Daily Archives: July 17, 2014

foreldre har godt av at barna går i terapi

Når et barn opplever noe traumatisk, påvirker det foreldrene. Men det gjør behandlingen etterpå, også. I en ny studie viser forskerne hvordan foreldre reagerer følelsesmessig på behandlingen som barna får.

Urolige foreldre

Det viser seg at foreldrene blir mindre stressede og urolige når barna går til terapi. Og det er helt uavhenging av hva slags terapi barnet faktisk får. 

Psykolog og forsker Tonje Holt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) forteller at foreldre blir både urolige, stressede og opprørte når barna har opplevd traumatiske hendelser.

– Også tristhet, skyld og skam er fremtredende, sier Holt.

Forskjellig behandling

135 foreldre ble spurt om følelsesmessige reaksjoner og depressive plager ved tre behandlingstidspunkt; før behandlingen av barna startet, underveis i behandlingen, og etter at behandlingen var avsluttet.

Dataene er hentet fra en stor undersøkelse om behandling, der 156 barn og ungdom mellom 10 og 18 år var med. Barna har enten fått en traumespesifikk behandlingsmetode som kalles traumefokusert kognitiv atferdsterapi, eller den vanlige behandlingen som barne- og ungdomspsykiatrien gir.

I traumefokusert kognitiv atferdsterapi skal barna, sammen med foreldrene, lære hvordan de kan redusere stress og bearbeide tanker og følelser knyttet til traumehendelsen.

Barna og ungdommene i utvalget hadde opplevd ulike typer traumer, blant annet vold i familien og seksuelle overgrep.

Les også: Hvert fjerde voldsutsatte barn utvikler posttraumatisk stress

Uavhengig av metode

Forskerne fant at foreldrene ble bedre når barna kom i behandling, uavhengig av hvilken behandlingstype barna fikk.

Flere av barna ble bedre når de fikk traumefokusert kognitiv atferdsterapi enn når de gikk til vanlig behanling. 

Det ble også undersøkt om foreldres bedring kunne forklare hvorfor traumefokusert kognitiv atferdsterapi hadde bedre effekt på barnas traumerelaterte plager enn det behandlingen som vanligvis ble tilbudt ved klinikkene hadde.

Foreldres bedring kunne delvis forklare behandlingseffekten i barnas depressive plager, men ikke i barnas posttraumatiske plager.

Få holdepunkter

– Det at foreldre opplever en reduksjon i egne reaksjoner, kan altså hjelpe mot barnas depresjon, men i dette utvalget er det få holdepunkter for at det hjelper mot barnas posttraumatiske stressplager, sier Holt.

Hun mener derfor det er viktig å undersøke nærmere om det kan være annet som skal til for å bedre barnas posttraumatiske plager.

– Det er også viktig å undersøke nærmere hva det er, mer spesifikt, som gjør at foreldre har effekt av behandlingen som barna får, understreker Holt.

Referanse:

Tonje Holt, Tine Jensen og Tore Wentzel-Larsen: The change and the mediating role of parental emotional reactions and depression in the treatment of traumatized youth: results from a randomized controlled study,  Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health vol 8. April 2014.

17 Jul 2014

astma begynner før fødselen

Det er over 20 år siden Karin C. Lødrup Carlsen og kollegaene hennes gjorde de første målingene av lungefunksjonen til spedbarn, bare et par dager etter fødselen.

I løpet av 1992 hadde forskerne samlet inn data fra hele 800 små nurk. Igjennom de neste tiåra ble disse barna fulgt opp og undersøkt to ganger til. Og i dag kan observasjonene fortelle oss noe oppsiktsvekkende:

Noen av barna hadde spesielt dårlig lungefunksjon allerede da de var nyfødte. Og disse barna har hatt mye høyere risiko for å utvikle en kombinasjon av astma, høysnue og atopisk eksem, sammenlignet med resten av ungene.

Mye tyder altså på at problemene hos denne spesielle gruppa av barn hadde startet allerede før fødselen. Men sykdommene så ikke ut til å være drevet av en underliggende allergi, slik man gjerne har tenkt seg.

Disse resultatene kan etter hvert gi oss nye måter å forebygge astma, høysnue og eksem på, mener Karin Lødrup Carlsen fra Universitetet i Oslo, som har ledet studien.

Glemte høysnue og eksem

Det er ingen overraskelse at dårlig lungefunksjon henger sammen med astma. Flere undersøkelser har vist at redusert lungefunksjon i barndommen er koblet til utvikling av denne sykdommen.

Men vi skjønner ikke hvorfor.

Tidligere har forskerne ofte forsøkt å forstå astma ved å studere ulike grupper astmapasienter, inndelt etter hvordan sykdommen artet seg: Var den forbigående? Var den tydelig? Startet symptomene tidlig?

Men Lødrup Carlsen tror fokuset kan ha vært for ensidig på selve astmaen. Hun og kollegaene bestemte seg for å lete et annet sted.

– Vi som behandler pasienter med astma, ser at denne luftveislidelsen ofte opptrer sammen med to andre plager: Høysnue og atopisk eksem.

Det er forsket mye på disse tilleggssykdommene også, men det har ikke vært så stor interesse for sammenhengen mellom dem og astma.

Men da Lødrup Carlsen og kollegaene begynte å se på lungefunksjonen hos de oppvoksende barna, sammen med kombinasjoner av astma, høysnue og eksem, dukket altså et eiendommelig bilde opp.

Trippelsykdom

Det viste seg at barna som utviklet bare astma eller astma og én av de andre sykdommene, hadde noe redusert lungefunksjon ved fødselen og i de senere målingene, sammenlignet med barna som aldri fikk astma. Men det var ingen forskjell mellom gruppene med ulike sykdomskombinasjoner.

Det var derimot én gruppe som bestemt skilte seg ut: Barna som utviklet både astma, høysnue og atopisk eksem, hadde markert redusert lungefunksjon både ved fødselen og senere.

– Vi har funnet en undergruppe som vi må jobbe mye mer med å forstå, sier Lødrup Carlsen.

– Det er noe spesielt med denne gruppa, som kan peke mot en felles årsak som ligger bak alle de tre sykdommene.

Foreløpig vet forskerne lite om hva denne bakenforliggende årsaken kan være. Men det er lite sannsynlig at det dreier seg om allergi.

– Tidligere har man trodd at det er allergi som driver både astma, høysnue og eksem. Men nå viser både vår undersøkelse og annen forskning at allergi bidrar, men kan være mindre sentral enn man har trodd.

I mors liv

Barna med alle tre sykdommer hadde markert dårligere lungefunksjon allerede ved fødselen.

Dette tyder på at problemene begynner å utvikle seg på fosterstadiet. Det er grunn til å tro at miljøpåvirkning under graviditeten kan spille en viktig rolle, mener Lødrup Carlsen.

– Arveanlegg har noe å si, men mindre enn man skulle tro. Derimot tror vi at miljøet og måten det påvirker genene til fosteret på, kan spille en stor rolle. 

Forskerne vil nå jobbe videre for nettopp å finne ut mer om hvordan miljøet i kan påvirke fosteret. Håpet er å få mer kunnskap om hvordan vi kan forebygge både astma, høysnue og eksem.

Om bare ti år vil vi vite mye mer om hvorvidt gravide og helsepersonell kan gjøre noe for å påvirke risikoen for disse sykdommene under svangerskapet, tror Lødrup Carlsen.

Hun er imidlertid svært klar på at mødre med astmabarn ikke kan klandres for ungenes sykdom.

Ikke mammas feil

– Det er ikke mødrenes feil. Foreløpig vet vi lite om hva som kan forebygge eller øke risikoen for sykdom.  

– Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at gravide absolutt ikke må røyke. Vi vet at røyking er forbundet med både dårligere lungefunksjon og risiko for mange sykdommer.

Men Lødrup Carlsen advarer mot å følge diverse råd som florerer på forum og i medier.

– Gravide kvinner bør ikke gå på noen spesiell diett for å unngå at barnet får astma og allergi – det har ingen effekt.

Det har heller ikke noen betydning om man har kjæledyr i huset eller ikke.

– Lev et normalt, godt og rikt liv uten fanatisme hverken i den ene eller andre retningen, råder hun.

Referanse:

K. C. Lødrup Carlsen, P. Mowinckel, V. Hovland, G. Håland, A. Riiser, K. H. Carlsen, Lung function trajectories from birth through puberty reflect asthma phenotypes with allergic comorbidity, Journal of Allergy and Clinical Immunology, 3. juli 2014.

 

17 Jul 2014

prøver overdose-selvmord – får enda mer piller etterpå

Det er funnet i en fersk studie fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Bergen. Forskerne har undersøkt pasienter som ble innlagt med selvpåført forgiftning ved utvalgte norske sykehus.

Ved hjelp av opplysninger fra det norske reseptregisteret har de undersøkt hvor store mengder reseptbelagte medisiner pasientene hentet ut i tiden før og etter selvmordsforsøket.

Overraskende nok viste det seg at pasientenes medisintilgang, som allerede var høy i utgangspunktet, ble enda høyere etter at de hadde forsøkt å ta livet sitt med medisiner, uavhengig av om medikamentene var mot mentale eller fysiske lidelser.

Sstudien er publisert i tidsskriftet Plos One og ble gjennomført i samarbeid med forskere fra Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oxford i Storbritannia.

Medisiner er både hjelp og risiko

‒ Det er velkjent innen selvmordsforskning at mennesker som befinner seg i en akutt suicidal krise, har økt risiko for selvmord eller selvmordsforsøk hvis de har enkel tilgang til midler å gjøre det med, som for eksempel medikamenter, sier forsker Bergljot Gjelsvik.

Utskriving av medisiner, både for mentale og fysiske lidelser, har økt dramatisk de siste tiårene. Forskerne var derfor interessert i å finne ut mer om hvordan dette hang sammen. 

‒ Medikamenter har den iboende tvetydigheten at de er ment å hjelpe, og samtidig kan brukes til selvskading og selvmord, sier Gjelsvik.

Hun har i en tidligere studie funnet at når pasienter legges inn på sykehus med selvpåførte forgiftninger, så har de som oftest tatt medikamenter som de har fått forskrevet av lege.

Forventet nedgang

Av de som legges inn på sykehus etter selvmordsforsøk, har omtrent 90 prosent forsøkt å forgifte seg selv.

Derfor er det lett å tenke seg at mindre tilgang til medikamenter, også kan forhindre selvmord. Risikoen for nye forgiftninger i tiden etter episoden, er høy.

Forskerne forventet derfor en nedgang i tilgangen til reseptbelagte medikamenter etter innleggelsen.

Isteden fant de altså at pasientene fikk tilgang til enda mer medikamenter etter selvmordsforsøket. Denne pasientgruppen har i utgangspunktet tilgang til mye mer medikamenter enn befolkningen for øvrig.

Forskerne vet ikke hvorfor disse pasientene får mer medikamenter etter forgiftningsepisoden, men kan tenke seg flere mulige årsaker.

‒ Det kan tenkes at sykehusinnleggelsen har fungert som et varsko til legen om at pasienten har lidelser som ikke er oppdaget tidligere, og derfor behøver mer medisiner. I så fall kan økningen faktisk bety at de får bedre oppfølging enn før, sier Gjelsvik.

‒ Men vi så en økning både i medikamenter mot psykiske plager og mot fysiske plager, og vi tror ikke det er sannsynlig at pasientene plutselig skulle få betydelig flere fysiske plager etter innleggelsen enn før.

Komplekse helseproblemer

Fra før vet man at pasienter som står i fare for å forsøke å begå selvmord, generelt har dårligere helse enn resten av befolkningen.

Men forskerne vet for lite om hvordan pasientens oppfatning og tanker omkring egen helse, henger sammen med legens beslutning om å skrive ut medikamenter.

‒ Legen vil antakelig gjerne gjøre noe for pasienten, og hva slags virkemidler har hun til rådighet? Et opplagt tiltak er å skrive ut medikamenter, sier Gjelsvik.

Hun ønsker ikke en forenklet debatt for og imot forskriving av medisiner til denne gruppen. Det er ifølge henne liten tvil om at tilgang på mange medikamenter har stor nytte for mange med komplekse helsetilstander.

‒ Men hvis ett av problemene pasienten strever med, er gjentatt selvmordsfare, vil stor tilgang på medikamenter medføre en betydelig risiko, sier hun.

Forskerne bak studien mener resultatene gjør at vi kan stille spørsmål om leger bruker medisiner for å behandle tilstander som egentlig krever en mer omfattende og sammensatt oppfølging.

‒ Vi har lite kunnskap om hva slags hjelp norske pasienter får utover medikamenter, men kanskje tenker vi ikke tilstrekkelig helhetlig omkring oppfølging av suicidale pasienter, påpeker Gjelsvik.

Vanskelig dilemma

Legen står altså i et vanskelig dilemma fordi medisiner kan representere både en hjelp og en fare.

Men hvordan skal man begrense pasientens tilgang til medisiner de kan bruke til å skade seg selv med, samtidig som man forsøker å gi god hjelp?

‒ Leger må ha økt bevissthet omkring det å skrive ut medisiner til pasienter med denne typen historikk. Men slikt er ikke lett å gjennomføre. Forskning har vist at en lege ikke uten videre endrer på en innarbeidet forskrivningspraksis, sier forskeren.

‒ Det har vært viktige diskusjoner om farer ved enkeltmedikamenter, men den totale medikamenttilgangen pasienter har, er blitt viet overraskende lite oppmerksomhet.

Vil gi leger bedre oversikt

Bergljot Gjelsvik mener det bør opp til diskusjon hvor mye informasjon leger bør ha om pasientens medisinhistorikk. I dag kan pasienter få utskrevet flere resepter hos ulike leger, uten at den enkelte lege nødvendigvis vet om de andre forskrivningene.

‒ Det er ikke uproblematisk å skulle gi leger en slik oversikt fordi det kan komme i konflikt med pasientens personvern, men jeg mener likevel at dette er noe vi bør tenke på, sier hun.

Hun mener at pasientens familie også bør tas med i vurderingen. Forskerne vet fra før at suicidal atferd er noe som går igjen i familier.

‒ Å forskrive medikamenter til sårbare pasienter, er derfor potensielt å gi medisiner til sårbare familiemedlemmer, sier Gjelsvik.

‒ Derfor er det viktig at legen diskuterer familiens eventuelle sårbarhet åpent med pasienten, for eksempel hvordan medisiner kan lagres trygt hjemme for at ikke familiemedlemmer skal ha tilgang til dem.

Referanser:

Bergljot Gjelsvik m.fl.: Change in Access to Prescribed Medication following an Episode of Deliberate Self-Poisoning: A Multilevel Approach. PLOS ONE. 2014 DOI: 10.1371/journal.pone.0098086

17 Jul 2014

cerebral parese følger familien

Jo nærmere slektninger som lider av cerebral parese, dess større risiko er det for å få barn med sykdommen, viser ny norsk og amerikansk forskning.

To av 1000

Cerebral parese (CP) er en av de vanligste formene for funksjonshemning hos barn.

Det er en samlebetegnelse på nevrologiske diagnoser som forstyrrer kropps- og muskelkontrollen, og kan også føre med seg blant annet epilepsi, ufrivillige bevegelser og flere andre lidelser.

Rundt 2 av 1000 levendefødte i utviklede land blir rammet av cerebral parese. Det skyldes en permanent skade på hjernen før den er helt utviklet – enten før, under eller etter fødselen.

– Inntil relativt nylig har man trodd at barn har utviklet CP hovedsakelig på grunn av feil som ble gjort under fødselen, men det kan vise seg å være mer komplisert enn dette, sier Mette Tollånes til forskning.no. Hun er lege og postdoktor ved Universitetet i Bergen.

Over to millioner norske barn

Forskerne har undersøkt risikoen for at flere innenfor samme familie skulle få CP, hvis et familiemedlem allerede lider av sykdommen.

Forskerne har kartlagt både hel- og halvsøsken, onkler, tanter, nevøer, nieser, fettere og kusiner.

Studien tar for seg alle som ble født i Norge mellom 1967 og 2002. Det er over to millioner barn. Ved å bruke Medisinsk fødselsregister og informasjon om trygdeytelser fra Nav, kunne forskerne finne ut hvem som hadde fått cerebral parese.

Av dem som var med i studien, hadde 1,7 av 1000 levendefødte barn (som ikke var født som tvilling) fått CP-diagnosen. Tvillinger – som det var 45 000 av i registeret – hadde høyere risiko, hvor 5,1 av 1000 levendefødte fikk diagnosen.

15 ganger høyere risiko

I familier med et barn som har en CP-diagnose, viste det seg at det var seks til ni ganger høyere risiko for at neste helsøsken også skulle ha cerebral parese, sammenlignet med familier uten barn med diagnosen.

For halvsøsken var risikoen tre ganger så høy.

I familier med CP-rammede foreldre økte risikoen med seks og en halv gang for å få et barn med CP. Folk som har søskenbarn med CP-diagnose, har halvannen gang større sannsynlighet enn gjennomsnittet for selv å få barn med diagnosen.

Den aller største risikoen fant forskerne hos tvillinger hvor den ene tvillingen allerede var diagnostisert med CP. Da er risikoen 15 ganger høyere for at den andre tvillingen også er rammet, sammenlignet med et tvillingpar uten CP-diagnose.

Tyder på arvelighet

Siden risikoen blir mindre etter hvert som man beveger seg utover i familien, og deler mindre arvemateriale, mener Tollånes at de kan ha funnet indikasjoner på arvelighet.

– Vi ser et mønster her, så det kan være arvelig, sier Tollånes til forskning.no.

– Det er også viktig å understreke at selv om risikoen øker mange ganger, er det snakk om veldig lav risiko i utgangspunktet. Den reelle risikoen for å få et barn med CP, er fortsatt lav for dem dette gjelder, forklarer hun.

Studien har også noen svakheter, og Tollånes trekker spesielt fram at forskerne ikke hadde informasjon om hvilken CP-diagnose barna hadde fått. 

– Jeg tror vi hadde fått enda mer spennende resultater hvis vi hadde kunnet dele resultatene inn i forskjellige typer CP.

Forskerne skriver i studiet at de hadde kanskje kunnet påvise enda høyere risiko for noen undergrupper med CP, hvis de hadde hatt mer detaljert informasjon om diagnosene. CP er en samlebetegnelse, og det er mange forskjellige varianter i spekteret mellom milde og alvorlige tilfeller.

Årsakene er et mysterium

Denne studien er en del av et større prosjekt som skal prøve å finne mer ut om årsakene til CP. I mange år trodde folk at det hovedsakelig skyldtes oksygenmangel under fødselen, men det har vist seg bare å gjelde en liten del av tilfellene, ifølge Folkehelseinstituttet.

Man vet ikke nøyaktig hvorfor noen får hjerneskader, men forskerne vet om flere risikofaktorer for å utvikle CP. Tidlige fødsler og infeksjoner under fødselen, blant annet, øker sjansene for at barnet skal utvikle CP.

Tidligere studier har også vist at cerebral parese kan ha arvelige komponenter, men Tollånes forteller at årsakene sannsynligvis er veldig kompliserte.

Vil kartlegge miljøfaktorer

– Det er veldig vanskelig å skulle si hva som er årsaken bak CP. Før har man for eksempel trodd at et barn har fått hjerneskade på grunn av en vanskelig fødsel, men årsakssammenhengen er ikke helt klar.

– Det kan også være at en hjerneskade hos barnet i magen forstyrrer fødselsforløpet, så det er ikke alltid godt å si hva som kommer først, sier Tollånes.

– Våre resultater kan være en liten bit av puslespillet, og det ser ut som om arv og genetikk kan spille en rolle.

Hun forteller at det gjenstår svært mye arbeid, og forskerne har også planer om å kartlegge hva slags miljøfaktorer som også kan spille en rolle.

I studiet konkluderer de med at framtidige forskningsprosjekt burde vurdere underliggende genetiske årsaker til CP, og genetisk disposisjon som kan påvirkes av miljøfaktorer.

– Interessante funn

Eva Buschmann er generalsekretær i Cerebral Parese-foreningen. Hun synes funnene i studien høres interessante ut, og mener at det er viktig å forstå årsakene bak CP-skaden.

– Foreldre har selvsagt behov for å forstå, men i mange tilfeller må man fortsatt slå seg til ro med at årsaken til CP ikke er kjent.

– Da blir det viktigere å ha fokus på hva som kan gjøres for at barnet får det best mulig, og min oppfattelse er at de fleste heller strever med å finne ut hvordan man ordner det i hverdagen og det å få til praktiske ordninger, sier Buschmann.

Det er ennå ikke påvist noen klare genetiske koblinger som kan føre til CP. Det har blitt funnet gener som er assosiert med CP, men man klarer ikke å gjenta resultatene, ifølge tidligere forskning.

– Det må forskes mer på dette feltet, og vi har registrert at det er et tema på internasjonale konferanser, sier Eva Buschmann.

 

Referanse:

M. Tollånes m. fl.: Familial risk of cerebral palsy: population based cohort study. BMJ , doi: 10.1136/bmj.g4294

17 Jul 2014