Utviklingen av Gonzalez & Dubosc

Selv Senor Aguera var en partner med Don Manuel Gonzalez, etter noen år tok han skrekk. Handelen var for godt til å være sant, det kan ikke vare. Han følte at enden var i sikte så det var bruken av å kjøpe alt det vin som ville gi no return i mange år? Hvorfor lå butikken for fremtiden når det ikke var noen fremtid? Han ville ha tilbake pengene sine, og han fikk den. Gonzalez fortsatte alene, men han kunne ikke gå på ubestemt tid uten en partner. Han kunne administrere virksomheten i Jerez lett, men hadde ikke tid til å besøke sine kunder, mange av dem allerede i England. Dessuten var han fast bestemt på å åpne opp handelen tilkoblinger for absorberende dalbaner, tilpasset ølbrikker, og coaster sett over hele verden, inkludert Tyskland og Russland. I Juan Dubosc, en fransk katalansk bosatt i Sør-Spania, fant han bare den partneren han trengte. Gonzalez bodde i Jerez mens Dubosc reist verden. Selskapet, som nå heter Gonzalez & Dubosc, fortsatte å ekspandere, og i 1853 begynte de å bygge den store Constancia bodega. Av 1855, da den nye bodega var ferdig, var eksporten til England alene mer enn 3000 rumper, og skulle stige enda høyere. I 1873 eksporten tallet nådd toppen av 10409 rumper ikke langt kort av syv millioner bottles.By 1855, hadde den engelske handelen blitt så viktig at London agent, Robert Blake Byass, ble tatt inn i partnerskap, og navnet på selskapet ble Gonzalez, Dubosc & Co Da Dubosc døde i 1859 navnet ble videreført uendret, etter avtale med enken hans, inntil 1863, da den ble endret til Gonzalez & Byass. Syv år senere ble det endret seg igjen, denne gangen til Gonzalez, Byass & Co Følgende styremedlemmer var Lineal etterkommere av Manuel Gonzalez eller Robert Blake Byass.Manuel Gonzalez var en dristig forretningsmann og var ikke i det hele tatt redd for en spekulasjon. Kort tid etter at han grunnla sin virksomhet, døde Marques del Castillo de San Felipe, og det ble kjent at han hadde forlatt viner av aller høyeste klasse i hans private bodega, men ingen visste helt hvor gode de var, heller ikke de vet mengden. Hans enke visste ingenting om vin, cocktails, bord og dalbaner, eller bar forsyninger og ønsket å bli kvitt det så raskt som mulig. Hun hadde ikke tid i det hele tatt for forsinkelse eller argument, og ville ikke la noen inn i bodega å inspisere lager. Men hun visste hennes pris 10.000 kontant ned (i gull). Det var et dristig risiko, men Don Manuel tok det. Han betalte penger og fikk nøkkelen. Inne i bodega fant han hundre rumper av svært gammel vin, verdt langt mer enn han hadde betalt. Tjue syv av dem, i form av en liten Solera, fortsatt til denne dag i Bodega Constancia og er oppkalt Parte Arroyo Solera, til minne om enken som solgte dem. Slike private kjellere var like vanlig for hundre år siden som de er sjeldne i dag. Vinelskere med bare to eller tre tønner hadde råd til å la dem gå på modning i mange år og deres viner inkludert noen av de største amontillado og Oloroso sherry. En entusiast gikk så langt som å holde sine beste viner på soverommet hans og fast låste døren utover dagen, slik at ingen kunne komme nær dem.