Monthly Archives: July 2014

unge somaliske jenter vil ha moderne omskjæring

Holdninger til tradisjonell omskjæring er i endring, men det kan se ut til at nye former er i ferd med å erstatte de gamle. 

Stipendiat Ingvild Lunde ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har gjennomført en kvalitativ studie av kampanjer for å stoppe omskjæring i Hargeisa i Somalia. Hun har også undersøkt holdninger en rekke personer har til omskjæring og eventuell oppgivelse av praksisen.

– Under intervjuene kom det frem at alle informantene mener at den tradisjonelle formen for kvinnelig omskjæring, infibulasjon, eller såkalt faraonisk omskjæring, er helseskadelig. Siden de heller ikke anser den omfattende formen for inngrep som religiøst betinget, sier de at de er blitt imot praksisen, sier Lunde.

Hun har intervjuet 22 representanter for organisasjoner som arbeider med kvinnelig kjønnslemlestelse, og 16 enkeltpersoner fra ulike lag i samfunnet.

– I studien er det mye som peker mot at mildere former av omskjæring praktiseres i Hargeisa, sier Lunde.

Nødvendig for å bli gift

Verdens helseorganisasjon har definert fire typer av kvinnelig omskjæring (se faktaboks). I Somalia regner man med at 99 prosent av kvinner og jenter er omskåret, og at 98 prosent av disse har type tre-omskjæring (infibulasjon/faraonisk).

Opphavet for praksisen med å kjønnslemleste jenter er uviss, men er en tradisjon som strekker seg tusenvis av år tilbake og praktiseres både blant muslimer og blant kristne.

Informantene forklarer at det er nødvendig å være omskåret for å få sosial status og kunne bli gift. Skikken er også forbundet med å skulle beskytte og kontrollere jenter og kvinners seksualitet.

Moderne praksis

Mens faraonisk omskjæring er noe informantene nå ofte forbinder med gamledager, ønsker flertallet fortsatt å praktisere sunna, som er et mindre omfattende inngrep. De forklarer at dette er en ny og moderne praksis.

– Religiøse ideer ble brukt av så å si alle informantene for å rettferdiggjøre sunna, samtidig som religion også ble brukt for å slutte med faraonisk omskjæring, som anses som syndig i Islam. En av informantene forklarte også at kvinner eller jenter som har faraonisk omskjæring ofte blir stigmatisert av de yngre jentene som har sunna, sier Lunde.

Kun endring i begrep?

Lunde forklarer at det er uklart hva som ligger i begrepet sunna.

– Informantene beskriver det som alt fra en “prick” i klitoris til de samme formene som faraonisk omskjæring. Det virker også som om alle kampanjene mot omskjæring kun fokuserer på faraonisk omskjæring, og at noen av aktivistene selv støtter sunna. Da dukker spørsmål opp om det vi finner kun er endring i begrepsbruk, og ikke i praksis, sier Lunde.

Hennes klare råd til organisasjoner som jobber med å stoppe omskjæring er at de må tydeliggjøre hva det er de prøver å stoppe: all omskjæring eller bare noen typer?

Referanse:
Lunde, Ingvild Bergom og Mette Sagbakken: Female genital cutting in Hargeisa, Somaliland: is there a move towards less severe forms? Reproductive Health Matters 2014.
 

25 Jul 2014

nesten alle voksne tømmer tallerkenen

Hvis du spiser opp stort sett alt du legger på tallerkenen din er du ikke alene.

Voksne spiser i gjennomsnitt opp 92 prosent av maten de har forsynt seg med på tallerkenen sin. 

Det viser en ny studie fra Cornell Universityi USA.

- Hvis du legger det på tallerkenen din, havner det i magen din, sier forsker Brian Wansink. Studien er nylig publisert i International Journal of Obesity. 

Likt i åtte land

Wansink og medforfatter Katherine Abowd Johnson har analysert 1179 kafeteriaer og konkluderte med at vi som regel spiser opp maten vår. Hvis vi forsyner oss med det, vil vi spise det opp, uansett kjønn eller nasjonalitet.

Resultatene var nesten identiske i de åtte landene som var med i studien. Analysene ble gjort i USA, Canada, Frankrike, Taiwan, Korea, Finland og Nederland.

Spesielt vanlige måltider gikk unna, der ble 93 prosent av maten konsumert.

Mest spiser vi når vi ikke blir forstyrret, da havner 97 prosent av tallerkenforet inn i munnen.

Spiser mindre ved avbrytelser

Hvis personene ble distrahert, spiste de opp 89 prosent av maten. Forskerne fant nesten ingen forskjell mellom laboratorie-undersøkelser og analyser ute i felt.

- En del av grunnen til at vi spiser opp det meste av det vi forsyner oss med, er fordi vi er klar over hvor mye vi ønsker i første omgang, sier Johnson.

Forsynte de seg med snacks, var det færre som spise alt. 76 prosent spiste alt de hadde forsynt seg med.

Wansink mener disse funnene kan påvirke personers spiseatferd positivt.

Kan unngå overspising

Han mener studien kan gi helseforskere, overvekts- og ernæringsforskere viktige bidrag til bedre å forstå spiseadferd.

Bare det å vite at du sannsynligvis vil spise opp nesten alt av det du forsyner deg med, kan hjelpe deg å bli mer oppmerksom på passende porsjonsstørrelse, mener han.  

- Neste gang du holder serveringsskjeen, kan du spørre deg selv: – Hvor mye ønsker jeg å spise? Og forsyne deg tilsvarende, sier Wanzink.

Forfatterne mener denne studien kan føre til bedre metoder for å unngå overspising.

4 av ti barn spiser ikke alt

De samme funnene gjelder ikke barn. Analyser av 326 deltakere under 18 år gammel, viste at det gjennomsnittlige barnet spiser bare 59 prosent av hva han eller hun forsyner seg med.

- Dette kan være fordi barn er mindre sikker på om de vil like en bestemt mat, sier Wansink. Han mener uansett dette er gode nyheter for foreldre som er frustrert over at barna deres ikke spiser opp det som er på tallerkenen. 

Wansink er forfatter av den kommende boken Slim by Design, og er professor i markedsføring og leder for Cornell Food and Brand Lab.

Referanse:

B. Wansink og K.A. Johnson. The Clean Plate Club – about 92 % of self served food is eaten. International Journal of Obesity. 

25 Jul 2014

mistenker nytt kreftfremkallende stoff

Den franske kjemikeren Louis-Camille Maillard beskrev for mer enn 100 år siden om en kjemisk reaksjon som fører til at en rekke matvarer, som ristet brød og stekt kjøtt, blir brune og utvikler et mangfold av smaks- og luktnyanser ved oppvarming.

Den såkalte Maillard-reaksjonen kalles også bruningsreaksjonen og er mange matmonsers beste venn. Men dessverre har det vist seg at den kan gi opphav til flere kreftfremkallende stoffer.

Dessuten foregår den ikke bare i stekepanna, men også naturlig i menneskekroppen.

Et av de mest beryktede stoffene som dannes under Maillard-reaksjonen er akrylamid, som for to-tre år siden fikk mye oppmerksomhet på grunn av mistanker om økt kreftrisiko hos folk som spiser mye hardstekt mat, som for eksempel potetgull.

Forskeren Camilla Svendsen ved Folkehelseinstituttet har nå påvist at også Maillard-stoffet glyoksal bør undersøkes nærmere. Hun har nemlig gjennomført et forsøk hvor tilsetning av glyoksal i drikkevannet førte til at kreftsvulster vokste fortere hos mus.

Glyoksal også i mat og drikke

Glyoksal er et mye brukt industrikjemikalium som blant annet brukes til glansing av papir og bearbeiding av strykefrie tekstiler. Det finnes også i drikkevann, i kosmetikk, i røyken fra vedfyring og luftbårne forurensninger fra trafikken.

Svendsen regner likevel med at det er glyoksal i mat og drikke som bør undersøkes nærmere. De øvrige kildene står bare for en meget liten andel av den totale tilførselen til menneskekroppen.

Glyoksal og en rekke andre stoffer i gruppen som kalles karbonyler dannes ved oppvarming av sukker, og i naturlige reaksjoner i kroppen. Stoffene er veldig reaktive og kan binde seg til proteiner. De nye forbindelsene kalles avanserte glykerte endeprodukter, og forskerne er ganske sikre på at disse endeproduktene er en medvirkende årsak til økt kreftrisiko hos diabetikere.

– Diabetikere har som kjent problemer med å kontrollere blodsukkernivået, og økt blodsukker fører til at det dannes mer glyoksal i kroppen. Men glyoksal kan også tilføres utenfra, gjennom mat og drikke. Vi vet ennå ikke om den eksterne tilførselen kan medføre økt kreftrisiko, men det ønsker vi å finne ut av, sier Svendsen.

Et grovt estimat tilsier nemlig at vi mennesker får tilført ca. 10 milligram glyoksal daglig gjennom mat og drikke.

Svulstene vokste fortere

Svendsens forsøk ble utført på mus med en mutasjon som gjør at de spontant utvikler svulster i tarmen. I forsøket fikk gravide mus drikkevann med varierende innhold av glyoksal, og etter at ungene kom til verden fikk de drikke glyoksalholdig vann i ti uker.

Deretter ble de unge musene avlivet og undersøkt. Det viste seg at glyoksaltilsetning over et visst nivå førte til at svulstene vokste fortere hos disse musene enn hos dem som drakk vanlig kranvann. Glyoksal førte ikke til at det ble utviklet flere svulster hos disse musene.

Den nye kunnskapen om glyoksal er et godt argument for at diabetikere bør holde blodsukkeret under kontroll, men ifølge Svendsen er det for tidlig å begynne å anbefale kostholdsråd for folk flest.

– Vi er ikke der ennå, men det er som sagt god grunn til å undersøke glyoksal nærmere. Derfor planlegger jeg nå et nytt forsøk med tilsetning av glyoksal i drikkevannet hos mus med diabetes, forteller hun. 

 

24 Jul 2014

mindre malaria-, tuberkulose- og hiv-smitte i verden

FNs tusenårsmål ble fastatt i år 2000, og skal bekjempe ekstrem fattigdom i verden. Blant målene å kjempe mot HIV, malaria og andre utbredte, smittsomme sykdommer som tuberkulose.

Ifølge målene skal spredningen av disse sykdommene stoppes innen 2015, og ambisjonen er også at det skal bli færre HIV-smittede totalt i verden.

Denne enorme oppgaven ble vedtatt av alle FN-medlemslandene, og nå har en ny kjempestudie undersøkt hvordan verden ligger an i forhold til HIV/Aids, tuberkulose og malaria.

Forskerne bak studien hevder at nedgangen i nye smittetilfeller har lagt til 20 millioner leveår i verden, basert på alle livene som sannsynligvis er spart på grunn av den reduserte smitten.

– Disse tallene er virkelig positive, og det viser at investeringene og behandlingen fungerer, sier Preben Aavitsland, lege og smittevernsekspert, til forskning.no.

– Mange mennesker lever på grunn av tiltakene som er satt inn for å bekjempe disse sykdommene.

HIV-smitte redusert med nesten en tredjedel

1997 og 2005 var de verste årene i HIV/Aids-historien. I 1997 nådde smitten sitt høyeste punkt, med nesten tre millioner nye tilfeller. 2005 var det dødeligste året, da opp mot to millioner mennesker døde av sykdommen.

Men siden 1997 har antall nye smittede minket med 2,7 prosent hvert år, og forskerne regner med at det var 1,8 millioner nye smittede og 1,3 millioner dødsfall i verden i fjor.

Selv om nye smittetilfeller og dødsfall går ned, øker fortsatt antallet folk som lever med HIV-diagnosen. Ifølge denne rapporten var tretti millioner mennesker HIV-positive i 2013.

– Jeg tror det skal være mulig å få antall nye smittede videre nedover, sier Aavitsland.

– Man vet hva som hjelper, men hvis vi skal få antall smittede ned til null, er vi avhengige av en vaksine, og det er nok dessverre langt fram.

Forskerne mener noen tiltak mot HIV og Aids har vært veldig suksessfulle, og peker spesielt på medisinsk behandling av smittede og behandling av mødre som ikke skal spre viruset videre til ufødte barn.

Preben Aavitsland tror vi blant annet må takke den mye utskjelte presidenten George W. Bush for noe av nedgangen.

Bush var initiativtaker til PEPFAR-programmet (President’s Emergency Plan for AIDS Relief), som hadde som mål å gjøre AIDS-medisiner mer tilgjengelig og rimeligere, hovedsakelig i Afrika.

– Da dette startet for 11 år siden, var det mange som tvilte på om dette var mulig, men man har klart å holde flere millioner i live ved hjelp av dette programmet.

– Han er kanskje kjent for å gjøre mye rart og dumt, men dette programmet er et minnesmerke etter hans presidentskap, sier Aavitsland.

Det er verdt å merke seg at den nye studien bruker andre estimater enn de man vanligvis forholder seg til, som er tallene til UNAIDS, AIDS-organet til FN.

For eksempel regner UNAIDS med at over 35 millioner mennesker lever med HIV i dag, mens denne studien, forfattet av en stor gruppe forskere ledet av Universitetet i Washington, har kommet fram til at det er 30 millioner.

– Denne forskningsgruppen har tradisjonelt hatt veldig bra resultater, sier Aavitsland.

– En underliggende bombe

Antall tuberkulosesmittede har også gått sakte, men sikkert nedover siden 2000. Mellom 2000 og 2013 regner forskerne med at antallet dødsfall har gått ned med 3,7 prosent i verden.

I 2013 var det 7,5 millioner mennesker som ble smittet, og 1,4 millioner døde av sykdommen.

Forskerne mener at tidligere og mer effektiv behandling har gjort at tuberkuloseinfeksjoner varer kortere enn før, men etter hvert som verdensbefolkningen blir eldre, vil det i framtiden bli flere infeksjoner og dødsfall av sykdommen.

– Kjernen i bekjempelsene av lungetuberkulose er å finne de som er syke, og behandle folk før de rekker å smitte andre, sier Aavitsland.

Landene med flest tuberkulose-dødsfall er alle i Afrika, sør for Sahara; Somalia, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan, Zambia og Mosambik.

Tuberkulose er spredd mer over hele verden, i motsetning til HIV, hvor de aller fleste tilfellene er i de Afrikanske landene som ligger sør for Sahara.

Samtidig er det også et underliggende faremoment med tuberkulosesmitte i verden, nemlig en variant av sykdommen som er motstandsdyktig mot medisiner.

Den nye studien tar ikke for seg spredningen av resistent tuberkulose, men Aavitsland bekrefter at det kan bli farlig.

– Resistent tuberkulose øker, og på sikt kan det bli en trussel. Det er grader av resistens, men behandlingstiden kan bli mye lengre, medisinene er dyrere og ikke lengre så effektive.

– I noen få tilfeller har man ikke medisiner som fungerer, og da må pasienten isoleres til man blir frisk eller dør.

Myggnett mot Malaria

Malaria har også hatt en nedgang, etter toppåret i 2002 hvor 232 millioner mennesker led av sykdommen. Som HIV, er Malaria konsentrert i Afrika sør for Sahara.

Siden år 2000 har de aller fleste land hatt nedgang i malariadødsfall, og i de sørlige, Afrikanske landene har barnedødsfall på grunn av malaria gått ned med 31,5 prosent siden 2004.

Flere tiltak har blitt satt i gang for å hindre spredningen av Malaria, blant annet har det blitt delt ut myggnett som er impregnert med insektmiddel.

– Dette er et veldig billig og effektivt tiltak, forteller Aavitsland.

I 2004 døde det 1,2 millioner mennesker av sykdommen, mens tallet var 855 000 i 2013.

– En importert epidemi

Preben Aavitsland mener også at det er i Norges interesse å bidra til arbeidet mot disse sykdommene, både fordi det er et edelt mål og bidrar til at land blir mer stabile, men også av praktiske årsaker.

– For eksempel den norske HIV-epidemien er en delvis importert epidemi, både fra innvandrere og turister som blir smittet i utlandet og tar det med seg tilbake.

Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet fra 2011 sto asylsøkere, flyktninger og familieinnvandrere for omtrent halvparten av alle nydiagnostiserte med HIV.
De aller fleste som får tuberkulose er også innvandrere eller barn av innvandrere.

Hvis antall syke går ned på verdensbasis, vil det også komme færre syke flyktninger, asylsøkere og familieinnvandrere til vestlige land.
Selv om tallene går nedover, mener Aavitsland det er ingen grunn til å hvile på laurbærene.

– Man kan få et inntrykk av at nå går det bra, så det vil ordne seg, sier Aavitsland.

– Det ordner seg ikke av seg selv, og vestlige land må opprettholde investeringene.

Disse investeringene og programmene er også avhengige av gode systemer i de landene som det skal investeres i, men Aavitsland tror den økonomiske utviklingen i flere Afrikanske land og India er såpass god at det vil ha en positiv innvirkning på forebyggings- og behandlingsarbeidet.

Referanser:

Global, regional, and national incidence and mortality for HIV, tuberculosis, and malaria during 1990—2013: a systematic analysis for the Global Burden of Disease Study 2013, doi:10.1016/S0140-6736(14)60844-8, The Lancet, Early Online Publication, 22 July 2014

En helhetlig integreringspolitikk, Stortingsmelding.

Årsstatistikk 2013, Tuberkulose, Folkehelseinstituttet

UNAIDS

24 Jul 2014

pass på ørene dine på festival i sommer

Sommertid er festivaltid. I år som i fjor strømmer tusenvis av oss til Øya, Hove, Roskilde og Pstereo for å nyte stemninga og musikken.

Men hva skjer egentlig med ørene våre når vi står midt i larmen?

Forsker og akustiker Tron Vedul Tronstad er blant dem som er over gjennomsnittet opptatt av hva som skjer med øret når vi utsetter det for støy og høye lyder.

Målet med forskningen hans er å avdekke hva som faktisk gir hørselsskade. I fjor var han på plass med sitt måleutstyr under UKA-festivalen i Trondheim. I sommer samler han data ved to musikkfestivaler.

Nylig var han på Hovefestivalen utenfor Arendal, og i august står Øyafestivalen i Oslo for tur. Og det er deltakerne som er forskningsobjekter.

Bomull i ørene?

Utstyrt med små, men supersensitive mikrofoner festet på skuldrene, blir et knippe festivaldeltakere sendt ut på oppdrag: Jobben er å overvære konsertene, og å levere utstyret til avlesning i en bobil etterpå.

I tillegg skal de gjennomføre hørselstester både før og etter konsertene.

Informasjonen fra eksperimentet vil vise hvordan øret faktisk reagerer på denne type eksponering. Flere dager med konserter, som det er på disse festivalene, kan gjøre at hørselen ikke klarer å restituere seg helt.

Dette kan føre til større hørselsendringer enn bare én konsert.

– De fleste har opplevd følelsen av å ha “bomull i ørene” etter konserter. Disse dottene er egentlig en midlertidig hørselsendring som går bort hvis man lar hørselen hvile etterpå, sier Tron Vedul Tronstad.

– Spørsmålet er om mengden bomull kan bli større hvis man ikke lar hørselen hvile helt før man eksponerer den igjen.

Følger festivaldeltakerne

Forhåpentligvis klarer hørselen fortsatt å kvitte seg med all bomullen, men det kan ta lengre tid.

Dette skal forskerne får klarhet i ved å følge festivaldeltakere tett med eksponerings- og hørselsmålinger.

Etter at festivalsommeren er over og høstsemesterets alvor har begynt å innta Skole-Norge kommer studiedeltakerne igjen til å bli hørselstestet for å se om hørselen har tatt permanent skade av festivallivet.

– Men vi forventer ikke å finne noen permanente skader, legger han til.

Døende gresshopper

– Men hvorfor er du så interessert i hvordan ørene våre har det på en konsert som ikke varer mer enn et par timer?

– Det vi vet er at vi faktisk skades av høy lyd, men ikke hvordan dette skjer. I jakten på mer kunnskap om det har vi gjort målinger av hørselen til 13 funksjonærer før og etter alle konsertene under UKA i Trondheim fjor, sier forskeren.

– Det vi så er at hørselen til alle påvirkes i negativ retning, men at det er snakk om midlertidige skader. De fleste fikk bare dotter i ørene etter konsertene.

Noe som bekymrer forskerne mest er imidlertid ikke konserter alene, men ungdommens musikk- og dataspillvaner.

Mange går konstant med lyd på ørene. I dag vet vi for lite om hva det gjør med hørselen vår.

– Det blir jo sagt at når vi blir eldre dør gresshoppene – underforstått at vi ikke lenger klarer å høre lyden av dem. Det vi er redde for er at gresshoppene skal dø før tida, som et resultat av våre moderne musikk- og lydvaner, sier Tronstad.

– Det vi ser at stadig flere får skader som for eksempel tinnitus – som best er kjent som øresus.

Tinnitus oppleves som en konstant pipelyd i øregangen. Men lyden er ikke reell. Det er rett og slett nervene som spiller hjernen et puss: De fyrer av signaler som hjernen oppfatter som lyd, forklarer Tronstad.

En generasjon av hørselsskadde?

Med hørselsskader følger store kostnader, både for de som rammes og for samfunnet. Faktisk så er samfunnskostnadene forbundet med støy og hørselsskader beregnet til ni milliarder kroner per år, ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Derfor er det er nødvendig å forske mer på hva vi faktisk tåler av lyd, mener Tronstad.

–Er retningslinjene som i dag brukes i arbeidsmiljøsammenheng gode nok? Hvorfor er det store individuelle forskjeller på hva vi tåler eller ikke? Og kan vi gjøre noe for å forebygge eller bidra til raskere restitusjon, etter å ha blitt utsatt for høy lyd?, spør forskeren.

Øret er til en viss grad som en muskel. Det kan reparere seg selv om det får hvile. Såfremt lydeksponeringen ikke har vært så kraftig at skaden blir permanent.

Skjer det, må vi leve med skaden livet ut.

Vi vet også at lyd påvirker øret selv om den ikke er høy. Jevn lyd over lang tid kan være like skadelig som høy lyd i kort tid, forklarer Tronstad og legger til at amerikanske forskere nå jobber med å utvikle kosttilskudd som skal hjelpe til med restitusjon og forebygging.

Marsvin på superdiett

Ved University of Florida er et knippe forskere opptatt med å teste ut om enkelte typer antioksidanter har gunstig påvirking på hørsel. Så langt har de gjort forsøk med marsvin som virker lovende, og nå er de i gang med forsøk på mennesker.

– Uansett vil aldri kosttilskudd kunne hindre skader som oppstår av ekstrem lyd-påvirkning. Men i framtida kan vi kanskje kjøpe konsertpotetgull tilsatt stoffer som skal virke positivt på de ørsmå hårcellene i sneglehuset innerst i øret for å både forebygge og lette restitusjon, sier Tron med et glis.

Selv har han planer om å få inn spørsmål om kosthold og hørselsskader i den nye helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag ( HUNT 4) for å vite mer om nettopp sammenhengen mellom mat og hørselsskader. En tur til forskerne i Florida står også på arbeidslista.

Stress øker faren for skade

Noe forskerne vet kan øke faren for skade på øret, er stress. Når kroppen utsettes for stress øker kroppen produksjonen av såkalte frie radikaler. Dette er molekyler som kan skade cellene i kroppen og som også er knyttet til hørselsskade.

Dette tror forskerne kan gjør at høy lyd kan oppleves forskjellig, og gi ulik skade.

– Om man er på en konsert og er avslappet og nyter musikken, ser det ut til at vi tåler mer enn om vi utsettes for samme lydnivå i form av uønsket høy lyd, forklarer forskeren.

Så når du rusler nynnende ut i sommernatta etter en fantastisk festivalopplevelse og jakten på et nachspiel, er det en viss sannsynlighet for at Tron Vedul Tronstad setter kursen en helt annen vei: Til laben – med ferske lyd-data fra festivalsommeren.

23 Jul 2014

slik svømmer bakterien

Mange bakterier er utstyrt med flageller, små propell-aktige haler som trekker eller skyver bakterien fremover i vannet.

Det har lenge vært trodd at det bare er disse propellene som står for svømmetakene, mens resten av bakteriekroppen henger etter.

Men nye opptak viser at i hvert fall én type bakterieart bruker hele kroppen til å skyve seg fremover i en slags spiralformet linje gjennom vannet.

Avslørt på film

Det vet vi nå, takket være sofistikert mikroskop-teknologi, som tillot forskere å videodokumentere en detaljert oversikt over bakteriens svømmetur.

Man kan nemlig ikke bare bruke vanlige mikroskop når man skal studere bakteriens svømmeteknikk, siden bakteriens raske tak gjør at den forsvinner fra synsfeltet i løpet av et øyeblikk.

Derfor utviklet forskere ved Brown University et mikroskop med muligheten til å følge bakterienes hurtige bevegelser.

Dermed kunne forskerne følge én enkelt bakteriecelle mens den svømte rundt under mikroskopets åsyn.

Bønneformet og svømmedyktig

Den utvalgte enkeltbakterien for dette forsøket var Caulobacter crescentus, en bønneformet bakterie. Den svømmer både forover og bakover, alt ettersom hvordan den posisjonerer propellene sine.

Resultatet fra forsøket overrasket forskerne som stod i den andre enden av mikroskopet.

- Det første resultatet, som vi ikke trodde på i starten, viste at bakterien gikk raskere forover enn den gikk bakover, sier Kenny Breuer i en pressemelding.

- Vi trodde ikke på det, fordi fysikken sier oss at det burde være nøyaktig det samme forover som bakover. Så vi spurte oss selv, “hvordan er dette mulig?” Det var da vi valgte å se nærmere på den, fortsetter han.

Mer kraft fremover

En nærmere titt viste at bakterien tok seg gjennom vannet som om den bevegde seg gjennom en spiralformet tube. Spiralen ble mindre tydelig når den svømte baklengs.

Derfor konkluderte forskerne at bevegelsen fremover hadde mer fremdrift på grunn av måten den brukte kroppen på. Altså er ikke kroppen bare dødvekt når bakterien legger ut på svømmetur.

- Vi sitter igjen med store spørsmål rundt hvorfor visse arter har visse celle-former. Dette kan lede til noen gode svar, forteller Breuer. 

23 Jul 2014

blir gravide, men røyker videre

Det er ingen tvil om at mors røyking er svært uheldig for fosteret. Mange av de tusenvis av stoffene i røyken kan påvirke det. Og i tillegg binder karbonmonoksid seg til de røde blodcellene slik at fosteret får lite oksygen og dårlige vekstvilkår.

Forskning viser at sigarettene øker risikoen for både spontanabort, misdannelser, lav fødselsvekt, pusteproblemer og for tidlig fødsel.

Likevel viser en ny norsk studie at 26 prosent av europeiske kvinner som røkte fra før, fortsetter å røyke under svangerskapet.

Spurte 8000 kvinner

Studien er bygd på svarene til over 8000 gravide kvinner som har fylt inn en nettbasert, anonym spørreundersøkelse. Damene var fra 15 ulike land i Europa.

Og forskjellene var store, både når det gjaldt hvor mange i befolkningen som brukte sigaretter til vanlig og hva de gjorde under graviditeten.

Ifølge undersøkelsen røkte for eksempel halvparten av alle kvinner i Kroatia daglig eller av og til, og nesten 20 prosent av alle kvinner røkte mens de var gravide. På Island var det også mange damer som røkte før graviditeten – hele 41 prosent – men her var det bare fire prosent som røkte under svangerskapet.

I Norge røkte nær 34 prosent av alle kvinner fast eller innimellom, mens nesten sju prosent gjorde det samme mens de var gravide.

– Urovekkende

Resultatene er ikke helt uventede, og i flere land var andelen gravide røykere relativt lav. Men det samlede antallet europeiske kvinner som røkte i svangerskapet er likevel urovekkende stort, mener forskerne. 

– Dette er et rødt flagg. En viktig påminnelse om at svært mange tusen barn blir utsatt for tobakk i mors mage. Dette er fortsatt er et stort problem i Europa, sier Janne Smedberg fra Universitetet i Oslo, som har gjort analysene i studien.

Lav utdannelse

Siden undersøkelsen omfattet kvinner fra 15 ulike land, kunne Smedberg og kollegaene sammenligne forholdene i ulike deler av Europa.

Resultatene blant gravide speiler i stor grad det generelle røykemønster blant kvinner i de ulike landene. I mange av de nordeuropeiske landene har antall røykere gått ned, og antallet røykende gravide er ganske lavt. I østeuropeiske land er røyking derimot langt vanligere, også under svangerskapet.

Det er imidlertid flere fellesnevnere mellom de gravide røykerne i hele Europa, sier Smedberg.

– De har typisk lav utdannelse. Mange lever alene, men det er også en relativt høy andel hjemmeværende kvinner blant dem som røyker i svangerskapet. Ofte har de barn fra før, sier hun.

– Mange av disse kvinnene har lav evne til å forstå helseinformasjon. I tillegg er svangerskapene oftere ikke planlagte, og færre tar folsyretabletter, som vi vet forebygger alvorlige misdannelser hos fosteret.

Mer akseptert noen steder

Smedberg og kollegaene har ikke forsket på hvorfor noen vordende mødre velger å ikke stumpe røyken, men de har flere forslag til hvilke årsaker som kan spille inn. 

I noen land er det kanskje ikke like stort fokus på farene ved å røyke i svangerskapet som i Norge, sier professor Hedvig Nordeng fra Universitetet i Oslo, som er hovedansvarlig for undersøkelsen.

– I Norge har helsemyndighetene satset stort på røykesluttkampanjer spesielt rettet mot gravide, og generelt er det lite akseptert i befolkningen å røyke hvis du er gravid.

Men det kan være kulturelle forskjeller mellom Nord-Europa og Øst-Europa i hvor akseptert det er å røyke med svulmende mage.

– Hvis moren din sier at hun røkte med deg i magen, at det gikk helt fint og at det sikkert ikke er så farlig, så kan det prege holdningene dine. Du lytter gjerne til dem du stoler på, sier Nordeng.

En lignende mekanisme kan virke inn for flerbarnsmødrene som fortsetter å røyke under svangerskapene. 

– Kanskje røkte de under en tidligere graviditet og opplevde å få et friskt barn. Da føler de kanskje at forskningen som viser at tobakk er skadelig, er motbevist, sier Smedberg.

Vanskelig livssituasjon

En annen mulighet er at informasjonen fra helsemyndighetene kan bli for komplisert.

Blir det for mange tall, navn på kjemiske stoffer og abstrakte begreper som «risiko», kan det være vanskelig å ta opplysningene inn over seg.

Dessuten er det svært viktig å ta livssituasjonen til disse kvinnene med i betraktningen, mener Smedberg.

– Kanskje er de i en så sårbar situasjon at røyking ikke fortoner seg som så viktig. Opplever de mye stress, kan det også bli enda vanskeligere å gi slipp på vaner som røyking, sier forskeren, som i tillegg påpeker at helsepersonell skal være forsiktige med moralisering.

– Når man går til jordmor under svangerskapet, er fokuset på barnets helse. Innrømmer mamma da at hun røyker, blir mamma den slemme, selv om hun ønsker å slutte.

– Noen mener at det da er bedre å fokusere på mor og på det positive: Jeg forstår at det er vanskelig, men hva kan vi gjøre for å hjelpe deg å slutte, og å fortsette å være ikke-røyker etter svangerskapet? Dette skal vi klare!

Det er imidlertid viktig at vi tar tak i problemene både på et individuelt og på et overordnet nivå, mener forskerne.

– Bør ha felles europeisk innsats

– Europeiske helsemyndigheter bør ha et samlet fokus på røykeslutt i svangerskapet. De bør se på erfaringer med hva som virker og ikke, og lage en felles plan for hele Europa, med særlig fokus på landene der røyking i svangerskapet er vanlig, sier Nordeng.

Hun tror tallene fra spørreundersøkelsen er relativt representative for befolkningen av gravide kvinner. I hvert fall i de landene der folk flest har god tilgang til internett.

– Det at undersøkelsen er anonym, gjør det lettere for kvinnene å svare sant på om de røyker eller ikke.

– Riktignok er dette en nettbasert undersøkelse. I Norge vet vi at 99 prosent av kvinner i fruktbar alder har tilgang til internett. Men i noen østeuropeiske land er det nok den ressurssterke delen av befolkningen som har tilgang og kan svare.

Derfor har forskerne sammenlignet informasjonen om alder, utdanning og andre faktorer knyttet til kvinnene i spørreundersøkelsen, med nasjonal fødselsstatistikk fra de ulike landene. Slik kunne de kontrollere om utvalget i studien speilet hele befolkningen i landene.

– Og det gjør det, i det store og hele, med unntak av at de som svarer har litt høyere utdanning enn gjennomsnittet, sier Nordeng.

Når man tar med i betraktningen at de med høyere utdanning sjeldnere røyker i svangerskapet, er det grunn til å tro at røyketallene fra undersøkelsen i hvert fall ikke er for høye.

Kanskje er det til og med flere gravide som røyker i virkeligheten.

– Med de strenge røykelovene i mange land kan man kanskje få inntrykk av at røyking i svangerskapet ikke lenger er et problem, sier Smedberg.

– Men det er det.

Referanse:

J. Smedberg, A. Lupattelli, A. C. Mårdby & H. Nordeng, Characteristics of women who continue smoking during pregnancy: a cross-sectional study of pregnant women and new mothers in 15 European countries, BMC Pregnancy and Childbirth 2014, 14:213.
 

21 Jul 2014

spiser mer søtt når vi tror at vi trener

Har du noen gang tenkt at du fortjener en belønning etter trening? Gjerne noe søtt å spise? Du har jo svettet bort kalorier, gjort en innsats?

Noen av oss spiser mer søtsaker etter trening nettopp fordi vi vil belønne oss selv.

Det tror i hvert fall forskerne bak en ny studie at kan være én av årsakene til at mange har problemer med vekten selv om de trener.

Forskerne ville undersøke om det kunne hjelpe å tenke på fysisk aktivitet som noe annet enn trening. Dersom folk ikke tenker over at de trener, trenger de kanskje heller ikke belønning for strevet?

Grådigere på godteriet

To eksperimenter ble satt i gang.

De amerikanske deltakerne ble delt inn i to grupper som skulle gå en runde på 1,2 kilometer, og bruke 30 minutter.

I det ene eksperimentet fikk én gruppe vite at de skulle gå runden for å høre på musikk, mens den andre gruppa fikk beskjed om at dette var en treningsøkt.

Etterpå spiste de lunsj hver for seg mens de så på TV.

Forskerne veide i all hemmelighet maten deres før og etter, for å se hvor mye de spiste.

Og ganske riktig: De som trodde de var på treningstur, spiste 35 prosent mer kalorier, i form av sjokoladepudding til dessert, enn de som hadde hørt på musikk.

I det andre eksperimentet gikk deltakerne rett på godteriet uten lunsj. Her forsynte de som tilsynelatende hadde trent, seg med dobbelt så mange kalorier i form av sjokolade som de som hadde fått beskjed om å gå på sightseeing.

Gøy på tur?

Det var først da de kom til desserten at forskjellene viste seg. De som hadde tenkt trening, spiste nemlig ikke mer av hovedretten enn de som trodde de hadde drevet med noe annet.

Det kan dermed se ut til at det er søt belønning som gjelder.

Forskerne mener folk kan kontrollere suget etter søtsaker ved å distrahere seg selv under trening, og oppfordrer alle til å høre på musikk, se en film eller snakke i telefonen mens de trener.

Det gjelder å ha det gøy når du trener, skriver de, og mener å finne støtte for det i studien sin.

Forskerne spurte deltakerne etter øvelsen hvordan humøret var. Men det var ikke veldig mye bedre hos dem som hadde fått vite at de gikk tur i stedet for å trene.

På en skala fra én til ni svarte de som hadde tenkt trening at humøret lå litt over sju, mens de andre svarte litt under åtte. De som bare hadde gått tur, likte også øvelsen litt bedre enn de som trodde de hadde trent.

Spesiell gruppe

Studien tok bare for seg en liten gruppe administrativt ansatte ved et universitet i USA. Det vil si at den ikke nødvendigvis kan si noe om folk flest. Studien sier heller ikke noe om hva slags forhold deltakerne hadde til mat i forkant.

De to eksperimentene tok for seg henholdsvis 56 og 46 ansatte med gjennomsnittsalder midt i 40-årene, stort sett kvinner. I den ene studien hadde under halvparten normal kroppsmasseindeks, i den andre sju av ti.

Ifølge forskerne selv er de ganske alene om å undersøke sammenhengen mellom oppfatningen av fysisk aktivitet og matinntak.

Annen forskning gir helt andre forklaringer på hvorfor det er vanskelig å gå ned i vekt, tross trening.

Referanse:

Werle, C., m.fl.: Is it fun or exercise? The framing of physical activity biases subsequent snacking. Marketing Letters, mai 2014.

21 Jul 2014

bakterier gir hverandre jerneføde

Den er nådeløs mot oss, men tar seg av sine egne.

Haemophilus influenzae er en luftveisbakterie som er årsak til en rekke sykdommer, inkludert bronkitt og ørebetennelse, og kan i ekstreme tilfeller forårsake blodforgiftning. Nå har svensk forskning vist at bakteriene hjelper hverandre å overleve ved å etterfylle jern hvis nabo-bakterier er i ferd med å gå tomme.

Trenger jern for å overleve

Som alle andre trenger bakterier jern for å overleve, men det er ikke lett å få tak på i menneskekroppen. En mulighet er å fange det opp fra proteiner som sirkulerer i blodet – men det er lettere sagt enn gjort.

– Jernet er hardt bundet i kroppen, men bakteriene forsøker på forskjellig vis å få tak på det, sier Kristian Riesbeck, overlege og professor ved Lunds universitet.

Tidligere forskning har avdekket et av knepene: bakterien har en form som klaffer med formen til bestemte proteiner i blodet, som dermed festes til bakterien.

Gir jernet

Nå har Riesbeck og kolleger gjennom laboratorieanalyser påvist at bakteriene ikke bare tar opp jern fra proteinene for eget bruk, men faktisk overfører en del av jernoverskuddet til andre Haemophilus-bakterier i nærheten som har lavt jernnivå.

– Ved bruk av et spesielt protein kan Haemophilus-bakteriene fôre hverandre med jern og dermed hjelpe til å overleve i menneskekroppen, sier Riesbeck i en pressemelding. – At bakteriene kan samarbeide på denne måten er en ny oppdagelse som påvirker utviklingen av vaksiner og behandlinger.

Bruker protein som jern-reservoar

Haemophilus influenzae-bakteriene binder jern til det såkalte «protein E». Den spesielle strukturen til protein E gjør det mulig å benytte det som et jern-reservoar, påpeker forskerne.

– Så langt vi vet er dette første gang det er påvist at H. influenzae kan dele hemin (den jernholdige komponenten i blodet) via et protein på utsiden av yttermembranen, skriver de i rapporten.

Potensiell vaksine

Funnene tyder på at protein E er svært viktig for bakterien – og en potensielt effektiv vaksine, påpeker doktorand Tamim Al Jubair i den samme forskergruppa.

– Protein E er en sterk kandidat som vaksine mot infeksjoner som ofte rammer pasienter med kols (kronisk obstruktiv lungesykdom), og er nå i klinisk utprøvning, opplyser han.

Forskerne planlegger nå også å teste om andre bakterier, som for eksempel pneumokokker, benytter seg av protein E i overføring av jern. Sammen med Haemophilus er pneumokokker de vanligste bakteriene i luftveisinfeksjoner.

Referanse:

Al Jubair m.fl.: Haemophilus influenzae stores and distributes hemin by using Protein E, Journal of Medical Microbiology 2014, doi: 10.1016/j.ijmm.2014.04.015. Sammendrag

21 Jul 2014

hjernens «gledesstoff» gir marihuana-misbrukere angst

Det føles herlig når vi spiser yndlingsisen, er sammen med kjæresten eller løper en tur. Det er fordi det frigjøres masse dopamin i hjernen.

Det samme skjer hvis man bruker sentralstimulerende stoffer. Kokain, amfetamin og ecstasy virker oppkvikkende, og forskningen har vist at man blir utadvendt når man tar disse stoffene. Det skyldes alt dopaminet i hjernen.

En studie som nettopp er publisert i tidsskriftet PNAS, viser at marihuanamisbrukere reagerer markant annerledes på dopamin. Det påvirket både atferden deres og lysten til å bruke mer stoff.

Forskerne bak prosjektet mener at debatten om legalisering av cannabis gjør det nødvendig å undersøke hvordan det påvirker hjernen. For selv om det er mange som i dag bruker hasj og marihuana, vet ikke forskerne hvilken effekt det har på hjernen.

Det er første gang forskere har utført en så omfattende undersøkelse av hvordan dopamin påvirker nettopp denne gruppen.

Blir stressede og redde

I den nye studien viste forskerne at marihuanamisbrukere ikke ble like påvirket av dopamin som kontrollgruppen. De ble ikke utadvendte og glade, men derimot rastløse, redde, stressede og irritable.

Belønningssenteret i hjernen ble heller ikke stimulert på samme måte, men avhengigheten av hasj ble økt.

Forskerne testet 24 misbrukere og 24 kontrollpersoner. De bruker bevisst uttrykket «misbruk» (abuse), og ikke «bruk»: De 24 misbrukerne ligger innenfor diagnosehåndbokens definisjoner av misbruk eller avhengighet.

Begge gruppene fikk stoffet ritalin, som brukes til pasienter med ADHD. Det har omtrent den samme effekten som kokain, som øker nivået av dopamin i hjernen.

Misbruk reduserer effekten

Albert Gjedde, som leder Institutt for nevrovitenskap og farmakologi ved Københavns Universitet, mener resultatene stemmer med den kunnskapen forskerne har om stoffmisbrukere.

– Det er en nedsatt dopamineffekt hos stoffmisbrukere generelt. Det nye i studien er at det er marihuanamisbrukere man har undersøkt, sier Gjedde.

– De blir ikke like påvirket av dopamin fordi stoffmisbruket har ført til en reduksjon av hjernens produksjon av dette stoffet. Stoffmisbrukere må bruke mer og mer av stoffet for å oppnå samme høye dopaminnivå som andre, sier han.

– Jo mer avhengige vi er, jo mer skal det til for å få den ønskede virkningen av dopamin. Det gjelder også for folk som er avhengige av andre ting, som mat, sex eller opplevelser som utløser mye dopamin. 

Referanse:

Nora D. Volkow, Gene-Jack Wang, Frank Telang, Joanna S. Fowler, David Alexoff, Jean Logan, Millard Jayne, Christopher Wong, Dardo Tomasi, Decreased dopamine brain reactivity in marijuana abusers is associated with negative emotionality and addiction severity, PNAS (2014), doi: 10.1073/pnas.1411228111

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

20 Jul 2014