Canadian Health Care

I motsetning til det private helsevesenet som brukes i USA, er kanadiske helsevesenet en enkelt betaler system. Leger og sykehus er private foretak, men deres tjenester er betalt av regjeringen. Regjeringen dekker disse kostnadene gjennom skatter betales av innbyggerne. Systemet har fordeler i forhold til den amerikanske metode, men det er ulemper også. History of Health Care i Canada

trekk mot landets nåværende tilnærming til helsetjenester startet i 1946. Provinsen Saskatchewan (i midten av landet mellom Alberta og Manitoba) led av lege mangel, så byene begynte å hjelpe leger starte sin praksis i provinsen. Etter hvert begynte Alberta et lignende program og var i stand til å tilby dekning til 90 prosent av provinsens befolkning. I 1957 hadde sykehuset Forsikring og Diagnostic Services Act vedtatt, og i løpet av bare fire år alle 10 provinser ja til å delta. Loven krever at alle provinsene for å betale halvparten av de medisinske kostnadene for sine borgere. Som ble økt i 1966 under Medical Care Act, som setter opp dagens system, kalt Medicare (må ikke forveksles med det amerikanske programmet for eldre).
Organisering av System

Under den kanadiske Medicare-systemet, kan hver provins opprette egne universelle helsepolitikk. Dekningen varierer avhengig av hvor du bor, men de fleste prosedyrer anses medisinsk nødvendig er betalt av regjeringen. Hver beboer får et helsekort utstedt av provinsen. Dette kortet vises når medisinske tjenester leveres som amerikanere kan vise sine forsikring kort. Ingen co-betalinger er nødvendig, imidlertid. Som i mange amerikanske helseforsikring planer, er fastlegen den primære punktet av omsorg, men kan henvise pasienter til spesialister. Pasienter kan velge å se spesialister uten henvisning, men disse kostnadene vanligvis må betales av pasienten.
Offentlig og privat Mix

Selv om de fleste folk antar det kanadiske Medicare-systemet er helt offentlig, det er ikke tilfelle. Leger er ikke utbetalt lønn av regjeringen, men i stedet får en pre-forhandlet avgift hver gang de ser en pasient. At avgiften fastsettes av lege organisasjoner og provinsielle myndigheter. Legene er ikke tillatt å kreve mer enn at avgiften med mindre de ønsker å bli fjernet fra Medicare-systemet, som de fleste gjør det ikke. I tillegg er privat forsikring tilgjengelig for å supplere det som er gitt av regjeringen. Om lag 65 prosent av kanadierne har noen form for privat forsikring som hjelper med kostnadene ikke fullt ut omfattes av systemet, for eksempel resepter. Arbeidsgivere gir ofte denne supplerende forsikring som en fordel for arbeidstakerne. Andre typer medisinske tjenester, inkludert optometri tjenester, er helt privat.
Fordeler med den kanadiske System

Den største fordelen med den kanadiske helsevesenet er utbredt dekning for alle borgere uavhengig av inntekt. Selv om ikke alle medisinske behov blir helt dekket av regjeringen, prisregulering på resepter tillate pasientene å ha råd til behandlinger de trenger. Selv om helsetjenester utgifter er høy i Canada, og står for mer enn 10 prosent av brutto nasjonalprodukt, er det mindre enn det som er brukt i USA.
Ulemper av den kanadiske System

En stor ulempe ved systemet er ventetid. Fordi noen tjenester er begrenset, kan pasienten vente betydelig lengre tid å ha elektiv kirurgi, å bli sett i en nødsituasjon rom eller å ha noen typer diagnostiske tester. For eksempel, i 2004 den gjennomsnittlige vente med å ha en MR var 22 måneder. En undersøkelse utført i 2006 fant at 40 prosent av kanadierne som hadde elektiv kirurgi måtte vente opp til tre måneder for det. Andre ulemper er mangel på leger og begrensninger på privat levering av helsetjenester.