Daily Archives: July 10, 2014

keisersnitt kan påvirke gener

Barn som er forløst med keisersnitt har statistisk sett økt risiko for å få immunologiske sykdommer. Men hvorfor er det sånn?

Forskere ved Karolinska Institutet har sett nærmere på saken, og mener å ha påvist en sammenheng mellom keisersnitt og epigenetiske forandringer i barnets arvemateriale.

Øker voldsomt

I 1967 var 1,8 prosent av alle fødsler i Norge keisersnitt. I 1990 hadde prosentandelen økt til 12,7, og i fjor var den oppe på 17,5.

Ifølge Karolinska er keisersnitt idag det vanligste kirurgiske inngrepet blant kvinner i fertil alder på verdensbasis. I Kina er nesten halvparten av alle fødsler keisersnitt, skriver WHO.

At keisersnitt ikke nødvendigvis er problemfritt er ingen nyhet, det knyttes til økt risiko for blant annet astma, type én diabetes, fedme og glutenintoleranse.

– De biologiske mekanismene som predisponerer et nyfødt barn til sykdommer senere i livet er komplekse og avhengige av både arv og miljø. Vi har sett på om forløsningsmetoden kan påvirke på cellenivå i form av epigenetiske forandringer i DNA, sier Tomas Ekström.

Tilpasningsdyktige gener

Ekström, professor i molekylær cellebiologi, og Mikael Norman, barnelege, har nylig publisert en rapport i American Journal of Obstetrics Gynecology.

De har sett på epigenetiske forandringer i stamceller fra navlestrengblod fra 43 nyfødte barn – 18 av dem ble tatt med planlagt keisersnitt.

Resultatet viste epigenetiske forskjeller mellom de to gruppene på nærmere 350 steder i DNAet. Epigenetikk handler, veldig forenklet sagt, om hvordan genuttrykket kan forandre seg uten at genet i seg selv endres.

Gener kan altså skrus av og på for å tilpasse seg omgivelser og kroppens behov, disse epigenetiske forandringene kan i visse tilfeller se ut til å føres videre til neste generasjon.

Aktiverer fosterets forsvarssystem

Hva betyr egentlig funnen til Ekström og Norman? Forskerne er ikke helt sikre på dette selv.

– Konsekvensene av genforskjellene er fortsatt ikke kjent, selv om de spesifikke genene som forandrer seg tyder på at det kan være en sammenheng med enkelte sykdommer, forklarer Ekström til NRK.no.

Han sier at de må finne ut om forandringene vedvarer over tid, men at dataene deres støtter epidemiologiske studier som påviser en sammenheng mellom keisersnitt og økt risiko for enkelte sykdommer.

– Ved vaginal forløsning utsettes fosteret for et suksessivt økende stress som på positivt vis forbereder barnet på et liv utenfor livmoren. Denne aktiveringen av fosteret forsvarssystem uteblir når det er snakk om keisersnitt, dette kan være en mulig årsak til forskjellen mellom de to gruppene, sier Norman på nettsidene til Karolinska.

– Må skaffe mer kunnskap

I Norge har kvinner medbestemmelsesrett når det gjelder keisersnitt, men den endelige avgjørelsen tas av legen.

– De tas inn til én eller flere samtaler der vi informerer om fordeler og ulemper, så kommer vi til enighet, sier Christian Tappert, overlege ved fødeavdelingen på St. Olavs Hospital, til NRK.no.

Han forteller at keisersnitt ikke nødvendigvis er et helt uproblematisk inngrep for kvinnen det gjelder.

– Det er en stor operasjon, og rundt 20 prosent får en eller annen form for komplikasjon. I tillegg øker det risikoen for å måtte bruke keisersnitt i påfølgende svangerskap betraktelig.

Ekström mener det må forskes mer sånn at alle aspekter ved keisersnitt kan belyses.

– Det er viktig å skaffe mer kunnskap så valget mellom keisersnitt og vaginal forløsning kan bli mer gjennomtenkt.

10 Jul 2014

et nytt protein med drapsinstinkter

Sykdommer som er blitt resistente mot antibiotika troner nå øverst på listen over de farligste i verden.

Dersom vi ikke lenger kan bruke antibiotika mot infeksjonssykdommer, så kan halsbetennelser eller lungebetennelser potensielt være dødelig for svært mange mennesker.

- Derfor er det helt avgjørende at vi finner alternativer til antibiotika, sier Louise Bjerkan, som i doktorgradsstudie har oppdaget et nytt protein som kan bli et potent alternativ.

Immunforsvaret mobiliseres

Det er immunforsvaret som holder oss friske. For at det skal fungere må det få beskjed når det skal settes i gang, og ikke minst hva slags type forsvar som må til når kroppen blir angrepet av virus og bakterier.

Signalmolekyler som skilles ut av kroppsvev er med på å mobilisere immunforsvaret.

Bjerkan har i sin forskning sett nærmere på et bestemt signalmolekyl, Thymic Stromal Lymphopoietin (TSLP), som påvirker en helt sentral celle i immunforsvaret vårt, nemlig den dendrittiske cellen. 

- Det som er særegent med den dentrittiske cellen er at det er en spesialisert immuncelle som sørger for at immunforsvaret mobiliseres på riktig måte, sier Bjerkan.

Genet til signalmolekylet TSLP gir opphav til to forskjellige proteinformer, en lang og en kort. Tidligere har forskere kun studert den lange formen, og blant annet funnet ut at denne proteinformen er tilstede ved en rekke sykdomstilstander.

Men den korte proteinformen har aldri blitt undersøkt før, og det er denne formen som Bjerkan tar for seg i sin doktorgrad.

Protein som dreper

- Når vi begynte å se nærmere på det korte proteinet, så viste det seg å ha noen overraskende egenskaper, sier Bjerkan.

Sammen med sine kollegaer på Det odontologiske fakultetet i Oslo oppdaget hun at den korte proteinformen kontinuerlig blir produsert i tannkjøtt, hud og spyttkjertler. Deretter blir den skilt ut i spytt – altså områder på kroppen som hele tiden er utsatt for bakterier.

- Det ble derfor svært interessant å prøve å finne ut av hvilken funksjon denne proteinformen har på kroppsoverflater som tannkjøtt og hud, sier forskeren.

De utsatte derfor bakterier og sopp for dette proteinet og fant at det sterkt hemmet veksten til de skadelige mikrobene.

Måten slike proteiner ofte dreper bakterier på er ved å lage hull i celleveggen til de angripende bakteriene, og på denne måten uskadeliggjøre inntrengerne.

- Kunnskap om det nye proteinet kan derfor være med å bane vei for alternativer til antibiotika ved at vi benytter oss av drapsmekanismene til dette proteinet, sier Bjerkan.

Viktig kunnskap

Det er for tidlig å si om dette proteinet faktisk er en kandidat til å erstatte antibiotika.

- Vi ønsker i følgende prosjekter å studere proteinet nærmere, blant annet undersøke hvordan det virker og hvilken effekt det kan ha på immunforsvaret vårt, sier Bjerkan. 

Men en ting er klart, ifølge forskeren.

- Mer kunnskap om bakteriedrepende proteiner er avgjørende for å vinne morgendagens kamp mot infeksjonssykdommer..

Referanser:

Bjerkan L m.fl.: The short form of TSLP is constitutively translated in human keratinocytes and has characteristics of an antimicrobial peptide. Mucosal Immunol. 2014 May 21.

Baltzer SA, Brown MH. Antimicrobial peptides: promising alternatives to conventional antibiotics. J Mol Microbiol Biotechnol. 2011;20(4):228-35.

10 Jul 2014

bruker laserlys til å styre hjerneceller

Kan man styre aktiviteten i hjernen ved hjelp av lys? 

Ja, svarer den amerikanske psykiateren og hjerneforskeren Karl Deisseroth. 

Han er en av grunnleggerne av optogenetikk – en metode som gjør forskerne i stand til å skru hjerneceller av og på gjennom en kombinasjon av lys og genmanipulasjon.

– Optogenetikk gir oss en forståelse av hvordan forskjellige deler av hjernen fungerer. Det er utrolig spennende, forklarer Deisseroth, som er professor ved Stanford University.

Han var en av hovedinnlederne på ESOF – Europas største vitenskapelige konferanse, som nylig ble avholdt i København.

Lys kan styre oppførsel

– Deisseroth er berømt for mange ting, men viktigst av alt er nok oppdagelsen av optogenetikk, sier Albert Gjedde, som selv hjerneforsker og professor ved Københavns Universitet.

Deisseroth ga en rekke eksempler på hvordan han ved hjelp av optogenetikk kan styre mus og rotters atferd ved å bestråle dem med lys som aktiverer bestemte deler av hjernen.

Slik fungerer optogenetikk

Vi tok tak i Karl Deisseroth etter foredraget, for å få ham til å forklare metoden, som han i fjor mottok The Brain Prize for.

– Optogenetikk er ganske stilig, for vi kan bruke triks fra alger, bakterier og små mikrober. De har sine egne grunner til å produsere noen små proteiner, som blir aktivert av lys, fortalte han. 

Disse proteinene heter opsiner, og de kan bruke lys til å sette i gang elektriske strømmer

Forskerne setter disse opsinene inn i hjerneceller. Og deretter sender de lys inn på dem, og det setter gang i elektriske strømmer i hjernecellene.

- Det er ganske smart, for det er slik hjernecellene normalt fungerer – de flytter rundt på elektriske strømmer. Så på den måten kan vi bruke hjernens naturlige språk.

Opsinene settes inn i hjernecellene ved hjelp av virus.

– Vi kjenner virus som et fenomen som gjør oss syke, men de kan brukes som en sikker metode til å få satt inn bestemte gener i dyr, forklarer Deisseroth.

– Man kan ta en voksen mus som er helt normal, og sprøyte et virus som inneholder et gen for opsiner. Viruset vil nå gi genet til de hjernecellene som sitter der hvor viruset blir sprøytet inn. Og nevronene vil nå bruke genet til å produsere opsiner.

Med andre ord får viruset hjernecellene til å bruke et bestemt gen, som gir ordrer om å produsere opsiner. Da kan forskerne skru hjernecellenes aktivitet av og på ved å bestråle dem med laserlys.

Forskerne bruker lys med mange forskjellige farger.

– I naturen har vi funnet en rekke forskjellige opsiner som reagerer på forskjellige former for lys. Det gjør at vi kan leke med mange forskjellige farger og påvirke forskjellige deler av hjernen samtidig, sier Deisseroth.

Selv om optogenetikk altså har gjort det lettere å undersøke hvordan hjernen fungerer, understreker Deisseroth at det fortsatt er mye forskerne ikke forstår.

– Vi forstår fortsatt ikke hjernen så godt som vi burde, og det er sikkert mysterier vi ikke vil kunne løse. Men jeg tror også at det er mange gåter vi vil kunne løse i fremtiden, sa Deisseroth under foredraget.

Hele foredraget, på litt under en time, kan du høre her:

Psykiater og hjerneforsker Karl Deisseroth var en av hovedtalene på den internasjonale vitenskapskonferansen ESOF i København i slutten av juni.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

10 Jul 2014