Daily Archives: February 28, 2014

blodprøve varsler død

Kanskje er vi som lever idag de siste som kan tenke: Så godt at jeg ikke kan vite når jeg skal dø.

Gen-sekvenseringsmaskiner kan rote rundt i arvematerialet vårt og deretter printe ut et ark der det står hvilke sykdommer vi er disponert for.

Nå kommer enda en grunn til å bekymre seg for spåkoners arbeidsplasser.

Forskere fra ulike forskningssteder i Finland og Estland analyserte blodprøver fra flere tusen mennesker, og fant fire stoffer som gi et klart signal om hvor høy risiko disse hadde for å dø innen fem år.

Stoffene er ikke tidligere kjent for å kunne si noe om dødsrisiko i befolkningen generelt, men de har betydning for viktige kroppsfunksjoner.

Finland og Estland

Blodprøvene de analyserte var hentet fra nærmere 10 000 estere via en biobank. Alle personene i studien hadde gitt skriftlig samtykke til å bidra med sin blodprøve. 

Fem år etter talte forskerne opp hvor mange som var døde, og om det var statistisk mulig å se om bestemte nivåer av noen av de 106 stoffene de målte i blodet forekom oftere hos disse personene enn hos andre.

Med dette metodemessige hagleskuddet traff de fire blinker – fire stoffer var tydelige biomarkører for død i løpet av fem år, ifølge studien som er publisert i PLOS Medicine denne uka.

De samme resultatene, med en litt svakere tendens, fant forskerne da de gjorde den samme testen i blant 7500 finner.

En skår som viste en samlet verdi at de fire stoffene i blodet ga et enda tydeligere utslag enn markørene hver for seg.

Nivåene på disse biomarkørene kunne altså si noe om en persons snarlige dødsrisiko, uavhengig av hva dødsårsaken ville være.

Dette tyder på at hele systemet vårt reflekterer at det er noe som ikke stemmer, på tvers av sykdommer, ifølge forskerne i artikkelen om studien.

Norsk forsker: – Uventet

- Det er uventet at fire biomarkører viser en tydelig risiko for for død uansett av hvilken sykdom.

Det sier professor ved Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap på Universitetet i Oslo, Jon Storm-Mathisen. 

Av personene, hadde de 20 prosentene med høyest biomarkørskår hadde 19 ganger høyere risiko for å dø i løpet av de fem neste årene, sammenlignet med de 20 prosentene med lavest skår.

Det finnes selvsagt allerede muligheter for å spå om en person kommer til å leve om fem år eller ikke. Er han eller hun for eksempel alvorlig syk eller eldgammel, øker risikoen.

Men forskerne har kontrollert at disse, i tillegg til risikofaktorer som mye alkoholdrikking, høye kolesterolnivåer og overvekt, ikke ble med i regnestykket.

Risikoanslaget som de fire biomarkørene kunne gi var altså uavhengig av disse andre helseparameterene – antakelig også hvor mye fysisk aktivitet personene drev.

Knyttet til viktige kroppsfunksjoner

Det synes Jon Storm-Mathisen er overraskende.

At akkurat disse fire stoffene slår kraftigst ut som indikasjoner på dødsrisiko er også uventet, mener han. Men de er knyttet til viktige funksjoner kroppen. Se faktaboks.

Forskerne som har gjort studien har ikke undersøkt hvorfor bestemte nivåer av stoffene kunne knyttes til en snarlig død. Likevel går det an å spekulere ut i fra hva stoffene har som oppgave i kroppen og hva vi vet om dem, ifølge den norske hjerneforskeren.

- Betennelsestilstander og infeksjoner bidrar til mange sykdommer og gir økt orosomukoid. Nedsatt albumin kan være et uttrykk for generelt nedsatt kroppsfunksjon.

- Små VLDL-partikler kan kanskje bety at transport og omsetning av fettstoffer ikke virker godt nok. I undersøkelsen slo denne indikatoren også ut for død av annen årsak en hjerte-kar-sykdom. Og nedsatt sitrat kan tyde på en svikt i energiforsyningen, sier Storm-Mathisen.

Ikke noe å ta hos fastlegen med det første

Resultatene fra studien er ikke hugget i stein. Det kan være andre stoffer i blodet som gir enda tydeligere svar.

Men dette er de fire som denne studien fant med en bestemt analysemetode, nemlig magnetisk resonans-spektroskopi.

- Denne gir mulighet for rask analyse av mange stoff, men har begrensninger i følsomhet og i hvilke stoff som kan undersøkes. Derfor er det mulig at andre, viktigere indikatorer kan finnes, sier Storm-Mathisen.

Det kan også godt tenkes at forskerne hadde funnet andre biomarkører som kunne kobles til død, hvis de hadde undersøkt helt andre befolkninger, for eksempel Sør-Afrika eller Japan. I denne studien tok de bare for seg to nordeuropeiske land.

Storm-Mathisen tror vi vil se flere studier av denne typen i fremtiden.

Men det er ikke aktuelt å bruke en slik blodtest til å fange opp alle som kan bli syke i en befolkning – i hvert fall ikke før vi kan følge opp et dystert prøvesvar med tiltak som enkeltmennesket har nytte av. 

Foreløpig kan vi leve ganske lykkelig uvitende.

Referanse:

K. Fischer et. al. Biomarker Profiling by Nuclear Magnetic Resonance Spectroscopy for the Prediction of All-Cause Mortality: An Observational Study of 17,345 Persons. PLOS Medicine, 25.februar 2014. Artikkelen er fagfellevurdert.

28 Feb 2014

stillesitting gjør oss skrøpeligere

Det er lett å glemme at all aktivitet gjennom døgnet, også den bevegelsen som ikke er trening, spiller en rolle i regnskapet for vår fysiske helsetilstand. 

Antall timer som eventuelt svettes i treningssenteret eller skiløypa er jo ganske liten sammenlignet med hvor lenge vi er våkne, og har mulighet til å være i aktivitet i løpet av et døgn.   

Nå antyder en ny amerikansk studie fra Northwestern Medicine at folk over 60 år øker risikoen for å bli skrøpeligere for hver time de sitter stille gjennom døgnet – uavhengig av hvor mye moderat intensiv trening de driver.

- Skadelig faktor i seg selv

- Eldre må kutte ned på tiden de sitter ned, enten det er foran tv eller datamaskinen, og uavhengig av hvor mye de trener med middels eller høy intensitet. 

Det mener professor Dorothy Dunlop ved Northwestern University Feinberg School of Medicine, i en pressemelding.

Forskerne tror altså at mye stillesitting er en skadelig faktor i seg selv.

Det begynner å komme en del studier av som viser at det å være generelt aktiv uten trening kan gi helsegevinster. Særlig for litt eldre mennesker.

Blant annet har forskning.no nylig omtalt en svensk studie som viser at både hagearbeid, fiksing av småting hjemme, eller turer i skog og mark, bidrar til redusert risiko for hjerteinfarkt og slag.

Stillesittende livsstil er fra tidligere koblet til økt risiko for diabetes, hjerte- og karsykdom og for tidlig død.

Øker time for time

Nær 2300 personer på 60 år eller mer har deltatt i den nye amerikanske studien. Dorothy Dunlop og kolleger har sett på bevegelsene til deltakerne over minst 4 dager ved hjelp av skrittellere.

De har blitt spurt i hvilken grad de har funksjonsnedsettelser. Dette kan være fysiske svekkelser som gjør det vanskelig for en person å stå opp selv om morgenen, gå rundt, spise eller kle seg.

Analysen peker mot at hver time med stillesitting gjennom døgnet øker sannsynligheten for å få redusert funksjonsevne.

I snitt var deltakerne i studien stillesittende rundt to tredeler av tiden de var våkne i løpet av døgnet, selv om de positive effektene av fysisk aktivitet er velkjente, påpeker de amerikanske forskerne. 

Mange inaktive eldre også i Norge

Den norske legen og stipendiaten Marius Myrstad ved Diakonhjemmet sykehus og Folkehelseinstituttet har aldring og fysisk aktivitet som forskningsfelt.

- Den amerikanske studien taler for at fysisk aktivitet bør innlemmes i sosiale aktiviteter og aktiviteter for eldre som tilbys av det offentlige, for eksempel på dagsentre og på sykehjem, sier Myrstad til forskning.no.

Han synes det er interessant at studien antyder at stillesittingen er problematisk, uavhengig av treningsmengde for de over 60 år.

- Også i Norge er mange eldre inaktive. Betydningen av å sitte mye stille fortjener mer oppmerksomhet, selv om ikke denne nye studien gir oss alle svar, forsetter den norske legen.

Han påpeker at studien har noen begrensninger. Den er en tverrsnittsstudie med begrenset mulighet til å si noe om årsakssammenhenger:

- Dette gjør at resultatene må tolkes med sunn skepsis, mener Myrstad.

- Men stillesitting både i jobb og fritid noe som i stadig større grad preger samfunnet vårt. Folk drar på trening, men er ikke så opptatt av aktiviteter og bevegelse før og etter, de som ikke defineres som trening, legger han til.

Mer utsatt for muskelsvinn

Det er uansett god dokumentert fra tidligere at moderat intens trening er bra for både yngre og eldre mennesker.

- Tidligere studier har vist at betydningen av fysisk aktivitet holder seg ettersom folk blir eldre, mens risikofaktorer som høyt dårlig kolesterol og fedme får mindre å si for helsen ettersom aldringen skrider fram, sier han.

- Muskelsvinn og redusert bentetthet er vanlig blant eldre, og bidrar til redusert fysisk funksjon. Derfor er både trening og generell fysisk aktivitet ekstra viktig for eldre, påpeker Myrstad.

Han mener alle kan og bør være fysisk aktive, men aktiviteten må tilpasses den enkeltes helse og interesser:

- Aktivitet er mulig på tross av store fysiske begrensninger. For eksempel er mange eldre med lammelser etter hjerneslag flinke til å være aktive og å trene ut i fra sine forutsetninger.

Myrstad tror mange eldre har både lyst og evne til å være mer aktive.

- Men praktiske ting kan stå i veien. Kanskje vi kan være flinkere til å ta med våre eldre familiemedlemmer ut? Her har vi nok mye å lære av andre lands kulturer.

Referanse:

Sedentary time in U.S. older adults associated with disability in activities of daily living independent of physical activity. Journal of Physical Activity & Health, 2014. Sammendrag

28 Feb 2014

forsøk på pasienter gir nye behandlingsmetoder

Kliniske studier utgjør den største andelen av medisinsk forskning ved Oslo universitetssykehus.

(Foto: OUS)

Ved Oslo universitetssykehus pågår det til enhver tid hundrevis av kliniske studier, det er studier der legemidler og medisinske metoder prøves ut på mennesker.

De fleste studiene er på kreft.

- Det viktigste motivet for studiene er å tilby norske pasienter de nyeste behandlingene. Deltakelse i kliniske studier gjør det mulig for pasienten å prøve helt nye medikamenter som ennå ikke er godkjente, sier professor Steinar Aamdal.

Han jobber på Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo og er også leder ved Seksjon for klinisk kreftforskning og kompetanseutvikling på Oslo universitetssykehus.

- Det kan ta 3-4 år fra et medikament prøves ut i kliniske studier til vi får endelig godkjenning av myndighetene og kan det i bruk. Det kan ikke kreftpasientene vente på, sier Aamdahl.

Gir håp og fortvilelse

For mange pasienter er de kliniske studiene en ukjent del av universitetssykehuset, mens for fagfolkene er de selve grunnstammen innen moderne helseforskning.

- Vi ønsker at flere pasienter skal få muligheten til å delta i kliniske studier, og må derfor gi god informasjon til pasienter og pårørende, sier professor Erlend Bremertun Smeland ved Institutt for klinisk medisin og forskningsdirektør på sykehuset.

Noen pasienter blir med på studiene ut fra et generelt ønske om å bidra til forskningen.

For andre er den sterkeste motivasjonen å prøve ut en ny behandling som kanskje kan hjelpe når alt har slått feil. Fortvilede pasienter får livshåpet tilbake.

Skuffelsen kan være stor hos pasienter som ikke fyller kriteriene for å bli med i en studie.

Hjertespesialist Fadl Elmula håper studien han leder kan avklare om RDN-metoden er effektiv mot kronisk høyt blodtrykk.

(Foto: Ram Gupta, OUS)

Høyt blodtrykk

Et eksempel på en klinisk studie er Oslo RDN Study, som sammenligner to metoder for å behandle pasienter med kronisk høyt blodtrykk, også kalt behandlingsresistent hypertensjon. Dette er pasienter som har prøvd alt. Et godt behandlingsalternativ mangler.

I den nå avsluttede studien ble en ny, kirurgisk metode sammenlignet med en etablert behandling som har omfattende bruk av medisiner. Den nye kirurgiske metoden går ut på å behandle nervene i en del av nyrene som påvirker blodtrykket.

Et stort erfaringsgrunnlag fra andre land viser at metoden virker meget godt: pasienter som har fått kirurgi kan redusere medisinbruken kraftig. Dermed blir det også færre bivirkninger.

Når erfaringene fra utlandet er så gode, hvorfor er ikke metoden blitt et fast tilbud ved sykehuset?

Forklaringen får vi fra overlegen som er ansvarlig for studien, hjertespesialist og stipendiat ved Det medisinske fakultet, Fadl Elmula:

- Selv om metoden brukes i flere land og resultatene er gode, så vi at metoden ikke var grundig nok utforsket. Vi hadde derfor en del spørsmål som vi ville ha svar på. 

Pasientdelen av studien er nå ferdig, selv om deltakerne vil følges opp i ti år framover. Om ikke lenge publiseres resultater fra undersøkelsen. 

Er disse gode, vil sykehuset vurdere å ta metoden inn som et fast tilbud.

En særlig utfordring for Oslo RDN Study var å få tak i nok deltakere. Studien hadde svært strenge kriterier for hvilke pasienter som kunne være med.

Studieteamet prøvde derfor nye veier for å få tak i nok deltakere, og høstet gode erfaringer med å rekruttere gjennom internett og sosiale medier.

Alle behandles likt

Det er en forskjell mellom kliniske studier og behandling i vanlig forstand, der legen etter å ha valgt en behandling, vil gjøre løpende justeringer som passer til pasientens tilstand og sykdomsbilde. Målet er å få pasienten frisk.

I en klinisk studie gjøres i utgangspunktet ikke slike tilpasninger. Studiens vitenskapelige verdi avhenger i de fleste tilfeller av at alle deltakerne behandles helt likt. Målet er å utvikle bedre medisinsk kunnskap.

Fra det vi regner som de første moderne kliniske studier på 1700- og 1800-tallet, har antallet og kompleksiteten eksplodert.

Kliniske studier er i dag en sammensatt arena hvor økonomi, jus, etikk og avansert forskning kommer sammen. Medisinere samarbeider med spesialister fra høyst ulike fag som elektronikk, kjemi, fysikk og statistikk. Ikke sjelden er helsepolitikken med som nisse på lasset.

Fordi kliniske studier har stor betydning for kunnskapsutvikling, er fagmiljøene bekymret over at antall studier har gått ned.

- Trenden synes å ha snudd den siste tiden, sier professor Smeland. – Det er også en utfordring å bedre tilgangen til og synligheten av kliniske studier.

Myndighetene har tatt tak i utfordringen og bedt helsevesenet om å utvikle nasjonale systemer for bedre registrering og administrasjon av kliniske studier.

Oppdatert 28.2.14

28 Feb 2014

barn av eldre fedrar blir oftare psykisk sjuke

Stadig fleire blir far i godt vaksen alder. No viser ein ny studie av forskarar ved Karolinska Institutet i samarbeid med Indiana University at eldre fedrar kan gi høgare risiko for psykiske sjukdommar hos barn enn det som er vist i tidlegare studiar.

Forskarane har sett på tal for alle svenskar fødd i åra mellom 1973 og 2001, og sett på om det finst ein kopling mellom stigande alder hos far og psykiske diagnosar og lærevanskar hos barnet.

Blant diagnosane som forskarane såg på var autisme, ADHD, bipolar liding, schizofreni, sjølvmordsforsøk og narkotikamisbruk.

Samanlikna med barna til ein 24- år gammal far hadde barn av 45-årige fedrar 3,5 gongar høgare risiko for å få autisme, 13 gongar høgare risiko for ADHD, og heile 25 gongar så stor sjanse for å ha bipolar liding.

Dette er nokre av funna i studien som er publisert i JAMA Phyciatry.

Risiko steig i takt med alder

– Funna overraska oss, seier ein av forskarane bak studien, Brian D’Onofrio ved Department of Psychological and Brain Sciences ved Indiana University Bloomington i USA, i ei pressemelding.

–Vi finn risikoaukingar som er svært mykje større enn det ein har funne tidlegare, fortel medforfattar Paul Lichtenstein ved Karolinska Institutet til NRK.no.

Årsaka til at tidlegare studiar har vist ein mindre risiko, er etter forskarane si meining at det er er to ulike effektar som dreg i kvar si retning når det gjeld alder til far.

– Årsaka er at eldre fedrar antakeleg gir eit betre sosialt miljø, blant anna ved at barn av eldre fedrar har betre utdanning. Så her finst to motsette effektar, eldre fedre gir betre sosialt miljø, men har eit aukande tal mutasjonar. Når vi kontrollerer for familiemiljø blir derfor effektane større enn ein tidlegare har sett, seier Lichtenstein.

For dei fleste av desse sjukdommane steig risikoen i takt med aukande alder på far, og forskarane fann altså inga aldersgrense ein bør vere særskilt merksam på.

Genmutasjon er hovudhypotese

Forskarane trur at feil som skjer i celledelinga, såkalla genmutasjonar, kan forklare kvifor det er slik at eldre fedrar får barn med større risiko for sjukdom.

– Hovudhypotesen er at kvar gong ein spermie blir produsert skjer det ei celledeling som aukar sannsynlegheita for nye mutasjonar. Jo eldre ein blir, desto fleire celledelingar har skjedd, seier Paul Lichtenstein til NRK.no.

Sjølv om ein finn store risikofaktorar på gruppenivå, åtvarar Lichtenstein om å tru at alle barn av eldre fedrar automatisk får nokre av desse problema.

– I staden bør ein sjå på denne kunnskapen som ei hjelp for enkeltpersonar til å fatte medisinske og sosiale avgjerder, seier han.

– Slik det er no tar familien ei avgjerd basert på mors alder. Vi ventar med å få barn til mammaen nærmar seg 40-års-alderen, men så begynner den biologiske klokka å tikke og ein bestemmer seg for å planleggje familie. No må ein kanskje også begynne å ta pappaens alder med i avgjerda, seier Lichtenstein.

– Betydeleg risikoauke

Professor Pål Richard Romundstad ved Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU synest funna i studien er svært interessante, og at forskarane har klart å ta ut dei fleste faktorar som skuldast genetiske og miljømessige forskjellar mellom familiar.

Han meiner det no er heilt tydeleg at den auka risikoen har å gjere med fars alder, og ikkje til dømes forklaringar som type personlegheit hos menn som veljer å bli fedre seint.

– Men potensialet for førebygging på samfunnsnivå er nok ikkje veldig stort, meiner Romundstad.

– Ein auka risiko på 25 gongar normal risiko for bipolar liding representerer ein betydeleg risikoauke, det er nesten så ein ikkje kan tru det. Det er ikkje noko å kimse av. Men dette er vanskeleg å førebyggje. Då må ein prøve å få barn i yngre alder, seier Romundstad.

Førebygging vil berre vere mogleg dersom det er noko ved endring i miljøet over tid i familien til eldre fedre som gir auka risiko, og som ein kan gjere noko med.

Romundstad meiner at studien ikkje har fullstendig utelate at miljø kan vere ein del av forklaringa.

28 Feb 2014

la bestemor bli på sykehjemmet

Ofte er folk på sykehjem svært gamle, de har et lavt funksjonsnivå og svekket helse med flere kroniske sykdommer.

Dette gjør dem sårbare for akutte sykdomstilstander og hendelser som innebærer at sykehusinnleggelse ofte må vurderes.

Men mange av sykehusinnleggelsene kunne vært unngått dersom beboerne hadde fått et likeverdig behandlingstilbud ved sykehjemmet.

Det mener forsker Birgitte Graverholt ved Senter for kunnskapsbasert praksis ved Høgskolen i Bergen.

- Det er godt dokumentert fra tidligere studier at sykehusopphold er svært uheldig for denne skjøre pasientgruppen.

Forvirring, redusert matinntak og liggesår er noen av konsekvensene.

- I tillegg kommer påkjenningen av å måtte forholde seg til et nytt sted og mange nye mennesker, sier Graverholt.

Utnytter ikke kompetansen på sykehjemmet

Graverholt har kartlagt omfanget av sykehusinnleggelser fra alle sykehjem i Bergen kommune over en toårs periode. Hun har studert diagnosene og hvor lenge personene har vært innlagt.

Et av funnene er at innleggelser skjedde langt hyppigere enn det som er vist i tilsvarende internasjonale studier.

Mange innleggelser her i landet skyldes trolig behov for diagnostiske tester og intravenøs behandling. Mye av dette kunne blitt gjort i sykehjemmet, ifølge Graverholt.

- Sykehjemmene har kompetansen, men mangler system som utnytter den. På et sykehjem må man forvente at det oppstår akutt sykdom. Likevel er det ofte ikke planlagt for dette, forteller forskeren.

Dersom vi hadde utnyttet kompetansen og tatt større hensyn til pasientens ønsker, kunne flere blitt behandlet på sykehjemmet, mener hun.

Hun tror det er flere årsaker til at dette ikke skjer.

- De ansatte mangler et støttesystem for beslutninger. For en sykepleier som står alene på nattevakt, kan det være vanskelig å måtte ta beslutningen alene.

Kunnskapsbaserte rutiner og retningslinjer for hvordan man skal handle i gitte tilfeller hadde gitt sykepleieren mer trygghet og støtte i slike situasjoner, poengterer hun.

Behov for å tenke nytt

Bedre diagnostiske hjelpemidler i sykehjemmene kunne også bidratt til færre innleggelser, ifølge forskeren.

EKG-undersøkelse på sykehjemmet og omreisende biler som tilbyr røntgenundersøkelser, er noen eksempler på tiltak som kan redusere belastingen for pasientene.

- Her er det rom for nytenking, sier Graverholt.

Hun understreker at målet ikke er å unngå sykehusinnleggelser for enhver pris. Pasienten skal heller ikke få et dårligere tilbud ved sykehjemmet, men et tilsvarende tilbud som er like godt og trygt.

Studien har også gitt et klarere bilde av hvilke tilstander som ofte gjør at folk sykehjem blir innlagt på sykehus.

Hyppigst er innleggelser knyttet til lunge og sirkulasjonssystemet, og fallrelaterte innleggelser. Til sammen står disse for 55 prosent av innleggelsene.

Hjem eller behandlingsinstitusjon?

Tradisjonell tankegang har vært at det er spesialisthelsetjenesten som skal gi behandling, og et sykehjem mest skal være et hjem. Men en slik skarpt deling er kanskje ikke konstruktiv.

- Vi må ut av denne «bokstenkingen» og tenke mer på hva som er pasientens beste, mener Graverholt.

Økonomi er også en viktig faktor. En akutt syk pasient trenger kanskje dyre medisiner og tettere oppfølging som krever mer av personalet.

- Derfor trengs det politiske insitamenter slik at sykehjemmene ikke blir straffet økonomisk av å ta større ansvar for akutt syke beboere, legger hun til.

Store variasjoner mellom sykehjemmene

Forskeren har også funnet at det er svært stor variasjon i antall sykehusinnleggelser mellom sykehjemmene. Sykehjemmet som har flest innleggelser legger inn sine beboere ni ganger så ofte som det sykehjemmet som legger inn færrest.

De minste sykehjemmene og de med flest korttidsplasser har de høyeste innleggelsesratene. Korttidsplasser genererer ofte flere innleggelser fordi mange av disse pasientene allerede kommer fra sykehus og gjerne må legges inn igjen fordi sykdommen forverres.

- Grunnen til at de minste sykehjemmene legger inn flest og de største færrest kan være stordriftsfordelen som de store sykehjemmene har. 

- På et lite sykehjem står du som ansatt mer alene om beslutningene. Dette forklarer noen av forskjellene, men ikke alt. Det gjenstår mye som ikke kan forklares, sier Graverholt.

Lite forskning på effekter av tiltak

Som en del av sin doktorgradsavhandling har Birgitte Graverholt laget en systematisk oversikt over alle studier i verden hvor det har vært forsket på effekter av tiltak for å redusere sykehusinnleggelser fra sykehjem.

Oversikten viser at det er gjort relativt lite forskning på dette feltet, til tross for at det er høyt prioritert helsepolitisk tema å redusere sykehusinnleggelser fra sykehjem.

Samtidig viser flere av de inkluderte studiene lovende resultater med tanke på å finne bedre og mer skånsomme behandlingsmåter enn å sende beboerne til sykehus.

Referanse:

“Acute hospital admissions from nursing homes: Rates and characteristics; unwarranted variation and effects of interventions to reduce them”. Doktorgradsavhandling, Birgitte Graverholt, 2014.

28 Feb 2014