Hvem Oppdaget revmatoid artritt

Leddgikt er en kronisk tilstand som ifølge National Arthritis Foundation effekter over en million amerikanere. Det kan være mild og forårsake liten interferens med normale liv eller det kan være meget ødeleggende og alvorlige. Det kan være fakler og ettergivelse, og mye er fortsatt ikke kjent om hva som forårsaker denne sykdommen, og hvorfor det effekter hver person så annerledes. På grunn av kompleksiteten av denne sykdommen var det mange forskere som er ansvarlige for å hjelpe dagens leger forstå og behandle sykdommen. Teorier /Spekulasjoner

symptomer på det vi nå kaller revmatoid artritt ble oppdaget i restene av indiansk skjeletter i Tennessee og Kansas så tidlig som 4500 f.Kr.. Så rundt 123 AD tekster funnet i India beskrev en tilstand ble leddene var smertefull og hoven, og hvor pasientene utviklet feber. Som evnene til vitenskap forbedret mer ble lært om denne tilstanden. Den første virkelige beskrivelse av revmatoid artritt skjedde i 1800 av den franske legen Dr. Augustin Jacob Landré-Beauvais. Men selve begrepet revmatoid artritt ikke ble brukt fram til 1859. Begrepet ble skapt av en London lege ved navn Sir Alfred Garrot. Så etter dette, skrev Guillaume de Baillou, en dekan ved Universitetet i Paris og fransk en av de første bøkene om leddgikt i 1951.
Identifikasjon

Selv i tidlige dager av 123 AD denne tilstanden ble beskrevet mye det samme som det er i dag. Tekstene i India beskrev en medisinsk sykdom som produseres smertefulle og hovne ledd som ofte startet i hender og føtter og til slutt gjennomføres andre deler av kroppen. Guillaume de Baillou beskrev tilstanden i enda flere detaljer oppføringen symptomer på betennelse i leddene, stive muskler og smerter i hele kroppen. Han bemerket også at symptomene blir verre om natten, forstyrre pasientens evne til å sove. Beskrivelsen av revmatoid artritt brukes i dag er ikke mye annerledes. Det er likevel kjent for å forårsake svellede og smertefulle ledd. I tillegg vet vi nå at det også fører til leddskade og misdannelse, og kan også angripe og skade organene i kroppen.
Historie

først behandling brukes ved leddgikt symptomer var peruanske bark rundt 1680. Peruanske bark hjalp noen av symptomene, som en av ingrediensene var kinin. Kinin har feber redusere, betennelsesdempende og smertestillende egenskaper. Så i 1763 Willow bark begynte å være behandling av valget. Willow bark inneholder salicylat, den aktive ingrediensen i aspirin. Det har blitt brukt gjennom århundrer for å bidra til å redusere smerter og betennelser. I 1987 et firma som heter Bayer produsert aspirin fra Willow bark og aspirin ble mye brukt for leddgikt behandling. Dette fortsatte til perioden fra tidlig 1920-tallet til 1950-tallet da andre medisiner ble oppdaget. Disse inkluderte gull salter og syntetiske medisiner som etterlignet handlingene til kinin og willow bark. I dag listen over medisiner som brukes er omfattende og ofte en kombinasjon av medisiner brukes til å kontrollere de mange symptomer. Det tar ofte litt prøving og feiling for å matche pasienten med den rette medisinen.
Potensielle

Leger i dag fortsatt stole på pasientens selvrapportert historie av symptomer for å diagnostisere sykdommen mye som deres forfedre gjorde. Evnen til å oppdage felles endringer fra leddgikt ble forbedret med oppfinnelsen av X-ray av Wilhelm Roentgen i 1895. Dag er det enda mer avanserte diagnostiske tester som MRI og evnen til å diagnostisere sykdommen gjennom blodprøver. Nå leger kan kombinere den fysiske historien om pasientenes symptomer med testresultater for å fastslå den eksakte type leddgikt pasienten har og hva den beste behandling er.
Forebygging /løsning

Leger gang behandlet leddgikt ved å oppmuntre pasienten til å hvile i sengen og ikke stamme sine smertefulle ledd. Men i dag vet vi at regelmessig mosjon og bevegelse er viktig å bidra til å bremse utviklingen av denne tilstanden, og bidra til å begrense leddskader. Imidlertid kan trening være smertefullt for de med revmatoid artritt. Et annet viktig skritt i historien om revmatoid artritt kom i 1920 med utviklingen av første kunstige leddet. Det tok mange forsøk med ulike forskere som arbeider med mange forskjellige materialer før leddproteser var mulig. Så i 1958 en engelsk kirurg ved navn John Charnley gjort noen store gjennombrudd. Av 1961 leddproteser ble rutinemessig gjennomført med gode resultater. Fremskritt i felles utskifting fortsetter i dag og er ofte en livredder for de med revmatoid artritt.