Daily Archives: May 30, 2014

idrettsskader kan vare livet ut

– Hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg aldri operert den første korsbåndskaden min, sier Stabæks Melissa Wiik.

Den tidligere, og forhåpentlig også fremtidige, landslagsspilleren har to korsbåndskader – i samme kne. Etter den første korsbåndskaden ble hun operert og fikk et nytt korsbånd. Etterpå brukte hun mye tid på trening for å stabilisere og styrke kneet.

– Da jeg fikk en ny korsbåndskade, trodde ikke legene at det var røket. Kneet var så stabilt at de mente 50 prosent av korsbåndet var intakt. Men da jeg fikk operert menisken litt senere, så de at korsbåndet var røket tvers av. Treningen jeg hadde lagt ned gjorde at kneet fungerte nesten like godt som før korsbåndet røk, forteller Wiik.

I dag spiller hun fotball på toppnivå uten korsbånd i venstre kne. Forebyggende og stabiliserende trening holder kneet på plass. En ny operasjon hadde antakelig ikke gjort stor forskjell for kneets funksjon, men Wiik hadde vært satt på sidelinjen i et år.

Skader fører til skader

En av de som har fulgt Melissas historie med størst interesse er doktorgradsstipendiat på Norges idrettshøgskole, Agnethe Nilstad.

I sin studie har hun funnet ut at kvinnelige elitefotballspillere med en tidligere korsbåndskade har ni ganger høyere risiko for en ny kneskade på samme side sammenlignet med de som ikke har en slik skade fra før.

– Både ortopedene og fysioterapeutene har blitt så flinke at en del tror at korsbåndskader ikke er så dramatisk. Men med tanke på at en korsbåndskade fører til et avbrekk fra full deltakelse på fotballbanen i et år, samt at risikoen for en ny skade øker, så er det svært alvorlig, mener Nilstad.

En ung fotballspiller har ikke tid til lange skadeavbrekk. Da blir man gjerne forbigått av spillere på samme alder, mener forskeren og fysioterapeuten.

– Dessuten har vi god dokumentasjon på at utøvere med en korsbåndskade har en betydelig økt risiko for å utvikle tidlig artrose i kneleddet (red.anm. leddgikt). En slik skade har potensielt store konsekvenser – også på lang sikt.

50 prosent færre skader med forebyggende trening

Forskning fra Senter for idrettsskadeforskning på NIH viser at forebyggende trening kan halvere antallet skader i både fotball og håndball. Likevel er det mange som ikke bruker nok tid på skadeforebygging.

– Jeg tror det handler om for lite kunnskap hos trenerne, sier Melissa Wiik.

– Mange som trener barn og unge har kanskje ikke trenerutdannelse. På høyere nivåer tror jeg det handler om at trenerne føler de må bruke den begrensede tiden de har til rådighet til å trene fotball, antar hun.

Spesielt er dette et problem i elitefotball for kvinner, ettersom de aller fleste spillerne har full jobb ved siden av og mindre tid til å trene, enn de som er profesjonelle spillere på heltid.

– Dessuten er vi ofte slitne når vi kommer på trening etter en lang dag på jobb. Da er det lettere å miste fokus og havne i situasjoner der skader kan oppstå, forklarer Wiik, som både jobber og studerer ved siden av fotballen.

Det kan kanskje virke håpløst å gjøre noe med skadene, men Agnethe Nilstad har gode verktøy i sekken.

Registrering av skader på sms

– Skaderegistrering er viktig for å forstå omfanget av skadene. I mitt doktorgradsarbeid fant vi ut at SMS er en enkel, effektiv og god metode for skaderegistrering.

Videre viste det seg at lagenes medisinske støtteapparat gikk glipp av mer enn halvparten av alle skader. Når utøverne rapporterer direkte til oss, får vi registrert en mye høyere andel, forteller hun.

Nilstad er av samme oppfatning som Melissa Wiik når det gjelder prioritering av treningstid. Derfor har forskere ved Senter for idrettsskadeforskning laget et forebyggende treningsprogram som kan inngå i oppvarmingen før trening og kamp.

– Oppvarmingen blir like god, og trenerne får med viktige komponenter vi mener har skadeforebyggende effekt.  I tillegg bør spillerne ha individuelt tilpassede forebyggende program. En fysioterapeut kan med enkle øvelser avdekke den enkelte spillerens behov.

Fallhopptest

I sin forskning har Nilstad blant annet studert spillernes knekontroll i et tobens fallhopp. Denne øvelsen går ut på at utøveren står på en kasse, faller ned i en tobens landing og hopper så høyt hun klarer rett etter landingen.

Nilstad og kollegene så på spillernes knevalgus, altså i hvilken grad kneet faller inn mot midtlinjen. I forsøkene fant de at fysioterapeutenes vurdering av spillernes knekontroll langt på vei samsvarte med en objektiv måling av knevalgus gjennom tredimensjonal bevegelsesanalyse.

Fallhopptesten er en enkel test som verken krever avansert utstyr eller mye tid. Den kan derfor være et godt hjelpemiddel som fysioterapeuter i klubbene kan bruke for å identifisere utøvere som kan ha nytte av å jobbe ekstra med stabilisering og styrke rundt kneleddet.

– At treningen har gjort Melissa Wiiks kne så stabilt, selv uten korsbånd, er et eksempel på hvor effektiv denne treningen kan være. Det understreker viktigheten av forebyggende og stabiliserende trening. Selvfølgelig er dette en viktig del av rehabiliteringen etter en skade, men ettersom vi vet at risikoen kan halveres hvis spillerne gjennomfører skadeforebyggende trening, kan de jo unngå flere måneder med rehabilitering og heller bruke tiden på å spille fotball, sier Nilstad.

 

- Ta vare på talentene

Per i dag har vi mange skader på elitenivå. Dette koster, både for den enkeltes karriere, for lagene og for samfunnet. Derfor holder det ikke å begynne å trene forebyggende den dagen støtteapparatet er stort og proft nok.

– Trenere og foreldre må tilrettelegge fra spillerne er helt unge. Grunnlaget for en lang idrettskarriere legges tidlig, både med tanke på teknikk og ferdighetstrening, men ikke minst også skadeforebygging, mener Nilstad.

Melissa Wiik har trent mange unge jenter og er helt enig.

– Jeg integrerer alltid forebyggende øvelser i oppvarming. Ti minutter gjør en stor forskjell. Det er ingen foreldre eller uskolerte trenere som er imot dette, de vet bare ikke nok. Alle bør sjekke ut www.klokavskade.no og www.skadefri.no. Der kan man lære mye nyttig, oppfordrer Wiik.

Begge nettsidene er utviklet av forskere på Senter for idrettsskadeforskning, som også Agnethe Nilstad er tilknyttet. Hun mener vi har altfor mange skader, både blant unge spillere og på elitenivå.

– Man skjønner gjerne ikke hvor alvorlig en skade er før man har fått en selv. Derfor må forebygging tidlig integreres som en del av treningsrutinene.

Nilstad mener vi må passe bedre på spillerne våre.

– Det hjelper ikke å være god hvis du er skadet og må sitte på benken.

Agnethe Nilstad holder prøveforelesning og forsvarer sin doktorgradsavhandling på Norges idrettshøgskole 27. juni.

30 May 2014

hvorfor står eldre mennesker tidlig opp?

Klokken er ni om morgenen, det er helg, og du ligger fortsatt under dyna. Ute på kjøkkenet er frokosten for lengst ryddet av veien, og besteforeldrene dine er allerede i gang med dagens gjøremål.

De fleste har en eller annen gang vært i en lignende situasjon.

«Hvorfor står de eldre så tidlig opp?» spør leser Pia Strandgaard.

En time mindre

– Vi bruker søvn til å restituere kroppen og lagre minner, og det slutter vi ikke med bare fordi vi blir eldre. Vi trenger å restituere oss gjennom hele livet, sier Poul Jennum, som er klinisk professor og overlege ved Institut for Klinisk Medicin, Neuro- og Sansefag ved Glostrup Hospital i Danmark.

Han forklarer at tiden vi trenger til restitusjon stiger og faller gjennom livet, men søvnbehovet er generelt litt lavere når vi blir eldre.

– Søvnbehovet faller med om lag en time gjennom seniorårene. Det skyldes endringer i hjernen og kroppen, sier Jennum.

Kjemiske prosesser 

Men hva er det som gjør at vi på våre eldre dager står opp tidligere?

Professor Morten Møller ved Institut for Neurovidenskab og Farmakologi på Nevropsykologisk laboratorium i København forsker også på søvn.

Han avviser at eldre mennesker står opp tidligere enn andre.

– Jeg tror ikke det stemmer, men det er mange eldre som våkner i løpet av natten, sier han, sier Møller, som er professor 

– Vi vet faktisk ikke hva som bestemmer søvnbehovet. Vi kan fortsatt ikke måle noen fysiologiske og biokjemiske prosesser som restitueres under søvn, sier Møller.

Atferd styrer søvnen

Poul Jennum er enig i at mengden av den dype søvnen faller med alderen. Det innebærer at man lettere våkner gjennom natten. Men han holder fast i at det er forskjellige faktorer som gjør at de står tidligere opp.

Det er imidlertid ikke bare kjemiske prosesser og hjerneaktivitet som bestemmer når vi står opp.

– Mange eldre legger seg tidlig. De gidder ikke være oppe hele natten, sier Jennum.

Det skyldes gamle vaner, mener Margrethe Kähler som arbeider hos Ældre Sagen, en forening som jobber for å bedre forholdene til eldre i Danmark.

– Jeg er sikker på at for mange mennesker er det en vane at man står tidlig opp på grunn av sitt tidligere arbeid. Og det har lagt spor i hjernen, sier Kähler, som er sjefskonsulent i samfunnsanalyse hos Ældre Sagen.

Hun har ofte kontakt med eldre mennesker, som hun blant annet snakker med om søvn:

– Eldre mennesker lever typisk et mer stille liv, hvor det for eksempel er plass til en middagslur. Da vil du automatisk våkne tidligere.

Normer bekymrer de eldre

– Det er en stilt opp en norm om at vi skal sove åtte timer for å være uthvilt, og det kan være enormt stressende. Det kan til syvende og sist gjøre at folk føler seg syke fordi de avviker fra «normalen», forklarer Karen Munk, som er førsteamanuensis ved Institut for Kultur og Samfund, hvor hun blant annet forsker på alderdommens psykologi.

Frustrasjonen over at man ikke får sove i åtte timer, er noe hun ofte møter i arbeidet sitt.

– Når man blir gammel, så har man med seg normer fra tidligere, og mange blir overrasket over at man ikke nødvendigvis trenger å sove åtte timer for å være uthvilt, sier hun.

OK å stå tidlig opp

Søvnekspertene bekrefter altså at de eldre menneskene faktisk står tidligere opp. Og det er både biologi og atferd som bestemmer det.

Søvnforsker Poul Jennum forsikrer også at det ikke er farlig at man våkner tidlig.

– Det er normalt at man våkner litt tidligere, og det er normalt at man våkner litt flere ganger om natten. Man skal heller tilpasse hverdagen sin til det og ikke gjøre det til et problem, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

30 May 2014

95 år gammel nevropsykolog har vunnet kavliprisen

I 1953 ble Henry Molaison lagt inn på sykehuset for å gjennomgå en omfattende operasjon. Legene skulle fjerne deler av hjernen hans for å prøve å stoppe voldsomme epilepsianfall han hadde hatt siden 7-årsalderen.

Denne operasjonen fikk store konsekvenser for både Henry Molaison og hele vår forståelse av hvordan hukommelsen fungerer.

Henry Molaison, eller pasient HM, våknet opp med uforandret intellekt og personlighet. Han hadde nesten blitt kvitt epilepsianfallene, men han hadde mistet evnen til å danne nye minner. HM opplevde verden som ny hver dag fram til hans død i 2008.

Milners forskning på hjerneregioner

Ikke lenge etter operasjonen begynte prisvinner og nevropsykolog Brenda Milner sitt arbeid med Molaison.

Gjennom hukommelses- og motorikktester oppdaget Milner at Henry Molaison kunne lære seg noen typer ferdigheter, for eksempel motoriske oppgaver.

I et av eksperimene var Milner sammen med Molaison i tre dager mens han gjorde en motorisk oppgave for å undersøke hva slags læringsevner han fortsatt hadde igjen.

Oppgaven gikk ut på å reprodusere en tegning av en stjerne ved å se den via et speil.

Molaison husket ikke hva han hadde gjort i løpet av de tre dagene, men han ble bedre og bedre på oppgaven etter hvert.

Under operasjonen i 1953 hadde legene operert ut deler av hjernestrukturer hos Henry Molaison, blant annet hippocampus og amygdala fra begge hjernehalvdeler.

Gjennom forsøkene til Milner ble det vist at hippocampus spilte en svært viktig rolle for lagring av minner. Molaison hadde ikke mistet språk, persepsjonsevner eller tidligere minner, og han kunne også holde på nye minner i noen korte øyeblikk, før det forsvant igjen.

Disse eksperimentene fikk Milner til å spekulere om det var flere typer hukommelse og læring, som er avhengige av forskjellige deler av hjernen.

Den første forskningsartikkelen ble publisert i 1957 sammen med William Scoville, og hadde stor innvirkning på forskeres forståelse av hukommelse. Forskningen rundt hukommelsen til Henry Molaison ble veldig viktig.

– Dette åpnet et av de mest aktive forskningsfeltene innen nevrovitenskap, og uten H.M. ville vi ikke lokalisert slike kognitive funksjoner til konkrete steder i hjernen.

– Hans hukommelsestap åpnet døren for helt nye måter å forstå hjernen, sa hjerneforsker Edvard Moser til forskning.no i forbindelse med Molaisons død i 2008.

Brenda Milner publiserte flere artikler basert på hennes eksperimenter med Henry Molaison.

Denne forskningen har senere blitt berømt, og inspirerte også spillefilmen Memento fra 2000, hvor hovedpersonen ikke kan forme nye minner.

En pioner

Brenda Milner har gitt et stort bidrag til vår forståelse av hvilken rolle forskjellige hjerneregioner har for prosessering av hukommelse og informasjonsorganisering.

Hun oppdaget at noen områder i hjernen er spesialisert for hukommelsesdannelse og andre kognitive funksjoner. Milner har også gjort lignende oppdagelser om hjerneregioner som henger sammen med planlegging og organisering av atferdsmønstre.

Forskningen hennes har også påvirket utviklingen av tester som skal undersøke og diagnostisere pasienter med hjerneskader og andre nevrologiske sykdommer, heter det i begrunnelsen.

Ifølge Nobelprisvinneren Erik Kandel har Brenda Milner vært med på å skape et eget forskningsfelt, kognitiv nevrovitenskap. Dette er en sammensmelting mellom nevrologi og psykologi.

Hun har nyligere brukt fMRI for å undersøke hjerneaktivitet hos friske forsøkspersoner for å identifisere hjerneregioner assosiert med språk og navigasjonsminne.

Brenda Milner, John O’Keefe og Marcus E. Raichle får nevrovitenskap-prisen for oppdagelsene av spesialiserte hjernenettverk for hukommelse og kognisjon, heter det også i begrunnelsen.

30 May 2014

norsk forsker blant vinnerne av kavliprisene

Kavliprisen deles ut annethvert år, og gis av den amerikanske stiftelsen Kavli Foundation, Det Norske Videnskaps-Akademi og Kunnskapsdepartementet. Prisen består av en million dollar, et diplom og en gullmedalje.

Prisen ble delt ut for første gang i 2008, og gis på bakgrunn av fremragende forskning innenfor tre felt: nanovitenskap, astrofysikk og nevrovitenskap. Her finner du alle vinnerne i de tre kategoriene.

Prisvinnerne innen nanovitenskap:

De tre prisvinnerne får Kavliprisen for deres viktige bidrag innenfor nano-optikk, som har utfordret tidligere antagelser om begrensingene i mikroskop-oppløsning og bildeteknikk.

Thomas W. Ebbesen er en norsk fysiokjemiker ved ISIS i Strasbourg, som får prisen på grunn av oppdagelsen av at lys kan spre seg gjennom åpninger som er mindre enn lysets egen bølgelengde.

Fram til Ebbesens forsøk var det akseptert kunnskap at lysintensiteten ville avta dramatisk, hvis lys ble sendt gjennom åpninger som er mindre enn selve bølgelenden.

Denne begrensnigen var en utfordring for optikk og bildeteknikk på svært små skalaer.

Men Ebbesens forsøk i 1998 utfordret de tidligere teoriene om hvordan lys oppfører seg.

Her viste han at det var mulig å sende lys gjennom åpninger mindre enn bølgelengden, på en svært effektiv måte.

Denne effekten blir forklart ved at lyset samhandler med elektronbølger, som kalles plasmoner, i metalloverflaten med nanoåpninger.

Forskningen hans har gitt nye muligheter for å lage mer nøyaktige optiske sensorer, og kan bidra til å effektivisere fotoniske systemer, hvor lys bærer informasjon istedenfor strøm.

Stefan Hell er en tysk fysiker som ifølge prisutdelerens begrunnelse ”har gjort banebrytende oppdagelser i utviklingen av fluorescensmikroskop med nano-oppløsning, som har åpnet for nanobilder i biologiske bruksområder”.

Fluorescensmikroskoper er mikroskoper som bruker fluoriserende lys istedenfor reflektert lys.

I 120 år har man visst at optiske mikroskoper ikke kunne se noe mindre enn en halv lysbølgelengde.

Stefan Hell klarte å motbevise dette ved å utvikle en måte å kontrollere bildestøyen i mikroskopbilder på ekstremt liten skala.

Denne teknologien har gjort det mulig å observere dynamiske prosesser i levende celler på nanonivå.

Sir John B. Pendry er fysiker ved Imperial College i London.

Han får prisen for å ha vært en foregangsmann for metamaterialer, materialer med elektromagnetiske egenskaper vi ikke finner i naturen. 

I 2000 forutså han at slike materialer kan brukes til fremstilling av såkalte perfekte linser, det vil si linser med en oppløsning som ikke er begrenset av lysets bølgelengde slik tilfellet er med vanlige linser.

Prisvinnerne innen astrofysikk:

Prisen for astrofysikk blir gitt på bakgrunn av pionerarbeid rundt teorien om kosmisk inflasjon, og blir delt mellom tre fysikere.

Teorien går ut på at universet utvidet seg i en voldsom fart i løpet av de første øyeblikkene etter Big Bang.

De tre prisvinnerne har bidratt med ny kunnskap innenfor denne teorien, og den ble først lansert i den vestlige verden av den amerikanske prisvinneren Alan H. Guth i 1980.

Han er teoretisk fysiker ved Massachusetts Institute of Technology (MIT).

Guth har utforsket mange sider ved inflasjon, og har blant annet undersøkt om det er hypotetisk mulig å gjenskape inflasjonen i et laboratorium, og dermed starte et nytt univers.

Andrei D. Linde er en russisk-amerikansk teoretisk fysiker ved Stanford University, som også regnes som en av hovedforfatterne bak inflasjonsteorien.

På 1970-tallet jobbet han med modeller av det tidlige universet, som bidro til teorien.

Linde gjorde senere modifikasjoner av kosmisk inflasjon for å rette opp i svakheter, og har lansert flere varianter av inflasjonsteorien.

Alexei A. Starobinsky er en russisk astrofysiker ved Landau-instituttet som jobbet med inflasjonsteorien i Sovjetunion på 1970-tallet, parallelt med Alan H. Guth.

Han studerte sorte hull og hvordan partikler ble til i det tidlige universet. 

Denne forskningen ledet han mot inflasjonsteorien

Starobinsky, sammen med kolleger, utviklet også teorien om hvordan kvantefluktuasjoner fra det tidlige universet ble blåst opp av inflasjon.

I følge teorien skal dette ha skapt grunnlaget for de store strukturene i universet.

Prisvinnerne innen nevrovitenskap:

Også i denne kategorien er det tre prisvinnere, som får prisen på grunn av sine oppdagelser av spesialiserte hjernenettverk for hukommelse og kognisjon.

Den kanadiske nevropsykologen Brenda Milner ved McGill University har gjort banebrytende arbeid innenfor vår forståelse av hukommelsen.

Ved å undersøke pasienter med hjerneskader og hukommelsesproblemer, begynte Milner å spekulere i om det er forskjellige typer av læring og hukommelse, som er lokalisert i forskjellige regioner i hjernen.

Mest berømt er pasient HM, som etter en hjerneoperasjon ikke kunne forme nye minner i langtidshukommelsen.

Gjennom studier av denne pasienten og andre, oppdaget Milner at visse hjerneområder trengs for å forme en type minner, nå kalt episodiske minner.

Andre områder håndterer andre typer minner, som motorisk læring.

John O’Keefe er professor i kognitiv nevrovitenskap ved University College London.

Han oppdaget at hjernestrukturen hippocampus inneholder nevroner som med på å bestemme og gjenkjenne hvem vi er. 

Disse cellene gjør at man kan merke forandringer i kjente omgivelse, og nevronene lager et kognitivt kart som gjør det mulig å navigere.

Denne oppdagelsen var et avgjørende eksempel på hvordan nerveceller er involvert i minnedannelsen.

Marcus E. Raichle er professor i radiologi, nevrologi, anatomi og nevrobiologi ved Washington University.

Han har utviklet metoder for å måle hjerneaktivitet, teknikker som kan måle blodgjennomstrømming og stoffskifte i begrensede områder i hjernen.

Disse teknikkene la grunnlaget for alle moderne studier på hjerneavbildninger.

Teknikkene har gjort det mulig å knytte spesielle hjerneregioner til aktiviteter som lesing, oppmerksomhet og hukommelse.

30 May 2014