farlige eldre-fall feilvurderes

Når bestemor strever med å komme seg opp fra stolen, er det lett å anta at det bare er en naturlig del av det å bli eldre.

Men hva om hun har symptomer på skader etter et fall? Nyere forskning viser hvor alvorlig det kan være å ta for lett på fallskader hos eldre.

I en undersøkelse gjort ved amerikanske Stanford University, viser det seg at alvorlige fallskader hos eldre pasienter ofte blir undervurdert. En større andel av de eldre pasientene i undersøkelsen ble sendt til institusjoner uten spesialisert ekspertise innen skadebehandling.

Dødelighetsrisikoen for disse pasientene var høyere enn for de som ble sendt til akuttmottak.

– Når gamle blir akutt syke, får de ofte nedsatt funksjon, de greier ikke å gjøre hverdagslige ting lenger. Da er det lett å tro at de bare trenger mer pleie, og behovet for å finne årsaken til problemet kan bli forsømt, forteller Torgeir Bruun Wyller, professor ved Geriatrisk avdeling på UiO.    

Må tas på alvor

Wyller tror denne undersøkelsen reflekterer et mer generelt fenomen, nemlig at alvorlighetsgraden av sykdom og skade hos gamle har lett for å bli undervurdert.

En av årsakene til dette kan være at nye symptomer er vanskelig å oppdage hos eldre pasienter som allerede har andre sykdommer. 

– Dersom pasienten har en hodeskade, men har demens fra før av, så er det klart at det kan bli vanskelig å se at det har oppstått noe nytt i tillegg til de symptomene som skyldes demenssykdommen, sier Wyller.

Astrid Bergland, professor ved HiOA, er en del av forskningsgruppa Aldring, helse og velferd. Hun har selv forsket på fallskader hos eldre.

– Denne undersøkelsen viser at fall er et område som må tas alvorlig i helsepolitikken. Fallskader får både personlige og samfunnsøkonomiske konsekvenser, og kan i verste fall lede til for tidlig forårsaket død, sier hun til forskning.no

Bergland, sammen med andre forskere ved HiOA, publiserte i 2009 en studie som undersøkte dødeligheten blant norske eldre som faller.

Studiet viste at dødeligheten øker med 57 prosent for eldre mennesker som faller to ganger eller mer i løpet av et år, til forskjell fra de som ikke faller.

Manglende kompetanse

I oppsummeringen av undersøkelsen gjort ved Stanford, hevder forskerne at det er klare fordommer i helsesystemet som ligger til grunn for undervurderingen av eldre.

Bergland tror disse fordommene kan komme av manglende kompetanse.

– Kunnskapen finnes, men den brukes ikke. Ofte blir skaden behandlet, men ikke fulgt godt nok opp. Alle helsearbeidere i helsetjenesten for eldre bør spørre eldre om de har falt eller ikke, forteller hun.

Hun mener at det finnes mye forskningsbasert kunnskap rundt fallforebygging, som ikke tas i bruk.

– Vi vet at det finnes tiltak som kan forebygge fall. Styrke- og balansetrening er kanskje aller viktigst. Det er forskernes ansvar å videreformidle denne kunnskapen, og praksisfeltets ansvar å utprøve den, forteller hun.

Torgeir Wyller forteller at for å unngå undervurdering av skadene, må man tolerere at noen blir sendt til avdelinger med spesialkompetanse selv om det i ettertid viser seg å ikke ha vært helt påkrevd.

– Vi må bli flinkere til å identifisere de pasientene hvor det spiller størst rolle at de kommer inn til akutt behandling, sier han.

Utbredt, men ikke normalt

I regi av Helsetilsynet, ble en undersøkelse av fallskader utført i Midt-Norge. Den viste at ca. én av tre mennesker over 65 år faller i løpet av ett år. Ett av ti fall fører til skader som krever behandling. Hoftebrudd er en av de vanligste skadene hos fallpasientene.

Selv om fallskader er utbredt hos eldre mennesker, er Astrid Bergland klar på at det ikke er noe som må tas for gitt:

– Å falle er ikke en del av å bli gammel. Et fall er aldri tilfeldig, det er flere årsaker kan ligge til grunn og de må undersøkes nærmere.

Bergland trekker også fram hvordan eldre selv ser på fallskader.

– Jeg tror eldre undervurderer faren ved fall. Ofte fordi de synes at det ikke er særlig hyggelig å fortelle omsorgspersoner om fallskader, i frykt for å ende opp på institusjon. Vi ser også at eldre ofte har vansker med å identifisere seg med risikogruppa, fordi de forbinder fall med skrøpelighet, sier Bergland.

Uklarheter

I den amerikanske undersøkelsen fulgte forskerne et antall eldre mennesker i løpet av de første seksti dagene etter at de hadde falt og ringt nødnummeret. 

Bergland mener det er viktig å problematisere denne formen for forskning.

– Forskerne har ikke undersøkt menneskene som ringte før fallet skjedde. Da vet vi lite om pasientenes tilstand før de falt. Vi får heller ikke et helhetlig bilde når tilfellene hvor fallet ikke fikk noen alvorlige konsekvenser, ikke blir vurdert, siden de ikke registreres på medisinske nødnummer. Et fall er ofte et symptom på noe annet, understreker hun.

Referanse: 

Kristan L. Staudenmayer, Renee Y. Hsia, N. Clay Mann, David A. Spain,Triage of Elderly Trauma Patients: A Population-Based Perspective, Journal of the American College of Surgeons, No. 4, 2013

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>