The tur til å bli lykkelig Oasis

Dette intervjuet er et utdrag fra Kevin Gianni s Rawkathon, som kan finnes på http://www.Rawkathon.com. I dette utdraget, glad Oasis aksjer hennes livshistorie og forklarer hvor hun fikk navnet Glad Heavenly Oasis.Rawkathon med Happy Oasis. Glad Oasis er en rå mat inspirasjon, en forfatter og administrerende Visionary Officer of the Raw Spirit Festival.Kevin: Vel, Glad jeg ønsker deg velkommen til dette programmet. Jeg m glade for å ha deg here.Happy: m jeg så glad for å være her. Thank You! [Latter] Kevin: La oss begynne med å fortelle folk litt om hvem du er. Fortell meg hvem du er, slik at vi kan få en idé om hva din hele historien is.Happy: Vel, mitt navn Glad Heavenly Oasis. Jeg m Chief Visionary Officer i Raw Spirit Festival. Som startet mange, mange år siden. Da jeg bodde sammen med stammefolk i den tredje verden, og som disse stammenes familier som hadde adoptert meg var å ha ulike utfordringer med de samfunn de lever under, bestemte jeg meg for at jeg ønsker å finne ut hvem som er min virkelige stamme. Fordi disse stammene var å være ofre for folkemord. Så jeg bestemte meg for å gå tilbake til Amerika og starte Raw Spirit Festival. Jeg tenkte som ville være folk som ikke ville være ofre for krig? Hvem ville være ikke ofrene for Coca Cola og Marlboro-kampanjer, som vet hva TV er om fordeler og ulemper? Jeg trodde de ville være folk som ville være svært ren innsiden slik at de ville ha klarhet i sinnet. Det er en måte at Raw Spirit Festival wassprouted.Kevin: Glad Heavenly Oasis, du har fått til å fortelle meg hvor det kom fra. Jeg mener det var et gitt navn. Jeg vil vite. [Ler] Happy: Vel det er to deler av navnet. Den andre delen av navnet er litt morsomt. Ca 15 år siden, var jeg i den lille byen Prescott i Arizona, og jeg bestemte meg for å ha navnet mitt endret. Jeg gikk inn og dommeren sa til meg, lykkelig Oasis? Det var bare dommeren, hans skriver, og meg selv i denne lille hvite rommet. Han sa: Glad Oasis? Er du en slags hippie gutt på narkotika? Jeg ble overrasket. Jeg sa nei, din ære, jeg trenger ikke engang drikke alkohol. Gjør du? Og han rødmet og han slags mumlet og sa: Oops. Og så da han returnerte papirene til meg etter kommentaren, og han sa: Jeg vil ikke endre navnet ditt. Du trenger et mellomnavn. Jeg sa: Din ære, Cher ikke t selv har et etternavn. Han sa: Dette er ikke Hollywood, California dette er Prescott, Arizona, og jeg måtte være rettens formann og si at jeg trenger et mellomnavn. Så han ga thepaperwork tilbake til meg, men jeg gjorde ikke ta det. Jeg sto der å puste, på jakt etter litt hjelp. Jeg så opp og langs den hvite veggen var det en liten boks og gjennom denne boks på toppen av veggen er det blå himmel Arizona. Og ser at jeg sa, Heavenly æren din. Heavenly er mitt mellomnavn. Han slags grumbles og da han fylte ut papirene og det er min juridiske name.Then jeg direkte gikk ned til DMV, Department of Motor Vehicles, med min nye navn å få et nytt førerkort og jeg ga min nye signatur, som var en smiley ansikt, og en ruckus brøt ut fordi de sa: Vi kan ikke ha en smiley face som juridisk signatur. Men da den andre halvparten av ledelsen sa, Ja, vi kan ha. Så de kontaktet andre stater. De kontaktet Washington. Dette smiley face ble timer med venting for det endelige utfallet, og de bestemte seg for at vi var den eneste staten, Arizona, og jeg er den eneste amerikanske, som har en smiley face som min juridiske signatur. Ingen sirkel, bare en smiley.So navnet Glad Oasis ble startet i en litt mindre privilegerte arena, og det var jeg var tenåring, og jeg var i Bangladesh, og jeg hadde vært på reise gjennom Asia på en stund, av meg selv, og jeg var selv finansiert. Jeg var nesten 19 eller noe sånt, og jeg hadde nettopp kommet i Bangladesh, og det var på høyden av monsun sesongen og det var mange av Bengalis, muslimske menn, på bussen med meg. Jeg var den eneste utlending og den eneste blonde kvinnen, selvfølgelig. Og på grunn av at jeg besluttet å definitivt ha en Burkha, eller et hode dekker, over hodet mitt i en tradisjonell muslimsk måte. Som vi gikk videre inn i landet var det øser ned regn og tilsynelatende det hadde vært i svært lang tid og en dam blakk. Det sølt vann over veien vår så bussen stoppet og hvor vi ble en øy som standard. Så tusenvis av landsbyboere, minst hundrevis, men potensielt tusenvis, jeg kunne ikke helt se slutten på denne øya, samlet sammen på denne lave rest av en øy fylt med pytter i pøsende regnvær. Og gjennom sølv regnet kunne jeg se disse menneskene som kommer og jeg kunne også se at på bakken var det folk allerede hviler i gjørme pytter. Da jeg innså at folk som var hvile i gjørmepytter var faktisk døde. Så jeg tenkte, hva kan gjøres? Så straks jeg tenkte, jeg vil heve noen av mine fra s Sjekker, jeg har noen tusen dollar av Traveler s Sjekker, tilbake i slutten av 80-tallet, og deretter Ilooked gjennom regnet og jeg skjønte at det ikke var noen bank. Da jeg skjønte at det virkelig var t mye mer enn en landsby. Det var en veldig liten landsby, og så tenkte jeg, vil jeg kjøpe alle et måltid, så mye som jeg kan med 200 dollar eller så av kontanter som jeg hadde i deres valuta, før jeg innså at det var ingen mat i noen shop.So på det tidspunktet en spedalsk kom opp på bussen, en veldig tynn mann, en eldre, han var trolig den modne alder av 35, og han kom humpet opp på bussen. Han sulter i hjel, veldig tynn. Hans femur var omtrent like tykk som håndleddet mitt. Og han haltet på baksiden av bussen ble jeg var, og han nådde ut til å berøre håret mitt, hadde jeg et langt blondt hår og en strand av at håret hadde liksom wiggled gjennom sløret, og så han rørte håret mitt, og jeg innså at han didn t har noen fingre. Det finnes to slags spedalskhet, en av nesen og en av fingrene, og han har hatt den type fingre. Da han snudde seg, men før han gjorde han så meg inn i øynene og jeg har aldri sett noe lignende før. Han hadde allerede ... hans sjel hadde gått over. Utseendet på øynene var som død eller evig liv, men du ville si. Vel han snudde seg og han hinket av bussen og han la ned i dammen og han døde, rett ved siden av bussen. Så kort tid etter jeg fikk følelsen av at Røde Kors ikke kommer til å komme, er det også skyet, ingen kunne lande, Amnesty International ... Jeg har alltid vært en aktivist, siden jeg var liten. De er sannsynligvis ikke kommer til å være der, og så jeg lurte på hva jeg skal gjøre. Jeg følte meg så trist at jeg følte meg sint. Har du noen gang hatt den følelsen som størknet sorg tilsvarer sinne? Jeg var akkurat som illsint når denne andre mannen begynte å gå mot meg, fra ved siden av bussen, var han også veldig tynn, var han åpenbart en eldre, ble han også sulter i hjel. Men han hadde et stort smil om munnen. Han var også kledd i en Dodi, som er litt lendeklede eller litt fille, for klær, og øsende regn, og han er strålende med denne stort smil. Jeg tenkte, dette er så upassende. Så jeg sa til ham: Hvorledes kan du smiler i dette tilfellet? Jeg sa det på engelsk, glemme hvor jeg var. Og han sa tilbake i Queens, bengali engelsk, Madam, hadde første gang noen gang kalt meg madam, fordi jeg var ganske ung, sa han, Smiling er har alt å gi. Bli med meg. Så jeg gikk med ham, og han lærte meg å synge til folk. Så vi sang til alle disse menneskene, mange av dem barn og tenåringer, som de var døende. Så på et sted hvor penger ikke kunne ikke gjøre noe godt fordi de didn t har noen, det wasn t noe mat å gå kjøpe selv om vi hadde noen, i stedet for disse barna går inn i det neste liv, transcendere dette livet med en grimase på deres ansikt og med masse frykt, mange av dem hadde et lite smil på ansiktet deres når de døde. Vi beroliget dem med sang og med smilende og slag av kjærtegnet sin panne, berøre deres kne, den slags ting, som var litt av et tabu i Bangladesh, men vi gikk videre og gjorde det likevel i pøsende regnvær. Det syntes å gjøre en reell forskjell, en stor forskjell. Og så i midten av dette tenkte jeg hver gang på en stund det gikk opp for meg hva som skjedde, og jeg tenkte jeg ikke vet om jeg m kommer til å overleve situasjonen. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge jeg skulle være der. Så jeg laget dette løftet at hvis jeg kan overleve dette farlig situasjon, og det ble forsterket farer fordi jeg var en ung, blond kvinne alene i dette fylket, vil jeg være som denne mannen. Jeg ville elske å være som denne mannen som ble min instant helten. Han sang sanger til Allah og jeg sang sommerleiren sanger ... Kevin: [Ler] Happy: ... fordi jeg nettopp hadde vært en sommerleir rådgiver i Michigan bare måneder før det. Så her vi sang, det gjorde ikke virkelig betyr noe hva ordene var, var det tonen, den munterhet i stemmen vår, som var samsvarende med hverandre. Vi var faktisk synge veldig harmonisk sammen. Og så ble han helten min og jeg bestemte meg for at hvis jeg overlever denne situasjonen, sverger jeg, og jeg ville elske å være en lykkelig oase til den world.Kevin: Wow. Det er en utrolig story.Happy: Det var bare begynnelsen
.