmets hjerte må jo kjøkkenet nesten per definisjon være trygt.

Jacobsen mener det er essensielt at begge virkelighetene – både forskerens og vanlige folks – tas på alvor, skal vi kunne utvikle en bedre mattrygghet.

Ikke minst må man forstå hvordan de to virkelighetene samhandler, mener han.

– Dette er to virkeligheter som fungerer i samspill, de ligger så å si oppå hverandre. De to virkelighetene er i konstant dialog når det gjelder utviklingen av det fysiske kjøkkenet og produktenes utforming, sier han.

– Det siste skjer blant annet ved at ansvaret for at maten er trygg delegeres til utstyrsstandarder og ingredienslister i ferdigmat.

23 May 2014

flere kyllinger kan øke smittepresset

Landbruks- og matdepartementet (LMD) sender om kort tid ut på høring et forslag om å heve grensen for konsesjonsfri drift fra 140 000 til 280 000 slaktekyllinger per år.

Målet er at endringene skal tre i kraft inneværende år. Fagdirektør for husdyr ved Animalia, Ola Nafstad, tviler på om regelendringene vil få noen betydning for dyrevelferden.

– Viktige velferdsspørsmål knyttet til produksjon av slaktekylling, som for eksempel dyretettheten, vil i liten grad bli påvirket av endringen i konsesjonsgrensene, sier Nafstad.

– De landbrukspolitiske virkningene vil nok bli større enn konsekvensene for dyrevelferden.

Smitterisikoen kan øke

Ifølge spesialveterinær Bruce David ved Veterinærinstituttet kan økt konsesjonsgrense bidra til å øke smittepresset.

– Dersom dette betyr at vi får større flokker, vil risikoen for et større smittepress inne i flokken være tilstede, sier han. 

– Men dersom produsentene velger å produsere i to adskilte bygninger, og ikke utvider eksisterende kyllingfjøs, vil det begrense denne risikoen.

Tall fra Statens landbruksforvaltning viser at det i fjor var 615 produsenter av slaktekylling i Norge.

Drøyt halvparten av disse hadde en produksjon tett oppunder konsesjonsgrensen. Fra 2004 har andelen som produserer nært opp til konsesjonsgrensen økt betydelig.

– Dersom økt konsesjonsgrense fører til at produsentene også aler opp flere aldersgrupper i samme lokale, kan dette føre til at de eldre kyllingene smitter nye innsett, sier David.

– Dette har vi sett blant annet i Danmark, hvor man nå har gått tilbake til å produsere kun én aldersgruppe om gangen. Smitteutfordringene bør være mulige å løse i Norge også.

Vil sikre dyrevelferden

LMD har også signalisert at det vil bli foreslått innstramminger for dyrevelferden i slaktekyllingproduksjonen.

Ola Nafstad leder et nylig igangsatt forskningsprosjekt, som fram mot 2017 skal utvikle en måte for løpende overvåkning av velferden i norske kyllinghus.

Det gjennomføres allerede en overvåking av tråputescoren hos slaktekylling. Tråputene er undersiden av kyllingenes føtter, og her kan det bli sår hvis strøet er fuktig.

Tråputescoren er dermed et mål på miljøet, klimastyringen og underlaget i kyllinghuset. Dersom scoren blir for høy, må produsenten senke dyretettheten i det neste innsettet sitt.

– Hovedmålet er å utvikle et verktøy for løpende og objektiv vurdering av dyrevelferd for slaktekylling. Finner vi indikatorene som gir et riktig bilde av den totale dyrevelferden, kan vi få til en effektiv og bedre overvåking av alle slaktekyllingflokker i Norge, sier Nafstad.

Stort fokus fra næringen

Norge har en av de laveste forekomstene av transportdødelighet i internasjonal sammenheng. Likevel dør det årlig om lag 76 000 kyllinger på veien til slakteriet.

– Antall kyllinger som dør under transport utgjør omtrent 4,8 prosent av den totale dødeligheten i kyllingproduksjonen, sier spesialveterinær Käthe Elise Kittelsen ved Animalia.

– Klimatiske forhold peker seg ut som den viktigste faktoren til høy transportdødelighet, spesielt i sammenheng med lange transportavstander vinterstid,

De siste årene har langt færre kyllinger død i transport, blant annet som et resultat av at bedre teknologi på transportmidlene har gitt kyllingene bedre beskyttelse mot kulde.

Og økt samarbeid i næringen har bidratt til at flere kyllinger sendes til nærmeste slakteri, slik at transportavstanden har blitt vesentlig kortere. 

  • Les mer om forskningsprogrammet her.

23 May 2014

ikke farlig å være supermosjonist

Den første maratonløperen, Feidippides, løp fra byen Marathon til Athen med budskapet om gresk seier over Persia. Turen på 40,5 kilometer var imidlertid for mye for ham, og han falt død om.

Du har kanskje en eller flere bekjente som trener til maraton (42,195 kilometer) eller triatlon (225,9 kilometer). Men kan ekstrem trening føre til samme skjebne som Feidippides?

I en ny rapport fra Vidensråd for Forebyggelse i Danmark konkluderer forskerne at det ikke er skadelig å være en såkalt supermosjonist, en som trener ti timer eller mer i uken.

– Det er noen risikoer, men generelt er det ikke farlig å være supermosjonist. Man må selvfølgelig ta individuell stilling til om treningen er skadelig og være oppmerksom på hvordan kroppen reagerer.

– Det er den viktigste konklusjonen, sier Kristian Overgaard, som er førsteamanuensis ved Institut for Folkesundhed ved Aarhus Universitet og en av forfatter som står bak rapporten.

Dødeligheten er uendret

Ifølge rapporten kan opp mot fem prosent av danskene betegnes som supermosjonister. Forskerne peker på at dødeligheten i denne gruppen ikke er høyere enn resten av befolkningen.

– Litteraturen tyder ikke på høyere dødelighet, men vi vet ikke helt hva som skjer hvis man fortsetter langt opp i alderen, sier Kristian Overgaard.

Professor Michael Kjær, som ikke har vært med på å utarbeide rapporten, peker på at inaktivitet er farligere enn overtrening.

– Det er bare én ting som er farlig, og det er å ikke trene, sier Kjær, som er klinisk professor og sjef for Idrætsmedicinsk Institut ved Bispebjerg Hospital.

Plutselig død skyldes ofte skjult sykdom

Det finnes eksempler på personer som har falt sammen etter lang tids trening. Kristian Overgaard forklarer at de plutselige dødsfallene er sjeldne, og at de ikke nødvendigvis henger sammen med fysisk aktivitet.

– Når det er unge mennesker som plutselig dør under fysisk aktivitet, så dreier det seg ofte om en skjult hjertesykdom. Det trenger ikke å være mengden trening som har utløst dødsfallet, sier han.

I Italia screenes ifølge Overgaard, alle som skal drive idrett på høyt nivå. Det er et problem, mener han, fordi man kan komme til å sykeliggjøre personer som ikke er i fare.

I tillegg til plutselig hjertedød har forskerne også sett på andre fysiske faktorer.

  • biokjemiske endringer
  • overbelastningsskader
  • overtreningssyndrom
  • immunsystemet og infeksjoner

Supermosjonister avviker ikke fra normalen på disse områdene – så lenge de lytter til kroppens signaler.

Trening kan bli en besettelse

Rapporten inneholder også et kapittel om treningsavhengighet, hvor Mia Beck Lichtenstein påpeker at noen lar treningen bli en besettelse.

Hun forklarer at trening kan fylle hele livet for noen mennesker. Hvis de får kommet seg på trening, opplever de abstinenser på nivå med for eksempel alkoholikere.

– Det er et enormt fokus på de som gjør for lite, men det er også behov for kunnskap og informasjon om de som gjør for mye, sier Lichtenstein, som er postdoktor ved Institut for Psykologi ved Syddansk Universitet.

– Du kan ikke trene deg til udødelighet

Det er altså få negative effekter ved å kaste seg ut i en maraton. Men Michael Kjær innrømmer at det er på grensen.

– Et maratonløp er på grensen til hva kroppen tåler, men når du trener deg opp til løpet, får du mye helse ut av at det, sier Kjær.

Han forklarer at folk som har trent mye gjennom hele livet, vil merke at kroppen fungerer bedre også når de blir eldre.

Kristian Overgaard påpeker imidlertid at man ikke kan trene seg unna alle sykdommer.

– Risikoen for å utvikle hjertesykdommer fortsetter ikke å falle når man øker treningsmengden. Du kan ikke trene deg til udødelighet, påpeker han.

Referanse:

Rapporten: Supermotionisme, Vidensråd for Forebyggelse, 2014

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

23 May 2014

holder laksen fersk i opptil en måned

Superkjøling er en mellomting mellom å fryse fisken og å kjøle den den.

Metoden ble utviklet for å beholde fersk kvalitet over lengre tid, og for å redusere mengden mat som ender opp i søppelbøtta framfor i magen.

– Hver eneste nordmann kaster i gjennomsnitt en kilo mat i uka. Det er altfor mye, sier Trygve Magne Eikevik, professor i kuldeteknikk og prosessering av mat ved NTNU.

Sesongavhengige produkter

Folk vil gjerne ha fersk mat. Det smaker tross alt best.

En utfordring for slakteriene i grillsesongen er at de fyller kjølelageret med fersk mat, og så selges plutselig bare halvparten av grillmaten fordi det ble pøsregn istedenfor sol. Da må mye mat kastes.

Og slår sommervarmen til, blir den ferske grillmaten utsolgt for tidlig.

Nå er det laksen sin tur

Det er her superkjølingen kommer inn fordi den bevarer maten som fersk svært lenge. Superkjøling har vært brukt til svin, lam og oksekjøtt i noen år.

Nå er det laksen sin tur til å bli superkjølt.

Superkjøling betyr at man kjøler laksen ned til cirka -2,5 grader. Det vil si under det begynnende frysepunktet. Ved 2,5 minusgrader er ikke fisken helt frossen. Den beholder dermed fersk kvalitet, og vil ikke bli oppfattet som en tint frossenvare.

En ny doktorgradsavhandling fra NTNU dokumenterer for første gang hvordan iskrystallene som dannes i deler av fisken under superkjøling, endres under lagring.

Den dokumenterer også at dette ikke fører til et kvalitetstap knyttet til i vanninnhold og struktur i fiskens muskler.

Et islag ytterst

I avhandlingen ble det brukt en metode hvor fisken blir raskt nedkjølt ved å utsette den for kald luft på minus 30 grader opptil fire minutter.

Under den kjappe nedkjølingen, blir det dannet et islag i det ytterste laget på fisken. Når fisken blir flyttet til kjølelager ved -2,5 grader, flyttes islaget seg innover i fisken. Prosessen fører ikke til redusert kvalitet.

Kan seksdoble sjømatnæringen

Fersk grillmat for nordmenn er fint, men superkjølingen har langt større ringvirkninger.

Den marine sektor i Norge står for 60-70 prosent av norske eksportverdier, og for 30-40 prosent av verdiskapingen. Ifølge rektor Gunnar Bovim ved NTNU må sjømat og andre marine biologiske ressurser bidra sterkere til global matsikkerhet og helse.

– Mat blir i økende grad en mangelvare. Analyser av sjømatnæringen i Norge, viser muligheter for en omsetning på 550 milliarder i 2050. Det vil si en seksdobling fra i dag, sier Bovim.

Norge eksporterer én million tonn laks i året. Ifølge Eikevik har laksenæringen store ambisjoner. Innen de neste 15-20 årene er målet å eksportere to millioner tonn laks hvert år.

Reduserer CO2-utslipp

I dag tar fiskeslakteriene inn 150-300 tonn med laks hver dag. Prognosen er at disse fiskeslakteriene vil øke kapasiteten opp mot 1000 tonn hver dag.

– Når en trailer tar 20 tonn fisk, blir det mange trailerlass med fisk som skal kjøles ned, sier Eikeveik.

– En kjapp metode for superkjøling er dermed viktig for å kunne ta unna så mange tonn som mulig. Nå er det dokumentert at kjapp nedkjøling fungerer bra. En viktig grunnstein er dermed på plass.

Fersk laks fraktes i dag i kasser med cirka 30 prosent is. Deretter kjøres den ned til Europa, eller sendes med fly til land som Japan. Denne isen kan kuttes ut ved bruk av superkjøling av laks fordi isen da er inne i fisken.

Reduksjonen i vekt fører til mindre bruk av drivstoff, og dermed mindre utslipp av CO2.

Bør ha superkjøling i butikkene

– Dagligvarebutikkene burde ha investert i kjølelager som kunne bevart både fisk og kjøtt superkjølt med helt stabile temperaturer. Det gjøres dessverre ikke i dag fordi kjedene prioriterer de enkleste og billigste løsningene.

– Men jeg håper det kommer, avslutter Eikeveik.

Han mener butikkene da kunne reklamere med superkjølt mat som et kvalitetsstempel og vist at butikken tar samfunnsansvar for et bedre miljø og mindre kasting av mat.

23 May 2014

usmakelig vg-fokus på døde barn uten hjerne

VG avslører: Rettsmedisinere tok hjernen til 700 barn. Foreldrene ikke varslet. Har forsket systematisk i 30 år.

Slik starter artikkelserien VG har kjørt denne uka under vignetten: Forskningsskandalen. De følger opp med sjokkerte politikere og sørgende mødre som ikke visste at babyen ble begravd uten hjerne og som etterlyser de tapte organene. 

Bildet vi sitter igjen med er av en gjeng tvilsomme forskere som rasker til seg menneskelige organer uten å ta menneskelige hensyn.

Men problemet med artiklene i VG er at to ting sauses sammen: obduksjon av døde barn, som kan ende med at de begraves uten enkelte organer. Og forskning på prøver fra de døde barna, uten foreldrenes samtykke. 

Obduksjon er lovpålagt

VG skiller ikke mellom rettsmedisinerne, som obduserer og jobber for rettsvesenet, og forskerne, som jobber for økt medisinsk kunnskap.

Forskerne har ingenting å gjøre med manglende hjerner og ufullstendige begravelser – det er nemlig rettsmedisinens bord.

Brå død er brutalt – og barns bråe død er ufattelig. Det er først og fremst foreldrenes store sorg, men også samfunnet blander seg inn og vil ha svar. Var det sykdom, medfødte feil, mishandling eller krybbedød?

Stortinget har vedtatt at når barn under 18 år dør plutselig og uventet, så skal politiet etterforske – selv om de ikke mistenker straffbare forhold. Politiet bestiller obduksjon hos rettsmedisinerne.

Foreldrene kan ikke nekte eller reservere seg mot obduksjonen. Vi som samfunn har bestemt at kroppene til små barn som dør uforklarlig, skal undersøkes utvendig og innvendig, organer skal veies, måles og granskes – for vi vil ha svar, vi vil forstå, forklare, forebygge – og i sjeldnere tilfeller straffe.

Dette er vi enige om at foreldre til de døde barna må tåle, derfor har ikke VG oppslaget: Vi følte oss mistenkt, da vår døde baby ble obdusert.

Prøver til flere formål

Å undersøke kroppen tar kort tid, mens hjertet og andre organer tar lengre tid. Hjernen tar opptil fire uker. Derfor får foreldrene noen ganger kroppen tilbake uten alle organer. Skulle foreldrene ventet, kunne VG-oppslaget blitt: Måtte vente i ukesvis på å begrave vår lille baby.

Men dette er knapt en avsløring. Informasjon om barneobduksjoner finnes lett tilgjengelig på nettet, i brosjyrer til foreldre som har mistet små barn. Her beskrives i nøkternt språk hvorfor organene må tas ut, og hva som skjer med dem videre.

Obduksjonen av barna skjer altså uavhengig av pågående forskningsprosjekter på krybbedød. Men en obduksjon er mulighet for forskerne å ta prøver av de døde barna, kanskje den eneste muligheten. 

Derfor har forskere i tretti år fått ta ørsmå prøver av hjerter, hjerner og andre organer som allerede er tatt ut av kroppene i obduksjonen.

Og først her kommer VGs egentlige avsløring: forskerne har gjort dette uten å informere foreldrene.

Mangel på lover

Det har ikke skjedd i smug, men i diskusjon innad i akademia og med representanter for de pårørende. 

VG forteller også om årsakene:

Da forskningen startet for tretti år siden, var ikke dette feltet lovregulert. Forskerne hadde større rettigheter enn de pårørende.

De forskningsetiske komiteene som har godkjent forskningen, har også gitt dispensasjon fra kravet om samtykke.

Landsforeningen uventet barnedød ga forskerne råd om å ikke hente inn samtykke fordi det ville belaste foreldrene for hardt.

I dag har vi bedre lover om pasienter og etterlattes samtykke til medisinsk forskning. Vi har sterkere rettigheter til egen kropp og eget biologisk materiale. Praksisen med å ikke informere pårørende fordi det er belastende, er ikke lenger gangbar.

Derfor har Folkehelseinstituttet stoppet forskningen og skal finne ut hvordan de skal håndtere dette videre.

Hvem spør når?

For dette er ikke lett. Å spørre foreldre om samtykke mens katastrofen utfolder seg, er ikke enkelt. Det kunne ha gitt VG-oppslaget: Spurte fortvilte foreldre om å forske på dødt barn.

Formålet med å ta prøver til bruk i forskning, er å forhindre at andre barn dør brått. Og forskningen har vært vellykket.

For 25 år siden døde 142 norske barn i året av uforklarlige årsaker. I år dør bare 15 barn på denne måten, ifølge VG.

Om prøvene ikke var tatt av hensyn til de etterlatte, kunne VG slått opp: Krybbedød, den uløste gåten. Eller: Ingen bryr seg når de minste dør – ingen forsker på krybbedød.

Solid og god etikk på forskning på døde og levende mennesker er nødvendig. Det er fint at VG tar opp det viktige, men vanskelige spørsmålet om samtykke.

Problemet er at etikkdiskusjonen drukner i støyen fra spekulative sammenblandinger av fakta. Det er både smakløst og respektløst overfor familier som har mistet et barn for tidlig.

23 May 2014