Daily Archives: August 6, 2014

slik kan eldre få mer glede av teknologi

Det satses stort på teknologiske hjelpemidler som kan gjøre at eldre mennesker kan klare seg selv, men det er imidlertid ikke alle som trives med de moderne redskapene.

– Tradisjonelt har man tenkt at teknologi kan gjøre eldre mennesker mer uavhengige. Men uavhengighet kan være et problem hvis man blir sosialt isolert, sier Mark Blythe, som er professor i etnografi ved Northumbria University i Newcastle, England.

– Undersøkelser viser at det kan gå opp til en måned mellom hver gang enslige eldre briter snakker med et annet menneske. Noe av det som øker trivselen vår mest, er sosialt samvær. Målet mitt er å finne ut hvordan teknologi kan gjøre at eldre mennesker kan få det bedre, ikke bare overleve, fortsetter han.

Ikke en homogen gruppe

Blythe har intervjuet mange eldre mennesker, både hjemme og ved pleiehjem. Han vil finne ut hvilken form for teknologi de trenger – også for å trives.

– Når man utvikler teknologiske hjelpemidler, blir de eldre ofte betraktet som en homogen gruppe, sier Blythe.

– Men folk er jo mye mer enn alderen sin. De er individer med vidt forskjellige interesser og helt ulik bakgrunn. Derfor driver jeg prosjekter som involverer brukerne i designprosessen.

Netthandel skaper sosialt samvær

Den britiske etnografen og kollegene hans har blant annet utviklet et system for eldre mennesker som er dårlige til beins.

De blir satt sammen med en frivillig, det kan være en nabo, som ringer noen ganger i uken, prater litt og tar imot en handleliste og bestiller varene over nettet.

Dermed blir teknologien brukt ikke bare til å løse en praktisk hverdagsoppgave, men også til å skape sosial kontakt.

– Vi kaller prosjektet Net Neighbours Det er et eksempel på hvordan teknologi kan hjelpe eldre i hverdagen og samtidig løse problemet med sosial isolasjon, sier Blythe.

Nonner bruker teknologi til bønn

I et annet prosjekt har Blythe oppholdt seg på et hjem for eldre nonner som bruker en stor del av tiden på å be for mennesker som lider rundt omkring i verden.

– For nonnene designet vi en enhet som sender en rullende nyhetsstrøm, slik at de kan følge med i hvilke katastrofer som skjer rundt omkring i verden, og hvem de skal be for. Nonnene er svært begeistret for The Prayer Companion, som vi har kalt den, sier Blythe.

– Det er tilpasset nonnenes behov, men andre eldre ville neppe ønske å bruke det. Det er et godt eksempel på at man ikke kan tenke på eldre mennesker som en homogen gruppe.

Skuespillere på aldershjem

Et annet prosjekt foregår på et aldershjem for pensjonerte skuespillere.

– Det er et fantastisk sted, for skuespillerne har sitt eget lille samfunn. De er ikke sammen bare fordi de er gamle. De vil være der – ikke bare av nød, sier Blythe.

– Det ville være en fordel hvis det var flere slike hjem hvor beboerne har mer til felles. I England frykter eldre mennesker aldershjem mer enn døden. Det er jo trist, avslutter han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

06 Aug 2014

strengere straff med sterke følelser

Trangen til å straffe er dypt menneskelig. Hevntanker, sinne og krav om rettferdighet blusser opp når vi hører om en forbrytelse.

Men vi klarer også å kontrollere følelsene.

Når en alvorlig hendelse skyldes et uhell, blir vi mildere stemt. Vi straffer ikke den som drepte noen uten å kunne noe for det.

Nå forsøker amerikanske forskere å vise hvordan hjernen reagerer når det skjer.

Språk påvirker straff

Forskerne undersøkte hvordan vanlige folk i 20-årene valgte å straffe gjerningspersoner i tenkte situasjoner.

De 30 forsøkspersonene fikk beskrevet ulike typer hendelser, fra skade på eiendom til død, og velge hvor streng straff de ville gi den ansvarlige på en skala fra 0 til 9.

Halvparten av hendelsene var gjort med vilje, den andre halvparten var uhell.

Forskerne skannet hjernene deres for å se hvilke nettverk som var mest aktive når forsøkspersonene skulle straffe forbryteren.

Det viste seg at forsøkspersonene høynet straffen når skadene ble beskrevet på en måte som skulle vekke følelser hos leseren.

Dramatisk død

Samtidig økte aktiviteten i et område i hjernen deres kalt amygdala, som er knyttet til formidling av følelser.

Det ble også mer aktivitet i nettverket mellom amygdala og et område knyttet til beslutningstaking.

Et eksempel på en nøktern fortelling var om en mann som drepte turkameraten ved å kutte klatretauet han hang i:

«Steve faller 30 meter ned på bakken. Steve får alvorlige skader på kroppen som følge av fallet, og dør av skadene kort tid etter.»

Den mer følelsesladde versjonen fikk fart på hjerneaktiviteten:

«Steve styrter ned mot steinene nedenfor. Nesten hvert eneste bein i kroppen hans blir knust i sammenstøtet. Steves skrik blir kvalt av det tykke, skummende blodet som strømmer fra munnen hans idet han blør i hjel.»

Kan påvirke en jury

Bilder, tekst og andre framstillinger som gjør et sterkt inntrykk, kan dermed bli kraftfulle bevis i en rettssal, og påvirke ønsket om å straffe.

Dette er noe man har vært klar over lenge, påpeker forskerne. I USA kan dommere la være å vise bevis, for eksempel en video. Det kan de gjøre dersom de tror det vil påvirke juryen følelsesmessig, mer enn det vil fungere som et viktig bevis.

Nå er vi ett skritt nærmere å forstå det som skjer i hjernen når følelsene blir viktigere enn en kjølig vurdering av hendelsene.

Hjernen ordner opp

Effekten av levende skildringer forsvant imidlertid når gjerningspersonen ikke hadde skyld i ulykken.

Da ga forsøkspersonene mildere straff, til tross for en sterk fortelling.

I hjernen deres slo et annet nettverk inn, som overdøvet følelsesladde amygdala og hindret kontakten med området for beslutningstakning.

I stedet ble det mer aktivitet i området vi bruker når vi skal oppfatte hvilke intensjoner andre mennesker har.

Det ble altså viktigere om den som utførte handlingen var skyldig eller ikke, enn om hendelsen var beskrevet på en grufull måte.

– Det er betryggende, sier en av forskerne bak studien, psykolog René Marois ved Vanderbilt University i USA, i en pressemelding.

– Det tyder på at vi ikke bare skyver følelsesmessige impulser til side når skaden skjer uten vilje, men at hjernen regulerer impulsen slik at vi ikke føler like sterkt. Det kan gjøre at trangen til å straffe ikke dukker opp like lett på et seinere tidspunkt.

Referanse:

Treadway, M., m.fl.: Corticolimbic gating of emotion-driven punishment. Nature Neuroscience, Online 3. august 2014.

06 Aug 2014

storfekjøtt er miljøversting

Er du en av de som elsker smaken av et nygrillet stykke storfekjøtt? Ny forskning kan gi biffen din en bismak.

Det viser seg nemlig at det røde kjøttet krever ti ganger så mye ressurser som andre kjøtt og meieriprodukter.

Det at kjøtt, melk og egg gir utslipp av klimagasser er ikke noe nytt. Men nå har forskere sammenlignet ulike matvarer i lys av ressursbruk og miljøbelastning.

Gidon Eshel, professor ved  Bard College i USA, og hans medarbeidere fant ut at klimagassutslippene ved produksjon av storfekjøtt er fem ganger større enn gjennomsnittet ved produksjon av andre animalske produkter. Dessuten krever det 28 ganger så store landområder og det går med elleve ganger mer vann og seks ganger så mye nitrogen.

I forhold til dyrking av poteter, ris og korn er kontrastene enda større. Kjøtt trenger 160 ganger mer land, åtte ganger mer vann og produserer elleve ganger så mye klimagasser.

Store ressurser for en kalori

I den nye studien delte forskerne landbruksprodukter inn i kategoriene egg, meieriprodukter, kylling, svin og storfe.

De benyttet seg av data samlet inn av landbruksdepartementet i USA for å beregne mengden for som gikk med for å avle opp dyra. Hvor mange kilo korn, gress, silo og soyabønner trenger de forskjellige artene for å legge på seg en kilo?

Men også de miljømessige sidene var med i regnestykket. Produksjonen av fòr krever store arealer av landjorda. For at korn og gress skal kunne gro trengs det også tilgang på vann.  I tillegg er forproduksjonen ofte avhengig av bruk av kunstgjødsel.

Kunstgjødsel kan resultere i forurensning av nitrogen. Overskuddet av næringssaltene lekker ut i vassdrag og kan gi til algeoppblomstring og skader på økosystemet.

De studerte også utslipp av klimagasser både ved fòrproduksjonen, bruk av kunstgjødsel og det dyra selv produserer gjennom fordøyelsesprosesser.

Lite oppmerksomhet

Omtrent en femtedel av de globale klimagassutslippene skyldes husdyrhold. Ny forskning viser at det gjennomsnittlige utslippet fra husdyrhold har økt med 51 prosent i perioden 1961-2010.

Miljødirektoratet skriver på siden miljøstatus.no at norsk jordbruk står for 8,5 prosent av landets totale utslipp av klimagasser, og at det ikke er tiltak rettet direkte mot å redusere utslippene.

- Det har vært liten oppmerksomhet i Norge omkring matproduksjon, særlig med tanke på miljøbelastninger, sier Gunnar Vittersø forsker ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) til forskning.no

Han forteller at det først de siste åra er blitt satt søkelys på kjøttets innvirkning på miljøet. Derfor er ikke norske forbrukere gjort oppmerksom på de miljømessige sidene ved kjøttforbruket i samme grad som for eksempel de helsemessige konsekvensene.

Stort kjøttforbruk

De siste årene har kjøttforbruket skutt i været. Tall fra Helsedirektoratet viser at nordmenn i 2012 spiste 75 kilo per innbygger, og det meste av det rødt kjøtt.
Men kommer vi til å endre våre matvaner?

Vittersø sier at de ikke har spurt forbrukere spesifikt om de er villige til bytte ut oksekjøtt med svin eller andre matvarer. Han forteller at det er det få som oppgir at de av miljøhensyn har redusert sitt forbruk av kjøtt.

- Det er langt færre som oppgir at de vil kutte i kjøttforbruket i forhold til de som for eksempel er villige til å redusere bil- eller strømforbruk.

- En endring fra storfe til svin er kontroversielt av landbrukspolitiske hensyn. Derfor går ikke myndighetene ut med denne type anbefalinger, sier han.

Forskjeller i produksjon

Robbie Andrew, ved Cicero – Senter for klimaforskning, synes ikke studien til Eshel og hans medarbeidere kommer med noen store overraskelser. Men han sier den er viktig fordi den gir et bedre sammenligningsgrunnlag.

Han presiserer at geografiske variasjoner kan virke inn på resultatene. For eksempel er det store forskjeller på måten man avler opp dyra.

I USA er ofte storfe avlet kun for kjøttproduksjon, og de blir fôret så de når slaktevekt så fort som mulig. I Norge brukes kyr i melkeproduksjon gjennom flere år, før de tilslutt havner i kjøttdisken.

Dette har to implikasjoner. På den ene siden må dyra fôres over flere år, samtidig vil de i igjennom hele sin levetid slippe ut oppvarmede gasser gjennom fordøyelsesprosesser.

På den andre siden vil dyra kunne brukes til både melk og kjøtt. Derfor blir totalutslippet av klimagasser frigjort gjennom dyras livsløp fordelt mellom disse to kategoriene.

Andrew peker også på en annen faktor i beregningsmodellen – vann. Hvor mye vann dyra forbruker i løpet av sitt livsløp vil være mindre viktig her til lands. Norge har nok tilgang på vann og er ett av de få landene i verden som ikke er avhengig av kunstige vanningsanlegg.

Andrew sier likevel at hovedtrekket i undersøkelsen vil være like gjeldene her i Norge – nemlig at kjøttproduksjon og særlig produksjon av storfekjøtt, krever store ressurser.

Kan velge annerledes

Robbie Andrew forteller at arealet som er avsatt til landbruk, bare om lag tre prosent, er forsvinnende lite i forhold til arealet i for eksempel USA.  Av dette igjen er det kun en liten del som er avsatt til kjøttproduksjon.

Men vi importerer stadig mer kjøtt. Omtrent en syvendedel av storfekjøttet nordmenn fortærer kommer fra land som Tyskland, Danmark, England og Namibia.

- Landbruket er for mange et pent bilde på melkekartongen eller de fine, hvite traktoreggene langs veien.  Mennesker i Norge befinner seg ofte milevis unna det som foregår i slaktehusene. Og effektene av klimaendringene for den saks skyld, sier Andrew.

Og vi er få. Fem millioner mennesker vil ikke klare å spise så mye kjøtt at det vil ha en særlig stor innvirkning på det globale klimaet.

Han minner oss likevel på at hver og en av oss har et ansvar for miljøet. Vi kan ikke sitte og vente på at regjeringen skal ordne opp for oss.

- Vi lever i et ressurssterkt land hvor vi faktisk har mulighet til å velge mer bærekraftig. Ingen sier at man bør slutte å spise rødt kjøtt, men det å spise litt mindre av det ville ikke gjort noe skade.

Forenklet bilde

I 2010 utarbeidet det daværende Klima og forurensingsdirektoratet en rapport om virkemidler som kunne redusere utslipp av klimagasser fra jordbrukssektoren; Klimakur 2020.  I denne rapporten er en overgang fra rødt til lyst kjøtt nevnt som et tiltak som ikke var utredet i detalj.

Der peker forfatterne på at en økt produksjon av lyst kjøtt vil ha begrensninger fordi store deler av Norges landområder bare er egnet til gressproduksjon for drøvtyggere. De skriver videre at et mulig virkemiddel for å vri folks konsum i retning av lyst kjøtt kan være en økt satsning på informasjon om de positive klimaeffektene det vil kunne gi.

Dette bekrefter Lars Olav Eik, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han legger til at det er et komplisert bilde. Hovedmenyen til fjørfe og gris består av korn som også kan spises av mennesker. Drøvtyggere kan utnytte ressurser som ikke er direkte tilgjengelige for oss. 

- Blant annet kan halm, et biprodukt fra kornproduksjon brukes til fôring av storfe, sier han.

Han trekker frem bønder i Vietnam og Kina som bruker rishalm som fôr. Dyrenes ekskrementer kan videre brukes i produksjon av biogass og til gjødsel og jordforbedring.

- Sist men ikke minst må det legges til at drøvtyggere potensielt kan gi både kjøtt og melk, noe som ikke er mulig ved produksjon av lyst kjøtt, sier Eik.

Referanse:

Gidon Eshel m.fl: Land irrigation water, greenhouse gas, and reactive nitrogen burdens of meat, eggs, and dairy production in the United States, PNAS 21.juli 2014

06 Aug 2014