Historien om skoliose kirurgi

skoliose, en side-til-side krumning av ryggraden, som oftest blir merkbar i ungdomsårene og forekommer oftere hos kvinner enn hos menn. Kirurgisk behandling for skoliose har sett mange endringer i hele sin historie. Den grunnleggende forutsetningen har imidlertid vært den samme, bringe ryggraden til sin straightest mulig stilling, festes den rettet ryggraden ved hjelp av en eller flere stålstenger, og sikring hele eller en del av ryggraden med i det kirurgiske området. Ifølge Mayo Clinic, "skoliose kirurgi er en av de lengste og mest kompliserte ortopediske kirurgiske prosedyrer utført på barn." Operasjonen er også utført på voksne, men ikke så ofte. Når er kirurgi nødvendig?

Når avstiving er ineffektiv eller spinal kurvatur fortsetter fremgangen etter pasientens vekst er fullført, kan operasjon være nødvendig å stoppe kurven progresjon. Kirurgi er vanligvis anbefales for ungdom og voksne som har veksten er fullført, og hvis største kurven er minst 40 til 50 grader. Pasienter typisk utvikle en mindre, motsatt kurve under en stor, og skaper en "S"-form. Kirurgi kan anbefales for en voksen med en kurve på mindre enn 40 grader hvis hun opplever mye smerte.
Harrington Rod Kirurgi

Veldig tidlig skoliose korreksjon operasjoner brukte en Harrington Rod og spinal fusion, utviklet av Paul Harrington i 1950. En enkelt fleksibel stålstang sikret rettet ryggrad, med ben fra pasientens eget hofte drevet inn i de vertebrale mellomrom for å stimulere en sammensmelting. Denne operasjonen ble utført bare baktil (fra baksiden) og forårsaket at pasienten mister all fleksibilitet i hele lengden av sammensmeltingen. Det var effektivt hvis fusjonen var vellykket, men tillot ikke så mye korreksjon som dagens metoder gjør. Operasjonen varte mellom 8 og 12 timer, noe som resulterer i ganske store blod tap.
Recovery Så

Recovery var treg og vanskelig, med pasienten begrenset til seng i inntil tre måneder, seks måneder i en full body cast fra nakken til under hoftene, og ytterligere seks måneder i en hard plast jakke som ligner på dagens Wilmington brace. Pasienter med store fusjoner opplevd noen problemer på grunn av mangel på fleksibilitet, og noen hadde senere problemer med lav rygg og ben smerter på grunn av degenerasjon av plater under fusjon.
To stenger

På midten av 70-tallet, ble Harrington metoden ofte utført ved hjelp av to stenger i stedet for én for å korrigere både øvre og nedre kurver, slik at mer fleksibilitet på grunn av de mindre fusjoner involvert. Pasientene ble oppfordret til å begynne å gå bare dager etter operasjonen og kroppen cast ble mye redusert i størrelse.
CD Rods

I 1984, fransk kirurger Ives Cotrel og Jean Dubosset utviklet CD-stenger, eller Cotrel-Dubosset instrumentering teknikk, også utføres fra baksiden. I denne fremgangsmåten blir to metallstaver og kroker eller skruer festet til hver sin side av ryggraden og justeres for å rette det. Knokkelmaterialet for fusjon kan høstes fra hoften, hoftekammen på forsiden av bekkenet, pasientens ribben, eller en allograft fra en syk donor. En del pasienter hadde problemer med de opprinnelige pedicle skruene som brukes med denne teknikken, men problemet ble rettet opp med en relativt mindre revisjon. Denne operasjonen er fortsatt i bruk i dag. De fleste pasienter krever bare seks dager på sykehus, får lov til å gå nesten umiddelbart etter operasjonen og ikke krever bruk av noen form for post-kirurgisk brace. Pasienter med noen buet vertebra kanskje ikke engang har noen merkbar reduksjon i fleksibiliteten.
Andre tilnærminger

varianter av CD teknikken har utviklet seg over tid, herunder bruk av anterior (forfra) kirurgi og kombinasjon anterior-posterior teknikker. Den fremre tilnærmingen bruker et snitt som følger et ribbein og avsluttes i en nord-sør retning over navlen, slik at kirurger lettere tilgang til vertebra nær midjen. Den vanligste metoden som brukes er fortsatt den bakre tilnærming, men kirurger har hatt stor suksess med den fremre metode for noen kurve typer.
Recent Advances

En teknikk er for tiden blir brukt av Mayo Clinic kirurger å korrigere kurver i små barn som fortsatt vokser. Det benytter bruk av to stenger er plassert parallelt med hverandre på hver side av ryggraden, med justerbare midtparti som kan forlenges i en poliklinisk prosedyre som barnet vokser. Denne prosedyren er utformet for å gi midlertidig korreksjon i løpet av de voksende årene for små barn som kurver er alvorlige nok til å stunt barnets vekst og /eller muligens påvirke hans hjerte og lunger. Andre metoder, som endoskopisk og video-assistert thoracoscopic kirurgi (VATS) er også i bruk i begrensede omstendigheter, som denne operasjonen fortsetter å utvikle seg.