Historie av kunstige øyne

Selv om arkeologiske bevis funnet i Iran i 2006 tyder på at kunstige øyne kan være så gammel som fem tusen år, er det ikke antatt at de var allment kjent før på midten av 16-tallet i Europa. William Shakespeare gjort referanse til glassøyne i sin King Lear og rundt den samme tiden, beskrev Ambrose Par, en berømt fransk kirurg kunstige øyne laget av gull og sølv i sine skrifter. Par diskutert to typer kunstige øyne: den ekblephara, designet for å brukes i over øyelokkene og hypoblephara, som skal bæres under øyelokket, sannsynligvis over en skadet øye, ettersom øyet fjerning kirurgi var ikke vanlig før nesten to hundre år senere . Det ser ikke ut til at mange fremskritt ble gjort i okulære proteser til tidlig 1800-tallet, da emalje proteser var ganske vanlig. Imidlertid var emalje dyrt og mangel på holdbarhet gjort det til en mindre enn ideelle medium for kunstige øyne. Senere samme århundre, i 1835, skapte tyske håndverkere en ny type glass, kalt cryolite som ble laget av arsen oksid og natrium aluminium fluor. Den resulterende nye glass var en litt off white farge, som var en stor framgang i å lage glass øyne ser mer naturlig. Håndverkerne som skapte disse øynene, brukt glass blåser teknikker for å danne en liten rund ball som de malt for å se ut eyeballs.Throughout det 19. århundre, denne nye handelen blomstret i Europa, spesielt i Tyskland. Disse tyske håndverkere ble kalt ocularists, et begrep som fortsatt brukes for moderne skaperne av kunstige øyne. I tillegg til å gjøre okulære proteser for mennesker, ble ocularists også kjent for å lage øyne for dukker. Som de fleste artesisk ferdigheter, ble det laging av kunstige øyne gått ned fra generasjon til generasjon, med senere generasjoner touring Europa og USA til å passe pasienter med protetikk. Også i løpet av denne tiden, ville mange amerikanske øye leger kjøpe en rekke øyne å holde på hånden. Disse øynene ble kalt lager øyne og en øyelege kan ha hatt hundrevis i hans kontor, velge den beste kampen fra hans utvalg for hver patient.These prosedyrer fortsatte gjennom utbruddet på andre verdenskrig, da tyske importen var begrenset og de tyske ocularists opphørt sine turer i USA. Dette nødvendiggjorde den innenlandske produksjonen av okulære proteser, som var spyd ledet av USAs militære, på grunn av økt behov for kunstige øyne for soldatene som hadde mistet et øye i kamp. Sammen med noen få private utøvere i USA, den militære forlatt glass som det foretrukne materialet og i stedet byttet til plast for å øke prisgunstig. Mange forskjellige typer av plast har vært brukt i løpet av årene, men moderne okulære proteser er laget av metyl-metakrylat, en høy kvalitet av medisinsk kvalitet akryl. Overgangen til plast tillatt kunstige øyne å være masseprodusert, og de ble mer tilgjengelig for allmennheten. Selv okulære proteser er fortsatt masse produsert, mange mennesker nå velger å ha sine kunstige øyne spesiallaget av moderne ocularists for å oppnå den nærmeste kampen til deres gjenværende øyet, og dermed skape et naturlig utseende.