Informasjon om etikk og demens

Demens er en medisinsk tilstand som inkluderer redusert mental kapasitet, hukommelsestap, manglende evne til å løse problemer, atferdsproblemer, opphisselse, hallusinasjoner og endringer i personligheten. Med slike symptomer, blir en person ute av stand til å artikulere tydelig eller forstå de langsiktige konsekvensene av sin atferd og handlinger. På grunn av dette, etikk spiller en stor rolle i å unngå utilsiktet misbruk av demente. Forskning

Ifølge Alzheimers Association, vil den totale kostnaden for Alzheimers behandling i USA 2010-2050 øke fra $ 172 000 000 000 til $ 1.08 billioner dollar. Med denne økningen, vil det synes viktigere enn noensinne å utføre forskning som kan føre til kurer eller forebygging. Demens forskning omfatter studier av hjerne etter død. Familiemedlemmer kan ta beslutningen om å donere hjernen av en kjær plaget med demens, basert på deres religiøse, etiske eller personlige oppfatninger.
Kontrakter

lovligheten av kontrakter som testamenter eller fullmakt kan trekkes i tvil om de er forberedt etter en demens diagnose har blitt gjort. En person i de tidlige stadier av demens kan være i stand til å vurdere sin vilje og lage en liste over alle eiendeler og tilrettelegge for fremtidig omsorg. En person i midten eller sent stadium av demens ville ikke være kompetent til å signere noen kontrakt, inkludert en vigselsattest, fullmakt eller siste vilje og testamente.
Driving

Selv kjører tilbyr frihet og fleksibilitet, er det et problem for demente. Hvis noen med demens får lov til å kjøre, kan det påvirke livene til mennesker på veiene (og fortauet). Når familiemedlemmer eller omsorgspersoner ta bort den demente har rett til å drive, er det etiske spørsmålet som regel ikke en av friheten til pasienten, men av sikkerheten til innbyggerne. En lege eller kjøring profesjonell kan hjelpe vurdere en persons kjøreevnen.
Behandling beslutninger

Når en beslutning om behandling er nødvendig for en demente, blir samtykke et etisk problem. Siden det er klart at pasienten ikke er i stand til å gi samtykke til behandling, må avgjørelsen tas på en av tre måter. Først, hvis en levende vilje eller medisinsk behandling plan er opprettet før utbruddet av demens, bør denne planen følges. Hvis det ikke er noen plan, faller avgjørelsen til den personen som har medisinsk fullmakt. Til slutt, hvis det er ingen å ta medisinske avgjørelser for pasienten, må legene og pleierne ta beslutninger til beste for pasienten.
Omsorgspersoner

omsorgspersoner for demente er ofte overfor oppgaven med å sørge trygg omsorg som kan gå mot ønskene til pasienten. I sikkerhetsrutiner, kommer pasientens sikkerhet først. For eksempel, hvis en pasient insisterer på å ha keramiske figurer på rommet sitt, men ofte bryter figurer om natten, forårsaker en potensiell sikkerhetsrisiko, vil pleieren være etisk forpliktet til å fjerne figurer. Sikkerhet for pasienten og hushold medlemmer er en primær forpliktelse i omsorgen for personer med demens.