Behandlinger for Paruresis

Paruresis, også kalt sjenert blære, er en sosial fobi eller angst der en person ikke kan urinere hvis andre mennesker er i nærheten eller hvis de tror andre er i nærheten. Som kan forventes, paruresis lider ikke klarer å urinere på offentlige toaletter. Fobi er delt av menn og kvinner i ulike aldre. Tilstanden er psykologisk, men påvirker den fysiske evnen til den lidende å kontrollere sykdommen. Behandlinger for paruresis er tilgjengelig. Kognitiv atferdsterapi (CBT)
p Med Kognitiv atferdsterapi (CBT), fungerer paruresis pasient med en psykoterapeut i gradert-eksponeringsterapi, som introduserer en person med paruresis til hans fryktet miljø gradvis over tid før han blir ufølsomme for frykten og mer komfortabel med situasjonen. CBT søker også å undersøke tankeprosess involvert i paruresis slik at personen kan lære å motvirke ulogisk tenkning med sunnere tankemønstre.

Fordelene med CBT er at det er en kortsiktig prosess, vanligvis varer fra seks til ti økter, etterfulgt av en periode der pasienten fungerer uavhengig av hverandre og en oppfølging besøk eller to. CBT kan ofte gi varig endring i personens atferd uten nødvendigheten av langvarig medisinering bruk. Behandlingen kan lykkes med en dyktig terapeut og en motivert pasient.

Ulempene til CBT er at behandlingen er kostbar, kjører ca $ 125 per besøk. Suksessen av metoden er avhengig av å etablere en god terapeut-pasient-forholdet. Delta i mental helse terapi kan påvirke en persons tegne forsikring selv om å betale kontant kan løse problemet med behandlingen dukke opp på forsikring medisinske poster. CBT gir ikke fritak for alle paruresis lider, slik at pasienten kan ha til å søke andre behandlingsmetoder.
Support Groups

Støttegrupper la paruresis lidende å jevnlig delta i en gruppe mennesker som også lider av paruresis. Deltakerne oppmuntre hverandre, praksis uteksaminert eksponeringsterapi og dele sine tanker og erfaringer om utvinning.

Fordelene for å støtte grupper er at de er vanligvis gratis. Støttegrupper kan produsere permanent endring i personens atferd uten nødvendigheten av langvarig medisinering bruk. Grupper inkluderer vanligvis noen mennesker som har erfaring i å utvinne fra lidelse.

Ulempene for å støtte grupper er at størrelsen på gruppen og menneskene som vanker det kan endres fra én økt til den neste. Siden det er ingen profesjonell terapeut involvert, kan konsernet ikke de psykologiske problemene som er en stor del av paruresis.
Medisinering

Paruresis, hvis medisinert , behandles vanligvis med en selektiv serotonin gjenopptaksinhibitor, som brukes til behandling av sosial angst. Noen ganger er det behandlet med momoamine oksidase, som også behandler sosial angst, men har strenge restriksjoner på kostholdet.

Fordelene til medisiner er at de har vist seg vellykket i behandling paruresis hos noen pasienter, og andre er i stand til å slutte å bruke etter ca et år. De har vært effektiv i å eliminere sykdommen.

Ulempene til medicating paruresis er at noen pasienter krever flere medisiner, økte doser eller endringer i medisiner som kan redusere livskvaliteten.