Hvordan gjenkjenne Teenage Angst

Angst ble betraktet som en helse bekymring for depresjon utsatt voksne. Medisinske fagfolk i dag, men identifisere angst som den vanligste psykiske lidelsen blant tenåringer. Hvis ikke behandles, kan angst utvikle seg til depresjon og andre alvorlige psykiske sykdommer. Les videre for å lære hvordan du kan gjenkjenne angst i en tidlig fase. Instruksjoner
en

Se tenåringens reaksjoner på sosiale situasjoner som for eksempel å spise lunsj i skolens kantine, delta i skolens arrangementer og deltar på skolen ekskursjoner. Angst-rammet tenåringer unngå slike situasjoner, i den tro at de ikke kan lykkes på dem.
2

Bestem tenåringens følelser og atferd mot jevnaldrende. Tenåringer som lider av angst sammenligne seg til jevnaldrende hele tiden. De føler seg utilstrekkelig i enten utseende, fysisk eller mental evne eller sosial status. Disse tenåringene trekke seg fra sine nåværende vennskap og ikke oppsøke nye.
3

Spørsmål lærere og skoleledere helsepersonell om tenåringens oppførsel mens på skolen. Engstelige tenåringer ofte vises blek og har dystre eller panikk rammet ansiktsuttrykk. De unngår å gjøre øyekontakt med andre, spesielt i hallene. Også disse tenåringer krever konstant oppmuntring fra lærere og medelever at de har utført godt eller godtas.
4

Spor tenåringens publikumsrekord. Angst utsatt tenåringer unngå å gå til skolen etter klager om trivielle sykdommer som: "Min nese er prippen" eller "Min arm gjør vondt." Engstelige tenåringer bruke disse generelle klager å forsøke å synke ned i ensomhet der de ikke trenger å konfrontere andre eller ansikt utfordringer.
5

Spør tenåringen om han ofte opplever svimmelhet, brystsmerter, svetting, hodepine , risting, akselerert hjerterytme, kortpustethet, magesmerter eller separasjon fra omgivelsene. Noen eller alle av disse fysiske reaksjoner oppstår under et panikkanfall. En rutinemessig hendelse, som for eksempel å komme ansikt til ansikt med en likemann, kan utløse et panikkanfall.
6

Se etter tegn på at tenåringer er livredde om fremtidige hendelser som kanskje aldri skje slik som fryktet de kunne aldri oppgradere fra videregående skole eller at de ville lide en ødeleggende sykdom. Slike bekymringer har som regel ingen forankring i tenåringens nåværende tilstand og bør føre en forelder eller verge til å søke profesjonell hjelp.