Personlige historier å leve med brystkreft

Hvis du har kjent noen som har funnet en klump under armen eller på brystet, da har du sett frykten. Men hvis du fant klump, så vet de mange tanker som gjennomsyrer tankene dine mens du kjenner muligheten for brystkreft være diagnosen. Du håper at det skal være noe annet, men vet du om det er brystkreft, er døden en reell mulighet. Alle vil fortelle deg om ikke å bekymre seg eller panikk, men det er ikke alltid mulig for noen mennesker. Laurbær oppdager en klump

Laurel funnet en ganske stor, vond klump i henhold til den høyre armen. Hun hadde generelt klumpete bryster hele livet, med ingen historie med brystkreft i familien så langt som hun var klar. På over 44 år gammel, hadde hun aldri hadde tatt mammografi eller virkelig undersøkt selv. Hennes mann oppfordret henne til å gå til legen, som fant en ekstra klump og ba henne om å planlegge en mammogram.
P Med ingen medisinsk dekning, den mammografi mer enn 300 dollar. Hennes søster instruert henne til å få en ultralyd gjort samtidig og spørre rundt for en bedre pris.
Ettertanke While Waiting

Den tidligste Laurel kunne få til en lavere priset anlegget var mer enn en måned unna, men hun ville være i stand til å få både mammografi og ultralyd for $ 320 på en radiologi bildebehandling sentrum. Mens du venter, jobbet Laurel på igjen i godt humør. Legen fortalte henne om ikke å bekymre seg, og hun prøvde. Hver så ofte, derimot, ville hun plutselig bryte ned og gråte som tanken på å dø før datterens bryllup kom til sinnet. Hun prøvde å slutte å tenke på de tingene hun ville savne, men det var svært vanskelig siden hun virkelig nøt livet.

Frykten for å måtte gå gjennom invasiv kirurgi og kjemoterapi jevne grepet hennes tanker også. Hun ville fortelle seg selv at det ville være greit - alt skjer for en grunn, og kanskje noe godt ville komme i denne situasjonen

Laurel pustet lettet ut når diagnosen var godartet fibroglandular vev, med instruksjoner til. har en annen mammogram i seks måneder for å revurdere for kreft.
Christina Story

Christina ble diagnostisert med brystkreft en dag før hennes 41. bursdag, bare en uke etter hennes fjerde barn ble født. Hennes lege planlagte operasjon - en bi-lateral mastektomi og rekonstruktiv kirurgi, som ble utført samtidig. Operasjonen fant sted en måned senere, seks dager før jul, og var vellykket, med ingen kreft i lymfeknutene. Kreften var trinn to som klumpen var tre centimeter, noe som betyr at kjemoterapi ville følge når hun utvinnes fra kirurgi. Dette begynte en måned senere, stråling var ikke nødvendig siden kirurgen var i stand til å fjerne alt
hjelp fra Kirken, Friends and Family

utgytelse av hjelp fra. Kristins venner og familie var overveldende for henne, siden hun var alltid en dyktig person. Men kirurgi etter å ha en baby, sammen med kjemoterapi, viste seg å være ekstremt drenering og svekkelse. Med sin styrke helt tappet, kunne Christina bare se på da kirkens medlemmer tok svinger bringe måltider, gjøre vaskeri og tending til barna. Tanter fra andre stater vedtok yngste datter for et par uker om gangen.

Juletider og månedene som kommer fylt opp med en merkelig blanding av veldedighet og moro, som "frisører" kappet av låser, ga henne en "Mohawk", prøvde på parykker mens de bakte cookies, og endret og burped barnet.
Feelings

Christina er en kristen og slet med å ville være sterk , ikke ønsker å innrømme sitt hat mot sykdommen og de forferdelige bivirkningene av cellegift og medisiner. Hun ønsker ikke å fortelle vennene sine at hennes mann måtte bære henne til bilen for hennes chemo behandlinger fordi hun ikke ønsker å gå. Hun skrev senere i sin offentlige journal som en kristen video hennes barn var å se forårsaket et hjerte av takknemlighet å dukke opp. Hun var glad for å være sammen med sine barn, mer forelsket i sin mann, og pris på venner og familie. Hun begynte å være takknemlig til hennes Gud for et evig løfte om liv, selv om dette tidspunkt var skremmende og smertefull.
P Det tok bare seks måneder fra Christina diagnose til finalen cellegiftbehandling. På den tiden, følte hun det aldri ville ta slutt. Nå, to år kreft-fri, er det blitt et fjernt minne.