Monthly Archives: June 2014

antibiotikaresistens er en tikkende bombe

– Antibiotikaresistens er som en tsunami, Vi står på stranden og ser på, men ingen gjør noe. Vi diskuterer bare om vi vil svømme, løpe vekk eller få tak i en livbåt, sa Caspar Wegener, som er prorektor ved Danmarks Tekniske Universitet.

I mange år har han forsket på resistente bakterier som blir overført fra dyr til mennesker.

Salen var fylt opp da ledende internasjonale forskere på ESOF-konferansen i København denne uken sammenlignet økende antibiotikaresistens med klimaendringene: Det er et enormt problem som sprer seg lynraskt, og det gjøres altfor lite med det.

Vi trenger en øyeblikkelig innsats for å begrense bruken av antibiotika – det var Wegener og de andre forskerne enige om.

Brukes for lett

Altfor mange steder i verden kan man kjøpe antibiotika i butikken, og mange andre steder er legene altfor rundhåndede med å skrive ut resepter. I tillegg bruker bønder antibiotika rutinemessig som et forebyggende middel som tilsettes dyrenes fôr og vann.

– Bakterier er veldig flinke til å utvikle resistens, så dette er ikke overraskende for oss mikrobiologer. Resistens er ikke lenger en fremtidig trussel – det er en katastrofe som skjer overalt i verden, sa Anne Glover, som er professor i mikrobiologi og vitenskapelig sjefrådgiver for EU-kommisjonens president.

– Hvis vi vil bremse utviklingen, må vi begynne å tenke på antibiotika som den aller siste behandlingsmuligheten. Og vi må investere massivt i å finne nye legemidler, fortsatte Glover.

Reising sprer resistens

Resistensen sprer seg globalt, blant annet fordi vi reiser mer og oftere gjennomgår kirurgiske operasjoner i utlandet. I verste fall bringer vi med oss multiresistente bakterier over landegrensene. Jo mer antibiotika vi bruker, jo raskere blir bakteriene motstandsdyktige.

Hvis antibiotika ikke lenger kan ta livet av bakterier, kan noe så enkelt som en urinveisinfeksjon bli dødelig. Antibiotika er også livsnødvendig ved keisersnitt og andre operasjoner.

Ifølge Anne Glover har FN, EU og G20-landene så smått begynt å ta problemet på alvor. Tidligere i år utga WHO en rapport som advarte mot overforbruk av antibiotika. Men det skjer på ingen måte nok.

– I den vestlige verden er mange bekymret for hva vi spiser. Vi burde heller være ute på gaten og demonstrere mot antibiotika i landbruket. Det er et enormt problem, sier Glover.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

29 Jun 2014

regelverket virker ikke for trøtte sjåfører

Klokka er fire om natta, og vi er på E6 like sør for Dombås. Det er vinter og glatt. En buss med 20 passasjerer kommer på vei nordover. Bussjåføren er veldig trøtt.

Han har ikke sovet nok de siste dagene, og i tillegg har han hatt en følelsesmessig påkjenning privat.

Han faller i søvn bak rattet. Bussens høyre forhjul kommer utenfor vegkanten i en slak sving. Sjåføren våkner, men klarer ikke å avverge ulykken. Bussen velter og sklir i grøftekanten. Elleve passasjerer blir skadet, en av dem alvorlig.

Mange dupper av

Ifølge ulykkesrapporten fra Statens havarikommisjon for transport (SHT), var førerens oppsatte arbeids-, kjøre- og hviletid før ulykken i tråd med forskriftene. I virkeligheten hadde han ikke fått brukt hviletiden slik han trengte.

– Ifølge en ti år gammel studie sa 13 prosent av norske yrkessjåfører, at de har duppet av eller sovnet bak rattet i løpet av det siste året, sier seniorforsker Ross Owen Philips ved Transportøkonomisk institutt (TØI).

– Det tyder på at trøtthet ikke blir godt nok håndtert. Vi vet ikke hvor mange av disse førerne som kjører i strid med kjøre- og hviletid.

Ulykker som skyldes trøtthet er vanligvis alvorlige, fordi de foregår på hovedveier i høy fart, ofte uten forsøk på bremsing.

Philips leder et forskningsprosjekt som skal bedre kunnskapen om hvordan trøtthet bør håndteres i transportsektoren og blant sikkerhetspersonell.

Fulgte ikke opp

Busselskapet i ulykken på Dovre hadde ingen rutiner for konkret oppfølging eller sjekk av om føreren var skikket og tilstrekkelig uthvilt til å kjøre nattrute.

Selskapet kunne heller ikke dokumentere at de visste om alle farer og risiko knyttet til nattkjøring og alenearbeid.

Føreren forklarte at han ikke meldte fra om sin egen tilstand fordi han ikke trodde det var noen andre sjåfører som kunne ta nattkjøringen. Busselskapet hadde ikke et fast bakvaktsystem dersom en fører meldte avbud.

Arbeidsgiver fulgte heller ikke opp føreren da han kom for sent på jobb til skiftet før ulykkesnatta. Havarikommisjonen kritiserer busselskapet for manglende aktiv oppfølging og manglende forebyggende tiltak for å unngå at førere møter uopplagt til kjøring.

– Kjøre- og hviletid tar ikke tilstrekkelig hensyn til bakenforliggende faktorer. Etter ulykken innførte selskapet nye tiltak for å håndtere trøtthet, sier Philips.

Mer systematisk tilnærming

Han mener dagens regler, som er i bruk i de fleste land, er gammeldagse.

– De tar for eksempel ikke hensyn til når på dagen kjøringen skjer. Vi vet at det er farligere å kjøre om natta eller veldig tidlig om morgenen, sier forskeren.

Reglene begrenser antallet timer sjåfører kan jobbe, og stiller krav om pauser.

– Ofte blir reglene tolket slik at det er lov å kjøre åtte timer bare man tar en pause. Men det kan hende at det ikke er greit å kjøre i åtte timer enkelte dager for noen mennesker. Andre dager kan det være helt greit å kjøre i ti timer, sier Philips.

Private forhold hos sjåførene blir ikke tatt høyde for i dagens regelverk. Kanskje det er problemer i familien, eller sykdom. Reglene tar heller ikke hensyn til vanskelige kjøreforhold.

Vi trenger en mer systematisk tilnærming til tretthet og redusert årvåkenhet, sier Philips.

Tretthetsprogrammer

Det finnes tester som kan måle dagsform og egnethet til sjåfører. De måler reaksjonstid og andre tankemessige prestasjoner. En sjåfør kan ta en slik test på et nettbrett eller via en nettside.

Philips mener i tillegg at det er viktig å planlegge når, ikke bare hvor lenge, førerne skal kjøre. Hvor mange skift skal de jobbe, og er det ok med tre skift på rad?

Det finnes programvare som kan fortelle når risikoen for tretthet blir for stor.

Mer fleksibilitet

Forskeren mener nøkkelen til at slike programmer skal fungere, er en god åpenhet om problemet. 

– Det kreves at folk stoler på hverandre. En sjåfør som er opplagt og i form kan få mulighet til å kjøre videre. En sjåfør som ikke har det så bra, kan få kortere kjøretid, sier Philips.

Han viser til NSB der det er mulig å si at man ikke føler seg så bra en dag, men tror det trengs en kulturendring i mange selskaper hvor økonomien har mye å si når de setter opp tidsplaner.

– Det er plass til å ta mer hensyn til risikoen knyttet til trøtthet. I bussnæringen brukes for eksempel en programvare for å skrive ut tidsplaner til førerne. Holdningen er at den skal brukes for å finne den mest effektive løsningen økonomisk sett, sier TØI-forskeren.

Trenger press fra myndighetene

– Uten press fra myndighetene kan vi ikke forvente at de som styrer tidsplanene plutselig skal gjøre endringer, sier Philips.

Han tror de eksisterende reglene er viktige, men at Norge trenger en debatt om bedre tilnærminger.

I forbindelse med utvikling av programmer for trøtthetsstyring har det vært diskutert om det legger ansvaret på sjåførene.

– På den ene siden er det et behov for å individualisere dette. Samtidig er det allerede mye ansvar på den enkelte fører, sier Philips.

Han understreker at programmene er til for å få bedriftene til å ta mer ansvar, og ikke for å skyve det over på sjåførene eller bruke det til å utvide arbeidstiden.

28 Jun 2014

kartla sykdommene til alle dansker

I 15 år har danske forskere fulgt med på sykdommene til 6,2 millioner dansker gjennom Landspatientregistret.

Alle typer legebesøk og sykehusopphold blir registrert her.

Dermed har forskerne kunnet kartlegge hvordan sykdommer utvikler seg. De store mengdene data er satt inn i et nettverk som viser de mest trafikkerte sykdomsveiene.

Kartleggingen viser for eksempel hvilke følgesykdommer de som lider av diabetes oftest får. 

 

Det er første gang noen har gjennomført en slik studie for en hel befolkning, forteller professor Søren Brunak, som presenterte studien på en pressekonferanse på forskerkongressen ESOF, som ble avholdt i København denne uken.

– Vi har tidligere sett på utviklingen av enkelte sykdommer, men ikke alle sykdommer på en gang for en hel befolkning.

– Her kan vi se hvilke sykdommer som forekommer hos samme pasient og i hvilken rekkefølge. Det gir oss ny kunnskap om hvordan sykdommene utvikler seg, sier Brunak.

Han er professor ved Danmarks Tekniske Universitet og The Novo Nordisk Foundation Center for Protein Research, Københavns Universitet.

Den nye studien er publisert i tidsskriftet Nature Communications.

Kan forutsi sykdommer

Et av målene med studien er å kunne forutsi hvilke sykdommer en pasient antagelig vil rammes av. Det skal gjøres ved å kombinere dataene fra denne studien med en sekvensering av den delen av DNA-et som forteller om sykdomsrisiko.

– Hvis vi kan kartlegge disse genene, kan vi forutsi hvilke sykdommer den enkelte pasient står i fare for å rammes av. Men det  finnes også sykdommer som komme av livsstil, og dem kan vi ikke se genetisk, sier Brunak.

Han håper at det blir mulig å få de genetiske profilene inn i en database som legen kan slå opp i.

Samtykke fra pasienter

Hele studien er basert på data fra alle pasienter i Danmark, noe som gir et unikt datamateriale. På pressekonferansen ble også stilt spørsmål ved om pasientene burde blitt spurt.

– I Danmark stoler vi på at staten vil ta seg av helsen vår. Derfor er det ikke mange protester mot at vi bruker pasientenes data til slike studier. Og det gjelder selv om datasikkerhet blir diskutert mange steder, sier Søren Brunak.

I for eksempel USA er det ifølge Brunak vanskelig å gjennomføre slike studier fordi de  ikke bruker personnummer på samme måte som i de nordiske landene. Hvis du flytter fra en amerikansk stat til en annen, får du nytt nummer, og dermed er det vanskelig å se et samlet sykdomsforløp.

Referanse:

Anders Boeck Jensen mfl: Temporal disease trajectories condensed from population-wide registry data covering 6.2 million patients, Nature Communications, 2014, DOI: 10.1038/ncomms5022

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

28 Jun 2014

toppidrettsutøvere trenger oftere pacemaker

Langt der fremme sykler han med ledertrøya. Han sykler fort. Han sykler hardt. Bena tråkker pedalene rundt i en jevn flyt, og øynene er siktet inn mot målet: å vinne.

Bak sykler flere tusen nordmenn som gjerne vil sykle like fort. De har også trent hardt. Når de stiller til start har de time etter time med utholdenhetstrening i bena og hjertet. Det gjelder å slå naboen. Det gjelder å sykle fortere enn forrige gang.

I morgen går startskuddet for Den store styrkeprøven. Det gjelder å komme hjem med æren i behold.

Også de som trener mye utholdenhet

– Jeg vil understreke at utholdenhetstrening utvilsomt er bra for hjertet. Men det er også slik at utøvere med en livslang historie med utholdenhetstrening som sykling, ski og maraton, er mer utsatt for hjerterytmeforstyrrelser når de blir eldre, sier Anne Berit Johnsen, forsker ved CERG hos NTNU.

Forskning viser at utøvere som har trent mye utholdenhet har større sjanse for å trenge pacemaker som eldre for å holde en jevn hjerterytme.

Dette gjelder også for mennesker som ikke er toppidrettsutøvere, men som trener mye utholdenhet i store deler av livet for å jevnlig delta i konkurranser som The Norseman, Birkebeineren, Den store styrkeprøven eller Vasaloppet.

Hvilepulsen blir for lav

Utholdenhetsutøvere har lav hvilepuls på mellom 40 og 50 slag i minuttet. Normal hvilepuls ligger på mellom 50 og 70 slag i minuttet, men her er det store individuelle variasjoner. Bjørn Dæhlie ble i sin tid målt med en hvilepuls på 30 slag i minuttet.

– I utgangspunktet er ikke lav hvilepuls skadelig, men hos enkelte eldre utholdenhetsutøvere kan lav hjerterytme ha skadelige effekter. Det kan føre til at blodtilførsel til kroppen faller under det som kreves. De første tegnene på dette er for eksempel tretthet og at man blir kortpustet. Dersom mangelen på blodtilførsel blir for stor så vil det kunne føre til bevissthetstap, sier Johnsen.

Pacemakere hindrer hjertet fra å slå for sakte. Dersom hjerterytmen blir for lav, så tar pacemakeren over.

Da kommer det store spørsmålet. Hvorfor blir det sånn?

Styres av hjertets egen pacemaker

– Det var en etablert sannhet at aktivitet fra den delen av nervesystemet som styrer de indre organene var årsak til lav hvilepuls hos utholdenhetsutøvere. Men det viser seg at det var feil, sier Johnsen.

Nå har hun og flere forskere ved NTNU i samarbeid med Cardiac Exercise Research Group (CERG), Universitetet i Manchester og Universitetet i Milano funnet at hvilepulsen styres av hjertes egen pacemaker, sinusknuten, og ikke det autonome nervesystemet som de inntil nylig har trodd.

Tennpluggen

Denne nye innsikten åpner dørene for bedre forskning på sammenhengen mellom hjerteproblem og trening, og kan være med på å forklare hvorfor utholdenhetsutøvere i større grad har hjerteproblemer enn andre mennesker.

– Sinusknuten er en samling av spesialiserte celler i det ene hjertekammeret og fungerer som tennpluggen til selve hjertet. Den lave pulsen skyldes endringer i sinusknuten og vi har identifisert reduksjon i det proteinet som er ansvarlig for å sette rytmen. Funnene våre kan være av betydning for hjertehelse hos eldre utholdenhetsutøvere, sier Johnsen.

Referanse: 

Johnsen, Anne Berit: Exercise training reduces resting heart rate via downregulation of the funny channel HCN4 i Nature Communications, mai 2014

27 Jun 2014

svært effektivt med påbud om redningsvest, mener forskere

Australske forskere har undersøkt hva slags følger påbudet fikk. De mener resultatene deres støtter et vestpåbud for alle som bruker fritidsbåter.

Det er, ifølge studien, bare to steder i hele verden som har påbud om bruk av redningsvest, og begge er delstater i Australia. På Tasmania ble det påbudt i 2001, og Victoria, Melbournes hjemstat, fra 2005.

Forskerne gjorde en før-og-etter studie, hvor de så på ulykkestallene i en seksårsperiode før påbudet, og sammenlignet disse med de fem årene etter at påbudet ble innført.

De så bare på drukningsulykker, og fant at 59 fritidsbåtpassasjerer druknet i perioden før påbudet. Til sammenligning var det 16 personer som døde i tidsrommet mellom 2005 og 2010.

– Jeg tror de har funnet en reell effekt av påbudet, men det er ikke nok til å kunne sette to streker under svaret, sier Torkel Bjørnskau, forskningsleder ved Transportøkonomisk institutt i Oslo.

Mye mer vestbruk

Det strengeste påbudet ble innført i Victoria og gjaldt fritidsbåter opptil 4,8 meter, det vil si 16 fot. Båttyper av denne størrelsen er mer sårbare for kantring, ifølge studien.

Her må alle som er på dekk ha på seg redningsvest når båten er i fart. Før påbudet måtte man ha nok vester til alle ombord, slik det er i Norge. Barn under 10 år måtte ha på seg vesten.

Passasjerer på større båter fra 4,8 til 12 meter er pålagt å ha på seg vest når det er regnet som farligere å være på sjøen, for eksempel om natten eller om de er alene i båten.

De australske forskerne står også bak en studie som viste at vestbruken ble nesten tredoblet etter påbudet, fra 22 til 63 prosent.

Lovendringen i Victoria ble også heftig promotert i en stor kampanje, og svært mange skal ha fått med seg lovendringen.

Forskerne gikk gjennom rettsmedisinske undersøkelser i perioden, og identifiserte alle drukningsdødsfallene fra fritidsbåter. De brukte også arkivene over ulykker på sjøen i Victoria. De tok ikke med dødsfall som skjedde etter at noen hadde gått frivillig i vannet når det ikke var en krisesituasjon.

Antall dødsfall gikk ned i mange grupper, som alle de fleste typer motorbåter, seilbåter og fritidsbåter.

Studien er publisert i tidsskriftet Injury Prevention. Forskerne viser også til studier som sier at det ikke er godt nok med holdningskampanjer.

Ingen kontrollgruppe, mindre alkohol og tørke

– Det er en ganske stor mangel i denne studien, og det er at den ikke har noen kontrollgruppe, sier Bjørnskau til forskning.no.

Australierne peker på denne mangelen selv, at de har ikke sammenlignet resultatene med en annen delstat der det ikke ble innført påbud.

Dermed kan de heller ikke se om det har blitt færre drukningsulykker generelt –  uavhengig av vestpåbudet.

Forskerne oppgir også andre mulige feilkilder. Blant annet har mobilbruken økt mye det siste tiåret, og det kan ha bidratt til færre dødsfall. Mindre alkoholbruk blant båtfolk kan også hatt en effekt.

Det var i tillegg langvarig tørke i Victoria, som varte i flere år etter påbudet kom. Dermed ble det også vanskeligere å bruke småbåter på elvene i området.

– Det kan godt hende at flytevestene har hatt en stor effekt, men forskningsmetoden er egentlig ikke helt god nok for å kunne konkludere, sier Bjørnskau.

Vestpåbud i Norge?

I Norge har debatten gått i flere år om vi skal ha et redningsvestpåbud. For en drøy uke siden ble det klart at det skjer ikke denne sommeren.

Foreløpig finnes det ikke mye forskning på dette feltet.

– Jeg tror nok debatten ville vært ganske annerledes hvis man hadde tilgang på mer forskning som dette. Selv om studien ikke er perfekt, kan den brukes som et argument for å innføre vestpåbud.

Stortinget stemte ned forslaget om vestpåbud i Norge, men etter en behandlingsfeil skal et nytt forslag opp igjen senere i år.

– Jeg synes det er vanskelig å si om vi får et påbud. Friheten til å ferdes på sjøen står ganske sterkt i Norge, avslutter Bjørnskau.

Referanse:

Lyndal Bugeja m.fl.: Effectiveness of the 2005 compulsory personal flotation device (PFD) wearing regulations in reducing drowning deaths among recreational boaters in Victoria, Australia. Injury Prevention 23. juni 2014. doi:10.1136/injuryprev-2014-041169

26 Jun 2014

sjeldent gen gir grønlendere diabetes

Danske forskere har oppdaget en endring i arvematerialet – en såkalt genetisk variant – som øker risikoen for type 2-diabetes blant grønlendere ganske dramatisk.

Varianten finnes hos nesten hver femte innbygger på Grønland og gir hele 80 prosent risiko for å utvikle sykdommen.

– Det er ekstremt interessant. Sammenhengen er mye sterkere enn alt annet som er rapportert, forteller en av forskerne bak studien, professor Torben Hansen fra The Novo Nordisk Foundation Center for Basic Metabolic Research ved Københavns Universitet.

– Oppdagelsen gir oss en ny forståelse av årsaksfølgen fra genvariant til sykdom. Den kunnskapen kan vi bruke til å forstå sykdommen – også utenfor Grønland.

Studien er nettopp publisert i tidsskriftet Nature.

Viktig for medisinsk praksis

Allan Flyvbjerg, diabetesprofessor og helsedekan ved Aarhus Universitet, har ikke deltatt i den nye studien. Han er normalt heller ikke spesielt begeistret for genetiske studier av type 2-diabetes.

Flyvbjerg mener generelt at det er bortkastet tid og penger å gjennomføre store undersøkelser for å finne genvarianter som øker risikoen med noen få prosent. Det har veldig liten betydning i praktisk medisinsk behandling, synes han.

– Man bør ikke teste folk med mindre man har et tilbud til pasientene i etterkant. Ellers har det ikke noen verdi å få vite at man har en økt risiko, påpeker han.

Den nye studien vekker imidlertid Flyvbjergs interesse:

– Hittil har jeg ikke trodd på gentester for type 2-diabetes. Denne studien er imidlertid spesiell. Når de finner et så tydelig signal i gentester, blir det mulig å utnytte i praksis. Da blir det interessant.

En kvart million genvarianter

De danske forskerne undersøkte 5000 grønlendere for 250 000 kjente genvarianter som påvirker blant annet stoffskiftet.

De undersøkte deltakernes evne til å fjerne sukker fra blodet etter inntak av sukkervann – en standardundersøkelse for diabetes og forstadiene til sykdommen.

Dermed kunne de se om problemer med blodsukkeret er koblet til spesifikke genvarianter.

Undersøkelsen pekte på en helt spesiell genetisk variant gir en voldsom økning i risiko.

Forskerne fant varianten i 17 prosent av befolkningen på Grønland, mens 3–4 prosent hadde to kopier. I denne siste gruppen hadde 60 prosent av utviklet type 2-diabetes da de ble 40–60 år gamle, mens 80 prosent av de som var over 60 år hadde sykdommen.

– Det er aldri funnet noen så klar sammeneheng, sier Torben Hansen.

Mangler protein

Den genetiske varianten er imidlertid ikke isolert til Grønland. Den finnes også blant europeere, men da gir den ikke diabetes.

Derfor mente forskerne at det var en annen genetisk faktor som var synderen, en faktor som ble arvet sammen med den opprinnelige varianten.

Etter hvert fant de også den hittil ukjente genvarianten som bare finnes blant grønlendere. Dette er en mutasjon som gjør at et bestemt protein ikke blir produsert i kroppen.

Hvis en person bærer ett eksemplar, produseres bare halvparten av proteinmengden, mens to eksemplarer stopper produksjonen helt.

– Nå kan vi kartlegge årsaken til utviklingen av denne formen for type 2-diabetes, forteller Hansen.

Muskler tar ikke opp sukker korrekt

Det omtalte proteinet sitter i muskulaturen og sørger for at sukkertransportører blir flyttet ut til muskeloverflaten når det er sukker i blodet.

Hvis proteinene mangler, blir ikke sukkeret tatt opp i musklene. Manglende evne til å fjerne sukker fra blodet er et av kjennetegnene ved diabetes.

Men hvorfor har 17 prosent av grønlenderne en genetisk variant som gir dem en enorm risiko for diabetes?

Forskerne har en mulig forklaring:

– Det kan ha vært en fordel for dem før i tiden. Tradisjonelt levde grønlenderne nesten utelukkende av kjøtt og fett fra fisk og pattedyr. De spiste veldig lite karbohydrater. Det ha vært en evolusjonær fordel å holde litt lenger på sukkeret, forklarer Hansen.

Ny behandling

Den nye oppdagelsen gir en ny innsikt i sykdommen diabetes – ikke bare på Grønland, men i hele verden.

Oppdagelsen viser ikke bare økt risiko, men også hvordan risikoen stiger. Det kan være med på å skape et fundament for ny behandling.

– For første gang har vi hele sammenhengen mellom genetiske varianter og diabetes i mennesker og ikke bare i en dyremodell. Når vi utfører videre undersøkelser, kan vi kanskje lage medisiner som kan påvirke sukkertransportørene, eller lage andre medisiner enn insulin til å få sukkeret ut av blodet igjen, sier Hansen.

Allan Flyvbjerg mener at de danske forskerne har truffet spikeren på hodet. Han er spesielt begeistret for at de har sett på bare noen tusen individer fra en spesifikk gruppe.

– Studien viser at det kan lønne seg med små studier av spesifikke befolkningsgrupper når man vil finne varianter som øker risikoen for forskjellige sykdommer.

– De store undersøkelsene fanger ikke varianter som er spesifikke for befolkningsgrupper, sier en Allan Flyvbjerg.

Referanse:

Ida Molkte mfl: A common Greenlandic TBC1D4 variant confers muscle insulin resistance and type 2 diabetes, Nature, juni 2014. doi:10.1038/nature13425 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

26 Jun 2014

effektiv behandling for barn med autisme

Små barn er svært ivrige på å dele oppmerksomhet om ting og hendelser med andre.

De viser frem tegningen sin. De peker på valpen for at andre skal se. De smiler og ser mot andre når de ser noe morsomt.

Barn med autisme derimot har ofte store vansker med å dele oppmerksomhet med andre, og disse vanskene hemmer språklæringen. Derfor har behandling rettet mot bedring av delt oppmerksomhet vært etterlyst.

Forskere ved Oslo Universitetssykehus og Regionsenter for barn og unges psykiske helse (R-BUP) har nå gjennomført en randomiserte kontrollert studie som viser en positiv effekt av en behandlingsmetode rettet mot utvikling av nettopp delt oppmerksomhet hos førskolebarn med autisme.

Vi gjorde studien der små barn med autisme oftest får sitt behandlingstilbud – i barnehagene.

Også barnehagepersonale kan bidra

Studier fra USA har vist at spesialister, som trente doktorgradsstudenter, kan bidra til å bedre evnen til delt oppmerksomhet hos barn med autisme. Resultatene fra vår studie er de første som viser at også barnehagepersonalet kan bidra til en slik utvikling om de får opplæring og veiledning fra spesialisthelsetjenesten. 

61 to til fire år gamle barn med autisme fra Øst- og Vestlandet ble rekruttert til studien og tilfeldig fordelt til to grupper; en behandlingsgruppe og en kontrollgruppe. Barna i behandlingsgruppen deltok i en åtte ukers behandling med fokus på utvikling av delt oppmerksomhet i tillegg til sitt vanlige barnehagetilbud, mens barna i kontrollgruppen bare fikk sitt vanlige barnehagetilbud. 

Behandlingen ble gjennomført av barnehagepersonalet med ukentlig veiledning fra spesialisthelsetjenesten. Endringer hos barna ble målt med videoopptak, tester og spørreskjemaer rett etter avsluttet behandling og 6- og 12 måneder senere.  

Pekte og viste mer

Etter endt behandling hadde barna i behandlingsgruppen, sammenlignet med de i kontrollgruppen flere initiativ til delt oppmerksomhet. De pekte og viste mer. De viste også mer samlek med mødrene sine, noe som tyder på at behandlingseffekten overføres til viktige nærpersoner. Det er særlig viktig fordi vi vet at barn med autisme har store problemer med å overføre lærte ferdigheter til andre miljøer og personer.

Effekten av behandlingen vedvarte. Ett år etter avsluttet behandling viste fortsatt barna i behandlingsgruppen bedre evne til delt oppmerksomhet.

Vi fant derimot ikke at denne bedringen også førte til bedre språkutvikling. Vi trenger flere studier for å forstå om en mer intensiv eller langvarig behandling eller et samarbeid mellom barnehagene og hjemmet kan gi en bedre effekt på barnas sosiale- og språklige funksjon.

Samlet peker resultater fra denne og andre studier mot at også behandling rettet mot utvikling av delt oppmerksomhet bør inkluderes i behandlingstilbudet til førskolebarn med autisme, avslutter Kaale. 

Referanser:

Kaale, A., Fagerland, M.W., Martinsen, E.W., og Smith, L. (2014) Preschool-based social-communication treatment for children with autism: 12-month follow-up of a randomized trial. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 53 (2), 188-198. doi: 10.1016/j.jaac.2013.09.019.

Kaale, A., Smith, L., og Sponheim, E. (2012) A randomized controlled trial of preschool-based joint attention treatment for children with autism. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 53 (1), 97-105. doi: 10.1111/j.1469-7610.2011.02450.x Sammendrag

26 Jun 2014

mer presis beregning av kreftrisiko

Årsaker til kreft favner både arvelige faktorer og miljø- og livsstilsfaktorer, og disse kan deles mellom familiemedlemmer. 

For mange kreftformer ser forskerne det de kaller en familiær opphopning av disse faktorene. Og kunnskap om dette kan brukes for å beregne individuell risiko. 

For noen kreftformer er den økte risikoen enklere å beregne enn for andre. For eksempel har brødre av en mann med testikkelkreft seks ganger større risiko for selv å få testikkelkreft enn det som er normal risiko i befolkningen.

Vi vet også at sønner av fedre med lungekreft har dobbelt så stor sjanse for å få lungekreft som andre. Dette skyldes ikke at en røykevane har blitt delt mellom familiemedlemmer, men er sannsynligvis påvirket av andre faktorer, for eksempel genetiske.

Nær 15 prosent av alle friske kvinner har minst ett nært familiemedlem med brystkreft. Risiko for brystkreft hos disse kvinnene er fordoblet og øker enda mer dersom flere familiemedlemmer har hatt brystkreft.

- Å forstå hvorfor det er slik er viktig både ut fra et vitenskapelig perspektiv – for eksempel hva det er som gir noen kvinner høyere risiko. Og ikke minst er det viktig for myndighetene som skal gi råd og hjelp til familier med høy risiko, sier Odd Aalen, professor i biostatistikk ved Universitetet i Oslo.

Testikkelkreft i familien

Opphopning av en krefttype i familien forekommer altså ikke bare på basis av miljø- eller livsstilsfaktorer. Den må også ha arvelige faktorer, både genetiske og epigenetiske.

Genetiske faktorer omhandler selve DNA-sekvensen og dermed genets funksjon. Epigenetiske faktorer er reversible forandringer som påvirker geners funksjon uten at selve DNA-sekvensen endres. Mange små molekyler som binder seg til DNA er avgjørende for aktivitetsnivået til spesifikke gener. Arv har betydning for alle disse prosessene som påvirker genenes uttrykk.

I en nylig publisert studie på individuell risiko for testikkelkreft viste postdoktor Morten Valberg at sønner av menn med testikkelkreft har fire ganger større risiko for å få testikkelkreft enn gjennomsnittet i befolkningen.

Om man har en bror med testikkelkreft, er risikoen seks ganger større enn for gjennomsnittet i befolkningen. Hvis ytterligere en bror har testikkelkreft, stiger risikoen til drøyt 22 ganger høyere enn gjennomsnittet. Tallene avtar med økende antall friske brødre.

Betydningen av alder

I tillegg endres risikoen avhengig av hvilken alder familiemedlemmene hadde da de fikk testikkelkreft. En bror diagnostisert i ung alder gir en høyere risiko enn en bror diagnostisert ved høy alder.

- Det er viktig for mennesker med kreftsykdom i familien å få vite noe om hvordan dette påvirker deres egen risiko. I tillegg er kartlegging av familiær risiko viktig for å forstå årsaksforhold rundt kreft, påpeker Valberg, og utdyper: 

- En ting er at personer med kreftsykdom kan ta forholdsregler, for eksempel med å bli fulgt opp tettere av medisinsk personell. En annen ting er hvordan folk uroer seg. For eksempel rundt spørsmål om hva en kreftsykdom i familien betyr for deg? Presise beregninger av risiko kan i alle fall bidra til visshet rundt disse tingene. 

Ny metode for risikoberegninger

Professor Aalen er leder for et tverrfaglig prosjekt som gjennomføres i samarbeid med forskere ved Kreftregisteret og ved Universitetet i Oslo.

Aalen og hans gruppe forsker nå frem en helt ny metode for beregning av kreftrisiko. Denne er basert på en såkalt frailty-modell – på norsk kalt sårbarhetsmodell. I praksis er dette en metode som bruker den enkelte families historikk for å tallfeste den enkeltes risiko. 

- Vi tenker oss at de enkelte individer har ulik sårbarhet. Noen har stor risiko for å utvikle en sykdom, mens andre har liten risiko. Variasjonen i sårbarhet kan skyldes genetiske forhold eller andre omstendigheter, forklarer Aalen.

Mer detaljert beregning

Det nye prosjektet er basert på funn som viser at det er stor variasjon i risiko for kreft mellom familier.

- Dette var kjent fra før, men vår forskning gir et mer detaljert bilde av sammenhengene enn det som har vært gitt tidligere, sier Aalen.

- I Norge og resten av Norden finnes det spesielt gode registre med data som kan brukes for å besvare slike spørsmål, legger han til.

Ut ifra denne nye modellen er sjansen for å få kreft i en bestemt alder avhengig av både den generelle risikoen for en bestemt type kreft i populasjonen og den særskilte risikoen i den aktuelle familien. Den enkeltes risiko er ukjent, men kan nå beregnes i stor detalj og tar også hensyn til om det er friske familiemedlemmer eller flere diagnoser i familien, samt alder for hvor lenge disse personene har vært friske eller når de ble syke. 

Sammenheng mellom biologi og livsstil

Flere millioner mennesker og deres familierelasjoner skal analyseres med hensyn til kreftrisiko, og det er meget krevende statistiske analyser.

Modellen vil også kunne si noe om sammenhengen mellom livsstil og de biologiske årsakene til økningen i kreftrisiko for personer med flere diagnostiserte familiemedlemmer.

- Ved å ta i bruk den nye metodikken med data fra de Nordiske kreftregistrene skal det være mulig å forutsi hva den enkeltes individuelle risiko er, avhengig av hele familiens risiko, mener forskeren.

Med andre ord, kan modellen gi oss presise svar på for eksempel kreftrisikoen til en mann med tre søsken, hvorav to er blitt diagnostisert med kreft i alder 42 og 67 år, mens den tredje er 70 år gammel og frisk.

Åpen programvare

Aalen mener Frailty-modellering er en lovende metode for beregning av den enkeltes individuelle kreftrisiko på basis av den generelle risikoen i populasjonen.

- For eksempel hvis mor og en søster har brystkreft, på hvilken måte øker ens egen risiko? Bør man ha spesiell oppfølging? Data fra dette prosjektet vil hjelpe både oss selv til å lytte til eventuelle behov kroppen vår kan ha, og myndighetene kan få hjelp til å påse at de som trenger ekstra oppfølging får det, avslutter Aalen.

Den endelige beregningsmodellen og programvare for å bruke denne vil ved prosjektslutt gjøres tilgjengelig på internett.

Men hva betyr denne måten å beregne risiko rent etisk? 

- Mitt inntrykk er at de fleste som har en familiær sykdomshistorie for enkelte krefttyper er klar over at det kan skyldes at sykdommen er arvelig. Da kan det fort oppstå spekulasjoner om hvor stor ens egen risiko faktisk er, spesielt om man har flere syke familiemedlemmer, sier Morten Valberg. 

- At en lege da kan vise til et risikoestimat som faktisk er relevant for den enkelte kan da være nyttig. Kanskje viser det seg at man ikke har så stor økt risiko som man hadde trodd. For sykdommer som kan behandles, kan det dessuten være en fordel å være obs på at man faktisk har en økt risiko. Når det er sagt, så er for eksempel testikkelkreft i utgangspunktet en sjelden sykdom, så man bør ikke gå rundt å bekymre seg i hverdagen selv om man skulle ha en noe forhøyet risiko, sier han. 

Referanse:

Valberg M og Aalen O m.fl., A Hierarchical Frailty Model for Familial Testicular Germ-Cell Tumors.  Am. J. Epidemiol. (2014) 179 (4): 499-506.

25 Jun 2014

mor er en undervurdert støtte for kvinner utsatt for partnervold

”Hun (mor) kjenner meg veldig godt, så hun har evnen til å finne en balanse mellom når man skal trøste meg og når hun skal fortelle meg om å ta meg sammen … så hun har … noen ganger gitt meg et spark i baken, som jeg trengte.”

Dette forteller en av kvinnene som Kristin Håland har intervjuet i sin doktorgradsstudie. Hun har forsket på kvinner og menn som har erfaring med vold i svangerskapet. Kvinnene som ofre for vold, mennene som voldsutøvere.

Et av spørsmålene hun har fokusert særlig på, er hvilke personer som er viktige for kvinner som blir utsatt for partnervold i svangerskapet.

Morens ærlighet

Det viser seg at to personer er spesielt viktige: Barnet, som er kraft og motivasjon for endring, og kvinnens mor, som står for kontinuitet og ærlighet.

Håland mener funnene kan tyde på at vi bør tenke annerledes om den støtten samfunnet gir til gravide kvinner.

- Kvinnens mor kan være en viktig person i svangerskapsomsorgen, og kanskje bør hun inviteres med inn som en støtteperson, sier Håland, som er stipendiat i helsevitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. 

Det sårbare barnet

Selv oppgir Håland hensynet til barnet, som sin viktigste grunn til å jobbe med dette temaet.  Jordmoren fra Telemark er opptatt av å nå barnet, tidlig i livet.

- Svangerskapet er den tiden da vi tidligst kan nå barnet. Barnet trenger beskyttelse, det kan ikke rømme vekk fra situasjonen.

Det er de minste barna som er mest sårbare. De kan ikke flykte vekk fra situasjonen, og de mangler begrepsapparat for å forstå og bearbeide frykten, når de lever med vold i hjemmet.

- Uansett hvilke valg og muligheter foreldrene har og tar, er det barnets beste som bør være i hovedfokus når man skal avdekke vold og sette inn tiltak, sier Håland.

Det var da hun jobbet i et prosjekt der jordmødre systematisk spurte gravide om de hadde vært eller var utsatt for vold, at interessen ble tent. 

- Jeg var først opptatt av å finne ut hvordan disse kvinnene opplevde sin tilværelse med graviditet og vold, og hva de ønsket seg av hjelp og støtte i sin situasjon. Senere ble jeg opptatt av å finne ut det samme om de kommende fedrene, sier hun.

Redning og risiko

Håland sier viktige støttepersoner kan representere både redning og risiko:

- Hvis den gravide kvinnen ikke blir forstått og møtt med respekt, kan det ødelegge vennskap og isolere kvinnen ytterligere.

- Samtidig ligger det en mulighet for redning her, fordi kvinnen trenger andre mennesker som er tilstede og tåler hennes frustrasjoner og ambivalens, for å kunne endre livssituasjonen sin.

Kvinnene opplevde mødrene som viktige, til tross for at noen av kvinnene beskrev  oppvekst med omsorgssvikt, der de hadde måttet ta seg av mindre søsken fordi moren ikke var tilstede med omsorg.

- Forholdet til egen mor er viktig når kvinner selv skal bli mødre. For voldsutsatte kvinner kan forholdet til moren bli ekstra viktig. Noe som kjennetegner voldsutsatte kvinner er at nettverket deres skrumper inn, og de kjenner seg ensomme, sier Håland.

“Du gjør alt for å beskytte barnet ditt”

Volden gjør at kvinnene får ulike stress-symptomer.

- Et par av kvinnene beskriver at de lå i fosterstilling på gulvet når mannen var voldelig. De hadde et behov for å forsvinne, og en opplevelse av at mannens kropp fylte hele rommet, sier Håland.

Som en av kvinnene sier:

”Jeg var veldig stiv og anspent i nakke og skuldre. Til slutt var jeg så spent at jeg ikke kunne se klart, faktisk, alt rundt meg var litt tåkete, lik rett før du besvimer. Jeg veldig ofte våknet spent. Veldig spent … med mareritt.”

En annen kvinne sier:

”Du gjør alt for å beskytte barnet ditt når du er gravid, prøver å tilfredsstille din partner på samme tid, og håper alt vil gå bra. Og jeg synes det var veldig slitsomt, fordi det ene er på bekostning av den andre. Det var veldig tøft. Jeg måtte presse meg selv mye.”

Ingen norske undersøkelser

Det er gjort lite forskning på kvinners opplevelse av vold i svangerskapet, og ingen undersøkelser i Norge. Håland fant heller ikke forskning som tematiserer menns opplevelse av svangerskap og voldsutøvelse.

Håland vil gi innsikt i livssituasjonen til kvinner og menn som lever i en voldssituasjon i tiden rundt fødselen. Hun er opptatt av hva samfunnet kan bidra med for å bedre situasjonen for de voksne og det nyfødte barnet.

Hva betyr så dette for mennene som slår?

Det påvirker mennene å se inn i barnets ansikt. Da ser de sin egen sårbarhet, barnet de har inne i seg selv. Det barnet som i mange tilfeller også har opplevd vold fra sin egen far.

- I svangerskapet ser ikke mennene barnets ansikt, men etter fødsel får barnet en viktig rolle i motiveringen for endring, sier Håland.

En av mennene sier:
”Plutselig hun er gravid, vet du, og det plutselig kommer til meg, hele livet. Det er plutselig slutt! Du vet, og nå er jeg ment å være med henne resten av livet mitt…”

En annen sier:
”Fordi jeg innså at jeg var … Jeg ble veldig lik min far … når han … Jeg kan se at nå … hvor fort jeg blir gretten og hissig, og hvor lite det skal til for å bli irritert …”

En annen sier:
”Det er det viktigste for meg … at mine barn er stolt av meg … Eller i det minste … de ikke trenger å være stolt av meg, bare være fornøyd med at jeg gjør en innsats for å prøve å endre. At de kan se at det er verdt innsatsen … Jeg håper det …”

Beskyttelse, skam og skyld

Svangerskapet er en krevende overgang som påvirker menns opplevelse av deres egne fedre. Det handler om å bli tvunget til å vokse opp og ta ansvar, ifølge forskeren.

- Menn strever med å få kontroll over egne tanker og handlinger. Å være far handler om å beskytte barnet. Det inkluderer også følelser av skam og skyld, samtidig som de opplever at noen elsker dem uansett. Egen historie veves sammen fra fortid og nåtid og fremtid, sier Håland.
  
Hun mener undersøkelsen viser at det er behov for endringer i den støtten samfunnet gir til voldsutsatte gravide kvinner og deres voldelige menn, og har følgende råd:

• Jordmødre og leger bør utvise ekstra varsomhet i berøring av den gravide kvinnen. Hun bærer sin historie og sine erfaringer med seg i kroppen.

• Kvinnens mor kan være en viktig person i svangerskapsomsorgen, og kanskje bør hun inviteres med inn som en støtteperson.

• Hjelp til voldsutsatte gravide kvinner bør organiseres slik at kvinner ikke må løpe rundt og be om hjelp, men få en koordinator som kan hjelpe henne.

• Menn som utøver vold bør få hjelp til å sortere og definere følelsene sine.  De bør få mulighet til samtaler og støtte til å finne ut av sin nye rolle som far.

• Noen menn ønsker samtaler med jordmor alene, – om forventninger til sin nye rolle.

• Både kvinner og menn ønsker å bli sett og møtt som sammensatte mennesker, og ikke som voldsoffer eller voldsmann.  Det er viktig at mennesker i hjelpeapparatet også ser deres styrker og  gode sider.

Referanse: 

Håland, Kristin: Violence against women in the childbearing period. Women´s and men´s experiences, Fakultet for helsevitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, 2014

25 Jun 2014

kort om hagekryp: jordbærsnutebillen forsyner seg av jordbæra

Hagene våre er særlig utsatt i år på grunn av den milde vinteren og den tidlige, varme våren. Larvene til jordbærsnutebillen lever på jordbær, bringebær, bjørnebær og roser.

I de siste årene er billen blitt et økende problem i Norge.

Kommer med varmen

Jordbærsnutebillen overvintrer under visne plantedeler særlig i eller i nærheten av jordbærbedene og i bringebær- og bjørnebærkratt.

Den kommer fram fra vinterkvarteret når temperaturen blir 9 til 12 grader og de første blomsterknoppene på jordbærplantene spretter.

– Da er de sultne og gir seg til å spise på blomsterknopper og sammenfoldete blad, forteller insektekspert Nina Svae Johansen fra Bioforsk Plantehelse.

I varmt vær, mellom 18 og 20 grader, blir billene svært aktive, parrer seg og legger egg inne i blomsterknoppene. Eggleggingen starter like før jordbærplantene blomstrer og fortsetter så lenge det finnes blomsterknopper.

Gnager seg innover

Ytterst på den karakteristiske snuten til jordbærsnutebillen sitter kjevene som den bruker til å gnage seg innover i jordbærknopper og blad.

– Gnaget inn i blomsterknoppene gir arr eller små, mørke flekker på begeret og sirkelrunde små hull i kronbladene, men er ellers uten betydning, opplyser Svae Johansen.

– Den største skaden gjøres når billene biter av blomsterknoppene slik at det blir færre bær på planten.

Ifølge insektforskeren kan en bille ødelegge mange knopper siden de kan legge 60-200 egg i løpet av livet og biter av en knopp for hvert egg de legger.

Lite bær

Plantene kan til en viss grad kompensere for angrepet med å øke produksjonen av blomster, så små angrep gir ikke nødvendigvis så stort avlingstap.

– Men dersom det er mye biller, vil det bli lite bær. Det er også mistanke om at jordbærsnutebille kan lage næringsgnag på modne bær – dype smale hull rundt hamsen, sier Svae Johansen.

Billene kan gjøre tilsvarende skade på bringebær som på jordbær. De kan også angripe roseknopper, men dette er sjelden noe stort problem, sier hun.

Spiller død

De voksne jordbærsnutebillene er sky, og blir lett skremt hvis vi kaster skygge over plantene eller rister i dem.

– Da slipper den seg ned fra planten, trekker snuten inn mot beina og spiller død. Da blir den nesten umulig å få øye på, påpeker Johansen.

Billene kan fly, men tar ikke lett til vingene.

Hun forteller at de vet lite om hvilke naturlige fiender billen har:

– Bortsett fra at det er funnet noen snylteveps som parasitterer jordbærsnutebillen, vet vi lite om hvilke naturlige fiender de har. Det er ikke funnet noen fiender som klarer å holde bestanden av jordbærsnutebille i sjakk i jordbæråkrene.

Ved Bioforsk pågår det for tiden forsøk med feller og andre ikke-kjemiske bekjempelsesmetoder, blant annet nyttenematoder og sopp, sier hun.

– Det er vanskelig å bekjempe billene med kjemiske hobbypreparater. Og ettersom man skal spise jordbæra etterpå, er det viktig at det ikke er være rester av de kjemiske midlene i bæra.

Bytt sted

Ifølge Svae Johansen er det viktig for jordbærdyrkerne å gjennomføre visse forebyggende tiltak.

– Dersom du tidligere har hatt problemer med jordbærsnutebille i hagen, må du ikke plante nye jordbærplanter på samme sted som det sto gamle, angrepne jordbærplanter eller bringebær året før.

For å beskytte et nyplantet jordbærbed, kan du legge agrylduk over plantene for å hindre jordbærsnutebillene i å komme til knoppene.

Duken må legges på i slutten av april før første varmeperiode om våren, og den må ligge til de første knoppene har åpnet seg. Den må slutte godt ned til jorda så ikke billene kryper under, og må tas av når blomstringen begynner slik at bier og humler kommer til for å bestøve blomstene – ellers blir det ingen bær.

Forskeren legger til at jordbærsnutebillene overvintrer i jordbærbedet. Derfor må du ikke legge duk på et etablert jordbærbed:

– Da stenger du bare jordbærsnutebillene inne sammen med plantene, og skaden blir større, ikke mindre, sier hun.

Flere biller og flere blomster

Mengden jordbærsnutebiller i et felt øker med alderen på feltet, men det gjør også antall blomster.

Det er derfor ikke sikkert at det blir mindre bær totalt sett i en gammel, angrepet jordbærhage enn i en ny.

– Men hvis det har bygget seg opp en stor billepopulasjon i den gamle jordbærhagen, bør du vurdere å grave opp jordbærplantene og dyrke noe annet på dette feltet et par-tre år før du planter nye jordbærplanter, sier hun.

Trives i varmt vær

Billene gjør størst skade i varmt vær. Sorter som blomstrer tidlig er derfor i snitt mindre utsatt for skade enn sene sorter, men dette er jo avhengig av når varmeperioden kommer på våren, sier Johansen.

Insektforskeren anbefaler også å fjerne villbringebær og bjørnebærkratt som kan være smittekilde for jordbærsnutebillen.

Johansen understreker at det er viktig å følge godt med på jordbærplantene i tiden før jordbæra blomstrer og se etter voksne biller og avbitte knopper.

– Sjekk plantene på dagtid i fint og varmt vær. Da er billene aktive og kan observeres på plantene. I kjølig vær, fra rundt 12 til 15 grader, er de trege, gjemmer seg nede i plantene og er vanskelig å få øye på. Hvis du rister noen planter over et hvitt fat, vil både biller og avbitte blomsterknopper havne i fatet slik at du lettere ser dem.

Unngå overvintringsgjester

For å redusere mengden biller som overvintrer til neste år, råder Johansen at en samler inn og brenner knopper med eggleggingsstikk. Det vil drepe eggene og larvene som lever i knoppene.

– Holder du jordbærbedene rene for blomstrende ugras, blir det også mindre mat til billene etter at jordbærblomstringen er over, slik at de blir mindre robuste under overvintringen.

Innsamling og brenning av vissent plantemateriale om høsten vil drepe en del biller som skal overvintre, legger hun til.

25 Jun 2014