Daily Archives: November 23, 2013

ny oppdagelse: bruker kreftmedisin som smertestillende

Den nye oppdagelsen ble lagt frem på Sørlandet sykehus fredag.

– For circa fem år siden så gjorde vi en bemerkelsesverdig oppdagelse. Vi hadde en pasient som hadde en svulst i bekkenet, svulsten vokste inn i ischasnerven, skadet nerven. Pasienten ble behandlet med forskjellige typer smertestillende, men lite skjedde. Først da vi tok i bruk en kreftmedisin så ble det endring, sier Svein Mjåland, avdelingsleder ved Senter for kreftbehandling på sykehuset på en pressekonferanse nå.

Kreftmedisinen kalles EGFR-hemmere.

De forteller at svulsten ikke ble mindre, men at hver gang pasienten fikk behandling med medisinen, så ble smertene borte. De forsøkte også å behandle pasienten med placebo, men pasienten merket det.

- Hemmer kranglingen

Svulsten ble større, og pasienten døde. Men i etterkant har de brukt medisinen på flere pasienter, og for 16 har medisinen hjulpet på smertene.

– Vi tror hypotesen på oppdagelsen er at vi tror gjennom heming av noe som heter EGFR-reseptoren, at den hemmer den dårlige kommunikasjonen, eller kranglingen mellom cellene, sier overlege Christian Kersten.

Ble smertefri etter ett døgn

Sykehuset har nå inngått en avtale med et farmasiselskap om utvikling av oppdagelsen og mener de står overfor et nytt prinsipp for behandling av nervesmerter.

– Vi har behandlet mange pasienter etter hvert, sier overlege Marte Cameron.

Hun sier at de fikk henvist flere pasienter som var desperate etter hjelp fordi ingen ting hjalp med smertene.

– En kvinne våknet plutselig av en kjempevond høyrehånd – denne hadde svulmet opp over natten. Det er en veldig sjelden tilstand. På en skala fra 0-10, hvor 10 er de verste smertene man kan oppleve, så lå hun hele tiden på 10. Hun var søvnløs, ufør, måtte trekke seg tilbake fra omverdenen fordi det var så fælt. De prøvde alt de hadde av forskjellige behandlinger, til og med morfin. Hun hadde det slik i åtte måneder. Da vi sendte ut en melding til avdeling hvor de behandlet nervesmerter, så sa vi at de kunne sende pasientene til oss, sier Cameron.

De ga pasienten medisinen, og i løpet av et døgn forsvant smertene.

– Nå er det 22 måneder siden smertene forsvant. Det har vært bivirkninger, men det er bagateller sier hun, jeg har fått mitt liv tilbake.

De sier at det hos kreftpasienter kan komme bivirkninger som blant annet hudproblemer.

30.000 i måneden

Sykehuset håper at smerteforskere i Norge kan komme i gang med kliniske studier på medisinen i løpet av 2014.

De sier at den intravenøse behandlingen koster 30.000 kroner i måneden, og at tablettbehandlingen koster 20.000 kroner i måneden.

– Det er alt for høy pris i dag, sier Mjåland, og legger til at prisen på smertestillende ofte ligger på rundt 800 kroner i måneden.

– De fleste vil nok måtte gå på denne studien så lenge den utløsende sykdommen vedvarer, sier Kersten.

23 Nov 2013

har gjenskapt ødelagt dna fra mammut

Ingen har gjort det tidligere, og ingen trodde det gikk an – for helt til nå har man sett på gammelt og skadet DNA som søppel.

Men det er det ikke.

Ved hjelp av et fossilt lårbein fra en mammut, har forskere klart det umulige.

– Vi har funnet ut at ødelagt DNA er biologisk aktivt, og at genetisk informasjon fortsatt er tilgjengelig for bakterier. De kan bygge DNA-et opp igjen, forteller professor Kaare Magne Nielsen ved UiT – Norges arktiske universitet.

Oppdagelsen sammenlignes med en tidsmaskin for bakterier. Ved å ta opp og benytte gammelt DNA kan bakteriene i prinsippet erverve egenskaper fra fortiden.

Forskerne har gjennom eksperimenter i laboratoriet vist at bakterier tok opp DNA fra en mammut som har vært død i 43 000 år.

Ingen ny Jurrasic Park

De som dermed gnir seg i hendene og ser for seg dyrehager med mammuter og andre utdødde dyreraser, kan dessverre bli skuffet.

For selv om verden er full av gammelt skadet DNA, så fører ikke disse funnene til at vi nå kan gjenopplive utdødde dyr. Dette føres oss til noe helt annet, for eksempel forståelsen av hvordan bakterier kan utvikle antibiotikaresistens.

– Først og fremst har vi lært noe nytt om bakteriers utviklingspotensial.

– Våre resultater øker forståelsen om hvordan bakterier for eksempel kan utvikle resistens mot antibiotika, og hvordan de klarer å unnslippe vaksiner, eksemplifiserer førsteamanuensis Pål Jarle Johnsen.

Sykehus og livets begynnelse

Dette betyr at man på sykehus, der man har problemer med antibiotikaresistens, også bør konsentrere seg om hvordan man fjerner gamle DNA-rester. Bakterier klarer nemlig å  gjenskape disse og integrere det i sitt eget DNA.

Forskerne forteller at man ved sykehus i hovedsak har konsentrert seg om hvordan de kan drepe sykdomsbakterier, men dette er altså ikke nok nå som vi vet at bakterier faktisk gjenbruker ødelagt DNA som bærer antibiotikaresistens.

Noe annet som er svært interessant når det gjelder oppdagelsen av bakteriers evne til å tilegne seg gammel og ødelagt DNA fra omgivelsene, er at dette støtter teoriene om hvordan genoverføring spilte en avgjørende rolle i livets tidligste utvikling. Teorien om hvordan det ble liv på jorda.

Ifølge forsker Søren Overballe-Petersen ved Center for GeoGenetik har forskningsgruppen, ved hjelp av simulering, vist hvordan de tidligste bakterier har vært i stand til å dele DNA med hverandre.

Referanse:

Overballe-Petersen m.fl: Bacterial natural transformation by highly fragmented and damaged DNA, Proceedings of the National Academy of Sciences USA, November 18, 2013, doi: 10.1073/pnas.1315278110.

Arbeidet med gjenskaping av gammelt og ødelagt DNA har blitt støttet av Tromsø Forskningsstiftelse og Norges Forskningsråd.

23 Nov 2013

kjønnsforskjeller på hjernen

I oktober møttes forskere fra forskjellige fagdisipliner i Bergen for å diskutere hjerne, biologi og kjønnsdelte leketøysbutikker. Anledningen til møtet var nevroforsker og psykolog Cordelia Fines Norgesbesøk. Fine deltok selv som hovedinnleder.

− I leketøysbutikken ser vi at lekene som markedsføres mot jenter er rosa og pastellfarget, mens guttelekene har mørkere farger.

– Reklamene for gutteleketøy preges av fysisk aktivitet, konkurranse og dominans, mens reklamene for jenteleketøy viser hjemmet, venninnerelasjoner, det nære og foreldreskap. Dette er neppe nytt for noen, sier Fine.

Kritikken mot dette kan deles i tre, ifølge Fine:

− For det første innvendes det at denne segregeringen ekskluderer jenter fra positive aktiviteter og verdier som konkurranseinstinkt, fysisk aktivitet og konstruksjonsevne – og vice versa for gutter når det gjelder verdier og aktiviteter som omsorg, samarbeid og verbal kommunikasjon.

En annen hyppig innvending er at kjønnet kategorisering av leketøy gjør guttene og jentene mindre interesserte i å leke med leketøyet som ikke er «ment for dem», og dermed leker mindre med hverandre, forteller Fine.

− Og en tredje kritikk er på et mer abstrakt nivå: Markedsføringen understreker kjønn som en avgjørende, sosial kategori, den innfører kjønnssegregerte verdener allerede i barndommen, og gjør kjønn til den viktigste sosiale skillelinjen.

Omsorg og babyfarge

I stedet for å argumentere mot innholdet i disse innvendingene, vender forsvarerne av kjønnsdelt markedsføring seg til vitenskapelige funn som underbygger at dette reflekterer henholdsvis gutte- og jentebarnas faktiske preferanser basert på deres sanne natur.

− Og det stemmer at det er tydelige forskjeller i leketøypreferansene fra barna er tre år og oppover, sier Fine.

– Det er rimelig solide, gjennomgående funn som viser at jentene velger jenteleketøy, mens guttene velger gutteleketøy.

Dette kan ifølge evolusjonspsykologer føres tilbake til overlevelsesevne, seksuell seleksjon og de ulike kravene for videreføring som har ligget på henholdsvis menn og kvinner.

− De forklarer for eksempel interessen for bevegelse og aktivitet med jaktegenskaper hos menn, mens jenters forkjærlighet for sosial stimuli og fargene rødt og rosa henger sammen med interessen for babyer og omsorg – et poeng som for øvrig overser at ikke alle babyer er rosa, påpeker Fine.

Antatt snarere enn bevist

– Men først og fremst er det metodologiske svakheter ved flere av studiene man baserer seg på.

Fine mener ikke at det er noe galt i seg selv å forske på kjønnsforskjeller i hjernen. Problemet oppstår når forskningen blir normativ, spekulativ og metodologisk svak.

Fine trekker frem den berømte spedbarnstudien gjennomført av evolusjonspsykolog Simon Baron-Cohen – som også var en av nøkkelstudiene Harald Eia benyttet seg av i første episode av Hjernevask. Studien konkluderte med at jentebarn er mer opptatt av relasjoner, mens guttebarna er opptatt av systemer og objekter.

– Denne studien konkluderte med at jentebabyene fokuserte lengst på ansiktene de så, mens guttebabyene fokuserte lengst på en mobiltelefon som ble holdt opp. Men det er mye problematisk med denne studien, understreker Fine.

– For eksempel visste forskeren som utførte forsøket, kjønnet på babyene i flere tilfeller. Det innebærer at forventningseffekten ikke er eliminert, og er svært uvitenskapelig, sier hun.

– I tillegg ble det antatt snarere enn bevist at dette reflekterte hva slags leketøy de var disponert for å like, eller hva slags egenskaper de ville få. Det er et typisk eksempel på noe som bare blir antatt snarere enn argumentert for.

Et annet eksempel på bristende metodologi er de mange undersøkelsene der barn får velge mellom typisk kjønnsdelt leketøy – maskuline leker i en haug, feminine leker i en annen, og såkalt kjønnsnøytrale leker i midten.

– I mange tilfeller har «maskuline» leker blitt populære hos mange av jentene – og dermed fått ny merkelapp og blitt kategorisert som «kjønnsnøytrale» leker i de kommende forsøkene, forteller Fine.

Forførende hjernebilder

− Det er en misoppfatning at hjerneforskere går rundt og tror at dersom man gjør funn på ett nivå, kan det automatisk overføres til tilsvarende forskjeller på andre nivåer, understreker Kenneth Hugdahl fra Institutt for biologisk og medisinsk psykologi.

Hugdahl har bakgrunn fra blant annet kognitiv nevrovitenskap, og på konferansen snakket han blant annet om funksjonell hjerneavbildning − en teknikk Cordelia Fine tidligere har kritisert for ofte å bli brukt til tendensiøse og forenklende konklusjoner.

Funksjonell hjerneavbildning (fMRI) er en visuell teknikk som kan fremstille hjerneforandringer og aktivitet på forskjellige steder i hjernen ved hjelp av fargekoding.

− Fargekodede bilder av hjernen kan være veldig forførende, det stemmer, mener Hugdahl.

– Man kan lett tro at man endelig ser rett inn i sjelen til menneskets bevissthet. Men når du ser og tolker slike bilder, er det uhyre viktig å vite hva man gjør, understreker professoren.

– Det er ekstremt komplisert matematikk og statistikk vi har med å gjøre.

Har det noe å si?

Hugdahl viser til flere studier som påviser forskjeller i hjerneaktivitet hos menn og kvinner under ulike typer oppgaveløsning.

– Dessuten er størrelsene på enkelte deler av hjernen avhengig av om du er mann eller kvinne, forteller Hugdahl.

– Men en forskjell ett sted betyr ikke at vi kan slutte oss til forskjeller på andre områder. Vi må alltid stille oss følgende spørsmål: Har det noe å si? Har det betydning for noe?

Hugdahl understreker at det ikke er tvil om at det finnes kjønnsforskjeller i hjernen.

– Og noe annet ville vært merkverdig. Men det forklarer relativt lite av de vanligste variasjonene i adferden, understreker han.

− Vi vet fortsatt lite om hvordan hjernen virker. Vi er langt fra å forstå de store spørsmålene som hva bevissthet egentlig er for noe, schizofreni er fortsatt ikke forklart, og vi kan heller ikke forklare hvorfor vi trenger søvn, sier Hugdahl.

– Så det er ingen grunn til å være redd for den store, stygge biologi-ulven. Biologien tar ikke over, og det er fortsatt mye vi ikke vet, understreker han.

Maskulin og rosa

Kjønnsforsker Kari Jegerstedt fra Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen anlegger et humanistisk perspektiv på problemstillingene.

− Innen humaniora er det viktig å historisere – ikke bare for å finne forskjellige svar på et spørsmål, men også for å finne ut hvorvidt spørsmålet er riktig stilt, sier Jegerstedt.

− Hvorfor velger jenter rosa? Historisk er ikke dette nødvendigvis tilfelle. I 1800-tallets England, for eksempel, var rosa en maskulin farge.

Jegerstedt relaterer spørsmålet om hvorfor jenter velger rosa til et spørsmål hun selv ofte får.

− Nemlig hvorfor menn og kvinner leser forskjellige bøker, sier Jegerstedt.

– Og dette kan man helt sikkert lese av i hjernen hvis man har lyst til det.

Ved Universitetet i Stavanger pågår det for tiden et stort forskningsprosjekt der man blant annet skanner folks hjerner under lesning, forteller Jegerstedt. Dette gjør de for å vise hvordan de forskjellige områdene av hjernen aktiveres når man leser.

− Og det går helt sikkert an å undersøke om menn og kvinner reagerer forskjellig når de leser bestemte typer tekster og ord. Men hva beviser det? Og hvis aktiviteten er forskjellig hos menn og kvinner, kan vi da avgjøre hva som er «kulturelt», og hva som er «naturlig»?

Snudd på hodet

I den sammenhengen er det andre spørsmål det er minst like viktig å stille seg, mener Jegerstedt.

− For eksempel i et tenkt tilfelle der man undersøker hvorfor menn og kvinner leser forskjellige bøker. Hva gjør slike studier med studiet av litteratur? Analyseobjektet formes også av spørsmålene vi stiller, mener Jegerstedt.

Kjønnsforskningsfeltet har ofte blitt beskyldt for å ikke ville ta biologiske kjensgjerninger i betraktning i analysen av kjønn.

Jegerstedt på sin side mener det er viktigere enn noensinne å oppheve skillet mellom naturvitenskap og kulturvitenskap – fordi man i stadig mindre grad kan ta biologi som noe gitt.

− I dag vet vi at interaksjonen mellom natur og kultur er uhyre komplisert. Utviklingen av nye vitenskapelige og medisinske teknologier gjør at både biologer og kjønnsforskere står overfor et helt nytt problemkompleks, understreker Jegerstedt.

− Det biologiske har blitt noe som kan bli endret, til og med manipulert. Dette snur opp ned på en gammelt, feministisk trosbekjennelse, nemlig ideen om at dersom noe er kulturelt snarere enn biologisk, så kan det endres på, sier kjønnsforskeren.

− Dette erstattes gradvis med erkjennelsen av at det faktisk er mye lettere å endre på det biologisk gitte enn det er å endre kulturelle, økonomiske og politiske strukturer.

Historisering på laben

Hugdahl er også opptatt av å bryte ned skillet mellom naturvitenskap og kulturvitenskap, men med en litt annen vinkling:

− Dere er ikke eksperter på hjerneforskning, mens jeg og mine kollegaer ikke er eksperter på kjønnsforskjeller. Vi trenger faktisk en kjønnsforskning som kan begge deler, mener Hugdahl.

− Jeg tar gjerne timer hos Hugdahl, og han er velkommen inn i mine timer, svarer Jegerstedt.– Det er nemlig viktig at vi ikke bare spør oss hvilke hjerneområder som lyser opp på bildene når man gjør bestemte oppgaver, og heller ikke bare hva dette forteller oss om kjønnsforskjeller, mener hun.

– Det er også viktig at vi spør oss hvordan dette bildet av den fargekodede hjernen også endrer hvordan vi oppfatter mennesket overhodet, og hvilke konsekvenser denne endringen har.

Stadig mer komplisert

Cordelia Fine ønsker også bedre samarbeid mellom vitenskapsdisiplinene velkommen, og understreker at det ikke bare er kjønnssegregerende evolusjonspsykologer som dominerer biologisk forskning på kjønn.

– Evolusjonspsykologi er bare én av mange disipliner som studerer menneskelig adferd i et evolusjonsperspektiv. Mange disipliner tilskriver det sosiale og det kulturelle mye større rolle enn det evolusjonspsykologer som Simon Baron-Cohen gjør, understreker Fine.

– Men det er ofte Simon Baron-Cohen og evolusjonspsykologien folk i det populærvitenskapelige domenet kjenner til, og det er dette som videreformidles som vitenskap til mange.

Fine mener likevel ikke at dette representerer en tendens i selve evolusjonsvitenskapen.

− Den nåværende evolusjonsvitenskapen legger i større grad enn før til grunn at alle utviklingstrinn er konstruert av en kompleks, dynamisk samhandling mellom miljø, genetisk sammensetning og nervesystem, forteller hun.

− Tidligere var denne forskningen mer orientert mot at miljøpåvirkningen bare bidro til noe som allerede var biologisk bestemt, men dette har blitt utfordret – og utfordres stadig – etter hvert som vi får stadig bedre forståelse av hjernen som organ, mener Fine.

23 Nov 2013

kontorrotter er sunnere enn sofapoteter

Da forskerne bak rapporten «Stillesiddende atfærd – en helbredsrisiko?» i fjor kunne konkludere med at stillesittende atferd har store helseskadelige effekter, var det særlig ett budskap som ga gjenklang i danske medier:

Altfor mange av oss sitter stille i altfor mange timer på jobben hver dag, og det er farlig for helsen.

Men det er faktisk en misforståelse av konklusjonene, forteller formannen for arbeidsgruppen bak rapporten, Kristian Overgaard. Sammenhengen finnes nemlig bare på fritiden – ikke på jobben.

– Det er en klar sammenheng mellom stillesittende atferd i fritiden og type 2-diabetes, hjerte/kar-sykdommer og tidlig død, sier Overgaard, som er førsteamanuensis ved Institut for Folkesundhed på Aarhus universitet. Han er også tilknyttet Vidensråd for Forebyggelse, som sto bak rapporten.

Rapporten er en oppsamling av alle relevante studier på området, og forskerne konkludere med at stillesittende atferd er skadelig for helsen. Forskerne fant også en kobling til flere forskjellige kreftformer.

Vanskelig å korrigere for feilkilder

Den aller største synderen når det kommer til stillesittende atferd, er den såkalte skjermtiden etter jobben. Selv om man trener en halv time hver dag, slik myndighetene anbefaler, er det ikke nok for å veie opp for de negative effektene av å sitte foran TV eller datamaskin.

Forskerne har imidlertid ikke villet sette noen grense for antall timer. Det er ikke grunnlag for å gjøre det på bakgrunn av de nåværende studiene.

Forskjellen på skjermtid hjemme og på jobben skyldes selvfølgelig ikke, understreker Mette Aadahl, at vi sitter på en annen måte når vi er hjemme. Problemet er at det er utrolig vanskelig å korrigere for feilkilder når det kommer til studier av stillesittende atferd.

Mulige feilkilder kan for eksempel være:

At vi sitter mindre stille når vi sitter stille på jobben, i forhold til der hjemme. Vi arbeider med armene, reiser oss etter kaffe eller hever bordet.

At det ofte følger andre ting med når vi sitter i sofaen der hjemme – sjokolade, chips, og det vi ellers synes vi har fortjent når vi har fri.

At vi overrapporterer hvor mange timer vi sitter på jobben. For eksempel fordi vi kanskje teller hele arbeidstiden vår som stillesittende – noe den er sjelden er.

At vi underrapporterer hvor mange timer vi sitter stille hjemme. Vi vil gjerne oppfatte oss selv som aktive i fritiden, ikke som slappe sofapoteter.

Velutdannede er mer fysisk aktive

Men kanskje er det også en annen forklaring. Den kan også skyldes at de som sitter stille på jobben, typisk har et høyere utdanningsnivå og derfor også en sunnere atferd i fritiden, forteller Kristian Overgaard.

– Mens stillesittende atferd ser ut til å være farligst i fritiden, kan vi samtidig konkludere at fysisk aktivitet ser ut til å være sunnest i fritiden. Og det er nettopp velutdannede mennesker som ofte sitter mye stille i løpet av arbeidsdagen, men så til gjengjeld trener når de kommer hjem.

Omvendt kan en «aktiv» arbeidsdag dekke over mange uhensiktsmessige bevegelser som tunge løft og gjentatte bevegelser, noe som gjør mer skade enn gagn, forteller forskeren.

– Det kan altså dels handle om utdanningsnivået, dels om den oppførselen som følger med.

Vi bør sitte mindre stille

Men betyr det at vi bare skal fokusere på å få mer aktivitet på fritiden? Ikke nødvendigvis. Vi sitter nemlig uansett for mye, og alle bidrag kan hjelpe. 

– Det vil være bra for helsen å sitte mindre stille, sier Overgaard, som dessuten er overbevist om at konklusjoner ville vært annerledes for 100 år siden.

– Jeg tror ikke stillesitting er usunt. Det kan sikkert være sunt å ta noen pauser. Men i dag sitter vi for mye.

Mette Aadahl er enig. Hun har nylig stått bak en intervensjonsstudie som handler om hvordan man får folk til å sitte mindre stille.

– Det handler om å begrense de store blokkene av stillesitting i hverdagen. Uten å avsløre for mye kan jeg si at det ser ut til å være positive effekter ved å luke ut stillesittende atferd, uten å ta hensyn til graden av mosjon.

Les hvordan du selv kan redusere stillesittingen i boksen under artikkelen.

Referanser:

Stillesiddende adfærd – en helbredsrisiko? Vidensraad for Forebyggelse (2012)

Recent temporal trends in sleep duration, domain-specific sedentary behaviour and physical activity. A survey among 25–79-year-old Danish adults

Separate and Joint Associations of Occupational and Leisure-Time Sitting with Cardio-Metabolic Risk Factors in Working Adults: A Cross-Sectional Study, PLOS One, DOI: 10.1371/journal.pone.0070213

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

23 Nov 2013

infarkt rammer kvinner hardere

(Foto: iStockphoto)

Forskjeller i hvordan den alvorlige hjertesykdommen rammer menn og kvinner påpekes i en ny avhandling fra Sahlgrenska akademin i Sverige.

- Kvinner lever normalt lenger enn menn, men resultatene viser at kvinner som får hjerteinfarkt mister forspranget, sier forsker Johanna Berg.

Hun har studert utfallene for kvinner og menn i alderen 35-55 år som ble innlagt med sitt første infarkt i tidsrommet 2005-2010.

Bergs resultater viser at nærmere fire av hundre svenske kvinner i denne aldersgruppen år dør innen én måned etter sitt første infarkt.

- Andelen dødsfall er 63 prosent høyere enn for menn, opplyser hun i en pressemelding fra Gøteborgs universitet. 

Dataene er hentet fra passientregistert og dødsårsaksregisteret i Sverige.

Flere andre sykdommer samtidig

Berg tror forklaring på kjønnsforskjellen delvis skyldes at en større andel av kvinnene hadde andre sykdommer samtidig, som høyt blodtrykk, diabetes, slag eller KOLS.

- Slike faktorer øker dødrisikoen, sier Berg.

I en justert modell der sykdom tas med, reduseres forskjellen i risiko noe: til å være 44 prosent høyere for kvinnene innen én måned etter infarktet.

I aldersgruppen 55-65 år er faren for infarkt-dødsfall 14 høyere blant kvinner, når man har kontrollert for annen samtidig sykdom. 

Når forskeren så på overlevelse ett år etter fant hun imidlertid ingen forskjell i dødsrisiko mellom kvinner og menn.

Antydet et skifte

En norsk studie fra 2011, basert på Tromsø-undersøkelsen, peker mot at kvinner også er mer utsatt for å få hjerteinfarkt. 

I aldersgruppen 35-79 år fikk flere kvinner enn menn hjerteinfarkt.

I konklusjonen antyder forskerne at man er vitne til et skifte der middelaldrende og eldre kvinner rammes i større grad enn middelaldrende menn. 

Samtidig viste de norske resultatene i European Journal og Cardiovascular Prevention and Rehabilitation at det er en nedgang i andelen personer som dør eller får varige mén etter infarkt.

Tar fortsatt flest liv

Kvinner er noen år eldre enn menn når de rammes første gang.

Brystsmerter vanligste infarkt-symptom hos begge kjønn, men kvinner rapporterer gjerne flere enn menn, som svimmelhet, unormal hjertefrekvens og ryggsmerter.

Selv om dødeligheten av hjerte- og karsykdom har gått ned de siste tiårene, er slike sykdommer fortsatt den vanligste dødsårsaken i Norge. 

6957 kvinner og 6007 menn døde av hjerte- og karsykdommer her i landet i 2011, opplyser Landsforeningen for hjerte og lungesyke.

Til sammenligning døde 5817 menn og 5021 kvinner døde av kreft, den andre store kategorien av dødelige sykdommer.

23 Nov 2013

livsfarlig å være kriminell

– Dødeligheten er høyere for kriminelle, men det overraskende her er at den er så voldsomt mye høyere, sier Torbjørn Skardhamar.

Forskeren ved Statistisk sentralbyrå har arbeidet sammen med prosjektleder Vegard Skirbekk ved International Institute for Applied System Analysis med en fersk artikkel om dødsrisiko blant kriminelle.

De har sett på alle i hele Norge mellom 15 og 69 år ved utgangen av 1999 – 2,9 millioner mennesker – og funnet ut hvor mange av dem som døde mellom 2000 og 2008.

Så har de trukket ut alle som er registrert med kriminell aktivitet, enten de er straffedømt eller de har sluppet straff på grunn av for eksempel alder, mental helse eller en påtaleunnlatelse.

16 ganger farligere

– Det er ikke så veldig spesielt at dødeligheten er høyere når man tar i betraktning livsstil, rusmisbruk og sånne ting. Men det som vi også har gjort her, er å trekke ut dem som er dømt for bruk og besittelse av narkotika eller for promillekjøring, forteller Skardhamar.

Det viser seg ganske riktig at det er gruppen som har sittet i fengsel og som er dømt for bruk eller besittelse av stoff, som lever mest risikabelt. Kvinner i denne gruppen har en dødsrisiko som er 15,6 ganger høyere enn gjennomsnittet. Menn ligger 11,9 ganger høyere.

– Kriminelle kvinner ligger hele tiden høyere enn menn. Nesten 20 ganger så mange menn som kvinner sitter i fengsel i Norge, noe som tilsier at de kvinnene som begår forbrytelser, ligger lenger unna gjennomsnittet enn menn, forklarer Torbjørn Skardhamar.

Menn som er registrert med stoff, men ikke har sittet i fengsel, har en 6,9 ganger høyere dødsrisiko enn gjennomsnittet – kvinner 10,5 ganger høyere. For menn som er tatt for promillekjøring, er tallene 4,4 og 3,2 ganger høyere, avhengig om de har sittet i fengsel eller ikke – for kvinner 5,6 og 6,5.

Verre i fengsel

Tallene for de kriminelle som ikke er tatt for å bruke stoff eller kjøre med promille, viser at det er en tydelig forskjell på om de har sittet i fengsel eller ikke. Menn med fengselsstraff bak seg har 2,8 ganger så høy dødsrisiko – kvinner 3,7 ganger høyere.

Blant dem som ikke har vært fengslet, er risikoen henholdsvis 1,7 og 2,3 ganger høyere.

Skardhamar har ikke tall som viser hva de store forskjellene skyldes.

– Derfor kan vi ikke si det sikkert. Men det er veldig nærliggende å tenke at det er livsstil. Det kan selvsagt være mer rus her enn det vi fanger opp, men vi mener at vi har tatt ut den mest alvorlige rusen. I tillegg er nok ikke kriminalitet noe veldig glamorøst liv – de fleste lever nok litt hardt med mindre materielle goder, sier han.

Referanse

Skardhamar T, Skirbekk V (2013) Relative Mortality among Criminals in Norway and the Relation to Drug and Alcohol Related Offenses. PLoS ONE 8(11): e78893. doi:10.1371/journal.pone.0078893

23 Nov 2013

familien sliter mer enn foreldrene vet

– For mor og far er det kanskje lett å tenke at familieproblemene skyldes at barnet har ADHD. Det er kanskje mer krevende å tenke at utfordringene med barnet er noe familien skal løse sammen, sier Jorun Schei.

Hun er lege og stipendiat ved NTNU hos Regionalt kompetansesenter for barn og unge, samt hos Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ved St. Olavs hospital.

Hun har forsket på hvordan 194 ungdommer med ADHD fungerer sammen med familien sin – sett både fra foreldrenes og ungdommenes ståsted. Studien er basert på Helseundersøkelsen fra Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ved St. Olavs hospital.

Stjeler, lyver og mobber

– Det var helt tydelig at ungdommene synes at familien fungerte dårligere enn foreldrene gjorde, sier Schei.

Alle ungdommene i studien hadde ADHD, men svært mange av dem hadde atferdsvansker eller psykiske lidelser i tillegg:

  • 32 ungdommer hadde atferdsvansker som stjeling, lyving, trassighet eller mobbing i tillegg til ADHD.
  • 45 ungdommer slet også med angst og depresjon.
  • 39 ungdommer hadde både ADHD, atferdsvansker, samt angst og depresjon.
  • 71 ungdommer hadde kun ADHD.

For ungdommene som hadde flere psykiske vansker enn kun ADHD rapporterte ungdommene om en usunn familie. Foreldrene til de samme barna rapporterte derimot om en sunn familie.

Schei mener det er viktig også å få ungdommenes perspektiv på hvordan familien fungerer. Foreldrenes forståelse behøver ikke være mer riktig enn ungdommenes.

Vanskelig å se seg selv

– Jo flere tilleggsvansker ungdommene hadde, desto dårligere fungerer familien. Tilleggsvansker påvirket også dårligere livskvalitet. Det kan være sårt for mor og far å innrømme at familien ikke fungerer godt nok.

– Samtidig kan kanskje ungdommer med ADHD ikke være like gode til å se seg selv og sin rolle i familiens fungering, sier Schei.

Ungdom med ADHD uten tilleggsvansker opplever derimot en relativt god livskvalitet.

For å vurdere om familien har en sunn eller usunn fungering, har både ungdommene og foreldrene svart på spørsmål som hvordan familiemedlemmene snakker med hverandre, hvordan de støtter hverandre, hvordan familien løser problemer og hvordan de møter hverandres følelser – enten man er sint, glad eller lei seg.

Risiko for krim og rus

ADHD er en lidelse man som regel er født med, men det er sjeldent at barn får diagnosen før de er 6 år.

– ADHD er en av de vanligste psykiatriske diagnosene hos ungdom, og de er i risiko for å ha vansker med å være i jobb når de blir voksne, for å utføre kriminelle handlinger og ruse seg.

– Så det er viktig å sette inn støtet med god behandling når de er unge slik at de får en best mulig utvikling, sier Schei.

23 Nov 2013