Daily Archives: May 27, 2014

ny metode avdekker smittekilder for e. coli

En av de vanligste årsakene til at vi mennesker blir syke er at det slippes avføring fra mennesker eller dyr i vannet vi drikker eller bader i, såkalt fekal forurensing. 

Dette kan blant annet skje på grunn av lekkasjer fra avløpsledninger og mangelfulle renseanlegg. Men også mye mer. Avløpsslam, husdyrgjødsel og annen avføring med animalsk opprinnelse kan utgjøre en risiko for forurensing i nærliggende vann og vassdrag. 

– Vi må få til et skifte i tenkning om at fekal forurensning kun kommer fra avløpsvann. Forurensningen kan stamme fra så mye mer enn det, og for at de riktige tiltakene skal kunne settes inn, er det vesentlig å finne ut hva som er forurensningskilden. Nå har vi funnet ut at molekylærbiologiske metoder kan gi oss svaret på det, forteller Trond Mæhlum, leder for seksjon for Miljøteknologi- og renseprosesser ved Bioforsk. 

Vanskelig å spore smittekilden

Hittil har det ikke vært vanlig å angi om det er dyr eller mennesker som er forurensningskilden. Det har gjort det vanskelig å iverksette effektive tiltak mot smittekilder, og dermed også vanskelig å redusere eksponering og helserisiko.

Dette er i ferd med å endre seg. Bioforsk har testet ut molekylærbiologiske metoder for å spore fekale forurensningskilder i vann. Metodene kan gi svar på om det er menneskelig eller animalsk avføring det er snakk om. I tillegg vil de kunne vurdere smittepotensialet til de ulike bakteriene som er til stede.

Bebyggelse og landbruk bidrar til risiko

Det som skjer ved fekal forurensing er at store mengder E. coli-bakterier slipper til i drikke- eller badevann, eller indirekte ved at bakteriene blir tilført jord og vegetasjon via jordbruksavrenning, vanning og bruk av organisk gjødsel. Det sistnevnte er et særlig stort problem etter kraftig nedbør med påfølgende avrenning.

En rekke sektorer bidrar til vannforurensning, men det er særlig i forbindelse med bebyggelse og landbruk at fekale indikatorbakterier som E.coli påvirker vannkvaliteten.

De fleste stammer av E. coli er ufarlige, men enkelte grupper, som Shigatoksinproduserende E. coli (STEC) inneholder en type E. coli som er svært sykdomsfremkallende. I tillegg er STEC den eneste typen E.  coli-bakterie som overføres mellom dyr og mennesker gjennom mat- og vannbåren smitte. Det er derfor viktig at vann kontrolleres for den.

Testet på ulike nedbørsfelt i Norge

Seniorforsker ved Bioforsk Adam Paruch forteller at det finnes flere mikrobielle metoder for å påvise E. coli i vann. Men i Norge har det hittil ikke vært vanlig å bruke molekylærbiologiske metoder for å avdekke hvor disse bakteriene stammer fra, det være seg mennesker eller dyr. Dette har også gjort det vanskelig å iverksette de riktige tiltakene mot forurensningen.

Metoden for fekalkildesporingen er todelt. Den første delen er mikrobiologisk og går ut på å påvise fekal forurensning ved å utføre en standard 18-timers test for undersøkelse av vannprøver.

I den andre delen, som er molekylærbiologisk, konsentrerer forskerne seg kun om de fekal-positive prøvene fra første steg. Ved å påvise og kvantifisere vertsspesifikke genetiske markører fra for eksempel mennesker, kuer eller hester, kan de skille ut hvor smitten stammer fra og sette inn tiltak deretter.

I samarbeid med molekylærbiolog Lisa Paruch har han testet metoden på ulike nedbørfelt i Norge, og resultatene så langt viser at denne typen molekylærbiologiske analyser kan være svært nyttige verktøy for kildesporing fra vannforekomster som er utsatt for fekal forurensning.

Viser om bakteriene utgjør helserisiko

Men metoden skiller ikke bare mellom om forurensningskilden stammer fra mennesker eller dyr. Den kan også gi svar på hvilke spesifikke dyregrupper som står bak forurensningen.

I tillegg gir metoden muligheter til å finne ut om bakteriene er patogene eller ikke-patogene, det vil si om de utgjør en helserisiko eller ikke.

– Den molekylære metodikken vi har brukt i forsøkene våre kan påvise de syv vanligste STEC-serogruppene, deriblant E. coli O157:H7, som forårsaker svært alvorlige sykdommer og dødsfall. Ved å implementere disse molekylærbiologiske metodene i tillegg til hurtig mikrobiologisk testing, ser vi at vi er i ferd med å etablere et effektivt analysesett som kan gi oss raske svar på om vann er utsatt for helsefarlige bakterier eller ikke, forteller Paruch.

Etterlyser samarbeid med myndigheter

Det er første gang at slike metoder blir testet ut i Norge. Trond Mæhlum sier at målet nå er å involvere miljøinstanser og kommuner som sliter med fekalforurensede vannforekomster for å teste ut metoden i større skala.

– Ved å implementere de vertsspesifikke genetiske markørene fra for eksempel drøvtyggere, hester, svin og fugler i standardtester, kan vi bruke disse metodene for å sette inn tiltak som begrenser utslipp fra der forurensningen har oppstått i utgangspunktet. Dette kan beskytte mennesker og miljø fra potensielt sykdomsfremkallende E. coli som finnes i avføring fra mennesker og dyr. Vi håper derfor at myndigheter som har ansvar for miljø, helse og trygg mat er interessert i å teste ut metoden i samarbeid med oss i nær fremtid, sier han.

Referanse: 

Paruch, Adam M., m.fl.: Implementering av molekylærbiologiske metoder for kildesporing av fekal vannforurensning og vurdering av helsefare. Bioforsk TEMA nr. 19 april 2014

 

 

27 May 2014

barns språk og motorikk henger sammen

Stipendiat Mari Vaage Wang har skrevet doktoravhandling om sammenhengene og advarer mot å stille bastante diagnoser tidlig.

Mari Vaage Wang har som stipendiat ved Folkehelseinstituttet undersøkt hvordan språklig utvikling henger sammen med både motorisk utvikling og ulike typer atferdsvansker hos barn i førskolealder.

– Det viktigste funnet er at nivået på språklige og motoriske ferdigheter endrer seg hos barnet over tid, og at det er overlapp mellom vansker i disse ferdighetene, sier Wang til NTB.

Forskningen viser videre at det ikke er slik at man er født med en vanske og har den for alltid.

– Disse fenomenene er svært komplekse, de overlapper hverandre og endres over tid. Derfor er det viktig å gå bredt inn og se etter sammenhenger tidlig, sier Wang.

Følg med

Tidligere forskning har i større grad rettet seg mot barn i skolealder. Wang mener bedre kunnskap om disse ferdighetene også i førskolealder er viktig, slik at man kan identifisere vansker tidlig.

– Hva gjør man ved mistanke om at barnet har dårlig utviklet språk?

– Barnehagealderen er sentral for språkutvikling og motorikk, og barnehagen er en sentral arena for å oppdage om et barn har språkvansker. Men ettersom hvert tilfelle er unikt og sammensatt er det vanskelig å vite når man bør sette i gang tiltak. Mange barn med vansker i førskolealderen vokser ut av problemene sine uten hjelp, sier Wang.

Dersom barnehagene eller foreldrene ser at et barn har språkvansker, er det viktig at det gjøres gjentatte kartlegginger, og at man undersøker om barnet også har andre vansker.

– Det bør iverksettes tiltak dersom språkvanskene varer over tid og barnet også har andre vansker, sier Wang.

Ingen klar årsak

Det kan være lett å forestille seg hvordan barna med språkvansker kan utvikle problemer også med atferd og sosial samhandling. Noen barn blir sky og trekker seg tilbake, eller de får vanskeligheter med å beherske seg når de blir frustrerte.

At motoriske vansker henger sammen med språkutvikling, er imidlertid ikke lett å forklare. Det er ingen opplagt grunn til at språkvansker skal føre til klossethet eller problemer med finmotoriske ferdigheter.

– En mulig forklaring kan være at vansker knyttet til disse ferdighetene har felles årsaker. Dette kan være både biologiske faktorer og faktorer i barnas miljø, sier Wang.

Doktoravhandlingen til Wang er basert på data fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa). Resultatene bygger på analyser av mødres rapportering i tre ulike spørreskjema der barna er henholdsvis 18 måneder, 3 og 5 år gamle. Mødrene til 24 000 barn svarer på spørsmål om hvordan barna fungerer og utvikler seg.

Wang er master i psykologi og disputerer for doktorgraden i Forsamlingssalen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo tirsdag. (NTB)

27 May 2014

treningsavhengige får abstinenser som alkoholikere

Noen blir avhengige av alkohol og spill, og noen blir avhengige av hard fysisk trening.

Doktorgradsstudent Mia Beck Lichtenstein fra Syddansk Universitet har undersøkt hva som skjer når folk lar treningen styre livet.

Hun tok for seg 600 personer. 5,8 prosent av disse var treningsavhengige.

– Hvis disse personene ikke får trent, utløser det rastløshet, frustrasjon og skyldfølelse. Det kan sammenlignes med alkoholisme, hvor abstinensene tar utrolig mye plass i det sosiale livet, familielivet og arbeidslivet, sier Lichtenstein.

Studien hennes er gjennomført i samarbeid med Psykiatrien i Region Syddanmark og Syddansk Universitet.

Når trening er det viktigste i livet

For å undersøke fenomenet treningsavhengighet nærmere fikk Mia Beck Lichtenstein oversatt et engelsk spørreskjema. Deretter fikk hun 588 personer i fitness- og fotballmiljøet til å svare på spørsmålene.

34 av deltakerne hadde en veldig høy score, noe som innebar at de kunne betegnes som treningsavhengige. Hun forteller at det er forskjellige symptomer på fenomenet:

  • Trening oppfattes som det viktigste i livet
  • Treningen gir konflikter med familien og venner
  • Man øker mengden av trening, men er aldri helt fornøyd
  • Man trener veldig ofte daglig eller flere ganger om dagen

– Treningen blir brukt til å regulere humøret, så hvis man har en dårlig dag, så trener man. Det blir svaret på alle problemer, forklarer Lichtenstein.

Avhengigheten føles ambivalent

Underveis i studien har Lichtenstein snakket med noen treningsavhengige, som vet at de har et problem. Men stort sett alle hadde et ambivalent forhold til avhengigheten.

En av personene forklarer det slik.

– Trening er svaret på alt som er dårlig. Det har alltid vært slik. Jeg trodde jeg hadde kontroll over treningen, men det hadde jeg ikke, og det er derfor at jeg er skadet i dag. Det er et mareritt å være skadet fordi friheten min til å bevege meg er redusert, sier «Kent».

Treningen påvirker omgivelsene

Som hos andre misbrukere påvirker avhengigheten ikke bare personen selv. De treningsavhengige påvirker også de omgivelsene de ferdes i.

– De er perfeksjonister og konkurranseorienterte, så de trener på tross av sykdom og skader. Men de betaler en pris – noen har ikke hatt menstruasjon på flere år, og det kan være vanskelig å følge opp arbeid og familie når du må trene 20–30 timer i uken, sier Lichtenstein.

– Det handler bare om en selv, så verdier som å være en god venn, omsorgsfull og hjelpsom går tapt når man hele tiden vil bryte grenser og prestere bedre, sier hun.

Uten hvile brytes kroppen ned

I tillegg til at treningen påvirker det sosiale livet, så har alle timene i treningsstudioet selvfølgelig også en innvirkning på kroppen. Det er en grense for hva kroppen tåler, forklarer førsteamanuensis Kristian Overgaard.

– Hvis trening skal ha en positiv effekt, så må det være en balanse mellom trening og restitusjon. Restitusjonstiden kan variere fra person til person, og hvis den ikke er lang nok, så bryter man ned mer enn man bygger opp. Det kan utløse tretthet og dårlige prestasjoner, sier Overgaard, som er førsteamanuensis ved Institut for Folkesundhed ved Aarhus universitet.

Årsakene er individuelle

Men hvorfor blir man avhengig av trening?

– Det er ikke entydig. Det kan være en flukt fra depresjon, en krise i parforholdet, strev etter anerkjennelse i livet eller en slankekur som har tatt overhånd. Årsakene er individuelle, sier Mia Beck Lichtenstein.

Hun forklarer at det slett ikke er alle som er enige i at de har et problem, men at noen forsøker å komme seg ut av avhengigheten.

– Man kan prøve med en gradvis nedtrapping til et nivå hvor det ikke går ut over andre ting. Man kan legge inn hviledager, slik at man kan gjenvinne energien. Da skal man sørge for at gledene man får fra trening for eksempel kommer fra å treffe vennene sine, sier hun.

Det er flere som trener for lite

Selv om treningsavhengighet både påvirker kroppen og omgivelsene negativt, så er det ikke en diagnose. Kristian Overgaard påpeker også at det bare er en ganske liten gruppe som blir besatt av treningen. Det bør ikke påvirke det overordnede budskapet om at trening er bra.

– Det er klart at det alltid vil være noen som overdriver, men vi skal ikke slutte med å si at trening er sunt. Det er mer helse å hente hos de som trener for lite, selv om disse problemene er reelle, sier han.

Mia Beck Lichtenstein er enig med Kristian Overgaard, men synes likevel at denne problematikken fortjener fokus.

– Vi trenger en nyansering av debatten om trening, og jeg håper at det kan føre til mer kunnskap om og forebyggelse av overdreven trening, for det kan ha en veldig høy pris for de som er rammet.

–Trening er jo i utgangspunktet sunt, så man skal jo ikke slutte med det. Men hvor går grensen mellom sunn aktivitet og sykdom? spør Lichtenstein.

Referanse:

Mia Beck Lichtenstein m.fl.:Exercise addiction in team sport and individual sport: Prevalences and validation of the exercise addiction inventory, Addiction Research and Theory, 2014, DOI: 10.3109/16066359.2013.875537.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

27 May 2014

flere overlever kreft med ny lever

Transplantasjonskirurg Aksel Foss ved Oslo universitetssykehus fikk en dristig idé en dag i 2004. Gåten var at skremmende få tarmkreftpasienter med spredning til leveren overlevde, selv om de fikk cellegift. Bare fem prosent overlevde etter fem år.

«Hvorfor ikke erstatte cellegift med transplantasjon?», tenkte han. 

I medisinske kretser brøt tanken med alle vedtatte prinsipper på den tiden. Likevel dristet Foss og hans team seg til å prøve. I 2006 transplanterte de ny lever inn i 21 pasienter som en forsøksordning. 

Overlevelsen økte markant

Og studien gikk bedre enn forskerne håpet. Resultatene er oppsiktsvekkende gode. Overlevelsen økte markant for kreftpasienter med ny lever. 

Det dristige forsøket var banebrytende. Nå har Morten Hagness tatt doktorgrad i transplantasjonskirurgi med utgangspunkt i studien. 

Seks av ti pasienter som fikk transplantert ny lever, var fortsatt i live etter fem år. Det er over ti ganger flere enn de som overlever uten transplantasjon. Av de 21 pasientene er syv helt kreftfrie. Livskvaliteten hos pasientene er også svært god.

Studien er enestående i internasjonal sammenheng. Resultatene har også ført til at holdningen til levertransplantasjon mot kreft, har endret seg.

Levertransplantasjon fremstår nå som den eneste behandlingen som kan øke langvarig overlevelse. 

Halvparten får spredning

Hvert år får 3600 personer kreft i tykk- eller endetarmen. Halvparten av disse får spredning, som oftest først til leveren.

Spredningen er ofte så omfattende at man ikke kan operere bort svulsten. Pasientene har derfor fått cellegiftbehandling, men med labert resultat.

Derfor var tanken uhørt

Lenge var det ansett som uaktuelt å transplantere nye organer til kreftrammede.  Pasienter som får donororganer, må behandles resten av livet med medikamenter som forhindrer avstøting av det nye organet.

Disse medikamentene svekker pasientens immunapparat. Og kreftpasienter trenger et så godt immunforsvar som de kan få.

Medisinerstudentene lærte at immundempende midler ikke måtte gis til kreftpasienter. Legene antok at midlene ville føre til at kreften eksploderte.

Forsøkt også før

Frem til for tyve år siden ble det også gjort en del forsøk med levertransplantasjon mot denne kreftformen. Men en tredel av pasientene døde av komplikasjoner så å si på operasjonsstuen. Under 20 prosent levde etter fem år. Metoden ble derfor forlatt.

- Derfor var det en temmelig modig studie vi satte igang. Vi utfordret en vedtatt medisinsk sannhet og viste at den ikke stemmer, sier professor Aksel Foss, som er Hagness` veileder ved Institutt for klinisk medisin.

Nye medisiner

Siden midten av 90-tallet er det gjort medisinske og tekniske fremskritt. Dødeligheten etter levertransplantasjon er generelt blitt svært lav.

En ny medisin har også kommet, som både er immundempende ved transplantasjon og motvirker kreft.

Derfor vurderte Aksel Foss det til at transplantasjon likevel kunne gå bra. 

Og overlevelsen var godt over det målet forskerne satte seg. Dramatisk mye høyere enn for pasienter som fikk cellegiftbehandling.

- Den første pasienten som fikk transplantert lever i 2006, levde nesten åtte år etter transplantasjonen, forteller Morten Hagness.

Eksploderte ikke

De immundempende midlene fører ikke til at kreften eksploderer, slik den vedtatte sannheten skulle tilsi. Frykten var at det finnes små, uoppdagede tilløp til kreft andre steder i kroppen som begynner å vokse. Det skjer altså ikke i det omfanget man kunne frykte.

Forskerne tror det henger sammen med at immunforsvaret er så sammensatt at en enkeltfaktor som immundrepende medisin, ikke gjør det store utslaget.

Mange av pasientene fikk tilbakefall av kreftsykdommen etter transplantasjon. Spredning til lungene viste seg å vokse langsomt og lot seg ofte fjerne kirurgisk. 

Håper å tilby mange

Forskerne håper å kunne tilby slik behandling til mange av dem som trenger det. Likevel er donorlevere en begrenset ressurs, som gjør at levertransplantasjon bør ha gode langtidsresultater.

- I materialet fant vi ulike faktorer som gjør det mulig å plukke ut de pasientene som har mest nytte av levertransplantasjon. Det vil bedre langtidsutsiktene enda mer, sier Hagness.

De regner med at mellom 50 og 100 pasienter kan passe til denne behandlingen årlig.

Kostnaden ved levertransplantasjon er omtrent den samme som for kjemoterapi, samtidig som livskvaliteten er vesentlig bedre.

Prosjektet har fått finansiering frem til 2018, og en ny studie er startet. De planlegger også en studie i samarbeid med 20 sentre i Europa. Forskerne ved Oslo universitetssykehus inviteres til foredrag verden over om studien.

Referanse:

Studien er blant annet publisert i Annals of Surgery: Hagness, Morten, Foss, Aksel m. fl. Liver Transplantation for Nonresectable Liver Metastases From Colorectal Cancer.  

27 May 2014