The History of biochips

En biochip er egentlig en biomedisinsk lab miniatyrisert og finnes på en enkelt brikke. Biochips vesentlig øke hastigheten som biomedisinsk analyse kan utføres, utfører tusener av samtidige biokjemiske reaksjoner. Best kjent for å påskynde prosessen med DNA-analyse, kan biochips forkorte tiden det tar å få resultater fra en rekke kjemiske tester, og vil en dag bli implanterbar, så det vil være i stand til å gjennomføre laboratorietester innenfra menneskekroppen. Fremskritt i begge biomedisinske gjenkjenning metoder og i microminiaturization av komponenter fra halvlederindustrien bidratt over tid til utviklingen av biochip. Kjemiske sensorer

biochips må kunne oppfatte kjemiske kvaliteter av prøvene de test. Utviklingen av kjemiske sensorer som kan miniatyriserte var det første skritt mot å utvikle den biochip. I 1922, W.S. Hughes oppfant den første slike sensor, kalt et glass pH-elektrode, som brukte kjemiske utveksling i et tynt glass membran å påvise et stoff pH-nivå. I løpet av de neste tiårene kjemiske sensorer ble utviklet for å oppdage nivåer av oksygen, glukose og andre stoffer.
DNA

I 1953, Watson og Crick kjent oppdaget dobbel helix DNA-strukturen. Av 1977 forskere hadde utviklet DNA-sekvensering teknikker. I 1983 Kary Mullis oppfant polymerase chain reaction teknikk, som forsterket DNA-konsentrasjoner, slik at forskerne å påvise DNA i svært små mengder i løpet av en prøve.
DNA Sensorer
< p> Den påfølgende utvikling av biochip DNA sensorer som omfatter disse teknikkene tillatt biochip teknologi for å være en viktig del av å kartlegge hele det menneskelige genomet. I dag er biochips regelmessig brukes til sekvensen ikke bare individuelle DNA-prøver, men til raskt sekvens bakterier og virus DNA for å raskt utvikle vaksiner.
Semiconductor Microminiaturization

biochips avhengige tungt på miniatyrisering teknikker utviklet av halvlederindustrien. En biochip er en rekke kjemiske sensorer koblet sammen som kan konvertere data til en datamaskin lesbar form. Teknologier for miniaturizing kretsene til både koble sensorene og for konvertering av data ble utviklet på 1980-tallet og kommersialisert i 1990-årene.
Implantable biochips

arbeid i det første tiåret av det 21. århundre av forskere ved Clemson University har innført muligheten for en implanterbar biochip. Brikken, omtrent på størrelse med et sandkorn, er belagt i en spesiell gel for å holde kroppens immunsystem fra avvise det, og er utformet for å gi øyeblikkelige data om skadde soldatenes oksygen og glukose nivå på slagmarken.