Pulserende Dye Laser behandling av arr

Mye av forskningen knyttet til effektene av PDL på arr har vært ledet av dr. Tina Alster i Washington, DC. Hun bemerket (Alster et al, 1993) at PDL var i stand til å forandre argonlaser induserte arr, som ofte er erytematøs og hypertrofisk. Ved å bruke optiske profilometri målinger viste hun en trend mot mer normal hud tekstur samt reduksjon i observert erytem. Dette arbeidet ble utvidet til behandling av erythematous og hypertrofisk arr (Alster og Williams, 1995) ved hjelp av objektive målinger, klinisk utseende (farge og høyde), kunne overflatestruktur, hud smidighet og kløe alle være improved.It er ikke kjent hvordan PDL forbedrer utseendet på hypertrofiske og keloidal arr. Mikrovaskulær skade kan påvirke kollagen eller kollagenaseaktivitet innenfor arret. Termisk skade på unormal kollagen i hypertrofisk arr kan tillate ombygging, og reduksjon i endotelceller volum kan påvirke type V kollagen, som er økt i hypertrofiske arr (Hering et al, 1983). Mast celle forandringer etter laser bestråling kan også være av importance.Although etablerte hypertrofiske arr kan reagere på behandlingen, kan tidlig behandling av arr i løpet av de første månedene hindre hypertrofi hos personer som keloid utsatt. Jeg har sikkert sett nytten av tidlig PDL behandling av utskårende tilbakevendende keloids (Smith, Lanigan og Murison, upubliserte observasjoner). I en gruppe på 11 pasienter behandlet på denne måten, hadde ingen en tilbakevendende keloidal arr. Behandling på 6,5 7.5Jcm2 med en 5mm spot eller 6 6.75Jcm2 med en 7mm spot er vanligvis brukes. Behandlingen gjentas med 6-8 ukers intervaller avhengig av klinisk respons. Keloidal arr krever flere behandlinger og responsen er uforutsigbar. Det kan være flere fordeler av å bruke nyere PDL med bølgelengder på 590 eller 595 nm, men det er ingen publiserte arbeider for å bekrefte this.Alsters arbeid har blitt bekreftet av Dierickx et al (1995), som behandlet 15 pasienter med erythematous /hypertrofisk arr og innhentet en gjennomsnittlig forbedring på 77 etter et gjennomsnitt på 1,8 behandlinger. Goldman og Fitzpatrick (1995) også behandlet 48 pasienter med lignende laser parametere. Arr mindre enn ett år gamle gjorde det bedre enn de mer enn ett år gamle og ansikts arr gjorde bedre var det en 88 gjennomsnittlig forbedringer, med total oppløsning i 20 etter 4,4 behandlinger. Lignende resultater ble også sett i erythematous og hypertrofiske ansikts acne arr ved Alster og McMeekin (1996). Kombinasjoner av CO2 og PDL behandling av hypertrofiske ikke erythematous arr har også vist ekstra fordel av PDL i forhold til CO2-laser alene (Alster et al, 1998). Ved vedvarende arr kombinasjoner av intralesional kortikosteroid injeksjoner, steroid impregnerte bånd og laser terapi kan være nødvendig (Sawcer et al, 1998). Nyere arbeid av Manuskiatti et al (2001) viste bedring i arrdannelse etter behandling med pulset fargelaser med varierende fluences av 3, 5 og 7 JCM to. Det var en trend for lavere fluences å vise mest forbedring og flere behandlinger var required.Two studier har sammenlignet effekten av pulset dye laser behandling med andre behandlingsmetoder, spesielt intralesional steroider. Alster (2003) sammenlignet pulset dye laser behandling alene med laser terapi kombinert med intralesional kortikosteroid behandling. Begge behandlingsgruppene produsert forbedring i arr og det var ingen signifikant forskjell mellom de to behandlingene. Manuskiatti og Fitzpatrick (2002) sammenlignet arr behandling med kortikosteroider intralesional alene eller i kombinasjon med 5 fluorouracil eller 5 fluorouracil alene eller pulset laser ved hjelp av 5 fluences JCM 2. Alle behandling områder ble forbedret sammenlignet med baseline, var det ingen signifikant forskjell i behandlingsresultat sammenlignet med behandlingsmetoden. Den høyeste risikoen for uønskede følgetilstander skjedde i kortikosteroid intralesional gruppen. De konkluderte med at behandling med intralesional kortikosteroid alene eller i kombinasjon med 5-fluoruracil eller 5-FU alene og pulset laser behandling er comparable.Other studier har imidlertid ikke lyktes å vise betydelige effekter av pulset laser på arr (Allison et al 2003; Paquet 2001; Whittenberg et al 1999 ;). Paquet vurdert laser behandlet arr ved hjelp remittering spektroskopi. Selv om en diskret reduksjon i rødhet i arr ble rapportert klinisk dette ble ikke bekreftet av objektive data. Whittenberg et al, i en prospektiv enkelt randomisert kontrollert studie sammenlignet laser behandling med silikon gel sheeting og kontroller. Selv om det var en samlet reduksjon i blodvolum og flyt og arr kløe over tid, var det ingen forskjeller oppdages mellom behandlingsgruppene og kontrollgruppene. Allison et al, behandle gamle og nye arr med pulset fargelaser med fluences av 5-6 JCM to klarte ikke å påvise noen statistisk signifikante forskjeller mellom behandling og kontroll av fotografiske vurderinger eller overflate profil målinger. De imidlertid merke en betydelig forbedring i arr pruritis i den aktive gruppen sammenlignet med den kontrollerte group.In konklusjon, er det nå flere studier som vurderer virkningene av pulset laser i behandlingen av arr. Selv om resultatene er motstridende, spesielt når kontrollerte studier er utført, ser det ut til at i noen tilfeller laser terapi kan være nyttig i behandling for arr. Det er sannsynlig at rødhet og kløe er de to parametere som er mest sannsynlig å forbedre med denne behandlingen.