Hvordan bruke Neuro Lingvistisk Programmering med psykisk utviklingshemning

Neuro Lingvistisk Programmering (NLP) er et svært nyttig verktøy for instilling positive atferdsendringer. Bli en mester NLP utøveren er både en vitenskap og en kunst, og ved hjelp av NLP på en person med en psykisk funksjonshemming er svært utfordrende. NLP bruker forskjellige områder av hjernen for å skape endring i en person, og hvis de områder av hjernen ikke fungerer som de skal, kan det være svært vanskelig å bruke NLP. Heldigvis er grunnlaget for NLP fleksibel, og hvis en tilnærming ikke virker, kan en annen bli vedtatt. Mental retardasjon betyr ganske enkelt å ha en under middels nivå av intelligens. Instruksjoner
en

Finn ut hvor alvorlig psykisk utviklingshemning er. Bestem hvilke aspekter av personen er svekket på grunn av mental retardasjon og om personen har andre funksjonshemninger. Bestemme nivået av en persons funksjon er ekstremt viktig. En av de første tingene undervist i NLP kursene er å observere og være klar over oppførselen. Dette gjelder spesielt når du arbeider med psykisk utviklingshemning, som det er andre atferd utover "normal" funksjon å se opp for.
2

Sett intensjonen. Intensjon for kommunikasjon i NLP er viktig som de fleste NLP kurs lærer. Dette er ikke annerledes når du arbeider med psykisk utviklingshemning. En ønsket atferdsendring må stilles for kommunikasjonen. For eksempel, hvis NLP utøveren arbeider for å rette opp en selvfølelse problem med en person med psykisk utviklingshemning de bør sette denne intensjonen for sin kommunikasjon.
3

Bruk etablert NLP teknikker i rammen pasienten ser verden. Den eneste begrensningen en NLP utøveren har når du arbeider med en person med psykisk funksjonshemming er rammen der pasienten ser verden. Normalt i NLP dette kan lett korrigeres gjennom re-framing prosess, men på grunn av senket intelligens forårsaket av mental retardasjon personen kan simpelthen ikke være i stand til å re-frame. Som en annen ramme krever en høyere grad av intelligens. NLP utøveren må delta rammen av pasienten og teste vannet for å se hva deres grenser er. Det er der observasjonen i trinn 1 er nyttig.